Kan jeg spørre dere bonuspappaer noen spørsmål?

[AnonymBruker]

Saken er slik: Har både samboer og barn, vi har ingen felles barn (enda)

Samboeren min bidrar med mange reflekterte synspunkt i oppdragelse, og jobber for å skape relasjon til henne.

De er enda i "bli kjent-fasen" siden vi nå bor sammen.

Spørsmål er da dette: Hva er deres erfaringer og følelser rundt dette å være en bonuspappa, og hvordan takler dere det?

Jeg kan fort innbille meg scenarier hvor alle er sååå samspilte og trygge. Vi har kun bodd sammen siden i august,så jeg kan fort glemme å ta hensyn til den nye tilværelsen som bonusforeldre. Vi har henne annehver uke. Hun er 5 år.

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

[AnonymBruker]

Opp

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

[AnonymBruker]

Som bonusmamma så må jeg si at jeg ble glad av en slik tråd! Kun fordi du viker å virkelig bry deg om hvordan det kan være å komme inn i en "ferdig" familie, men det som utgangspunkt og forhåpentligvis en snill og omsorgsfull mann så er dere godt i gang!

Håper du får mange svar fra bonuspappaer:)

Anonymous poster hash: 857ae...da5

[AnonymBruker]

Ååå kjente jeg ble rørt Tusen takk for en veldig fin tilbakemelding! Kan jeg spørre deg om hvordan det har vært for deg?

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

[AnonymBruker]

Bonuspappaen er forresten helt fantastisk )

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

[Alvina]

Alle er forskjellige. Bonusfedre kan stikke av hvis man gjør det slutt, uten hensyn til barnet selv om forholdet har vart i mange år. Andre stiller opp, men mitt inntrykk er at det er sjeldnere. Trist og håper ikke det skjer for ofte nå i 2014.

[AnonymBruker]

Alle er forskjellige. Bonusfedre kan stikke av hvis man gjør det slutt, uten hensyn til barnet selv om forholdet har vart i mange år. Andre stiller opp, men mitt inntrykk er at det er sjeldnere. Trist og håper ikke det skjer for ofte nå i 2014.

Akkurat den biten har jeg ikke behov av å dvele ved Jeg vil gjerne høre fra bonusforeldre sitt ståsted. Hvordan de har mestrert det og hvordan de har følt seg møtt

Jeg har jo fulgt datteren min fra dag 1. Samboeren har blitt "kastet" ut i dette,og det er jo en omveltning for alle, men mest for han tenker jeg.

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

[Alvina]

Akkurat den biten har jeg ikke behov av å dvele ved Jeg vil gjerne høre fra bonusforeldre sitt ståsted. Hvordan de har mestrert det og hvordan de har følt seg møtt

Jeg har jo fulgt datteren min fra dag 1. Samboeren har blitt "kastet" ut i dette,og det er jo en omveltning for alle, men mest for han tenker jeg.

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

Ok. For det meste går det bra. Jeg har vært bonusmamma selv, men da til en tenåring så det var mer enkelt, men gikk greit.

[AnonymBruker]

Ok. For det meste går det bra. Jeg har vært bonusmamma selv, men da til en tenåring så det var mer enkelt, men gikk greit.

Skulle ikke tro det var enkelt å komme inn som bonusmamma med en tenåring da

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

[AnonymBruker]

Hei igjen. AB 18.38 her:)

Så koselig at du likte det jeg skrev. For min del så har det å være bonusmamma vært enkel og vanskelig på samme tid. Enkel fordi jeg har en mann som har vært utrolig inkluderende og fordi barnet tok meg i mot åpne hender. Vi er veldig trygge på hverandre, barnet er trygg på meg og jeg føler virkelig jeg bidrar med noe positivt i barnets liv. Etter vi fikk egne barn har vi blitt enda mer sammenspleiset som familie.

Det vanskelige var å finne min plass, bli vant til at en eks styrer livet vårt. Rart å hele tiden måtte forholde seg til en tredje person når noe skal planlegges. Jeg måtte gå i meg selv for å lage min rolle oppe i det hele, hvilke forventninger lå til grunn etc. Lurt å kartlegge forventninger på forhånd. Hvilke forventninger har du og hvilke har mannen?

Jeg har lov til å sette grenser, er med på å oppdra til en viss grad, men det er aldri jeg som tar kampene. De store tingene er det alltid min mann som tar.

Egentlig så tror jeg det er lettere å være bonuspappa en bonusmamma. Det stilles ofte andre krav til menn. Menn tenker mindre en kvinner, de er lettere rett og slett. Håper du skjønner hva jeg mener:)

Anonymous poster hash: 857ae...da5

[Alvina]

Skulle ikke tro det var enkelt å komme inn som bonusmamma med en tenåring da

Anonymous poster hash: 652e9...e9f

Det gikk greit. Jeg var ikke årsaken til skilsmissen og moren hadde ny samboer. Sønnen var femten. Mine var litt eldre. Men femtenåringen var bare hos oss enkelte helger og i ferier.

Det hadde kanskje noe å si at det er gutter, har en mistanke om at jenter i puberteten kan være mer kompliserte å forholde seg til, men tror nok også det ville gått bra. Jeg følte meg ikke som en ny mamma, men som en ny voksenperson.