Uten en rød tråd

[Ciara]

I dag skal jeg ut og kjøpe meg et par bøker. Shoppestopp gjelder ikke for sånt, for da hadde jeg blitt dypt ulykkelig, det sverger jeg på.

Jeg skal ha Napolitrilogien til Elena Ferrante. "Alle" har jo skrytt av den i måneder nå, inkludert folk jeg kjenner som jeg vet har god smak.

Og så skal jeg ha romanserien til Edward St. Aubyn. Jeg var lenge i tvil om jeg orket å lese den på grunn av innholdet. Bøkene er sterkt selvbiografiske, og handler om Patrick som vokser opp i en britisk overklassefamilie. Som femåring blir han voldtatt av sin egen far, og fra da av lever han en destruktiv eksistens - mye penger avhengighet til det meste. Denne tematikken gjør vondt allerede før jeg har lest bøkene, men jeg tror bøkene er så utrolig bra at jeg må lese dem likevel. De skal være fantastiske språklig og til og med veldig morsomme (!) - britisk sarkasme på sitt beste.

Bøker

[Daria]

Du må rapportere om Ferrante-bøkene - jeg er nysgjerrig og fristet, men er instinktivt skeptisk til alt som blir så unisont hyllet og hypet. St. Aubyn har jeg konkludert med at jeg ikke orker - tror jeg...

[Ciara]

Du må rapportere om Ferrante-bøkene - jeg er nysgjerrig og fristet, men er instinktivt skeptisk til alt som blir så unisont hyllet og hypet. St. Aubyn har jeg konkludert med at jeg ikke orker - tror jeg...

Rapport skal bli!

Og huff... Du orker ikke St. Aubyn, nei. Begynner å lure på dette prosjektet...

[Ciara]

Nei, nå må jeg bare lufte litt frustrasjon her. Med KG og med verden, intet mindre.

Hva ER greia med at alle skal foreslå at det er psykiske lidelser som er årsaken hver gang noen oppfører seg dust? HÆ? Er det en mann som blir sint på barnet sitt, skriker folka på BF: "Er han blitt utredet for Asperger?"

Er det ikke mulig å bare være dust lenger nå? Eller frustrert, oppgitt eller sur? Uten at man har en "tyngre psykisk lidelse", Asperger eller personlighetsforstyrrelse?

For all del, om folk oppfører seg helt ekstremt kan det da godt ha psykiske årsaker. Men det er liksom ikke det første man bør gjette på. Og jeg synes synd på de som sitter der med en sinna mann og får servert slike lite hjelpsomme svar.

Sånn. Det hjalp

[Ciara]

Jeg var ikke ferdig likevel!

Sånn fjerndiagnostisering tror jeg heller ikke hjelper alle som faktisk har psykiske problemer av noe slag. Forestill deg at du faktisk ER deprimert eller har Asperger, og så leser du disse trådene og ser at "din" diagnose foreslås for folk som bare er vrange eller slitne.

[Daria]

Amen til begge innleggene.

Dessuten vil jeg legge til for min egen del at jeg er lei av at alle sosiale særheter/manglende antenner skal (bort)forklares/unnskyldes/begrunnes/rettferdiggjøres med at "Jeg er introvert/ekstrovert, så jeg bare er sånn".

[Ciara]

Amen til begge innleggene.

Dessuten vil jeg legge til for min egen del at jeg er lei av at alle sosiale særheter/manglende antenner skal (bort)forklares/unnskyldes/begrunnes/rettferdiggjøres med at "Jeg er introvert/ekstrovert, så jeg bare er sånn".

Jeg ler også godt av ekstrovert/introvert. Det er slett ikke sikkert man er introvert fordi man ikke liker å holde taler, liksom. De fleste av oss har trekk fra begge. Min nye irritasjon er "hypersensitiv". Gud hjelpe meg så mange det er som har hypersensitive barn plutselig. For all del, noen er det sikkert, men ikke så mange som tror de er det. I blant tror jeg ikke ungene er hypersensitive, bare uoppdragne

Men innlegget ditt får meg til å tenke på at det er så utrolig forenklende.

Du kan være sjenert uten å være introvert, være bekymret uten å ha angst, være vanskelig uten å være psykisk syk, ha problemer med sosiale relasjoner uten å ha Asperger. Det er ikke noe i veien med folk selv om de ikke er enkle og harmoniske hele tiden.

[Daria]

Enten er alt perfekt, eller så har du en diagnose - det finnes ingen mellomting. Og det er hvertfall ikke noe du kan gjøre med det selv - å be noen ta seg sammen eller skjerpe seg er jo et overgrep.

Jeg var et sjenert og stille barn - sikkert tekstbok-introvert. Som tenåring innså jeg at dette var upraktisk og burde bevisst å jobbe med det og pushe meg selv - innlede samtaler med fremmede, ta ordet i større forsamlinger osv. Jeg er fortsatt ikke festens utadvente midtpunkt (og har heller ikke noe ønske om å bli det), men jeg er jo et helt annet sted nå enn jeg var. Og av og til er situasjoner ubehagelige, men man må faktisk finne en måte å takle dem på, ikke bare gjemme seg bak en merkelapp.

[Skravla]

Lei av at alle skal være "leger" både på kg og andre steder i media.

Ble medlem i en gruppe på fb fordi et av de andre medlemmene sa at det var utrolig mye god informasjon om min diagnose (ja, jeg kjenner dette medlemmet privat og har ansett vedkommende som oppegående) men i denne gruppen så legges det ut blodprøvesvar og folk gir råd om medisineringer i hytt og gevær. Jeg får helt angst og meldte fra til administratorene, men fikk beskjed om at vi må jo hjelpe hverandre for helsevesenet gjør jo aldri noe for oss. Vi får ikke de ekstremt dyre testmedisinene på blå resept og vi blir ikke respektert osv.

Så jeg meldte meg ut igjen og har revurdert mitt bekjentskap som kanskje ikke så oppegående likevel...

Men sånne ting er så utrolig farlig og ut fra en del av tilbakemeldingene som gis også temmelig dyrt. (anbefalinger om dyre privatklinikker etc. )

[Daria]

Folk som tror de vet bedre enn fagfolk (helsevesenet sine og andre) er skumle på så mange slags vis - og vanvittig arrogante.

[Ciara]

Enten er alt perfekt, eller så har du en diagnose - det finnes ingen mellomting. Og det er hvertfall ikke noe du kan gjøre med det selv - å be noen ta seg sammen eller skjerpe seg er jo et overgrep.

Jeg var et sjenert og stille barn - sikkert tekstbok-introvert. Som tenåring innså jeg at dette var upraktisk og burde bevisst å jobbe med det og pushe meg selv - innlede samtaler med fremmede, ta ordet i større forsamlinger osv. Jeg er fortsatt ikke festens utadvente midtpunkt (og har heller ikke noe ønske om å bli det), men jeg er jo et helt annet sted nå enn jeg var. Og av og til er situasjoner ubehagelige, men man må faktisk finne en måte å takle dem på, ikke bare gjemme seg bak en merkelapp.

Klart det! Er det ikke bedre når alt er svart/hvitt, da?

Jeg var på samme måte selv. Og man blir jo bedre med alderen, tross alt, og man kan jobbe med det som du har gjort. Det har jeg også gjort, og gjør det vel i grunnen fortsatt. Man blir vel aldri ferdig utlært her i verden

Lei av at alle skal være "leger" både på kg og andre steder i media.

Ble medlem i en gruppe på fb fordi et av de andre medlemmene sa at det var utrolig mye god informasjon om min diagnose (ja, jeg kjenner dette medlemmet privat og har ansett vedkommende som oppegående) men i denne gruppen så legges det ut blodprøvesvar og folk gir råd om medisineringer i hytt og gevær. Jeg får helt angst og meldte fra til administratorene, men fikk beskjed om at vi må jo hjelpe hverandre for helsevesenet gjør jo aldri noe for oss. Vi får ikke de ekstremt dyre testmedisinene på blå resept og vi blir ikke respektert osv.

Så jeg meldte meg ut igjen og har revurdert mitt bekjentskap som kanskje ikke så oppegående likevel...

Men sånne ting er så utrolig farlig og ut fra en del av tilbakemeldingene som gis også temmelig dyrt. (anbefalinger om dyre privatklinikker etc. )

Høres utrolig skummelt ut, fatter ikke at folk tør å holde på sånn. Når var det folk begynte å tro Google kunne erstatte en sjuåring medisinutdanning? Skremmende.

Jeg har et par på fb som er borrelioseforkjempere, eller hva jeg skal kalle dem. Sånne som mener de har kronisk borreliose som er blitt påvist ved en ytterst tvilsom privatklinikk i Tyskland, og som mener at norsk legestand (inkludert spesialistene på Rikshospitalet) ikke har peiling i det hele tatt. De sier rett ut: "Ikke stol på fastlegen! Dette er en skam". Et par av dem skal jeg unfriende ganske snart.

[Skravla]

Det er arrogant og skremmende å tro at legfolk kan erstatte medisinsk helsepersonell. En ting er å tipse folk om at man kan skifte fastlege dersom man ikke er fornøyd med oppfølging. Men når man vurderer andres testresultater og medisinering ut fra hva man har selv så blir det skremmende feil og kan gå galt.

Det var et eneste tilfelle hvor jeg faktisk gikk inn å svarte. Et medlem hadde samme testsvar som meg - lavere dosering på medisinene og fikk (med versaler) beskjed om å redusere kjapt ellers ville hun knapt overleve det neste døgnet. Da freste jeg litt i tråden og informerte om at det å redusere på den måten i beste fall kunne medføre alvorlige konsekvenser. Og når jeg skrev at jeg hadde høyere dosering enn vedkommende og at det var i samarbeid med fastlege så fikk jeg tilbakemelding om at det var merkelig at jeg overhode levde og at jeg bare måtte skifte fastlege før han drepte meg. Nå har jeg hatt fastlegen og diagnosen i 15 år og vi er temmelig samstemte både legen og jeg - så det var temmelig uaktuelt. Jeg informerte da i tråden at jeg stolte mer på min velutdannede lege enn en person jeg ikke viste annet om enn at vedkommende klarte å logge på facebook - noe en hver idiot ville klare. Den kommentaren ble slettet, mens rådet om redusering av medisiner etc fikk stå.

Jeg har for øvrig rapportert gruppen til facebook, men aner ikke om de får gjort noe.

[Daria]

Herregud. Og så tar folk til seg rådene de får i sånne grupper, blir enda dårligere - og legger skylda på legen...

[Ciara]

Herregud, så drøyt.

Jeg har en venn som er sykepleier som sier det er en økende tendens til at pasienter kommer inn og mener de vet hva som feiler dem og som nekter å akseptere det de blir fortalt av legene. Det blir ganske vanskelig, for å si det mildt.

Selv spør jeg bare hos legen. Nå synes jeg helse og sånt er ganske interessant, så hvis han skal sjekke noe kan jeg godt finne på å spørre "Hvorfor sjekker du det?" (f.eks vitaminnivåer e.l). Det burde flere gjøre, for da skjønner man jo kjapt at legen (surprise!) sitter på en del mer kunnskap og større evne til å finne ut hva som feiler en enn det man gjør selv

[Mafalda]

Skravla: Det høres jo helsefarlig ut, det forumet du beskriver. Medisinering er og blir en sak for utdannet helsepersonell, selv om mange sikkert sitter på mye erfaring er det ikke dermed gitt at de er kompetente til å gi råd til andre...

Og når det gjelder diagnose-hysteriet på KG, kan jeg ikke annet enn å si meg enig. Det er en dobbelt irritasjon for mitt vedkommende- for det første denne sykeliggjøringen du snakker om, Ciara, og også den unnskyldningsfaktoren som Daria nevner. Hver gang jeg ser et innlegg på for eksempel Samliv, om at "Min samboer gidder aldri legge skittentøyet på vaskerommet og rydder aldri på kjøkkenet", er det bare å telle ned. 3-2-1 Ping! "Så ufølsom du er, du må jo skjønne at han er deprimert, han kan ikke noe for det!"

(og når det gjelder dette med høysensitive barn, så må jeg innrømme at samtlige bekjente som tjater om dette i hytt og pine har unger av det rimelig uoppdragne/bortskjemte slaget. Men det er jo sikkert en hendig forklaringsmodell, det)

Og når ble det sånn at livet skal være 100% rasjonelt og A4, eller så er man syk? Og hvis du ikke er glad og lykkelig bestandig, så er det noe galt? Selv Knutsen og Ludvigsen vet bedre (ref. Dum og deilig, hvis noen ikke har hørt sangene på lenge. Ingen kan ha fødselsdag hver dag, det er et år fra jul til jul. Dager fins i alle farger, også grå. Men så- den som venter han skal få)

[Mafalda]

Og Daria: skoletur til Moskva? Vi hadde en gjeng fra vår skole til St. Petersburg, tror jeg hørte noe av det samme angående vodkaen

Jammen godt jeg hadde engelsk fordypning og kunne kose meg med en helsebringende pint i stedet!

[Serafina.]

Enten er alt perfekt, eller så har du en diagnose - det finnes ingen mellomting. Og det er hvertfall ikke noe du kan gjøre med det selv - å be noen ta seg sammen eller skjerpe seg er jo et overgrep.

Jeg var et sjenert og stille barn - sikkert tekstbok-introvert. Som tenåring innså jeg at dette var upraktisk og burde bevisst å jobbe med det og pushe meg selv - innlede samtaler med fremmede, ta ordet i større forsamlinger osv. Jeg er fortsatt ikke festens utadvente midtpunkt (og har heller ikke noe ønske om å bli det), men jeg er jo et helt annet sted nå enn jeg var. Og av og til er situasjoner ubehagelige, men man må faktisk finne en måte å takle dem på, ikke bare gjemme seg bak en merkelapp.

Det jeg reagerer på her (ikke i dagboken altså) er alle med sosial angst. Noen er selvsagt diagnostisert, men mange er nok som deg og meg. Altså at man bare gjør det man må. Nytter ikke å sitte i en krok for seg selv alltid. Husker et bryllup jeg var i i ungdommen. Tror jeg rødmet hele kvelden og syntes selv jeg sa mye dumt, men du verden så lærerikt det var.

Når det er sagt synes jeg det var godt å lære at introverte lader batteriene best alene, trenger litt ro og egne tanker og at jeg ikke bare er "rar". Introvert og sosial er ikke motsetninger, heldigvis, jeg bare må lade meg litt innimellom.

[Skravla]

Jeg er introvert, asosial, sjenert, har sosial angst osv...

Men så nevner Daria en restaurant, teater eller noe annet morsomt og alle diagnoser er glemt til neste gang det går 5 minutter mellom hver sms/melding på fb eller noe sånn.......

Man er ikke introvert eller har sosial angst når man er hjemme alene en kveld. Da slapper man av.

[Skravla]

Og oppfølger til fb-gruppa: Fikk melding fra min bekjente om at fb visst har reagert. De hadde fått melding om at de måtte være forsiktige med å gi medisinske råd når man ikke visste erfaring etc. Hun var litt snurt/småforbannet på den idioten som hadde meldt dem.

[Serafina.]

Jeg er introvert, asosial, sjenert, har sosial angst osv...

Men så nevner Daria en restaurant, teater eller noe annet morsomt og alle diagnoser er glemt til neste gang det går 5 minutter mellom hver sms/melding på fb eller noe sånn.......

Man er ikke introvert eller har sosial angst når man er hjemme alene en kveld. Da slapper man av.

Men da kan du være introvert i motsetning til en ekstrovert, som ikke slapper av alene hjemme. Satt litt på spissen.

Forøvrig er jeg helt enig med deg.