Uten en rød tråd

[Serafina.]

I dag morges:

Eldstemann: "Se så raskt jeg har kledd på meg!"

Jeg: "Jøss, du pleier jo ikke å være rask til å kle på deg. Hva har skjedd? Hvor har du gjort av Somle-Eldstemann?"

Eldstemann (ler): "Nå er jeg Raske-Eldstemann. Somle-Eldstemann gjemmer seg inni der sammen med Sinna-Eldstemann, Tulle-Eldstemann og Triste-Eldstemann."

Jeg: "Skjønner! Jeg har en Somle-mamma inni der et sted, jeg også."

Eldstemann: "Ja. Og så har du dinglepupper."

Lo høyt da jeg så denne. For en herlig eldstemann. De lever i sin egen verden.

Altså studere - det er så lenge siden at jeg tror ikke jeg kunne klart det nå. Dere som gjør det ved siden av det vanlige livet deres er flinke - og strukturerte. Imponert.

Hehe, der kom det enda et supersitat fra eldstemann.

Endret 14. august 2014 av Serafina.

[Fibonacci]

Fantastiske samtaler dere har!

[Ciara]

Alle irriterer seg vel over partneren sin i blant. Jeg også. Som regel handler det om de små tingene. Som at det er smuler over hele kjøkkenbenken når han har lagd seg kveldsmat. At han aldri ser støv. At han er en drømmer (dvs mer enn meg).

Men så er det selvsagt flere ting han er flink til. Og attpåtil en hel del jeg har å lære av ham.

For eksempel å ikke trekke så mange konklusjoner basert på enkelthendelser. Jeg kan for eksempel mene at Hendelse X tyder på et gjennomgående problem Y, og dessuten er Hendelse X relatert til Hendelsene A, B og C. Slik argumentasjon forstår ikke mannen min. For han er Hendelse X bare Hendelse X, og det har sjelden noe med noe annet å gjøre.

Dette har veldig mye med foreldretilværelsen å gjøre. En livsfase full av daglige små problemer og hendelser, og hvor det er fristende for meg å trekke konklusjoner hele tiden, og gjerne konklusjoner av det negative slaget.

Et eksempel: Jeg blir full av selvbebreidelse når Softie nesten får kommet seg ut av huset. Faktisk har det blitt slik i mitt hode at han nesten ble påkjørt. Altså: Denne hendelsen betyr at jeg antakelig er en for dårlig mor. Mannen skjønner ingenting av det.

Mannen: "Javel, så var døra ulåst. Men det er sånt som skjer. Det tyder ikke på noe annet enn at jeg glemte å låse døra."

Jeg: "Men jeg glemte også å sjekke, og det kunne gått galt. Gode mødre havner ikke i den situasjonen at det nesten går galt med barna sine." (Her må jeg dog bemerke at jeg ALDRI ville tenkt slik om noen andre!)

Han: "Jo, det gjør de. Det er sånt som skjer alle."

Jeg: "Er det det?"

Mannen min er en helt vanlig, god pappa. Han synes selv han er en helt vanlig, god pappa. Han bebreider ikke seg selv og tenker på alt han burde gjort bedre. Han tenker: "Jeg skal huske å låse døra heretter!" og så er han ferdig med det.

Av en eller annen grunn synes jeg det å være en "god mor" er en pris som henger høyt. Hvorfor er det sånn? Hvorfor tenker jeg ikke at jeg er en god mamma? Jeg vet jo at jeg på én måte er det. Jeg gjør jo mitt aller beste hver eneste dag. Men jeg kunne jo helt sikkert gjort det enda bedre?

Så målet mitt er å bli litt mer som mannen min.

(Og så håper jeg han blir litt mer som meg også. Kanskje jeg en gang har smulefri kjøkkenbenk nesten hele tiden.)

[Gjest Nesevisa]

Åh, kjenner meg igjen. Både i smulene på kjøkkenbenken, og i måten å tenke på seg selv som forelder på. Sånn som i dag:

- Jeg har brukt hele dagen på å få ungen til å sove, han har protestert, jeg har endt med å bli så frustrert at jeg hylgråt og bare måtte legge babyen i senga en liten stund og la ham hyle mens jeg selv gikk inn i stua og telte til ti. Resten av dagen har jeg følt meg mislykket som mor, fordi jeg ikke får ham til å sove og fordi jeg lar det gå så inn på meg.

- Mannen kom hjem fra jobb, puttet ungen i bæresele og gikk rett på en dørkarm med babyen først. Hylgråt og kul i panna, men mannen er like blid. Shit happens!

Men det er jo åpenbart han som løser foreldrerollen best i disse situasjonene; det kommer jo ingen ting ut av å hate seg selv i timevis når ting skjer.

[Vera Vinge]

Akkurat når det gjelder slike nesten-ulykker, så er vi helt motsatt av dere. Jeg er stort sett så ubekymret for uhell, med et par unntak, at jeg får litt dårlig samvittighet i blant. Men det skal sies at jeg kan ligge våken og bekymre meg for helt andre ting, og jeg blir irritert på mannen som ligger der og snorker lykkelig ubekymret mens jeg løser "verdensproblemene".

[Mafalda]

Argh, her kommer jeg snublende tre innlegg for sent... igjen! *rive seg i håret*

Jeg er liksom alltid litt på etterskudd i forhold til alle andre

Men uansett: hadde jeg vært 30 år yngre, ville jeg vært sjarmert i senk av Eldstemann. Eller, jeg er sjarmert uansett. For en underfundig, verbal, smart liten type! Keep the good stuff coming!

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg gråt flere ganger i helga som "alenemor" og vurderte ringe lillebroren min (som forøvrig har null barn)

Det rare er at man jo sier til alle andre(eller jeg gjør) at "det er jo helt normalt"(for det er det jo) - en er nådeløs mot en selv.

Jeg er enig med mannen til Ciara her og altså, bortsett fra når det er hjemme hos oss - da kunne ALT MULIG gått galt i hodet mitt.

[Ciara]

Astronaut, del 2:

"Mamma, jeg vil bli astronaut likevel. Men jeg lover at jeg skal komme tilbake til deg fra verdensrommet! Først skal jeg finne et romskip og fly ut, så skal jeg være i verdensrommet litt, og så skal jeg finne et romskip og fly hjem til deg. Men først må jeg bli voksen, da. Og det har jeg ikke lyst til siden jeg vil være barn."

Endret 15. august 2014 av Ciara

[Daria]

Livets store kvaler

[Ciara]

Lo høyt da jeg så denne. For en herlig eldstemann. De lever i sin egen verden.

Altså studere - det er så lenge siden at jeg tror ikke jeg kunne klart det nå. Dere som gjør det ved siden av det vanlige livet deres er flinke - og strukturerte. Imponert.

Hehe, der kom det enda et supersitat fra eldstemann.

Jeg tok et par emner ved siden av jobb og syntes det var ganske krevende. Jeg kom fram til at jeg aller best likte tanken på at jeg var en sånn som klarte det - i praksis så det annerledes ut.

Fantastiske samtaler dere har!

Ja, de er dagens høydepunkt

Åh, kjenner meg igjen. Både i smulene på kjøkkenbenken, og i måten å tenke på seg selv som forelder på. Sånn som i dag:

- Jeg har brukt hele dagen på å få ungen til å sove, han har protestert, jeg har endt med å bli så frustrert at jeg hylgråt og bare måtte legge babyen i senga en liten stund og la ham hyle mens jeg selv gikk inn i stua og telte til ti. Resten av dagen har jeg følt meg mislykket som mor, fordi jeg ikke får ham til å sove og fordi jeg lar det gå så inn på meg.

- Mannen kom hjem fra jobb, puttet ungen i bæresele og gikk rett på en dørkarm med babyen først. Hylgråt og kul i panna, men mannen er like blid. Shit happens!

Men det er jo åpenbart han som løser foreldrerollen best i disse situasjonene; det kommer jo ingen ting ut av å hate seg selv i timevis når ting skjer.

Haha, spot on! "Shit happens" er en ganske bra holdning å ha. Og helt enig, det er jo best å ikke bekymre seg så mye. Men mange av oss har tydeligvis et anlegg for det, dessverre.

Akkurat når det gjelder slike nesten-ulykker, så er vi helt motsatt av dere. Jeg er stort sett så ubekymret for uhell, med et par unntak, at jeg får litt dårlig samvittighet i blant. Men det skal sies at jeg kan ligge våken og bekymre meg for helt andre ting, og jeg blir irritert på mannen som ligger der og snorker lykkelig ubekymret mens jeg løser "verdensproblemene".

Hehe, akkurat dette med bekymring er ganske interessant, for de fleste ser ut til å mene at de sitter på bekymringsfasiten, slik at det kan bli noe fastlåst. Jeg kan tenke: "Herregud, så uansvarlig! Hvorfor bekymrer han seg ikke over at Softie falt! Han kan jo ha fått hjernerystelse!" Mens mannen er like oppgitt over meg, som driver og maser om noe som er bygones og uproblematisk.

I tillegg forsterker vi selvsagt hverandre. Fordi jeg bekymrer meg så mye behøver ikke mannen min å gjøre det. Og fordi mannen min ikke gjør det tar jeg på meg bekymringsansvaret og bekymrer meg kanskje mer enn jeg ville gjort ellers?

Argh, her kommer jeg snublende tre innlegg for sent... igjen! *rive seg i håret*

Jeg er liksom alltid litt på etterskudd i forhold til alle andre

Men uansett: hadde jeg vært 30 år yngre, ville jeg vært sjarmert i senk av Eldstemann. Eller, jeg er sjarmert uansett. For en underfundig, verbal, smart liten type! Keep the good stuff coming!

Underfundig, ja, det er et veldig godt ord for å beskrive ham. Og jeg er selvsagt overbevist om at den lille fyren kommer til å fortsette å være damesjarmør... hehe.

Jeg gråt flere ganger i helga som "alenemor" og vurderte ringe lillebroren min (som forøvrig har null barn)

Det rare er at man jo sier til alle andre(eller jeg gjør) at "det er jo helt normalt"(for det er det jo) - en er nådeløs mot en selv.

Jeg er enig med mannen til Ciara her og altså, bortsett fra når det er hjemme hos oss - da kunne ALT MULIG gått galt i hodet mitt.

Hehe, nettopp. Det blir enklere å være "alenemor" etter hvert, heldigvis Da Eldstemann var knøtt tenkte jeg flere ganger: "Jesus Kristus! Hvorfor er det ikke flere nervevrak av noen foreldre ute og går? Dette er jo dritskummelt!"

Livets store kvaler

Jeg vet! Jeg vurderte å si at jeg i blant heller ikke vil være voksen, men fant ut at det var et i overkant voksent tema, selv for en veldig veslevoksen kar.

[Ciara]

Akk, drømmehuset med drømmebeliggenheten er ute på Finn!

http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=50791410

[Gjest Tekola]

For et hus!

[Wolfmoon]

Ah, den som hadde hatt 7,2 ++ millioner

[SmallTalk]

Akk, drømmehuset med drømmebeliggenheten er ute på Finn!

http://www.finn.no/finn/realestate/homes/object?finnkode=50791410

Nydelig bolig!

Jeg kjenner ikke boligprisene i Oslo noe særlig, men dette er vel faktisk ikke så ille priset?

[Ciara]

Hører med til historien at de går sånn ca 1 mill over takst. Arctanderbyen er verdens fineste sted, punktum.

[Serafina.]

For et fantastisk hus - og med vinterhage. Her blir det budkrig, Ciara.

[Ciara]

For et fantastisk hus - og med vinterhage. Her blir det budkrig, Ciara.

I wish! Da må noen millioner komme overraskende min vei først.

...og man vet man er voksen når man tenker: "Og vil jeg nå virkelig pendle til og fra barnehage igjen?"

[Susa]

Oioi, det var et flott hus! Jeg likte veldig godt det de hadde gjort med uteplassen til huset!

De samtalene dine med eldstemann er herlige! Han er nok en storsjarmør med glimt i øyet! Gutten min har begynt med å nusse mammaen sin, får støtt og stadig en våt nuss

[Gjest Nesevisa]

Nydelig!

[Serafina.]

I wish! Da må noen millioner komme overraskende min vei først.

...og man vet man er voksen når man tenker: "Og vil jeg nå virkelig pendle til og fra barnehage igjen?"

Denne veien også. Jeg håper stadig, men det har ikke skjedd enda.

Når du har kjøpt det huset kan jo bare au pair'en hente og levere i barnehagen, så slipper du å bry deg med det.