Uten en rød tråd

[Ciara]

Jeg tror også jeg har blitt verre etter fødsel. Har alltid vært i stand til å koke over, men nå blir jeg sånn sint at jeg får lyst til å kaste ting i gulvet. Særlig når ungen ikke virker.

Håper det kommer seg før jeg får barn i "teste grenser-alderen"...

Ellers: enig i det med menn og sykefravær. Sjefen min krasjet skikkelig på sykkel i fjor og ble plutselig borte fra jobb i to uker, uten forvarsel og uten mulighet til å bidra (hjernerystelse og fullstendig ro). Det gikk fint det også, og mannen har blitt litt mindre allergisk mot sykmeldinger.

Sånn er jeg også nå. Kjente jeg hadde mest lyst til å hente den j%^$$>> genseren, kaste den i gulvet og trampe på den. Eller klippe den opp. Kort sagt, oppføre meg mange ganger mer umodent enn ungene.

Ubehagelig, synes jeg, å bli så sint og samtidig ha en stemme i bakhodet som forteller deg at du overreagerer.

[Surriball]

Godt jeg kalte dagboken min "Uten en rød tråd", for nå kommer et helt annet tema

Er det noen som vet om man kan ha hormonell ubalanse sånn helt ut av det blå?

Jeg har aldri vært særlig plaget av humørsvingninger før i livet, annet enn rett etter jeg har født. Humøret har alltid vært behagelig stabilt.

Men nå har jeg hatt flere episoder hvor jeg blir helt usaklig sint og sur. Som i kveld, når jeg fant ut at mannen min hadde stappet min nye, fine 800 kroners cardigan i en 60 graders vask. Det har han gjort før, og det er jo irriterende, men jeg ble urimelig sur. Faktisk er jeg sur ennå. Og lei meg.

Det kjennes ut som etter fødsel, dette her altså. Men kan man plutselig bare bli sånn når man aldri har vært det ellers?

Og så har jeg denne hersens spiralen som jeg har bestilt time for å få sjekket opp eller fjernet.

Fader, altså, så gretten jeg er i kveld.

Når jeg er i slikt humør må jeg sjekke følgende:

1) Har jeg spist i løpet av de siste fire timene? Hvis nei, spis og humøret blir bedre.

2) Har jeg sovet godt i natt? Hvis nei, blid igjen i morra.

3) PMS? Hvid ja: sorry, forbered deg på å være på grinern resten av dagen og vel så det

Hm, nei, jeg vet ikke. Du har ikke bare en dårlig dag eller en lengre stressende periode, da? Det går jo utover humøret i lengden.

[Gjest AllisHagtorn]

Klippe opp genseren

Huff....ja, jeg finner og er indre sinne jeg aldri før har kjent, det koker formelig over, SPESIELT når ungen eller mann(eller begge) er vanskelige.

Sjokolade hjelper, men etterhvert blir jeg så sur på atter ei ekstravalke over buksa at jeg ikke kan følge den trangen hver gang.

[Ciara]

Når jeg er i slikt humør må jeg sjekke følgende:

1) Har jeg spist i løpet av de siste fire timene? Hvis nei, spis og humøret blir bedre.

2) Har jeg sovet godt i natt? Hvis nei, blid igjen i morra.

3) PMS? Hvid ja: sorry, forbered deg på å være på grinern resten av dagen og vel så det

Hm, nei, jeg vet ikke. Du har ikke bare en dårlig dag eller en lengre stressende periode, da? Det går jo utover humøret i lengden.

Bra sjekkliste!

Hm, jeg vet ikke. Det som er sikkert er i hvert fall at jeg uansett bør ta litt bedre vare på meg selv. Og da er vi tilbake til jerntabletter, søvn, mat, trening, kutte ned på mobilbruk. Jeg føler meg ikke så veldig sunn at det gjør noe for øyeblikket....

Klippe opp genseren

Huff....ja, jeg finner og er indre sinne jeg aldri før har kjent, det koker formelig over, SPESIELT når ungen eller mann(eller begge) er vanskelige.

Sjokolade hjelper, men etterhvert blir jeg så sur på atter ei ekstravalke over buksa at jeg ikke kan følge den trangen hver gang.

Hehe! Damned if you do, damned if you don't!

[Ciara]

Er det bare jeg som føler meg som pappaen til Knausgård i blant?

De som har lest Min kamp vil vite at pappaen til Knausgård ikke blir skildret i et spesielt positivt lys. Ungene hans er redd for ham, for han er en del sint, og har generelt et nærvær som legger et lokk på stemningen i et rom. Det er noe udefinerbart truende ved ham som barna ikke forstår. Og for å gjøre det klart, jeg føler meg heldigvis ikke som pappaen til Knausgård på denne måten.

Men det er en glitrende scene som beskrives i en av bøkene. Det er sommer, solskinn, faren er i et uvanlig godt humør og han vil gjøre noe hyggelig for barna sine. Han vil at de skal gjøre noe hyggelig sammen som en familie. Så han tar med barna på stranda. Men nydelig vær og omgivelser til tross, det blir ingen idyll. For brødrene Knausgård krangler som brødre ofte gjør, og stemningen blir deretter. Og faren blir sint - sannsynligvis først skuffet og deretter sint. Dagen som skulle bli så fin ble det motsatte.

Det er dette jeg kan kjenne meg en del igjen i. Dette med å ha høye forventninger til noe, høyere enn barna har. Og hvis forventningene er høye nok har jeg kanskje også rukket å se for meg hvor glade barna skal bli, hvor entusiastiske, takknemlige og gledesstrålende de vil se ut. Men så har barna (naturligvis) et helt annet perspektiv enn meg, ikke vet de hva de skal glede seg til, dagsformen kan være varierende, og dessuten kan det være noe småtteri i veien her og der. Et eksempel: Du tar med barnet til en fornøyelsespark og tenker at Dette kommer til å bli fantastisk! Men så sutrer barnet når det kommer fram fordi dere måtte kjøre trikk og ikke buss, som han ville. Eller sokkene var feil. Eller han ville ha en is.

I sånne situasjoner føler jeg meg som pappaen til Knausgård.

Nå skal jeg heldigvis ikke fram til at vår helg har vært slik først og fremst, men vi har hatt episoder, og jeg har blitt minnet på hvor viktig det er å prøve å senke forventningene sine som forelder. Vi har nemlig vært på familietur et godt stykke unna med masse festlige barneaktiviteter, og jeg har gledet meg i lang tid. Og vi har hatt det kjempehyggelig!

Men i går sa Eldstemann: "Når skal vi hjem igjen, egentlig? Jeg vil hjem. Jeg vil leke med lego."

Og da var jo både bra og dårlig. Dårlig på den maten at det er kjipt at ungen sier han vil hjem når vi er på en hyggelig tur, og bra at han tross alt har det kjempefint hjemme og synes legobygging hjemme er en utmerket måte å tilbringe helgen på.

Håper dere har hatt en fin helg, alle sammen

[Ciara]

Lille Softie har nå begynt å snakke setninger, som regel på to ord. Mange er faste setninger/setningsbrokker jeg antar de bruker mye i barnehagen, som "Pass deg!" og "Jeg og". Særlig det siste kommer ofte. Hvis Eldstemann får noe eller får gjøre noe kommer Softie løpende på de korte bena sine mens han sier "Jæiå, jæiå!"

Nå har også leken hans utviklet seg veldig, og vi er langt inne i "late som"-fasen. Softie lager mat som jeg skal spise, han kommer med de små lekekasserollene sine og sier: "Pass deg, varmt!" Og så skal jeg blåse.

I dag satt jeg og mannen lenge og så på ham leke i stua. Han fant duplo-brannbilen og kjørte rundt med den og lagde brummelyder, og så plasserte han små dyr foran brannbilen, sa "Pass deg" og flyttet på dyrene. Høydepunktet for meg var da han plasserte en lekefrosk foran brannbilen, begynte å kjøre bilen og brummet i vei før han sa: "Pass deg, fjokken minn!"

[Mafalda]

Pappaen til Knausgård, du liksom!

Såvidt jeg husker har den mannen ikke så rent få dårlige sider, så jeg håper du ikke drar sammenligningen altfor langt...

Men jo, tror nok alle kan kjenne seg igjen i den litt irrasjonelle skuffelse som ofte blir uttrykt gjennom sinne eller irritasjon. Så veldig irrasjonelt er det da heller ikke, men jeg føler ofte at jeg har gått i min egen forventningsfelle når sånne ting skjer Litt sånn Mafalda, du burde jo vite bedre! Samtidig, det er jo naturlig å ha forventninger til ting man har ordnet, fikset og planlagt med barnas beste i tankene.

Og, som en liten gulrot: dette er en av de tingene som blir betraktelig bedre når barna blir litt større og mer forutsigbare. Da er det heldigvis slutt på at buss i steden for trikk kan velte en ellers fin opplevelse. Joda, tenåringshumør kan ha sine sider det også (og ødelegge nær sagt hva som helst... ), men akkurat dette med å planlegge morsomme aktiviteter slår sjelden feil. Og det er ikke lenge til din Eldstemann er der hvor min HK-jente er nå, og hun er en drøm på alle sånne ting. Det sklir bare så utrolig mye lettere når de nærmer seg skolealder!

(og så må jeg bare nevne en episode der jeg fremdeles- mange, mange år senere- synes inderlig synd på den unge Mafalda som prøvde og prøvde og så gikk det rett ad undas. Fint vær, tidlig henting i barnehagen, nå skulle jeg ta med barna i parken og spise sunne pizzasnurrer jeg hadde bakt selv og vi skulle koooose oss. Hah. Susain løp i alle retninger og nektet å sitte på piknikpleddet i mer enn to sekunder, og Nani lå i vogna og hylte, satt på teppet og hylte, lå i armene mine og hylte. Endte med at jeg trampet hjem igjen, sikkert med et uttrykk i ansiktet ikke ulikt pappa Knausgård, med tårer som presset på bak øyelokkene, og følte meg som verdens mest mislykkede mamma. Nå kan jeg le av det, men det tok noen år! )

Men, det høres jo ut som om dere har hatt en fin tur, til tross for noen få episoder og Lego-lengsel. Det siste der skal jeg kanskje ikke kimse av, det kan være Fryktelig Viktige Saker når man er på Eldstemanns alder

Og tommel opp for Softie! "Pass deg, fjokken min!" er en ganske komplisert setning, når man tenker etter, ikke minst kombinert med brannbilkjøring. En imponert Smule sender et slengkyss!

[Gjest Doh]

Jeg følger med her inne, det går bare litt for fort i svingene til at jeg rekker å skrive noe særlig. Bortsett fra akkurat nå som junior ligger ute i vogna si og sover for første gang (ja, jeg har tenkt å skryte av det over alt i dag ). Og det var det jeg rakk å skrive før junior våkna. Jaja, har da hvertfall lagt igjen et spor.

[¤flicka¤]

I dag satt jeg og mannen lenge og så på ham leke i stua. Han fant duplo-brannbilen og kjørte rundt med den og lagde brummelyder, og så plasserte han små dyr foran brannbilen, sa "Pass deg" og flyttet på dyrene. Høydepunktet for meg var da han plasserte en lekefrosk foran brannbilen, begynte å kjøre bilen og brummet i vei før han sa: "Pass deg, fjokken minn!"

Åh, jeg tror hjertet mitt smelter litt

Ut i fra beskrivelsen ligger min lille gutt like bak din Softie i løypa, og det er utrolig morsomt å være med på alt som skjer nå. Med språket, måten de leker og omgås andre, hvordan de blir stadig mer bevisst på seg selv...det er rett ut fascinerende! Skal ikke si at livet bare er en lek alltid (...det er også en dans på roser, var det vel noen som sa en gang), men det hjelper å legge merke til de små øyeblikkene. Og som du sier, i en del tilfeller når det skjærer seg totalt handler det like mye om våre forventninger og planer (og ikke minst vår travelhet) som at ungene er "vanskelige". Ikke at den tanken hjelper særlig mye for den evig tilstedeværende dårlige samvittigheten, da...

[Gjest Nesevisa]

Uff, pappa Knausgård var da en trist person å sammenligne seg med...

Men jeg skjønner hvor du vil.

Selv er jeg faktisk litt redd for å bli en sånn sinna forelder, ref det vi snakket om over her. Nå er babyen vår fortsatt ikke stor nok til verken å gjøre noe med vilje eller skjønne hva han selv vil, men nettopp derfor skremmer det meg at jeg kan bli så intenst frustrert og rasende rundt ham. Jeg må stadig vekk ut av rommet og rope litt i en pute eller slå knyttneven i stuebordet, særlig i forbindelse med legging om kvelden. Og jeg hater meg selv for det, men mest av alt blir jeg redd for at det skal fortsette sånn framover, eller at babyen skal bli redd og utrygg på meg fordi jeg blir så sinna. Prøver å ikke la ham se det, altså (derav turene ut av rommet), men jeg er redd det skinner litt igjennom...

[Gjest Tekola]

Etter å ha sammenlignet min og mannens familie har jeg kommet (håpefullt) frem til at sinne ikke nødvendigvis er skummelt og skadelig så lenge det er opp som en løve, ned som en skinnfell-varianten, som kan relateres direkte til noe, heller enn plutselig sinne som varer i en uke og plutselig kan dras frem igjen noen uker senere. Jeg håper i hvert fall på det, med mitt temperament... Selvfølgelig skal man prøve å tøyle det litt, men, ja. Alt med måte?

Dog, jeg kjenner jeg gruer meg litt for forventningssituadjonene som beskrives over her, for jeg er typen som bygger meg enorme luftslott med forventninger for hvor bra noe skal bli...

Fjokken

[Ciara]

Pappaen til Knausgård, du liksom!

Såvidt jeg husker har den mannen ikke så rent få dårlige sider, så jeg håper du ikke drar sammenligningen altfor langt...

Men jo, tror nok alle kan kjenne seg igjen i den litt irrasjonelle skuffelse som ofte blir uttrykt gjennom sinne eller irritasjon. Så veldig irrasjonelt er det da heller ikke, men jeg føler ofte at jeg har gått i min egen forventningsfelle når sånne ting skjer Litt sånn Mafalda, du burde jo vite bedre! Samtidig, det er jo naturlig å ha forventninger til ting man har ordnet, fikset og planlagt med barnas beste i tankene.

Og, som en liten gulrot: dette er en av de tingene som blir betraktelig bedre når barna blir litt større og mer forutsigbare. Da er det heldigvis slutt på at buss i steden for trikk kan velte en ellers fin opplevelse. Joda, tenåringshumør kan ha sine sider det også (og ødelegge nær sagt hva som helst... ), men akkurat dette med å planlegge morsomme aktiviteter slår sjelden feil. Og det er ikke lenge til din Eldstemann er der hvor min HK-jente er nå, og hun er en drøm på alle sånne ting. Det sklir bare så utrolig mye lettere når de nærmer seg skolealder!

(og så må jeg bare nevne en episode der jeg fremdeles- mange, mange år senere- synes inderlig synd på den unge Mafalda som prøvde og prøvde og så gikk det rett ad undas. Fint vær, tidlig henting i barnehagen, nå skulle jeg ta med barna i parken og spise sunne pizzasnurrer jeg hadde bakt selv og vi skulle koooose oss. Hah. Susain løp i alle retninger og nektet å sitte på piknikpleddet i mer enn to sekunder, og Nani lå i vogna og hylte, satt på teppet og hylte, lå i armene mine og hylte. Endte med at jeg trampet hjem igjen, sikkert med et uttrykk i ansiktet ikke ulikt pappa Knausgård, med tårer som presset på bak øyelokkene, og følte meg som verdens mest mislykkede mamma. Nå kan jeg le av det, men det tok noen år! )

Men, det høres jo ut som om dere har hatt en fin tur, til tross for noen få episoder og Lego-lengsel. Det siste der skal jeg kanskje ikke kimse av, det kan være Fryktelig Viktige Saker når man er på Eldstemanns alder

Og tommel opp for Softie! "Pass deg, fjokken min!" er en ganske komplisert setning, når man tenker etter, ikke minst kombinert med brannbilkjøring. En imponert Smule sender et slengkyss!

Haha, den episoden er bare et glitrende eksempel på jeg mener. Som forelder er man så full av gode intensjoner, og noen ganger legger man seg virkelig i selen for at det skal bli hyggelig. Og så er det bare ganske surt å oppdage at det ikke alltid blir hyggelig selv om man har anstrengt seg.

Grensen her går vel ved å kjefte på barna for det, tenker jeg. Faktisk klare å beholde deres perspektiv hele veien. Eldstemann kan da ikke på forhånd vite at aktivitet X, som jeg har lest masse om på nettet og dessuten besøkt før, er så stas. Dessuten så hadde han gledet seg til å kjøre den trikken! Jeg prøver å tenke på det, der "Så utakknemlig du er!" ligger langt framme på tunga og ønsker å trille ut av munnen.

Softie og Smule, eh? Der snakker vi sjarmerende kombo!

Jeg følger med her inne, det går bare litt for fort i svingene til at jeg rekker å skrive noe særlig. Bortsett fra akkurat nå som junior ligger ute i vogna si og sover for første gang (ja, jeg har tenkt å skryte av det over alt i dag ). Og det var det jeg rakk å skrive før junior våkna. Jaja, har da hvertfall lagt igjen et spor.

Yay for soving! Og takk for spor! Jeg må komme meg inn i dagboka di snart også

Åh, jeg tror hjertet mitt smelter litt

Ut i fra beskrivelsen ligger min lille gutt like bak din Softie i løypa, og det er utrolig morsomt å være med på alt som skjer nå. Med språket, måten de leker og omgås andre, hvordan de blir stadig mer bevisst på seg selv...det er rett ut fascinerende! Skal ikke si at livet bare er en lek alltid (...det er også en dans på roser, var det vel noen som sa en gang), men det hjelper å legge merke til de små øyeblikkene. Og som du sier, i en del tilfeller når det skjærer seg totalt handler det like mye om våre forventninger og planer (og ikke minst vår travelhet) som at ungene er "vanskelige". Ikke at den tanken hjelper særlig mye for den evig tilstedeværende dårlige samvittigheten, da...

Det er rett og slett fascinerende, ja. Hvordan de fra en uke til neste plutselig får til noe nytt. Og den stoltheten de har! Plutselig har et nytt ord eller ny bevegelse blitt en prestasjon

Uff, pappa Knausgård var da en trist person å sammenligne seg med...

Men jeg skjønner hvor du vil.

Selv er jeg faktisk litt redd for å bli en sånn sinna forelder, ref det vi snakket om over her. Nå er babyen vår fortsatt ikke stor nok til verken å gjøre noe med vilje eller skjønne hva han selv vil, men nettopp derfor skremmer det meg at jeg kan bli så intenst frustrert og rasende rundt ham. Jeg må stadig vekk ut av rommet og rope litt i en pute eller slå knyttneven i stuebordet, særlig i forbindelse med legging om kvelden. Og jeg hater meg selv for det, men mest av alt blir jeg redd for at det skal fortsette sånn framover, eller at babyen skal bli redd og utrygg på meg fordi jeg blir så sinna. Prøver å ikke la ham se det, altså (derav turene ut av rommet), men jeg er redd det skinner litt igjennom...

Jeg har lang lunte, men blir sint likevel. Det tror jeg vel alle med barn blir.

Det er sikkert individuelt, men jeg blir sint på en annen måte nå som barna er litt større (selv om de er små fortsatt) enn da de var babyer. Da de var babyer trykket de på alle knapper på en helt annen måte. Jeg kunne bli så fortvilet av det repetitive i det, legging, skriking, legging, skriking, legging, skriking. Nå er de mer forståelige (men ekstremt irriterende likevel i blant )

Men sinne tenker jeg faktisk er uunngåelig og naturlig - ikke noe du skal klandre deg selv for

[Ciara]

Etter å ha sammenlignet min og mannens familie har jeg kommet (håpefullt) frem til at sinne ikke nødvendigvis er skummelt og skadelig så lenge det er opp som en løve, ned som en skinnfell-varianten, som kan relateres direkte til noe, heller enn plutselig sinne som varer i en uke og plutselig kan dras frem igjen noen uker senere. Jeg håper i hvert fall på det, med mitt temperament... Selvfølgelig skal man prøve å tøyle det litt, men, ja. Alt med måte?

Dog, jeg kjenner jeg gruer meg litt for forventningssituadjonene som beskrives over her, for jeg er typen som bygger meg enorme luftslott med forventninger for hvor bra noe skal bli...

Fjokken

Det tror jeg også.

Og så er det ikke til å stikke under en stol at jeg har måttet be om unnskyldning ved noen anledninger også. Virker ikke som om Eldstemann har tatt nevneverdig skade foreløpig, i hvert fall...

[Daria]

Det at du ber om unnskyldning når du blir urettmessig sint tror jeg veier mye tyngre - på den positive siden - enn det negative i at du blir sint av og til. Alle sprekker av og til, jeg tror ikke barn har vondt av å oppleve det så lenge de også får vite hvorfor man blir sint - og at det går an å snakke om det hvis man har blitt litt for sint...

[Ciara]

Det at du ber om unnskyldning når du blir urettmessig sint tror jeg veier mye tyngre - på den positive siden - enn det negative i at du blir sint av og til. Alle sprekker av og til, jeg tror ikke barn har vondt av å oppleve det så lenge de også får vite hvorfor man blir sint - og at det går an å snakke om det hvis man har blitt litt for sint...

Helt enig. Barn er også vant til sterke følelser. Jeg ser jo i barnehagen - der går det fra vill entusiasme til hylskrik ofte, så barna er vant til at humør går opp og ned. "Er du sinna nå, mamma?" kan Eldstemann spørre og da svarer jeg som sant er, "Ja, nå er jeg sinna. Men det går over!"

[Ciara]

Svakhet nr. 2 som mamma (av sikkert 1000)

Jeg har et enormt behov for kontakt med barna mine, både mentalt og fysisk. Her skal det koses og snakkes og sees dypt inn i øynene støtt og stadig.

Og det høres kanskje ut som en ting som er utelukkende positiv?

Nja, spør Eldstemann

Jeg merker allerede nå at Eldstemann, som jo er fire år, ikke alltid er på samme gir som meg. Fasen der mamma var det eneste viktige her i verden er jo for lengst forbi - og godt er jo det, på mange måter. Det ville vært leit med et lite-stort barn som bare ville sitte på mammas fang, og det gir meg også rom til andre ting (og andre barn, hehe).

Men i blant stikker det litt i hjertet, og jeg skulle ønske at Eldstemann og Softie kunne ligge i fred i hver sin armkrok og bare slappe av. At de kunne snakke med meg og ha tid til å se meg inn i øynene i stedet for å holde på Lego og småting hele tiden.

De er så travle! Og de er bare småtasser ennå! Hvor skal dette ende? Når de er tenåringer kommer jeg til å være en slitsom klengemamma som sniker til seg kos i ny og ne

[Gjest AllisHagtorn]

Uff, pappa Knausgård var da en trist person å sammenligne seg med...

Men jeg skjønner hvor du vil.

Selv er jeg faktisk litt redd for å bli en sånn sinna forelder, ref det vi snakket om over her. Nå er babyen vår fortsatt ikke stor nok til verken å gjøre noe med vilje eller skjønne hva han selv vil, men nettopp derfor skremmer det meg at jeg kan bli så intenst frustrert og rasende rundt ham. Jeg må stadig vekk ut av rommet og rope litt i en pute eller slå knyttneven i stuebordet, særlig i forbindelse med legging om kvelden. Og jeg hater meg selv for det, men mest av alt blir jeg redd for at det skal fortsette sånn framover, eller at babyen skal bli redd og utrygg på meg fordi jeg blir så sinna. Prøver å ikke la ham se det, altså (derav turene ut av rommet), men jeg er redd det skinner litt igjennom...

Jeg har lang lunte, men blir sint likevel. Det tror jeg vel alle med barn blir.

Det er sikkert individuelt, men jeg blir sint på en annen måte nå som barna er litt større (selv om de er små fortsatt) enn da de var babyer. Da de var babyer trykket de på alle knapper på en helt annen måte. Jeg kunne bli så fortvilet av det repetitive i det, legging, skriking, legging, skriking, legging, skriking. Nå er de mer forståelige (men ekstremt irriterende likevel i blant )

Men sinne tenker jeg faktisk er uunngåelig og naturlig - ikke noe du skal klandre deg selv for

Babyer/barn kan skape et enormt sinne og frustrasjon, til den grad at man sjokkerer seg selv. Det koker liksom i de verste øyeblikkene, og jeg tror det er nettopp det repetetive som utgjør det, det er en slags knapp hos et menneske hvor du bare tilter. Og man kan faktisk ikke helt fjerne seg fra situasjonen i mer enn noen sekunder.

Det er jo en grunn til at man bruker søvnmangel og enkelte typer musikk og repetetive bevegelser/ting som torturmetoder.

For å si det sånn

Jeg har superlang lunte egentlig, eller; relativt iallefall. Men repetetive ting? KLIKK!

Svakhet nr. 2 som mamma (av sikkert 1000)

Jeg har et enormt behov for kontakt med barna mine, både mentalt og fysisk. Her skal det koses og snakkes og sees dypt inn i øynene støtt og stadig.

Og det høres kanskje ut som en ting som er utelukkende positiv?

Nja, spør Eldstemann

Jeg merker allerede nå at Eldstemann, som jo er fire år, ikke alltid er på samme gir som meg. Fasen der mamma var det eneste viktige her i verden er jo for lengst forbi - og godt er jo det, på mange måter. Det ville vært leit med et lite-stort barn som bare ville sitte på mammas fang, og det gir meg også rom til andre ting (og andre barn, hehe).

Men i blant stikker det litt i hjertet, og jeg skulle ønske at Eldstemann og Softie kunne ligge i fred i hver sin armkrok og bare slappe av. At de kunne snakke med meg og ha tid til å se meg inn i øynene i stedet for å holde på Lego og småting hele tiden.

De er så travle! Og de er bare småtasser ennå! Hvor skal dette ende? Når de er tenåringer kommer jeg til å være en slitsom klengemamma som sniker til seg kos i ny og ne

Ungen her er aldri på samme gir som meg - han har ikke tid!

Sånn har han vært siden fødselen, og jeg klagde min nød på helsestasjonen som kunne bekrefte at dette var en "skuffelse" for mange foreldre - de bare "men......ungen vil jo ikke kose jo?"

Blir jo ikke akkurat bedre ettersom motorikk og hjerne utvikler seg til å mestre mer og mer, og iallefall ikke i aldre hvor de blir totalt oppslukt i lek/frustrasjon/oppgaver.

Jeg kommer til å bli den som tenåringen blir dødsflau over fordi jeg ABSOLUTT skal ha klem og nuss på kinnet og "er du sikker på at du ikke fryser, skal du ikke ha med en genser, du har jo ikke nok mat med deg jo, send med sms femhundre ganger før dere er fremme".....Huff

Men jeg vokste jo opp med det omvendte, og selv om jeg skjønte at andre jevnaldrende synes det var flaut så var jeg ganske misunnelig. Jeg ville reagert akkurat som dem(for det var jo flaut), men jeg var misunnelig på at de hadde noen som faktisk brydde seg nok til å mase og blande seg litt(i fornuftig mengde, var et par unntak som ikke var spesielt misunnelsesverdig altså).

Men - jeg likte ikke helt at du delte dette her med oss, for jeg hadde et sånt bilde herforleden når ungen atter en gang satt som en overgiret apekatt på fanget(hæ? ledning? hæ? genser? Ut med tunga...gi meg den,....gi meg den.....ææææææææh, slipp, ææææh hæ? Hva er det...og så videre) av en mer harmonisk og rolig tilværelse hvor jeg så for meg Ciarafamilie sitte med to koseunger i fanget i sofaen og tenkte at "om et par år så er han sikkert like kosete som det", men nå ødela du jo alt for meg

[Ciara]

Sorry!

Men! De er kosete unger begge to, i grunnen. Eldstemann var ikke så kosete som baby (men jeg bar ham mye, så vi fikk nærhet på den måten), men har blitt mer kosete etter hvert. Softie har alltid vært kosete

Men - skal man få noe særlig kos må det skje noe spennende. Sitte i armkroken og se på tv, for eksempel. Lese bok. Eller Eldstemann kan ønske at jeg ligger litt på senga med ham før han skal sove. Sånne ting. Men bare sitte å kose? Glem det...

Min familie er også kosete. Jeg syntes i grunnen bare det var koselig, men de hadde nå heldigvis vett på å ikke kose offentlig, foreldrene mine

[Ciara]

Nå skal stua males!

Må le av meg selv. Når jeg først blir gira, da gir jeg meg ikke. Mannen himler oppgitt med øynene.

Nå skal det grusomme trehvite panelet bli skikkelig hvitt (tenk så mye lysere det blir her inne i den mørke høsten!), og veggene bli grønne.

Som det øverste bildet her:

http://www.egetrom.no/nye-farger-balanse-og-harmoni-fra-jotun/

Gøy.

[Gjest Nesevisa]

Lækkert! Vi har ganske lik farge på den ene kjøkkenveggen vår.