Uten en rød tråd

[Gjest AllisHagtorn]

Ja, datagrunnlaget blir jo litt vanskelig her. For jeg vil j tro at det er de fedrene som ØNSKER god kommunikasjon med barnet sitt, som tar ut pappaperm, mens de med mindre interesse ikke gjør det. Og slik vil jo bare utgangspunktet forsterkes...?

Mulig jeg tar helt feil her - men jeg har alltid tenkt at det er årsaken ja.

Jeg ser iallefall en ganske sterk sammenheng blant de jeg kjenner om at det virker slik. Mor er interesser i far&barnkontakt, far er interessert sjøl.

At de gluggtrives i permisjon er ikke poenget, mer det med å ta de mulighetene man har til å få betalt for å være med kidden i en periode.

Men, jeg ser jo også poenget med inntekt når man ikke har verdens mest romslige budsjett.

Hadde vi hatt anledning hadde jeg nesten håpet ungen ikke fikk bhgplass med en gang så jeg kunne være hjemme med ham litt og utsette starten. Men, om det skjer så må pent far være hjemme litt til siden jeg er den som tjener mest. Og selv da er det problematisk, så jeg stemmer for at vi får plass (enten det, eller så må Ciara sende over Olav Thon når hun er ferdig med ham).

Jeg lurer forresten så mye på hva Nesevisa har studert for noe.......har jeg kanskje spurt før?

Endret 20. august 2014 av AllisHagtorn

[Gjest Nesevisa]

Jeg lurer forresten så mye på hva Nesevisa har studert for noe.......har jeg kanskje spurt før?

You show me yours...

PM?

[Gjest AllisHagtorn]

You show me yours...

PM?

vis meg din du liksom. Jeg skal stalke deg på pm.

[Serafina.]

Fantastisk med foredrag om pappaperm, penger og "kan ikke", Allis. Det jeg ofte lurer på når far ikke "kan" ta ut permisjon fordi det ikke går jobbmessig, er hva en dame i samme stilling i samme selskap ville gjort. Hadde hun født og løpt tilbake på jobb, eller hadde det gått finfint med permisjon? Hva er det som gjør mannen uunnværlig og ikke damen.

[Skravla]

For mange år siden jobbet jeg sammen med en dame som faktisk gikk tilbake til jobb etter sine pålagte uker. Far var innom jobb for amming 1-2 ganger pr dag. Hun fikk en del reaksjoner på det faktisk. Men der var det noe økonomisk i forhold til at hun hadde vesentlig høyere lønn enn far osv.... husker ikke alt.

[Vera Vinge]

Ah, disse fedrene som ikke "kan" ta ut perm, fordi de er uunværlige (snakker ikke om selvstendig næringsdrivende). Jeg kjenner et par hvor de var så glade fordi sjefen syns det var ok at mannen tok pappaperm. Men, det hadde vært fint om han kunne ta den på sommeren. Og siden babyen var for liten til at moren syns hun kunne dra tilbake på jobb pga amming bl.a. allerede da, hadde han sine uker sammen med mor. Mange har en del overlapp, men dette blir for rart for meg.

Men Ciara, du nevner noe om mors totale fravær fra jobb om man skal ha flere barn og hun (det er jo alltid snakk om "hun") skal være hjemme med alle til de er 2 år f.eks. Jeg har mange ganger lurt på dette i barnehage-debatter, men ikke orket å provosere enda mer. Men jeg lurer jo på utdannings- og arbeidsbakgrunnen til enkelte av de som syns det er helt selvfølgelig å være lenge hjemme med barna. Om man ikke trives på jobb eller ikke har jobbet hardt for å få den jobben man har, er det ikke sikkert det spiller en ikke ubetydelig rolle i argumentasjonen. Dersom man skal ha flere barn og ikke med stort alderssprik, vil det bety mye for hvilke muligheter en del vil få i jobbsammenheng, dersom man blir borte i mange år i strekk. Barna er det viktigste i mitt liv, men det betyr ikke at andre ting ikke betyr noe.

[¤flicka¤]

Barna er det viktigste i mitt liv, men det betyr ikke at andre ting ikke betyr noe.

Ja, og dessuten: hvis barna er det viktigste i ens liv, skylder man dem ikke å tenke mer enn ett år inn i framtida? For som noen sa, det er vel og bra at mor er hjemme til ungen er to, men hva med alle årene etter det? Er det virkelig til barnas beste å kaste alle ambisjoner om karriere, utdanning og bolig på båten? Jeg blir så oppgitt. Ikke at man skal skyve barna foran seg som et alibi for å bli arbeidsnarkoman, det er noe jeg misliker like mye, men...en mellomting? Det må da finnes...

[Gjest AllisHagtorn]

Ja, og dessuten: hvis barna er det viktigste i ens liv, skylder man dem ikke å tenke mer enn ett år inn i framtida? For som noen sa, det er vel og bra at mor er hjemme til ungen er to, men hva med alle årene etter det? Er det virkelig til barnas beste å kaste alle ambisjoner om karriere, utdanning og bolig på båten? Jeg blir så oppgitt. Ikke at man skal skyve barna foran seg som et alibi for å bli arbeidsnarkoman, det er noe jeg misliker like mye, men...en mellomting? Det må da finnes...

Nei, det eksisterer ikke

Jeg stusser og over bakgrunnen til de folka, det nytter jo ikke si ting som "statsbudsjett og velferd" til dem.

Jeg drømmer om en sånn akademikerkarriere hvor jeg har en SVÆR hage med en sånn ovn hvor man kan bake brød, og så har jeg ferie hele sommeren hvor jeg leker "Spise med Price"(de danske brødrene som lager alt med smør alltid ) og tester ut absolutt alt fra bunn, bader med kidsa hver dag og drikker vin i hagen om kvelden - og så jobber/forsker jeg litt på prosjekter, og så må jeg ta forsknings/skrivefri med lønn fordi jeg skal skrive fagbøker under en vinranke i Europa, fortrinnsvis Italia. Og så jobber jeg.......70%, men går aldri glipp av spennende prosjekter og muligheter.

Og så avogtil må jeg på litt konferanser i kule byer i utlandet, og da er far hjemme og baker boller med ungene. Huset er forøvrig nyoppusset, ikke av meg

[SmallTalk]

Fantastisk med foredrag om pappaperm, penger og "kan ikke", Allis. Det jeg ofte lurer på når far ikke "kan" ta ut permisjon fordi det ikke går jobbmessig, er hva en dame i samme stilling i samme selskap ville gjort. Hadde hun født og løpt tilbake på jobb, eller hadde det gått finfint med permisjon? Hva er det som gjør mannen uunnværlig og ikke damen.

Tja... Jeg fikk testet ut dette med "uunnværlig på jobb" når jeg ble lagt inn på sykehus når jeg var gravid med Knerten, med ansvaret for tre pågående prosjekter, hvorav et som var et hasteprosjekt og skulle mobiliseres offshore innen kort tid, og to andre som jeg var den som kjente detaljene best på. Den som var mest stressa over at jeg var borte var meg selv, og jeg skal ikke si at sjefen tok telefonen om at jeg var innlagt på sykehus med knusende ro akkurat, men hun tok det ihvertfall vesentlig bedre enn jeg gjorde og gjorde sitt beste for å berolige meg med at de nok skulle finne en løsning på det at jeg var borte. Og de fant en løsning, jeg fikk en del telefoner med spørsmål om ditten og datten (noe jeg hadde sagt var helt greit, for jeg trang å tenke på noe annet enn den situasjonen jeg var i) og det ordnet seg på et vis.

Får man et hjerteinfarkt og forsvinner fra jobben brått, så er det ingen som lager noe rabalder over hvor upassende dette var, uansett hvor uunnværlig man er, så jeg ser igrunnen ikke problemet med en nøye planlagt pappaperm... Da får jo til og med arbeidsgiver et varsel på forhånd med start- og sluttdato for permisjonen.

[Serafina.]

Tja... Jeg fikk testet ut dette med "uunnværlig på jobb" når jeg ble lagt inn på sykehus når jeg var gravid med Knerten, med ansvaret for tre pågående prosjekter, hvorav et som var et hasteprosjekt og skulle mobiliseres offshore innen kort tid, og to andre som jeg var den som kjente detaljene best på. Den som var mest stressa over at jeg var borte var meg selv, og jeg skal ikke si at sjefen tok telefonen om at jeg var innlagt på sykehus med knusende ro akkurat, men hun tok det ihvertfall vesentlig bedre enn jeg gjorde og gjorde sitt beste for å berolige meg med at de nok skulle finne en løsning på det at jeg var borte. Og de fant en løsning, jeg fikk en del telefoner med spørsmål om ditten og datten (noe jeg hadde sagt var helt greit, for jeg trang å tenke på noe annet enn den situasjonen jeg var i) og det ordnet seg på et vis.

Får man et hjerteinfarkt og forsvinner fra jobben brått, så er det ingen som lager noe rabalder over hvor upassende dette var, uansett hvor uunnværlig man er, så jeg ser igrunnen ikke problemet med en nøye planlagt pappaperm... Da får jo til og med arbeidsgiver et varsel på forhånd med start- og sluttdato for permisjonen.

Når man plutselig blir syk og borte fra jobb kan en selv eller bedriften føle det "upassende", alt ettersom hva det er. Sånn ville det vært i mitt tilfelle, da jeg er den eneste på mitt område. Men det går å løse. Barselpermisjoner kommer svært sjelden ut av det blå, men blir derimot planlagt i god tid, i noen stillinger er det lettere å sette inn erstatninger enn andre, men dette må da gjelde uansett kjønn.

[Serafina.]

Definitivt en dagbok uten en rød tråd og med høy takhøyde, Ciara.

[Surriball]

Arbeidsplassen min hadde skikkelig babyboom da jeg jobbet der. Mange unge folk, og både menn og kvinner tok permisjon om hverandre. Minst en mail i måneden til lokasjon_alle@bedrift om enten "vi gratulerer xxx med en velskapt sønn" eller "xxx er stedfortreder for yyy". Det var en del av livet. Men sjefen min (en dame) kom med et lite hjertesukk off the record til meg, for hun syntes det var vanskeligere å ordne stedfortredere for tre måneder enn lengre tid. Da rekker man akkurat å komme godt inn i prosjektene før de leveres tilbake, og gjerne på toppen av alt man gjør fra før. Samme bransje som Smalltalks, tror jeg.

Konklusjonen får være at gutta får ta lengre perm for prosjektets skyld

[Ciara]

Jøss! Jeg har jo en ren og ryddig bil, jo!

Ihvertfall sammenliknet med den der...

Hehe, samme her. Vi har det stort sett ryddig, men bilen vår er definitivt unntaket som bekrefter regelen. Men fortsatt ryddigere enn den!

Denne brukte vi på vårt særdeles superblå kjøkken! I tillegg skulle det tre strøk med hvitmaling til oppå før det ikke lenger var blåskjær der... Men veldig fornøyd med denne i utgangspunktet. Restene skal brukes på furudørkarmene våre - i dag. Nå skal det skje! ... og minn meg på å hive ut katta før jeg starter. Har lite lyst på en nymalt, hvit pus

Hiver meg på barneoppdragelses-/barnehagedebatten selv om jeg ikke har barn, jeg heller. Min erfaring med barn strekker seg så langt som to tantebarn på (snart) 6 og 8. Herlighet, kan jeg egentlig uttale meg? Snikleser mye på B&F, jeg også, og moderte det forumet en periode. Blir rimelig paff innimellom!

Spesielt reagerer jeg på hvor mye folk tåler i offentligheten fordi det ikke er ens egne unger. Hva skjedde med kollektiv oppdragelse? Selv blir jeg SPRØ av unger som løper rundt i restauranter eller i butikker og hyler. Min stakkars samboer ble rimelig flau da jeg først hysjet og litt senere tok tak i og sa "Sånn oppfører man seg ikke i butikken, her går man rolig og bruker innestemme" til et søskenpar som lekte sisten, hylte og skrålte inne på Dressmann. Men hvorfor ikke? Det plagde meg, jeg var ikke særlig streng og unger tåler å få korreks.

Om likestilling, som er tatt opp her. Vi har kommet såpass langt i planleggingen at vi har snakket om hva som skulle skje dersom barselspermisjon blir aktuelt. Og her kommer nok jeg, kvinnen (gisp!!), til å få mesteparten av permisjonen. Ikke pga. økonomi, det tjener vi alt for likt til, i hvertfall når jeg har jobb, men rett og slett pga. søvn. Jeg sover lett, han sover tungt. Jeg våkner av de fleste lyder, han sover gjennom det aller meste. Og jeg har gått søvnløs nok på jobb, og kommer ikke til å gå inn for nattevåk pluss jobbing flere måneder enn jeg må bare fordi at vi skal være superlikestilte og ha 6 måneder hver. Da er det bedre med to fungerende foreldre enn en som koser seg og en som hangler

Jeg tviler dog på at jeg kommer til å være hjemme når barna er små lenger enn barselspermisjonen. Og hvis det likevel skulle vært noen av oss som gjorde det, så tror jeg at mannen hadde trivdes best med det. Jeg er nok hakket mer sosial og avhengig av å ha kontakt med andre mennesker, og han er tøff nok til å velge litt annerledes enn alle andre.

Vi får se hva som skjer

"It takes a village to raise a child", ja. På godt og vondt. Andre må gjerne si fra til barna mine hvis de oppfører seg dårlig. Men jeg drømmer også om det motsatte - at vi ble flinkere til å se hverandres barn også når de gjør noe positivt. Jeg synes det er en del av å være et forbilde også for sine egne barn.

Case: Jeg kom til barnehagen for å hente ungene da en av de største barna roper til meg "Din stygging!" Sånt får meg til å se rødt, men i andre settinger kunne jeg kanskje latt det passere (hvis det var en unge på den andre siden av gata i byen, f.eks). Men for det første ble jeg provosert, og for det andre står det en hel bønsj barnehageunger og følger ganske interessert med. Så da gikk jeg bort til gutten og sa strengt jeg ikke skal ha noe av at han sier sånt til meg eller til andre. Samme gutt har naturlig nok vært skvetten rundt meg når han har sett meg i barnehagen etterpå, men da har jeg passet på å smile og si hei, og jeg tror han forstår at jeg ikke er sur på ham generelt.

Jeg synes med andre ord det er bra du sier fra. For jeg regner jo med du har en grei terskel for når du gjør det og ikke forventer altfor mye av ungene, heler

Det opptar meg stadig mer, men jeg synes faktisk likestillingen har en grense på dette området som har med fødselspermisjon å gjøre. Jeg er feminist selv og for at det meste skal deles likt - både byrder og goder - men akkurat i dette tilfellet er ikke 50/50 rettferdig (med mindre kvinnen synes det er greit, da). Det er mor som har født, som tar nattevåk i flere måneder, som ammer, som har en hormonell hjerne. At mor tar mer permisjon enn far synes jeg derfor er helt uproblematisk.

At man tar hensyn til søvn på den ene eller andre måten, synes jeg er fornuftig. Ingen fungerer godt på jobb med lite søvn over flere måneder.

Neinei, jeg mener ikke 50/50 flatt altså. Jeg mener mer ikke jobbe ræva av seg for å slippe de ukene man faktisk får.

Mors helse er jo en viktig faktor her, og jeg er for fleksible rammer og tilpassing.

Helt enig med deg!

Det er faktisk utrolig hvordan man klarer å tilpasse seg dette med søvn, søvnmønster og sovevaner når man får en baby i hus.

Jeg sover vanligvis tungt, og våkner f.eks ikke av vekkeklokka til samboeren selv om han har på tre forskjellige alarmer på rad på morgenen, imens han sover det man kan kalle ekstremt lett og kan våkne av tikkinga fra ei klokke (og dette er ikke tull!). Allikevel så har det gått merkelig bra mtp søvn og babyer i hus, og jeg har utrolig nok våknet av knirking og kaving fra babyen, imens han faktisk sover seg gjennom det meste nå, på samme rom.

Med Knerten så snudde vi omtrent om på dette den dagen samboeren gikk ut i pappaperm, og det gikk vel ikke mer enn tre netter før jeg ikke lenger våknet av lyder fra poden og han begynte å våkne av lyder fra poden (uten at jeg trang å sparke til han i halvsøvne). Det er ett eller annet som merkelig nok skjer når man plutselig får ansvaret for en baby på natten som gjør at man våkner når man må (eller ikke våkner dersom man ikke lenger må).

Vi er ganske smart innrettet, vi mennesker

Her i huset ble vi begge våknere av å få barn, hehe. Jeg har tidligere kunnet sove når som helst og hvor lenge som helst, og sover ganske tungt. Mannen min er mer A-menneske og sover lett. Da vi fikk barn var jeg redd jeg ikke skulle klare å våkne om natten, men det gjorde jeg. Det gjorde dessverre mannen min også, så han sov på et annet soverom helt til vi flyttet babyen ut av vårt.

Ja, vet du, det klødde nesten litt i halsen hvis jeg kjente veldig godt etter...

Neinei, altså; poenget mitt er at vi bruker enormt mye penger på oppussing her til lands, vi er vel på Europatoppen eller noe sånt. Vi snakker enormt mye penger - og det er heller ikke snakk om å pusse opp gamlishuset fra 70tallet som er teppebelagt og råååååååsa bad med fuktskader, det er veldig mye "er ikke fint nok for oss".

Og det plager meg ikke(bortsett fra i forbruks- og miljøsammenheng) - bruk penger på oppussing for all del, men ikke kom med argumentet at man ikke har råd til å ta ut pappapermisjon og mene at det er noe feil med det politiske virkemiddelet.

Mista jobben, vannlekkasje så oppussing er nødvendig, langvarig sykdom som går hardt utover økonomien, folk i usikre jobbsituasjoner som ikke tør forlate arbeidsplassen rett før eventuell forlengelse/fast stilling - den er grei, men; folk flest har altså helt fint anledning til å ta ut permisjonen sin.

Dataene viser jo nettopp at problemet er mangel på incentiver innad i forholdet.

Så har jeg null sympati for folk med god over snittet god levestandard som er blitt vant til den levestandarden. "Jeg er blitt vant til 5 feriereiser i året og villa, kan ikke kutte det ut det ene året av hele livet jeg fikk barn"

Neivel. Men da får en heller si det - og ikke skylde på at man ikke klarer seg tenker jeg, og hvertfall ikke at "likestillingen er gått for langt".

Han derre Haudemann sier jo tinga rett ut iallefall, han gidder ikke trille barnevogn - hva ellers har man kone og aupair for Jeg går ikke med på at friheten til å låne seg opp etter pipa fordi man MÅ bo på vestkant skal overgå politiske mål om en viss andel fedrekvote.

Jeg tror et annet problem er at så mange menn føler seg så uunværlige - uten noen grunn.

Hadde en kollega som "ikke kunne ta permisjon"(dette var når alt var frivillig osv) - og han var økonom med en helt mainstream stilling i konsernet. Naive meg spurte "nå gleder du deg vel til litt pappaperm" og han svarer det (og jeg tenkte "hæ, har ikke du en helt ordinær stilling da - kan du ikke bare si at du ikke har lyst eller at kona gjerne ville ha alt?")

Jeg bare synes det er så merkelig at jeg kjenner en drøss av folk(kvinner/menn) i sentrale stillinger med masse ansvar(type høyt i politikk eller i organisasjonsliv) som tar permisjon uten å bæle så med det(og er hjemme med syke barn osv, ingen av de har typiske tradisjonelle forhold hvor kona har hovedansvar) - mens disse "gjennomsnittlige" parene som har helt vanlige jobber virker være de som klager mest over uunværlighet?

Så er det jo også forsket litt(en jeg stusset litt på datagrunnlaget og metoden her, leste dog ikke så nøye) på atferd hvor barnet hadde hatt far i permisjon iløpet av det første året, og de som ikke hadde hatt det.

Da var "funnene"(i den grad man kan utelukke andre faktorer) at barn med fedre som hadde tatt ut permisjon hadde en tettere kommunikasjon, og dermed lekte de mer åpent og naturlig med positiv kommunikasjon, mens pappaene som ikke tok noe permisjon hadde en mer "negativ" tilnærming(altså, ikke kjeft og syting, men de leste ikke så godt hva barnet uttrykte = barna viste mer frustrasjon i samhandlingen).

Ja, og det var da poenget; kids med fedre i permisjon virket å ha en mer harmonisk atferd i lek sammen med far.

Men. Jeg stusset litt over hvordan man kunne fastslå atferdsmønstre på denne måten, fikk inntrykk av at hypotesen kom utfra observasjon som metode - og man aner jo ikke hva mer som ligger bak(personlighet, andre forhold hjemme, fars personlighet osv). Så jeg synes det var litt snodig å trekke inn permisjon som utslagsgivende faktor, men ja. Interessant var det.

Men det handler vel mer om at tid med barn ikke bare handler om kvalitet, men også kvantitet - for begge foreldre. Og at dersom noen krangler fra seg permisjon så er vel interessen så som så på den nære kontakten.

Foredrag over

Ja, det er forunderlig at pappapermen skal være så vanskelig å ta ut.

Hadde jeg vært gift med den godeste Haudemann hadde jeg vært usannsynlig flau. Eller sikkert ikke, jeg ville vel visst hvordan han var før jeg giftet meg med ham, håper jeg Men du har rett, der er det i hvert fall rene ord for pengene.

Når man har millioner i banken faller "jeg har ikke råd til å ta pappaperm" på sin egen urimelighet. La oss håpe disse uunnværlige menneskene aldri blir påkjørt av en buss noen gang, for da må jo store selskaper gå ned for telling

Det er nok noen tilfeller der mannen faktisk ER uunnværlig. Det tror jeg faktisk. Jeg tror bare det er særdeles få, og langt færre enn de som skriker opp om det. For mange av de andre må det handle om at de ikke har så mye lyst til å være hjemme. Ikke at jeg synes det er så relevant, har man bestemt seg for å få barn, så er jo det en konsekvens av det. Min mann er for eksempel ikke ellevill etter babyer (men han kommer til de grader på banen når ungene har blitt bittelitt større!), men han skjønte jo også at pappaperm var lurt - kanskje nettopp derfor.

Det er også bevist at pappaperm er bra for forholdet mellom foreldrene, og det kan jeg selv skrive under på. Det var veldig bra å oppleve at han skjønte mer av min permtilværelse og det-ikke-nødvendigvis-avslappende livet med baby etter å ha tatt permisjon selv.

For min egen del synes jeg også det har vært helt fantastisk å slippe å ha barnehageoppstart og jobboppstart samtidig. Det må jo være fælt.

Ja, datagrunnlaget blir jo litt vanskelig her. For jeg vil j tro at det er de fedrene som ØNSKER god kommunikasjon med barnet sitt, som tar ut pappaperm, mens de med mindre interesse ikke gjør det. Og slik vil jo bare utgangspunktet forsterkes...?

Nettopp!

Mulig jeg tar helt feil her - men jeg har alltid tenkt at det er årsaken ja.

Jeg ser iallefall en ganske sterk sammenheng blant de jeg kjenner om at det virker slik. Mor er interesser i far&barnkontakt, far er interessert sjøl.

At de gluggtrives i permisjon er ikke poenget, mer det med å ta de mulighetene man har til å få betalt for å være med kidden i en periode.

Men, jeg ser jo også poenget med inntekt når man ikke har verdens mest romslige budsjett.

Hadde vi hatt anledning hadde jeg nesten håpet ungen ikke fikk bhgplass med en gang så jeg kunne være hjemme med ham litt og utsette starten. Men, om det skjer så må pent far være hjemme litt til siden jeg er den som tjener mest. Og selv da er det problematisk, så jeg stemmer for at vi får plass (enten det, eller så må Ciara sende over Olav Thon når hun er ferdig med ham).

Jeg lurer forresten så mye på hva Nesevisa har studert for noe.......har jeg kanskje spurt før?

Nå har jeg jo hevdet i barnehagedebatten at barn ikke tar skade av barnehage, og det står jeg for. Men hadde jeg hatt et ubegrenset budsjett ville jeg vært hjemme litt lenger - en del av egoistiske grunner. Jeg tror faktisk jeg har syntes det har vært vanskeligere å skilles fra dem, enn de har syntes det har vært å skilles fra meg - nesten, i hvert fall.

You show me yours...

PM?

vis meg din du liksom. Jeg skal stalke deg på pm.

Jeg vil også være med!

Fantastisk med foredrag om pappaperm, penger og "kan ikke", Allis. Det jeg ofte lurer på når far ikke "kan" ta ut permisjon fordi det ikke går jobbmessig, er hva en dame i samme stilling i samme selskap ville gjort. Hadde hun født og løpt tilbake på jobb, eller hadde det gått finfint med permisjon? Hva er det som gjør mannen uunnværlig og ikke damen.

Påstand: Jeg tror mange kvinner i den situasjonen avstår fra å få barn. Eller så får de barn, og de er ikke så uunnværlige likevel.

Og da må jeg si at jeg synes det var en nyttig øyeåpner å oppdage at jeg ikke er uunnværlig på jobb. Ikke at jeg har noen fancy jobb, men før jeg fikk barn jobbet jeg ganske mye og investerte mye tid og krefter på jobben. Og ja, jeg tenkte "Hvordan skal det gå med X og Y?" før permisjonen startet. Guess what, det gikk helt utmerket. Og det har gitt meg et mye mer balansert forhold til jobben etterpå. Jeg jobber, liker jobben min og jobber litt kvelder og helger for den, men jeg gir ikke alt, den er ikke livet.

For mange år siden jobbet jeg sammen med en dame som faktisk gikk tilbake til jobb etter sine pålagte uker. Far var innom jobb for amming 1-2 ganger pr dag. Hun fikk en del reaksjoner på det faktisk. Men der var det noe økonomisk i forhold til at hun hadde vesentlig høyere lønn enn far osv.... husker ikke alt.

Jeg skjønner godt at hun fikk reaksjoner på det. Jeg fatter ikke at man kan ta en sånn beslutning, men. Da var hun sikkert tilbake etter seks uker, eller noe? Stakkars baby, og stakkars dame, egentlig.

Ah, disse fedrene som ikke "kan" ta ut perm, fordi de er uunværlige (snakker ikke om selvstendig næringsdrivende). Jeg kjenner et par hvor de var så glade fordi sjefen syns det var ok at mannen tok pappaperm. Men, det hadde vært fint om han kunne ta den på sommeren. Og siden babyen var for liten til at moren syns hun kunne dra tilbake på jobb pga amming bl.a. allerede da, hadde han sine uker sammen med mor. Mange har en del overlapp, men dette blir for rart for meg.

Men Ciara, du nevner noe om mors totale fravær fra jobb om man skal ha flere barn og hun (det er jo alltid snakk om "hun") skal være hjemme med alle til de er 2 år f.eks. Jeg har mange ganger lurt på dette i barnehage-debatter, men ikke orket å provosere enda mer. Men jeg lurer jo på utdannings- og arbeidsbakgrunnen til enkelte av de som syns det er helt selvfølgelig å være lenge hjemme med barna. Om man ikke trives på jobb eller ikke har jobbet hardt for å få den jobben man har, er det ikke sikkert det spiller en ikke ubetydelig rolle i argumentasjonen. Dersom man skal ha flere barn og ikke med stort alderssprik, vil det bety mye for hvilke muligheter en del vil få i jobbsammenheng, dersom man blir borte i mange år i strekk. Barna er det viktigste i mitt liv, men det betyr ikke at andre ting ikke betyr noe.

Dette synes jeg høres helt underlig ut. Men jeg er jo en grinebiter som heller ikke liker trenden "når pappapermen begynner drar hele familien til Asia i to måneder". Vi kjenner noen sånne. Nei! Pappa får være hjemme med babyen alene! Mate selv! Gå på lekeplassen! Legge! Pappaperm skal ikke være et selvrealiseringssirkus utenlands.

Ja, jeg lurer på mye der. Gitt at man får tre barn med to års mellomrom og skal være hjemme med alle til de er to, da blir jo mor borte fra arbeidslivet i seks år. Er det i det hele tatt mulig uten å si opp? Og når far har pappaperm stilles det jo krav til "mors aktivitet" fortsatt, gjør det ikke? Så enten må mor si opp jobben, noe jeg synes høres veldig risikabelt ut. Eller så må mor ha permisjon etter permisjon i årevis (har man krav på det fra arbeidsgiver, altså utover foreldrepermisjonen?).

Uansett synes jeg jo da det høres ut som om man må ha en jobb der det er lett å få jobb, og/eller der man nok ikke har jobbet hardt for å komme dit man vil i en "karriere" (liker ikke karriereordet, for det får oss til å høres ut som Tårnfrid, hele gjengen). Selv er jeg som sagt ikke uerstattelig i min jobb, på ingen måte, men jeg ville ikke kunnet si opp, være borte i seks år og så forvente å komme tilbake til en tilsvarende stilling. Da ville jeg måttet gå ned i både stilling og lønn. Og det er jeg altså ikke villig til. Ikke at jeg er Tårnfrid, som sagt, men jeg har en mastergrad og har jobbet ganske målbevisst i årene jeg har vært i jobb. Det blir for mye å gi opp for at barna mine skal få det marginalt bedre enn de har det i dag.

Ja, og dessuten: hvis barna er det viktigste i ens liv, skylder man dem ikke å tenke mer enn ett år inn i framtida? For som noen sa, det er vel og bra at mor er hjemme til ungen er to, men hva med alle årene etter det? Er det virkelig til barnas beste å kaste alle ambisjoner om karriere, utdanning og bolig på båten? Jeg blir så oppgitt. Ikke at man skal skyve barna foran seg som et alibi for å bli arbeidsnarkoman, det er noe jeg misliker like mye, men...en mellomting? Det må da finnes...

Så enig!

Og som Mafalda sier, hva med eldre søsken? Skal Eldstemann flytte vekk fra sine venner til 35 kvadratmeter på Stovner fordi Softie skal få være hjemme i et år til? Eller skal Softie gå i barnehage nå, og vi bli boende i et supert oppvekstmiljø og passe med plass?

Mellomting? På KG? I don't think so.

Nei, det eksisterer ikke

Jeg stusser og over bakgrunnen til de folka, det nytter jo ikke si ting som "statsbudsjett og velferd" til dem.

Jeg drømmer om en sånn akademikerkarriere hvor jeg har en SVÆR hage med en sånn ovn hvor man kan bake brød, og så har jeg ferie hele sommeren hvor jeg leker "Spise med Price"(de danske brødrene som lager alt med smør alltid ) og tester ut absolutt alt fra bunn, bader med kidsa hver dag og drikker vin i hagen om kvelden - og så jobber/forsker jeg litt på prosjekter, og så må jeg ta forsknings/skrivefri med lønn fordi jeg skal skrive fagbøker under en vinranke i Europa, fortrinnsvis Italia. Og så jobber jeg.......70%, men går aldri glipp av spennende prosjekter og muligheter.

Og så avogtil må jeg på litt konferanser i kule byer i utlandet, og da er far hjemme og baker boller med ungene. Huset er forøvrig nyoppusset, ikke av meg

Haha, det hørtes sånn ca ut som mitt drømmeliv. En akademikers våte drøm?

Jeg vil også jobbe 70% med noe faglig givende og gøy, bo i det huset i Arctanderbyen, lage mat fra bunnen av og feriere i Italia, reise på en storbyhelg i året med venninner og en annen med min mann. Jada.

Tja... Jeg fikk testet ut dette med "uunnværlig på jobb" når jeg ble lagt inn på sykehus når jeg var gravid med Knerten, med ansvaret for tre pågående prosjekter, hvorav et som var et hasteprosjekt og skulle mobiliseres offshore innen kort tid, og to andre som jeg var den som kjente detaljene best på. Den som var mest stressa over at jeg var borte var meg selv, og jeg skal ikke si at sjefen tok telefonen om at jeg var innlagt på sykehus med knusende ro akkurat, men hun tok det ihvertfall vesentlig bedre enn jeg gjorde og gjorde sitt beste for å berolige meg med at de nok skulle finne en løsning på det at jeg var borte. Og de fant en løsning, jeg fikk en del telefoner med spørsmål om ditten og datten (noe jeg hadde sagt var helt greit, for jeg trang å tenke på noe annet enn den situasjonen jeg var i) og det ordnet seg på et vis.

Får man et hjerteinfarkt og forsvinner fra jobben brått, så er det ingen som lager noe rabalder over hvor upassende dette var, uansett hvor uunnværlig man er, så jeg ser igrunnen ikke problemet med en nøye planlagt pappaperm... Da får jo til og med arbeidsgiver et varsel på forhånd med start- og sluttdato for permisjonen.

Ja, heldigvis er man ikke uerstattelig. Det må være ganske fælt å tenke at man er det også! Det høres veldig stressende ut. Utrolig at disse menneskene har tid til å ha ferie eller influensa, i grunnen.

[Ciara]

Når man plutselig blir syk og borte fra jobb kan en selv eller bedriften føle det "upassende", alt ettersom hva det er. Sånn ville det vært i mitt tilfelle, da jeg er den eneste på mitt område. Men det går å løse. Barselpermisjoner kommer svært sjelden ut av det blå, men blir derimot planlagt i god tid, i noen stillinger er det lettere å sette inn erstatninger enn andre, men dette må da gjelde uansett kjønn.

Det er bare menn som er uerstattelige på arbeidsplassen!

Definitivt en dagbok uten en rød tråd og med høy takhøyde, Ciara.

Ja, jeg digger det! Det er så gøy å lese alt dere skriver

Arbeidsplassen min hadde skikkelig babyboom da jeg jobbet der. Mange unge folk, og både menn og kvinner tok permisjon om hverandre. Minst en mail i måneden til lokasjon_alle@bedrift om enten "vi gratulerer xxx med en velskapt sønn" eller "xxx er stedfortreder for yyy". Det var en del av livet. Men sjefen min (en dame) kom med et lite hjertesukk off the record til meg, for hun syntes det var vanskeligere å ordne stedfortredere for tre måneder enn lengre tid. Da rekker man akkurat å komme godt inn i prosjektene før de leveres tilbake, og gjerne på toppen av alt man gjør fra før. Samme bransje som Smalltalks, tror jeg.

Konklusjonen får være at gutta får ta lengre perm for prosjektets skyld

Det er et godt poeng. Det ER vanskeligere å dekke opp tre måneders fravær. Men som du sier - mennene får ta lenger perm!

[Serafina.]

Jeg har hatt en kvinnelig leder som har gått på jobb med lungebetennelse, med influensa og når hun har vært høygravid med en annen plage. Hun fikk beskjed om sykemelding da hun var høygravid for at den andre plagen skulle få leget seg, men nei takk, det skulle hun ikke ha noe av. I egne øyne er dette mennesket uunnværlig og jeg lurer på hva som skal til for at hun holder sengen...

[Ciara]

Jeg har hatt en kvinnelig leder som har gått på jobb med lungebetennelse, med influensa og når hun har vært høygravid med en annen plage. Hun fikk beskjed om sykemelding da hun var høygravid for at den andre plagen skulle få leget seg, men nei takk, det skulle hun ikke ha noe av. I egne øyne er dette mennesket uunnværlig og jeg lurer på hva som skal til for at hun holder sengen...

Jeg kjenner til sånne og blir veldig provosert av dem. Hva slags signaler sender du til dine ansatte da? At hvis de er dausjuke skal de pelle seg på jobb likevel? At legens ord ikke bør tas alvorlig?

[Serafina.]

Jeg kjenner til sånne og blir veldig provosert av dem. Hva slags signaler sender du til dine ansatte da? At hvis de er dausjuke skal de pelle seg på jobb likevel? At legens ord ikke bør tas alvorlig?

Jeg synes også det er veldig provoserende og sender fullstendig feil signaler. Det er fullstendig misforstått "heltedåd" overfor arbeidsgiver og medarbeidere.

[¤flicka¤]

Jeg synes også det er veldig provoserende og sender fullstendig feil signaler. Det er fullstendig misforstått "heltedåd" overfor arbeidsgiver og medarbeidere.

Jeg ansetter mennesker, ikke roboter, sa sjefen min en gang. Det er en fin innstilling synes jeg (men sjefen min er en fin fyr også, som jeg sikkert ville prøvd å sjekke opp hadde han vært 30 år yngre og jeg ikke var gift allerede osv osv). Tror jeg også jobber i samme bransje som SmallTalk forresten (hvis jeg husker riktig fra en "hva jobber du med"-tråd)

[Mafalda]

Dette synes jeg høres helt underlig ut. Men jeg er jo en grinebiter som heller ikke liker trenden "når pappapermen begynner drar hele familien til Asia i to måneder". Vi kjenner noen sånne. Nei! Pappa får være hjemme med babyen alene! Mate selv! Gå på lekeplassen! Legge! Pappaperm skal ikke være et selvrealiseringssirkus utenlands.

Godt å lese at jeg ikke er helt alene om å være såpass intolerant

Eller som jeg sa til Gubben da hans kompis Vegard la ut bildeserie nummer 320 fra Thailand, der han og familien har kost seg i "pappapermen"- Du har i alle fall hatt skikkelig pappaperm, du! Kjedelig, repetitivt og deilig slitsomt!

For selv om jeg absolutt ser verdien i en herlig familiepause for hele gjengen på et varmt sted- det er jo en fantastisk tanke- så er det et langt stykke fra at "pappa har ansvaret". Jo takk som byr, du. Men jeg har en "flink" mann (bare det uttrykket, altså.. høres ut som en veldressert hund, og impliserer nok en gang at det er kvinnen som har det naturlige ansvaret ), og vet likevel så altfor godt at hvis Gubben skulle tatt permisjon og jeg ferie samtidig, så ender det med at jeg fikser baby og han spiller fotball med større unger. Igjen. Noe av poenget med pappapermen forsvinner jo da, etter min mening.

Men, her er jeg på kollisjonskurs med de fleste, føler jeg

[Ciara]

Nå har jeg akkurat kommet inn døra på jobb, så på tide å jobbe. Men til slutt:

Bevis for hvor fryktelig de stakkars barna våre har det i Institusjonen Barnehagen:

Eldstemann: Blir møtt av ansatt med kommentaren "Neimen, der har vi jo sjefen! Vil du være med meg og Martin og leke med lego? Kom'a!" Eldstemann løper ivrig avgårde, tverrsnur, løper tilbake til meg for å få en hadet-klem, snur og løper tilbake igjen. Smiler og har ikke tid til å vinke.

Softie: Blir møtt av ansatt med kommentaren "God morgen, Softie! Har du noen koser til meg i dag, da?" Softie løper og koser, så finner han seg en bok med slanger i (hans favoritt om dagen. "Sjange! Sjange!"), klatrer opp i sofaen ved siden av ansatt, reiser seg opp og sikter bleiestumpen inn på fanget hennes. Så rekker han henne boka med et blikk som sier "Ja? Hva venter du på?" og sier: "Lese! Sjange!". Jeg får en hadet-kos (Softie har tross alt alltid tid til det), så går jeg.

Hvis noen av dem viser seg å ha ubearbeidede traumer om noen år tror jeg jeg må lete etter årsaken andre steder enn i barnehagen, gitt.