Å nøye seg med... Eller teste gresset på andre siden av gjerdet?

[AnonymBruker]

Jeg har det siste året tenkt mye på dette med å nøye seg med. Jeg er i midten av 20-årene og dette med forhold begynner å bli mer enn bare en lek. Folk kjøper hus sammen, får barn osv, ja; slår seg til ro.

Jeg føler virkelig at jeg må tenke gjennom "Er han fyren jeg vil dele resten av livet med?". Jeg må enten si "ja" og kjøre på, eller slå opp.

Problemet er at forholdet er helt ok. Ikke superbra, men heller ikke så dårlig at jeg slår opp. Hverdagen ruller i farlig stor fart og jeg begynner å få litt panikk om det er dette jeg egentlig vil. Er det dette jeg skal nøye meg med? Eller skal jeg søke etter noe bedre? Jeg har lite lyst å kaste bort mine beste år på feil fyr. For hvert år som går blir det færre og færre tilgjengelige gutter, og dette stresser meg.

Som sagt er forholdet ok. Han er en bra og stabil fyr, forholdet vårt er alltid ok uten store nedturer eller oppturer. Samtidig er det sabla kjedelig, og jeg føler vi er mer venner enn kjærester. Jeg kan ikke unngå å sammenligne oss med vennepar som stadig finner på morsomme ting, virker forelsket, gir hverandre oppmerksomhet og som virkelig gløder "oss to". Vårt forhold er rimelig dødt.

Noen dager kjenner jeg at jeg er drittlei fyren og vil søke etter noe annet. Andre dager tenker jeg at jeg tross alt har en snill, trygg og trofast kjæreste, og tanken på å være singel frister ikke.

Kan sammenligne det med å ha en ok og trygg jobb; skal man si opp, reise til utlandet og søke drømmejobben, eller være glad for det man har, fordi man i verste fall kan ende opp på gata uten noenting.

Har snakket med han om dette utallige ganger, han er enig i at forholdet er ganske dødt, vi skjerper oss en periode også er det tilbake til gammel stil. Tror han er ganske enig med meg, men mistenker at han ikke reflekterer så mye over det og lar dagene rulle og gå. Føler det er mest oss jenter som stresser med sånt.

Noen tanker? Gjerne fra andre i midten av 20-årene som må bestemme seg for å satse eller stikke?

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

[AnonymBruker]

Jeg vil heller være singel enn å nøye meg med et "greit" forhold, men har venninner som er motsatt og ønsker trygghet fremfor den stormende kjærligheten.

Jeg nektet å nøye meg i mange, mange år og møtte til slutt i en alder av 29 den store kjærligheten som jeg nå gleder meg til å gjøre alle disse "standardtingene" med, rett og slett fordi med ham så er det ikke standard.

Til og med tur på Rema 1000 er utrolig koselig med ham, og for oss er hverdagene nesten enda bedre enn helgene.

Du virker misfornøyd, så for deg ville jeg ha sagt at du burde gå videre.

Anonymous poster hash: ae7f9...21b

[AnonymBruker]

Jeg sitter her å tenker AKKURAT det samme..denne tråden var spot on for min del. Er også jente,midten av 20-årene, og er sammen med en fyr der ting går rimelig av seg selv..han har vært den som poengterer at forholdet vårt går dårlig,og jeg har vært den som har sagt at vi må jobbe litt mer. Men,nå vet jeg faktisk ikke. Kanskje er det ikke liv laga når man gang på gang har følelsen av at ting ikke kommer til å bli bedre,og at man heeele tiden må jobbe for det..han er snill og grei,stabil, vi har sammen mange år osv. Men vennepar rundt oss har begynt å formere seg,og her sitter vi.. Vi gjør ingenting. Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha barn riktig enda, men det hadde vært kjekt å snakket om det i det minste. Kanskje begynt å planlegge litt. For det er som du sier ikke lenger en lek. Nå må man begynne å tenke på hva man vi ha ut av ting. Å hva gjør man om man går fra det man har,til å sitte alene kanskje...? Jeg føler meg mellom barken og veden..Så,du er ikke alene:)

Anonymous poster hash: c92bc...dd2

[Sylvari]

Det kommer vel ned til hvor mye man stresser med dette A4 livet. Er det veldig viktig for deg å gifte deg, få hus, barn og hund innen en viss alder?

Det har aldri vært viktig for min del, så jeg har aldri stresset med å hverken starte eller avslutte et forhold pga noe som kanskje kan være aktuelt en eller annen gang i fremtiden. Nå er jeg en såkalt frivillig barnløs og har ingen ønsker om barn på dette punktet og for alt jeg vet, i fremtiden, så kanskje derfor jeg ikke føler det samme stresset som de som ønsker barn har.

Skjønner det er vanskelig å avslutte et trygt forhold der du hovedsakelig har det bra.

Forholdet må ikke være direkte dårlig for å avslutte, så lenge det ikke gir dere noe, så er det ikke mye vits å fortsette.

punkt #3 passer kanskje til din situasjon?

http://www.cracked.com/blog/5-relationship-zones-worse-than-the-friend-zone/

[AnonymBruker]

Jeg vil heller være singel enn å nøye meg med et "greit" forhold, men har venninner som er motsatt og ønsker trygghet fremfor den stormende kjærligheten.

Jeg nektet å nøye meg i mange, mange år og møtte til slutt i en alder av 29 den store kjærligheten som jeg nå gleder meg til å gjøre alle disse "standardtingene" med, rett og slett fordi med ham så er det ikke standard.

Til og med tur på Rema 1000 er utrolig koselig med ham, og for oss er hverdagene nesten enda bedre enn helgene.

Du virker misfornøyd, så for deg ville jeg ha sagt at du burde gå videre.

Anonymous poster hash: ae7f9...21b

Det er sånn noen av venninne mine også virker å ha det. F.eks det å gå en tur sammen, de ler og hygger seg med kjæresten. I mitt forhold går vi enten tur hver for oss, eller så går vi ganske mutte ved siden av hverandre og holder ikke hender engang.

Jeg vil ha en kjæreste å ha det GØY med. Samtidig tenker jeg om det er for kravstort. Min kjæreste er en rolig, innadvendt og bedagelig type, han er ikke av typen som lager liv og moro rundt seg. Får så dårlig samvittighet av å ønske meg en "underholder". Det er jo like mye min feil av vi ikke har det gøy sammen lengre liksom...

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

[AnonymBruker]

Jeg sitter her å tenker AKKURAT det samme..denne tråden var spot on for min del. Er også jente,midten av 20-årene, og er sammen med en fyr der ting går rimelig av seg selv..han har vært den som poengterer at forholdet vårt går dårlig,og jeg har vært den som har sagt at vi må jobbe litt mer. Men,nå vet jeg faktisk ikke. Kanskje er det ikke liv laga når man gang på gang har følelsen av at ting ikke kommer til å bli bedre,og at man heeele tiden må jobbe for det..han er snill og grei,stabil, vi har sammen mange år osv. Men vennepar rundt oss har begynt å formere seg,og her sitter vi.. Vi gjør ingenting. Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha barn riktig enda, men det hadde vært kjekt å snakket om det i det minste. Kanskje begynt å planlegge litt. For det er som du sier ikke lenger en lek. Nå må man begynne å tenke på hva man vi ha ut av ting. Å hva gjør man om man går fra det man har,til å sitte alene kanskje...? Jeg føler meg mellom barken og veden..Så,du er ikke alene:)

Anonymous poster hash: c92bc...dd2

Godt å høre om andre i samme situasjon:)

Jeg er heller ikke verpesjuk, men det er liksom mangelen på drømmen for framtiden og en "oss"-holdning som gjør meg litt lunken. Vi gjør også ingenting. Dagene bare ruller og går og alt er midt på treet.

Å sitte alene er min største frykt også. Jeg har dessverre lite nettverk. Bestevenninna mi har flyttet, og jeg er en ganske sjenert type som ikke har mange venner eller blir lett kjent med folk. Kommer til å sitte mutters alene i leiligheten dersom jeg flytter ut (vi bor sammen). Da er det liksom bedre å ha et litt kjedelig forhold tenker jeg (noen ganger). Når jeg tenker på så mange som har virkelig dårlige forhold, som utroskap, vold, løgn osv skammer jeg meg over å være så misfornøyd, bare fordi ting er dødt og kjedelig.

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

[AnonymBruker]

Det kommer vel ned til hvor mye man stresser med dette A4 livet. Er det veldig viktig for deg å gifte deg, få hus, barn og hund innen en viss alder?

Det har aldri vært viktig for min del, så jeg har aldri stresset med å hverken starte eller avslutte et forhold pga noe som kanskje kan være aktuelt en eller annen gang i fremtiden. Nå er jeg en såkalt frivillig barnløs og har ingen ønsker om barn på dette punktet og for alt jeg vet, i fremtiden, så kanskje derfor jeg ikke føler det samme stresset som de som ønsker barn har.

Skjønner det er vanskelig å avslutte et trygt forhold der du hovedsakelig har det bra.

Forholdet må ikke være direkte dårlig for å avslutte, så lenge det ikke gir dere noe, så er det ikke mye vits å fortsette.

punkt #3 passer kanskje til din situasjon?

http://www.cracked.com/blog/5-relationship-zones-worse-than-the-friend-zone/

Jeg er ikke gira på verken barn eller bryllup pr nå. Jeg vurderer faktisk å ikke få barn i det hele tatt, men er åpen for at lysten plutselig kommer. Jeg syns det er litt risky å være for skråsikker på at jeg aldri skal ha barn mtp hvor ung jeg er. Plutselig sitter jeg der og er godt over 30, singel og har kjempelyst på.

Å kjøpe hus og denslags derimot kjenner jeg at jeg har lyst til. Er ferdig utdannet, i full jobb og klar for å slå meg til ro på den måten.

Dessuten er jeg litt sliten av å hele tiden reflektere over om jeg vil fortsette. Tenker mye på det, analyserer ting, sammenlikner med venner, dagdrømmer om "den store kjærligheten" osv. Tenker også på at dette er mine beste år utseendemessig, og det blir verre å finne drømmemannen om 10 år. Har ei direkte venninne som sier at jeg kaster bort tiden min og "alle blir opptatt" når jeg er i et halvveis forhold år etter år.

Punkt 3 på linken din passer veldig bra. Det er det som er så vanskelig. Noen ganger hadde jeg heller ønsket han var f.eks utro, så kunne jeg gjort det slutt med god samvittighet. Dette greit-nok greiene som bare sakte, men sikkert dør ut er nesten vanskeligere.

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ikke lite nettverk,men det er mer "hans" nettverk om du skjønner. Mister de vennene(ikke alle men) om jeg forlater. For bestevenninna mi bor også langt borte...! Rart å høre om noen som har Akkurat like gæli som meg!

Godt å høre om andre i samme situasjon:)

Jeg er heller ikke verpesjuk, men det er liksom mangelen på drømmen for framtiden og en "oss"-holdning som gjør meg litt lunken. Vi gjør også ingenting. Dagene bare ruller og går og alt er midt på treet.

Å sitte alene er min største frykt også. Jeg har dessverre lite nettverk. Bestevenninna mi har flyttet, og jeg er en ganske sjenert type som ikke har mange venner eller blir lett kjent med folk. Kommer til å sitte mutters alene i leiligheten dersom jeg flytter ut (vi bor sammen). Da er det liksom bedre å ha et litt kjedelig forhold tenker jeg (noen ganger). Når jeg tenker på så mange som har virkelig dårlige forhold, som utroskap, vold, løgn osv skammer jeg meg over å være så misfornøyd, bare fordi ting er dødt og kjedelig.

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

Anonymous poster hash: c92bc...dd2

[AnonymBruker]

Jeg er ikke gira på verken barn eller bryllup pr nå. Jeg vurderer faktisk å ikke få barn i det hele tatt, men er åpen for at lysten plutselig kommer. Jeg syns det er litt risky å være for skråsikker på at jeg aldri skal ha barn mtp hvor ung jeg er. Plutselig sitter jeg der og er godt over 30, singel og har kjempelyst på. Å kjøpe hus og denslags derimot kjenner jeg at jeg har lyst til. Er ferdig utdannet, i full jobb og klar for å slå meg til ro på den måten. Dessuten er jeg litt sliten av å hele tiden reflektere over om jeg vil fortsette. Tenker mye på det, analyserer ting, sammenlikner med venner, dagdrømmer om "den store kjærligheten" osv. Tenker også på at dette er mine beste år utseendemessig, og det blir verre å finne drømmemannen om 10 år. Har ei direkte venninne som sier at jeg kaster bort tiden min og "alle blir opptatt" når jeg er i et halvveis forhold år etter år. Punkt 3 på linken din passer veldig bra. Det er det som er så vanskelig. Noen ganger hadde jeg heller ønsket han var f.eks utro, så kunne jeg gjort det slutt med god samvittighet. Dette greit-nok greiene som bare sakte, men sikkert dør ut er nesten vanskeligere. TS Anonymous poster hash: 8c80f...e03

Det er ikke lenger sånn at alle blir opptatt etter en viss alder. Nå skiller folk seg i øst og vest så det er alltid noen bra menn ledige på markedet.

Anonymous poster hash: 8c856...019

[AnonymBruker]

Det er ikke lenger sånn at alle blir opptatt etter en viss alder. Nå skiller folk seg i øst og vest så det er alltid noen bra menn ledige på markedet.

Anonymous poster hash: 8c856...019

Nja, jeg har ingen statistikk, men det er sannsynlig å tenke seg at det er flere single mellom 20 og 30, enn over 30. Tenker at de beste blir tatt først... Er ikke interessert i en mann med ex-kone, barn og hele den bagasjen. Ser for meg at det er vanskeligere å finne en normal barnløs mann når man blir 30 og oppover, enn nå i 20-årene som de færreste har barn.

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

[Sylvari]

Jeg kan skjønne tankegangen din.

Dere er begge enige om at forholdet er dørgende kjedelig, dere får ikke så veldig mye ut av det annet enn rutiner og bare det å ha en partner tilgjengelig. Det er selvfølgelig koselig, men ikke nødvendigvis en god nok grunn til å være i forhold.

Dere kunne nok begge hatt det bedre med en annen partner, og jeg skjønner det er vanskelig for deg pga at du har et lite nettverk. Tanken på å lete etter ny partner når man ikke er så veldig sosial kan være skremmende. Man tror man aldri finner en ny en.

Min mor, som er rene eremitten, hun har ikke venner, hun er aldri med noen på fritiden, stua og matbutikken er de eneste stedene du finner henne, hun var 40 når hun ble skilt... hun klarte å finne seg en ny mann.

Aldri sett dama mer lykkelig. Hun blomstret med ny partner.

Hun og min far, etter mange års kjedsomhet bestemte seg for å skilles, det var det beste de noen gang hadde gjort. De hadde tviholdt i noe i redsel for å aldri finne noe bedre, at dette var "as good as it gets".

De ble begge gift på nytt, de lever mye mer aktive liv nå enn når de var sammen. De er lykkeligere..

De var til og med mye mer lykkelige alene hver for seg før de fant en ny partner.

Klarer hun det midt i 40 åra, så klarer du det nok fint midt i 20 årene

Det ordner seg! Man må bare tørre å satse litt.

[Gjest Ciegus]

Det er sånn noen av venninne mine også virker å ha det. F.eks det å gå en tur sammen, de ler og hygger seg med kjæresten. I mitt forhold går vi enten tur hver for oss, eller så går vi ganske mutte ved siden av hverandre og holder ikke hender engang.

Jeg vil ha en kjæreste å ha det GØY med. Samtidig tenker jeg om det er for kravstort. Min kjæreste er en rolig, innadvendt og bedagelig type, han er ikke av typen som lager liv og moro rundt seg. Får så dårlig samvittighet av å ønske meg en "underholder". Det er jo like mye min feil av vi ikke har det gøy sammen lengre liksom...

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

Uff, det er ikke enkelt å skulle vurdere slikt.

Men jeg tenker at enten går du, eller så tar dere en alvorlig samtale om dette, og gir alt i en periode for å se om det er rett, om følelsene er der. Og at dere så avslutter om ting fortsatt er usikker.

Jeg har vært usikker på mitt forhold også, men det var relativt tidlig i forholdet. Det gikk over, og nå etter mange år er det ikke tvil om at han er den rette. Alle kan ha perioder med tvil, men hvis tvilen tar for stor plass er det ikke riktig.

Kjæresten min er dessuten som din, rolig og innadvendt. Men vi har mye moro likevel!

[Tidus]

Føler du at du må "nøye deg med" kjæresten din, så fortjente du ham/henne aldri i utgangspunktet. Slå opp.

[AnonymBruker]

Jeg hadde de samme tankene som deg for noen år siden. Hadde en trygg, trofast, snill, men "kjedelig" mann. Gikk fra min daværende samboer, og ble sammen med en annen, fikk uplanlagt barn ganske fort. Han var/er alt annet enn det ekssamboeren var. Vi holdt sammen i noen år pga barnet, men det var absolutt ikke bra for meg, og herregud som jeg har angret. Når jeg var i det dårlige forholdet så jeg virkelig verdien av det jeg hadde før. Nå er det for sent.

Verdien av å kunne være seg selv med noen er noe jeg aldri satte pris på før jeg ikke kunne være det.

Tenk deg godt om.

Anonymous poster hash: bca5a...1cf

[AnonymBruker]

På meg så virker det som om TS forventer at et forhold skal være spennende og gøy over tid helt av seg selv. Det er jo ikke tilfellet! Langvarige forhold krever jevnlig vedlikehold og arbeid.

De første årene har man drahjelp av forelskelsen, da går ting gjerne helt av seg selv.

Du sier dere skjerper dere i perioder, har dere det bra da? Hvis ja har du egentlig svaret ditt der, da trenger dere å gjøre en innsats.

Før eller senere vil man alltid komme til et slikt punkt i et forhold. Det er derfor mange er seriemonogame, mens de som knekker forholdskoden blir værende sammen.

Det viktigste verktøyet, slik jeg har opplevd det i mine 12 år med samme partner, er det å bare bestemme seg for at det er DEG jeg vil være sammen med. I gode perioder er det selvsagt og krever ingenting, i labre perioder er det en påminner og en motivasjon for å bedre ting.

Jeg tror ikke gresset er spesielt grønnere på den andre siden. Men så har jeg erfart at det ikke bare er rosa skyer hele tiden heller, selv om det er det bildet folk gjerne viser.

Samtaler, fellesskap og fysisk kontakt er det som holder vårt forhold i form.

Anonymous poster hash: 96f82...6ac

[Gjest *Andrea*]

På meg så virker det som om TS forventer at et forhold skal være spennende og gøy over tid helt av seg selv. Det er jo ikke tilfellet! Langvarige forhold krever jevnlig vedlikehold og arbeid.

De første årene har man drahjelp av forelskelsen, da går ting gjerne helt av seg selv.

Du sier dere skjerper dere i perioder, har dere det bra da? Hvis ja har du egentlig svaret ditt der, da trenger dere å gjøre en innsats.

Før eller senere vil man alltid komme til et slikt punkt i et forhold. Det er derfor mange er seriemonogame, mens de som knekker forholdskoden blir værende sammen.

Det viktigste verktøyet, slik jeg har opplevd det i mine 12 år med samme partner, er det å bare bestemme seg for at det er DEG jeg vil være sammen med. I gode perioder er det selvsagt og krever ingenting, i labre perioder er det en påminner og en motivasjon for å bedre ting.

Jeg tror ikke gresset er spesielt grønnere på den andre siden. Men så har jeg erfart at det ikke bare er rosa skyer hele tiden heller, selv om det er det bildet folk gjerne viser.

Samtaler, fellesskap og fysisk kontakt er det som holder vårt forhold i form.

Anonymous poster hash: 96f82...6ac

Enig i dette.

[Tictac]

Tror du på kjærligheten? Jeg gjorde ikke det, men nå i mitt andre ekteskap vet jeg at det er noe som heter kjærlighet og at da er det ikke så vanskelig eller kjedelig med hverken handling eller hverdagsliv. Jeg tror jeg hadde det litt som du. Super fyr jeg var gift med, kanskje min beste venn og vi er fortsatt venner, men det manglet gnisten. Nå har jeg vært gift i 10 år med en "ny mann". Herregud! Gnisten og kjærligheten er det hele tiden Det er "problemer" i alle forhold,men når man elsker hverandre så kjennes disse "problemene" uendelig mye lettere enn når man ikke har kjærligheten. Det er ikke nok å være venner - eller noen syns det er nok, men vel.... det gjør ikke jeg. Ikke være redd. Du kommer sikkert til å treffe din kjærlighet - og nytt nettverk vil komme! Gresset er grønnere på andre siden om du møter ditt livs kjærlighet. Tro meg, når det skjer så vet du det.,

[AnonymBruker]

Det er sånn noen av venninne mine også virker å ha det. F.eks det å gå en tur sammen, de ler og hygger seg med kjæresten. I mitt forhold går vi enten tur hver for oss, eller så går vi ganske mutte ved siden av hverandre og holder ikke hender engang.

Jeg vil ha en kjæreste å ha det GØY med. Samtidig tenker jeg om det er for kravstort. Min kjæreste er en rolig, innadvendt og bedagelig type, han er ikke av typen som lager liv og moro rundt seg. Får så dårlig samvittighet av å ønske meg en "underholder". Det er jo like mye min feil av vi ikke har det gøy sammen lengre liksom...

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

Dere er jo venner. Ikke noe mer virker det som. Klart, forelskelsen roer seg etter mange år sammen, men det betyr ikke at den blir borte. Den går heller over i noe dypere, noe det ser ut som dere ikke har (ut i fra den informasjonen du kommer med).

Anonymous poster hash: 1b453...8ca

[AnonymBruker]

Jeg hadde de samme tankene som deg for noen år siden. Hadde en trygg, trofast, snill, men "kjedelig" mann. Gikk fra min daværende samboer, og ble sammen med en annen, fikk uplanlagt barn ganske fort. Han var/er alt annet enn det ekssamboeren var. Vi holdt sammen i noen år pga barnet, men det var absolutt ikke bra for meg, og herregud som jeg har angret. Når jeg var i det dårlige forholdet så jeg virkelig verdien av det jeg hadde før. Nå er det for sent.

Verdien av å kunne være seg selv med noen er noe jeg aldri satte pris på før jeg ikke kunne være det.

Tenk deg godt om.

Anonymous poster hash: bca5a...1cf

Akkurat sånn er jeg redd for! Er livredd for å angre, han er tross alt en bra fyr. Hadde vi fått barn sammen hadde han blitt en god far. Han er utrolig stabil, jeg er aldri redd han skal være utro eller lyve, han er tryggheten selv og det er jo kjempeviktig.

Likevel savner jeg noe.

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03

[AnonymBruker]

På meg så virker det som om TS forventer at et forhold skal være spennende og gøy over tid helt av seg selv. Det er jo ikke tilfellet! Langvarige forhold krever jevnlig vedlikehold og arbeid.

De første årene har man drahjelp av forelskelsen, da går ting gjerne helt av seg selv.

Du sier dere skjerper dere i perioder, har dere det bra da? Hvis ja har du egentlig svaret ditt der, da trenger dere å gjøre en innsats.

Før eller senere vil man alltid komme til et slikt punkt i et forhold. Det er derfor mange er seriemonogame, mens de som knekker forholdskoden blir værende sammen.

Det viktigste verktøyet, slik jeg har opplevd det i mine 12 år med samme partner, er det å bare bestemme seg for at det er DEG jeg vil være sammen med. I gode perioder er det selvsagt og krever ingenting, i labre perioder er det en påminner og en motivasjon for å bedre ting.

Jeg tror ikke gresset er spesielt grønnere på den andre siden. Men så har jeg erfart at det ikke bare er rosa skyer hele tiden heller, selv om det er det bildet folk gjerne viser.

Samtaler, fellesskap og fysisk kontakt er det som holder vårt forhold i form.

Anonymous poster hash: 96f82...6ac

Det er det som er vanskelig å svare på. Hva er bra? Hva er bra nok? Vi har det bra, men jeg har det også bra med vennene mine. Er han en venn eller den store kjærligheten er spørsmålet jeg stiller meg.

I gode perioder snakker vi kanskje mer sammen, fremfor å sitte bak hver vår skjerm, vi tar initiativet til f.eks kino, vi passer på å ikke irriterer hverandre (feks rydde etter oss) og sånne ting. Kanskje har vi sex for første gang på lenge.

Jeg satt og leste litt fra "dagboken" min da vi møttes. Det er helt klart at avstanden mellom oss har økt siden den gang. Det første året var bra, så har det gradvis blitt verre. Mindre sex, mindre gøy, mindre framtidsplaner, mer irritasjon...

Det er nok like mye min feil at forholdet har tatt den veien, jeg suger i å holde forhold ved like når det gjelder alle, også venner.

TS

Anonymous poster hash: 8c80f...e03