Datter som ikke har det bra

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en datter som ikke har det noe særlig bra for tiden.. Hun har begynt å kutte seg selv på armer og lår, kle seg svart og har nesten ingen venner lengre. Jeg har prøvd å snakke med henne, men hun lever jo i ørepluggene sine med all den rockemusikken. Hun pleide å være den populære på skolen, men nå har jo ungdomsskolen begynt, og da ble hun utrolig upopulær. Hun er nesten aldri med noen, bare en venn fra en annen skole. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg ser på henne at hun ikke har det bra!hun har gått flere ganger til helsesøster for å snakke med henne, pga jeg avtalte det med helsesøster, hun har flere ganger snakket med en lærer for råd, og nå går hun til skolepsykologen. Hun gjorde ikke leksene i det hele tatt det første halvåret og fikk bare dårlige karakterer! Hva skal jeg gjøre? Hun vil ikke snakke med noen i familien om det!

Anonymous poster hash: 6b735...a9e

[AnonymBruker]

At hun kler seg i svart og hører på rock er det ingenting galt med, men det er selvfølgelig veldig synd at hun skader seg selv og har mistet venner. Dog er det sannsynligvis en grunn til dette - vet du om noe spesielt har skjedd den seneste tiden? Har hun opplevd noen form for traumer? Å vite dette kan selvfølgelig være vanskelig - da jeg var på hennes alder gjennomgikk jeg mye av det samme selv, men sa aldri hvorfor jeg var så deprimert. Det jeg savnet, var å ha et ordentlig vennskap til noen, i tillegg til kjærlighetssorg og en rekke gutteproblemer, rett og slett.

Jeg har dessverre ingen tips til hvordan det blir bedre, for selv måtte jeg bare vente til det gikk over og ting ordnet seg av seg selv. Hvis du derimot er interessert i at jeg snakker med henne, kan jeg sikkert det. Jeg er bare noen år eldre enn henne (17), og ut fra det du beskriver har vi kanskje en del til felles.

Anonymous poster hash: c3238...c24

[Monstrum]

Oioi, skulle nesten tro det var meg for noen år siden! Kjenner meg veldig igjen!

Si til datteren din at selv om ting er vanskelige, om hun synes noe er flaut, om hun er redd for å gråte, om hun er sint, uansett - så kan hun alltid snakke med deg. Det er viktig at du lover henne å ikke le av henne, å ta henne på alvor - og at du holder dette om hun vil prate med deg.

Ikke legg press på henne, og prøv å tvinge henne til å snakke om ting. Men du bør oppfordre henne til å fortsette å snakke med psykologen, da vet du hvertfall at hunfår hjelp. Ikke krev å få vite av henne hva hun har snakket med psykologen om.

Ikke la deg irritere over rockemusikken heller. Det er ufattelig mye terapi og hjelp i musikk, ofte kan en sang beskrive det hun selv sliter med å sette ord på.

Foreslå aktiviteter for henne dere kan gjøre sammen, men aksepter det hvis hun takker nei. Da jeg var like gammel kunne jeg ha behov for å være alene en dag, og virkelig trenge mamman min neste.

Pass på at hun spiser godt (det betyr IKKE at du skal loggføre og nistirre på henne), så hun får riktig næring i seg.

Ang kuttingen! Det er ikke en "oppmerksomhetssyk"-greie, som mange tror! Å kutte seg er ofte for å få vonde tanker over på noe annet, og mange føler en lettelse når de kan fokusere på den fysiske smerten istedet for den psykiske. Hun kommer ikle til å like at du tar det opp med henne, men var jeg deg ville jeg satt meg ned henne, og forklart at du vet hun kutter seg, og at du forstår at det kan være en måte å få ut følelser. Men at selv om det ikke virker sånn nå, så kan det bli veldig farlig! Si at du vil hun skal prøve å finne andre måter å få ut tanker på. Liker hun å skrive? Tegne? Lage mat? Det er lov å ha musikk på fullt i ørene og bare ligge og gråte i senga - det meste er bedre enn kutting!

Ang karakterene, så tror jeg dere bør sette grenser der. Dere kan ikke forvente toppkarakterer, men dere kan forvente at hun prøver. Lekser skal gjøres. Om ikle det blir 6ere på alle prøver og innleveringer så skal hun prøve. Og dere er stolte av henne så lenge hun gjør sitt beste. Sitt beste nå er ikke nødvendigvis det samme som for ett år siden, eller om ett år fra nå. Men hunmå prøve! Ellers risikerer hun å gå glipp av så mye pensum at hun kommer til å slite.med å hente seg inn igjen.

Okei, dette ble langt, men.. Jeg har vært der! Jeg har kuttet meg, grått, gitt blaffen i skolen, ikke hatt venner og begravd meg i musikk. Hun er i en sårbar alder, og selv om hun ikke vil innrømme det ovenfor hverken dere eller seg selv, så trenger hun familien sin.

Vis henne at hun alltid kan komme til dere,men ikke press henne.

Og - banker hun på soverommet ditt midt på natta og bare vil sitte sammen deg, gråte, eller prate - da våkner du og tar henne til deg, ikke be henne vente til i morgen.

Masse lykke til

[AnonymBruker]

BUP!snakk med fastlegen hennes.

Anonymous poster hash: fdd6c...b2e

[Babycakes]

Hei! Det datteren din nå går igjennom kan være alt fra en fase, til en depresjon forbundet med vanskelige følelser som kommer når man blir ungdom, til mer dypt liggende problemer. Det at du er observant på datteren din og at hun snakker med helsesøster på skolen er kjempe bra og veldig viktig. Vis at du ser henne og bryr deg om henne. Ta henne med på morsomme ting som dere to kan gjøre sammen. Ikke press henne til å snakke med deg om det som er vanskelig, hvis hun føler seg trygg på å snakke med deg om det vil det komme av seg selv men oppmuntre gjerne henne. Det viktigste er at du viser henne at du elsker henne for den hun er og det hun går igjennom uansett så hun ikke føler seg alene. Gi henne klemmer og fortell henne hvor glad du er i henne! Det viktigste er at du ikke viser henne hvor lei deg du blir for det hun går igjennom, da kan hun føle at hun skuffer deg og få dårlig samvittighet overfor deg. Jeg gikk igjennom dette selv da jeg var på hennes alder. Det tok tid før mamma oppdaget hva jeg drev på med og hvor vanskelig jeg hadde det. Jeg har en mor som er veldig glad i meg og det vet jeg, men har allikevel alltid følt meg utenfor resten av familien. De beste stundene er når hun bare holder meg uten å si noe. Vi får håpe dette bare er en fase hun går igjennom, men hold tett oppfølging med henne og skaff henne hjelp hos BUP- hvis hun selv ønsker det! Men igjen oppmuntre henne til å hvertfall prøve. Da jeg var 14 tok mamma meg med til psykolog uten min egen vilje, jeg var der en gang og så meg ikke tilbake. Men jeg skulle ønske jeg hadde hatt tettere oppfølgning uansett da jeg falt utenfor skolen og de ikke brydde seg, ble kastet ut hjemmefra pga jeg ble vanskelig å ha med å gjøre og stygg mot min mor for jeg hadde så mye sinne så min stefar satte foten ned. Jeg følte ikke at de brydde seg om meg og at alt som var viktig for dem var at jeg konsentrerte meg om karakterene min og å ikke skulke skolen. Da jeg ble 16 tok jeg selv intiativ og skaffet med psykolog hos BUP. Det var også en stund etter dette at jeg fikk komme hjem igjen til familien min. Nå i en alder av 22 år har jeg endelig fått en ordentlig utredning og fått en diagnose, da jeg har fortsatt å slite siden jeg var 14, så for min del viste det seg at det lå noe mer bak mine intense følelser. Men, dette er noe så mange ungdommer går igjennom uten å være noe mer tilbakeliggende, spesielt jenter i puberteten. Så mitt tips vil nok være å vise at du bryr deg om henne og er der for henne å skaff henne all en hjelpen hun trenger og ønsker. Ikke press, men støtt! Masse lykke til både til deg som mor og til datteren din! Dette ordner seg nok, og med hjelp fra fagpersonell og familie kan dere samme komme til bunns i problemene. *Trøsteklem*

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en datter som ikke har det noe særlig bra for tiden.. Hun har begynt å kutte seg selv på armer og lår, kle seg svart og har nesten ingen venner lengre. Jeg har prøvd å snakke med henne, men hun lever jo i ørepluggene sine med all den rockemusikken. Hun pleide å være den populære på skolen, men nå har jo ungdomsskolen begynt, og da ble hun utrolig upopulær. Hun er nesten aldri med noen, bare en venn fra en annen skole. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg ser på henne at hun ikke har det bra!hun har gått flere ganger til helsesøster for å snakke med henne, pga jeg avtalte det med helsesøster, hun har flere ganger snakket med en lærer for råd, og nå går hun til skolepsykologen. Hun gjorde ikke leksene i det hele tatt det første halvåret og fikk bare dårlige karakterer! Hva skal jeg gjøre? Hun vil ikke snakke med noen i familien om det!

Anonymous poster hash: 6b735...a9e

Jeg vet ikke så mye hva jeg kan si for å hjelpe, men det at hun går til en psykolog som hun også syntes er allright å snakke med er en god ting! Jeg hadde det ganske trøblete i ungdomsårene. Var ikke noe populær og slet med å "passe inn" da jeg ble litt eldre endret det seg. Jeg er idag 23 år og har det veldig bra med mange gode venner og sliter heller ikke psykisk lenger. Jeg har fast jobb og livet er veldig bra http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_Happy.gif' alt=':)'>

Anonymous poster hash: e3179...98c

[Monstrum]

Hvordan går dette, TS?