Uten en rød tråd

[Ciara]

Altså, helserydding er ganske smart i blant.

I det siste har jeg vært så sliten og nedfor, humøret har vært så dårlig at det har bekymret meg i seg selv (god sirkel...). Fikk tatt en vitaminsjekk hos legen, og jammen er jeg ikke bunnskrapt for vitamin D. Det kan forklare en hel del, faktisk, for jeg har hatt uvanlig langvarige infeksjoner i høst og vinter, og humøret har ikke vært bra. Så nå satser jeg på at jeg vil kvikne til igjen her

[Ciara]

Å, de guttene

Jeg er glad jeg er tålmodig og at jeg har ganske god tid med barna mine. Det gjør det litt lettere å få øye på de egentlige motivene deres i blant.

Jeg kan komme inn på kjøkkenet om morgenen, jeg pakker ting som skal med i barnehagen, finner fram matboksene, tenker på jobbdagen som er foran meg. Og inne på kjøkkenet står Softie og roter i oppvaskmaskinen. Sånne småting kan fort gjøre meg irritert da. Men så ser jeg ekstra etter, og så skjønner at Softie stakkar bare forsøker å rydde tallerkenen sin på plass. Det finnes mange lignende episoder. Som når jeg kommer inn på badet og ser Softie stå der med dorullen i hendene og et lass dopapir på gulvet. Så fort gjort å kjenne et skarpt "nei" komme ut av munnen. Helt til jeg skjønner at guttungen faktisk gikk for hente seg litt papir han kunne tørke av yoghurten rundt munnen med.

Med små barn er det en haug gode intensjoner som i blant kan være vanskelige å få øye på fordi de er så klønete. Og har man dårlig tid eller kort lunte er det så fort gjort å irettesette et barn som bare mente vel. Så jeg forsøker å minne meg selv på å se ekstra etter hva de egentlig forsøkte å få til

Og Eldstemann ga meg klump i halsen i dag. For plutselig sitter han og gråter ned i kveldsmaten sin og sier fortvilet: "Jeg har ikke noe lyst til å være voksen. Jeg vil være barn!"

Jeg skjønner ham godt, for det er fint å være barn. Men vet du, det er veldig kult å være voksen også. Da kan man spise godteri på tirsdager, legge seg så sent man vil, kjøre bil og gjøre det man selv bestemmer. Og man kan faktisk leke selv om man er voksen.

Men han gir meg altså klump i halsen, for nå begynner han å få et mye større perspektiv på livet. Han forstår at vi ikke skal leve evig. Han forstår at også barndommen er over engang. Og at han synes det er skremmende synes jeg ikke er det spor merkelig. Jeg synes i grunnen det er skummelt selv.

[SoMuchWater]

Du virker som en fantastisk mor

[Ciara]

Du virker som en fantastisk mor

Så hyggelig sagt! Jeg gjør mitt beste, men jeg blir også irritert på de små i blant, altså...

[Vera Vinge]

En dansk trio Ja, jeg skjønner hva du mener. Og også at kjolebehov kan være ganske vanskelig å se for seg i Casa Brannbil Og Dinosaurer A/S

Nå skal det sies at jeg synes Liv er et nydelig navn. Men det er ikke mindre enn tre som heter det i barnehagen til Smule, og alle på småbarnsavdelingene, så jeg lurer litt på om det er i ferd med å ta av? Har jo min bitre historie om akkurat dette, med det fine og sjeldne navnet jeg fant til min eldste datter dere vet...

Men. Nå er vi vel litt langt framme i tankerekken her. Det var noe med det å bestemme seg først. Og nyte betydningen av at mannen faktisk synes dere er en sånn fantastisk gjeng at det er naturlig å ville utvide den. Og kose seg på tur. Og veie fram og tilbake... og så får du se, etter hvert

Å, Liv, er så fint. Min eldstemann skulle faktisk hett det om han hadde blitt jente (vi måtte ha to navn klart, siden vi ikke visste kjønn). Men i ettertid har jeg hørt flere norske kjendiser som har brukt dette navnet på barna sine. Og da er det vel strake vegen til poppis. Ikke at det skal være det viktigste, men jeg foretrekker navn som ikke "alle" heter. Dvs. eldstemannen min sitt navn har jo faktisk også vært litt stigende siden han fikk det, men sånt kan man jo ikke gardere seg mot.

[Serafina.]

Det er så koselig å lese om guttene dine og hvordan du ser dem. Utrolig flott å se hvordan du ikke bare reagerer av gammel vane, men SER barna og handlingen. Jeg synes også du virker som super mor, Ciara.

[Vera Vinge]

Helt enig med siste taler (jeg så visst ikke de siste innleggene her før jeg skrev det forrige). Det er en god egenskap å kunne se barnas intensjoner, anstrengelser og forsøk, ikke kun handlinger.

[Ciara]

Takk, folkens

Men noen ganger er det som om ungene har lest tankene mine. I dag stod Softie ulykkelig foran matskuffen og sa "Jeg jydde....", og jo da, der var det en veltet pose med havregryn. Sukk

[¤flicka¤]

Høres kjent ut

Etter rydding her i huset kan det gjerne se enda mer bombet ut enn før, men han er jo veldig entusiastisk mens det pågår, da. Og ikke minst nå han får tak i kosten..."Æ koste, mamma!" mens jeg løper bak og prøver å redde de få vasene og lysestakene jeg har.

[Mafalda]

Åpen kjøkkenløsning er Djevelens verk...

Synd det knapt er noe annet å få tak i for tiden. Jeg tuller ikke, jeg ville gitt MYE for å ha en dør til kjøkkenet som kunne lukkes. Både i forhold til de små, søte rote-rydderne, og i forhold til de store som... øh, bare roter?

For øvrig stiller jeg meg bak resten her inne: gutta dine er heldige som har deg! Mammaer som er bevisste og har evne og overskudd til å se hele barnet, og ikke bare det som måtte komme til overflaten, er gull verdt. Og du viser jo til stadighet her inne (til vår felles glede og fornøyelse ) at du har et usedvanlig godt blikk for guttene.

Jeg håper og tror at de fleste mammaer (og pappaer, selvsagt) har evnen til dette. I varierende grader, selvsagt, avhengig av personlighet, dagsform, slitenhet, økonomi osv. Men jeg har sett det motsatte også, og det er så trist. En sliten mamma som bare blir mer og mer sliten og liksom ikke orker å karre seg opp igjen av hullet, men alt blir bare brannslukking og kjeftbruk. Som kulminerte i den udødelige kommentaren (av alle de gale årsakene) "Fy faen, Zelda-Angelique, hvis du ikke holder kjeft nå river jeg huet av Barbiene dine og hiver dem i søpla!"

Altså, jeg kan forstå hvor fortvilelsen og avmakten kommer fra, etter noen rimelig beintøffe år selv. Og det er klart at livet kan gjøre det vanskelig å være Supermamma (eller hei, det er jo ikke det vi snakker om heller, men å være Sånn rimelig grei og kanskje litt til-mamma) men... likevel. Sånt noe er så trist.

[Ciara]

Åpen kjøkkenløsning er Djevelens verk...

Synd det knapt er noe annet å få tak i for tiden. Jeg tuller ikke, jeg ville gitt MYE for å ha en dør til kjøkkenet som kunne lukkes. Både i forhold til de små, søte rote-rydderne, og i forhold til de store som... øh, bare roter?

For øvrig stiller jeg meg bak resten her inne: gutta dine er heldige som har deg! Mammaer som er bevisste og har evne og overskudd til å se hele barnet, og ikke bare det som måtte komme til overflaten, er gull verdt. Og du viser jo til stadighet her inne (til vår felles glede og fornøyelse ) at du har et usedvanlig godt blikk for guttene.

Jeg håper og tror at de fleste mammaer (og pappaer, selvsagt) har evnen til dette. I varierende grader, selvsagt, avhengig av personlighet, dagsform, slitenhet, økonomi osv. Men jeg har sett det motsatte også, og det er så trist. En sliten mamma som bare blir mer og mer sliten og liksom ikke orker å karre seg opp igjen av hullet, men alt blir bare brannslukking og kjeftbruk. Som kulminerte i den udødelige kommentaren (av alle de gale årsakene) "Fy faen, Zelda-Angelique, hvis du ikke holder kjeft nå river jeg huet av Barbiene dine og hiver dem i søpla!"

Altså, jeg kan forstå hvor fortvilelsen og avmakten kommer fra, etter noen rimelig beintøffe år selv. Og det er klart at livet kan gjøre det vanskelig å være Supermamma (eller hei, det er jo ikke det vi snakker om heller, men å være Sånn rimelig grei og kanskje litt til-mamma) men... likevel. Sånt noe er så trist.

Du har som vanlig formuleringsevnen i orden og setter virkelig ord på det jeg føler også.

Jeg har et veldig positivt syn på barn - det vil si, jeg tror barn vil godt i utgangspunktet. Jeg tror de liker å glede andre og foreldrene sine, og jeg tror de har en grunn til å gjøre som de gjør. Er de destruktive og vanskelige har de som regel gode grunner til det også (som ikke så rent sjelden har sammenheng med hvordan vi foreldre oppfører oss).

Her hjemme ser jeg i hvert fall at intensjonene som regel er veldig gode. I blant kan Eldstemann bli kjempesint og lei seg hvis jeg kommer inn på badet og han kler på seg, og jeg står igjen som et spørsmålstegn og lurer på hvorfor. Det kunne vært fristende å riste på hodet og bli irritert over at ungen er så uforutsigbar. Men så spør man litt da, og finner ut at der har Eldstemann sittet og kledd på seg så fort han kan, og planen hans var at han skulle ha kledd på seg ferdig før jeg kom inn på badet. Han ville nemlig overraske og glede meg med å være ferdig på rekordtid! Men så kom mamma inn på badet midt i påkledningen, overraskelsen er ødelagt og Eldstemann er lei seg. Sånt er så fort gjort å misse hvis man trekker for kjappe konklusjoner og ikke har tid til å spørre. Og det er så trist også, for her har kanskje ungene planlagt og overraske mor og far, og så får de bare irritasjon tilbake. Derfor har jeg en vennlig innstilling til dem, og prøver å ikke bli sur før jeg vet tanken bak.

Men – grunnen til at jeg nesten blir brydd når dere roser meg for dette, er jo selvfølgelig at jeg har bommet på dette mange ganger selv. Og lært av det. Mammasamvittigheten blir ikke god når jeg finner ut at jeg har blitt sur for noe som var godt ment.

Et interessant apropos:

Jeg leser en bok nå jeg liker veldig godt som heter «Daring Greatly» av Brené Brown. Jeg kjøpte den fordi jeg så en TED-talk med henne om «the power of vulnerability». Det høres kanskje cheesy ut, men ikke la dere avskrekke – budskapet er både viktig og spennende. Nemlig at vi må slippe kontrollen og ta sjansen på å la oss selv bli sett hvis vi skal kunne ha det godt med andre. (Her er foredraget hennes: http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability?language=en).

Uansett. Jeg må bare sitere et avsnitt fra boka:

«When it comes to parenting, the practice of framing mothers and fathers as good or bad is both rampant and corrosive – it turns parenting into a shame minefield. The real questions for parents should be: “Are you engaged? Are you paying attention?” If so, plan to make lots of mistakes and bad decisions. Imperfect parenting moments turn into gifts as our children watch us try to figure out what went wrong and how we can do better next time. The mandate is not to be perfect and raise happy children. Perfection doesn’t exist, and I’ve found that what makes children happy doesn’t always prepare them to be courageous, engaged adults”.

Det ga veldig mening for meg. Det er viktigere å prøve å se barna sine enn å være den perfekte mor J

[Ciara]

Og forresten, jeg liker heller ikke åpen kjøkkenløsning, ikke i det hele tatt. Det hadde vært greit om jeg hadde bodd alene i en liten leilighet, men med mann (som ikke er videre flink til å holde kjøkkenbenken i orden) og barn (som "jydder" hele tiden)? Nope. Det er fint å kunne forlate kjøkkenet og finne på noe annet i stua.

Dessuten liker jeg at stue er stue og kjøkken er kjøkken. Her rev vi vegger og flyttet kjøkkenet til en annen del av huset. Ganske drastisk, men det måtte uansett ha blitt totalrenovert. Og i stedet for et veldig lite kjøkken og separat spisestue fikk vi et ganske stort kjøkken med spiseplass (ganske stor etter vår målestokk, i hvert fall). Veldig fornøyd

[Gjest Tekola]

Jeg er sååå glad for endelig å ha kjøkkenet på et eget rom, og for den grinda vi har satt i døråpningen der!

Takk for TED-tips! Nå har jeg lastet ned appen og håper på at det fungerer med Chromecast, det er så fantastisk å høre på mennesker snakke om ting de virkelig kan og brenner for!

Og takk for dine daglige påminnelser om hvor mye man går glipp av om man ikke prøver å se barna. Og så er det jo bare menneskelig å ikke alltid klare å være den pedagogiske, rolige, avbalanserte forelderen. Jeg liker i hvert fall å tro det

[Kake-Kari78]

Enig i at det er veldig greit å ha kjøkkenet på eget rom, ja. Vi hadde åpen kjøkkenløsning der vi bodde før, og jeg var så utrolig lei det, så det å ha kjøkken "for seg" var faktisk et av de virkelig viktige kravene mine da vi var på boligjakt sist (og vi fikk det heldgvis også!)

Og som de andre er jeg veldig enig i at du virker som en veldig reflektert mamma (bruker bevisst ikke ordet "god" nå, jf det du skrev i nestsiste innlegg ) Etter at jeg leste det du skrev om at barn ofte har andre (og bedre) intensjoner enn de vi først oppfatter, ble jeg mer oppmerksom på dette hos min egen sønn også- og det stemmer jo så absolutt! Så takk for den påminnelsen, det er jammen noe jeg skal prøve å være mer bevisst på i hverdagen!

[Serafina.]

Det er ikke alle som er reflekterte i barneoppdragelsen, eller når det gjelder seg selv og egne reaksjoner, så jeg synes du skal ta til deg godordene. Jeg har noen i nær omgang som burde tatt en prat med deg, så derfor blir jeg ekstra glad over å lese dine anekdoter. Og forsåvidt litt trist.

[Ciara]

Enig i at det er veldig greit å ha kjøkkenet på eget rom, ja. Vi hadde åpen kjøkkenløsning der vi bodde før, og jeg var så utrolig lei det, så det å ha kjøkken "for seg" var faktisk et av de virkelig viktige kravene mine da vi var på boligjakt sist (og vi fikk det heldgvis også!)

Og som de andre er jeg veldig enig i at du virker som en veldig reflektert mamma (bruker bevisst ikke ordet "god" nå, jf det du skrev i nestsiste innlegg ) Etter at jeg leste det du skrev om at barn ofte har andre (og bedre) intensjoner enn de vi først oppfatter, ble jeg mer oppmerksom på dette hos min egen sønn også- og det stemmer jo så absolutt! Så takk for den påminnelsen, det er jammen noe jeg skal prøve å være mer bevisst på i hverdagen!

Samme her!

Så hyggelig at jeg kan inspirere. Dere gjør meg jo rent ydmyk og blyg her jeg sitter

Det er ikke alle som er reflekterte i barneoppdragelsen, eller når det gjelder seg selv og egne reaksjoner, så jeg synes du skal ta til deg godordene. Jeg har noen i nær omgang som burde tatt en prat med deg, så derfor blir jeg ekstra glad over å lese dine anekdoter. Og forsåvidt litt trist.

Tusen takk, Serafina

Ja, det er leit når man ser barn som ikke blir forstått, man får vondt av dem. Og vondt av foreldrene også for så vidt, som sikkert også er frustrerte og ikke helt skjønner hvordan de har havnet der.

[Vera Vinge]

Sukk, separat, romslig kjøkken med ordentlig spiseplass var noe jeg hadde høyt på lista da vi så på hus. Fikk jeg noe av dette? Usikker. Dvs. vi har ikke åpen løsning til stua, men den er åpen mot spiseplassen, som igjen er tilknyttet stua. Så vi kan lukke en dør og gjemme rot så det ikke sees fra stua. Egentlig er jeg laget sånn at jeg stort sett er fornøyd med det jeg har. Innen visse grenser selvsagt, men f.eks. har jeg som alltid har ønsket meg flat tomt, nå blitt en som liker bakker (veldig bratt tomt, som vi har fylt ut en del). Men når det gjelder kjøkkenet, tenker jeg i blant på det, at jeg gjerne skulle hatt større kjøkken og en skikkelig spisestue inne på kjøkkenet. For det syns jeg er så koselig. At kjøkkenet er husets kjerne.

[Ciara]

Det er nok en klassisk forestilling om kjernefamilielivet

[Ciara]

Gruer meg til solformørkelsen

Jeg synes det høres skummelt ut, jeg. Melancholia-ish.

[Kake-Kari78]

Gruer meg til solformørkelsen

Jeg synes det høres skummelt ut, jeg. Melancholia-ish.

Hehe, som den astronomi-nerden jeg er (litt arvelig belastet med en far som er astrofysiker..) har jeg gledet meg som et lite barn til det jeg, da Men, til min fortvilelse, og din trøst, så skal det jo være overskyet og regn i hovedstaden i morgen, så da vil vi mest sannsynlig ikke merke noe særlig til solformørkelsen uansett