Pappa utro mot mamma

[AnonymBruker]

Nå har pappa innrømmet at han har vært utro mot mamma de siste to årene.... De er i 50-årene, og har vært gift i 20 år. Hun nye er i 30-årene. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, eller om jeg skal tilgi pappa for det han har gjort. Kommer heller ikke til å klare å akseptere hun nye. Synes også fryktelig synd på mamma Noen som har vært i lignende situasjon? Eller noen som har tips til hvordan jeg skal håndtere dette?

Anonymous poster hash: ce310...f2b

[AnonymBruker]

Jeg ville gitt meg selv MYE tid, du trenger ikke finne ut av hvordan du skal takle dette med en gang. Og se hvordan ting utvikler seg. Vær der masse for din mor, så hun ikke føler at hele familien og alt hun har rakner for henne.

Jeg ville nok hatt store problemer med å tilgi i starten, og det er helt greit å ikke haste med å tilgi. Kanskje kommer det naturlig etter hvert, kanskje er det flere sider av denne historien. Ikke noe poeng å møte den nye før ting har roet seg, evt.

Anonymous poster hash: 4b0d9...1b5

[AnonymBruker]

Herregud du over her snakker som de er døden næ, "MYE TID". Si at det går bra, men du vil han skal holde seg unna dere. Som om det er så vanskelig å komme over dette, herregud altså.

Anonymous poster hash: 387b2...838

[Marie90]

"Hun nye" - vil det si at de skilles og han skal vaere sammen med henne?

Uansett, vaer til stede for moren din men la dem krangle det ut og ikke bli sugd for mye inn i det hele.

[AnonymBruker]

Det kommer til å bli vanskelig, men prøv å distanser deg litt fra den verste voksenkrangelen.

Du trenger ikke hate din far for evig og alltid, men gi deg selv litt tid, og hold deg unna en stund hvis du føler at du trenger det. Vær der for din mor, men husk at du er barnet her og ikke hennes venninne. Den verste drittpraten (og det kommer hun nok til å ha behov for å ta, det er helt naturlig) skal hun ikke ta med deg. Da kan det i verste fall bli vanskeligere for henne etterpå, når hun har fått roet seg og ikke er like lei seg og forbannet lenger. Du er barnet til begge to, og skal egentlig ikke dras inn i dette mer enn høyst nødvendig. Men gjør gjerne hyggelige ting sammen med moren din og prøv å få humøret hennes opp innimellom

Anonymous poster hash: 0029a...ed8

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme for mange år siden. Pass deg for å bli moren din sin psykolog. Sørg for at hun får hjelp og at du evt. også får noen å snakke med.

Min og mammas forhold er så og si ikke-eksisterende nå pga dette selv om det var pappa som gjorde noe galt.

Hvor gammel er du forresten, TS?

Anonymous poster hash: 523df...adb

[tingeling]

Hei TS

Jeg var rasende på moren min ( som var utro ) i ca et år, syntes hun var en hykler av dimensjoner selv om hun og faren min hadde slitt i mange år. Nå, fire år etter, har forholdet stabilisert seg, men hun er ikke en aktiv del av livet mitt lenger. Dette kommer selvsagt også av at hun valgte å flytte langt bort med han nye, vekk fra barn og barnebarn. Min måte å forholde seg til dette på var å tenke at hun lever sitt liv og jeg lever mitt. Jeg har ingen synspunkter om hennes liv lenger, men tillater heller ikke at hun har det om mitt. Og han nye, vel, siden de bor langt unna så forholder jeg meg ikke til ham på noen annen måte enn med en hvilken som helst fremmed som jeg vet hvem er men ikke har noe personlig forhold til.

Høres sikkert forferdelig kaldt ut, men forholdet til moren min var trøblete i mange år før dette skjedde og det å distansere seg har vært en forsvarsmekanisme.

TS, hva du enn gjør, ikke bli psykologen til moren din.

Lykke til

[AnonymBruker]

"Hun nye" - vil det si at de skilles og han skal vaere sammen med henne?

Uansett, vaer til stede for moren din men la dem krangle det ut og ikke bli sugd for mye inn i det hele.

Ja, pappa skal så og si flytte rett inn sammen med hun nye, så det vil altså si at han og mamma skilles.

Jeg opplevde det samme for mange år siden. Pass deg for å bli moren din sin psykolog. Sørg for at hun får hjelp og at du evt. også får noen å snakke med.

Min og mammas forhold er så og si ikke-eksisterende nå pga dette selv om det var pappa som gjorde noe galt.

Hvor gammel er du forresten, TS?

Anonymous poster hash: 523df...adb

Jeg ble nettopp 18 år. Har to eldre søsken, som ikke bor hjemme. Derfor føler jeg at det er jeg som blir mest påvirket av dette av oss tre barna, siden jeg er så nært det som foregår.

TS

Anonymous poster hash: ce310...f2b

[AnonymBruker]

18 år er gammelt nok til å skjønne at livet og ekteskapet ikke er sort/hvitt, rosenrødt eller en romantisk film egentlig, så da stiller svaret mitt seg litt annerledes enn om du var 12, 14 eller 16 liksom..

Først, faren din har på en måte bedratt deg og jeg skjønner at du reagerer på det med en mengde følsler og det er i din fulle rett, si det gjerne til han også, hva du tenker og føler - men husk samtidig at dette er noe han gjør for sin del, ikke for å være stygg med deg eller moren din. Hans følelser for denne nye damen er tydeligvis sterke, det må du finne en måte å akseptere. Det ligger garantert mer bak, under osv enn man vet i noe som dette, en sak har alltid flere sider - det eneste som er helt sikkert er at din far ikke har vært ærlig om alt.

Din mor vil nok slite med dette, men som andre sier - ikke bli den hun tømmer hjertet til. Ikke la deg bli dratt inn i deres forhold - du er deres barn, ikke en likeverdig voksen selv om du er 18 år.

Sett grenser for hva du syns er greit og ikke overfor dem begge.

Utroskap er komplisert, vanskelig og stygt - men det kan også være en slutt på noe som ikke var så bra, og en ny start..

Anonymous poster hash: 4746c...5e4

[AnonymBruker]

Jeg ble nettopp 18 år. Har to eldre søsken, som ikke bor hjemme. Derfor føler jeg at det er jeg som blir mest påvirket av dette av oss tre barna, siden jeg er så nært det som foregår.

TS

Anonymous poster hash: ce310...f2b

Da er du omtrent like gammel som jeg var da dette skjedde. Jeg var også yngst av søsknene og den eneste som bodde hjemme. Jeg vet nøyaktig nøyaktig hvordan du har det, med unntak av at foreldrene mine av en eller annen grunn aldri skilte seg.

Igjen må jeg si at du må passe godt på deg selv og unngå psykologfella. Du er ikke moren din sin venninne. Vær der for henne, men ikke la henne betro seg til deg.

Også vet jeg at du trenger en klem

Anonymous poster hash: 523df...adb

[Marie90]

18 år er gammelt nok til å skjønne at livet og ekteskapet ikke er sort/hvitt, rosenrødt eller en romantisk film egentlig, så da stiller svaret mitt seg litt annerledes enn om du var 12, 14 eller 16 liksom..

Først, faren din har på en måte bedratt deg og jeg skjønner at du reagerer på det med en mengde følsler og det er i din fulle rett, si det gjerne til han også, hva du tenker og føler - men husk samtidig at dette er noe han gjør for sin del, ikke for å være stygg med deg eller moren din. Hans følelser for denne nye damen er tydeligvis sterke, det må du finne en måte å akseptere. Det ligger garantert mer bak, under osv enn man vet i noe som dette, en sak har alltid flere sider - det eneste som er helt sikkert er at din far ikke har vært ærlig om alt.

Din mor vil nok slite med dette, men som andre sier - ikke bli den hun tømmer hjertet til. Ikke la deg bli dratt inn i deres forhold - du er deres barn, ikke en likeverdig voksen selv om du er 18 år.

Sett grenser for hva du syns er greit og ikke overfor dem begge.

Utroskap er komplisert, vanskelig og stygt - men det kan også være en slutt på noe som ikke var så bra, og en ny start..

Anonymous poster hash: 4746c...5e4

Enig i alt dette.

Det er ingen unnskyldning for utroskap men det er selvsagt nyanser. Har et par historier i familien og vennepar av mine foreldre. Det var emosjonell utfrysning, misbruk, noe alkoholisme, sexnekt, en venn av min mor som "ga opp" ekteskapet men ikke ville skilles pga. barna - som to fremmede under samme tak. Det kan vaere mye forskjellig som leder opp til en slik situasjon.

Som sagt, ingen unnskyldning, men langt flere nyanser enn man kan se som barn. Og man kan som regel ha et godt forhold til en forelder selv om deres forhold til hverandre er odelagt.

[QueenOfTheSidewalk]

Ja, jeg har vært i den situasjonen når jeg var i tenårene, er ikke sikker på om det var på grunn av utroskap, men han flyttet og jeg holdt med faren min.

Ble psykolog for mamma, noe som var slitsomt.

Endret 27. februar 2014 av Evilposelos

[AnonymBruker]

TS, egentlig så er det foreldrene dine - både mor og far - som først og fremst bør håndtere dette på den måten som, forholdene tatt i betraktning, er den beste for deg. Det innbærer at du skal involveres minst mulig i detaljer som ikke får betydning for deg og ditt liv. Men nå virker det som om de har involvert deg mye allerede.

Egentlig burde du konfrontert dem og spurt begge om de ser for seg hvordan du skal takle alt dette. De må forstå at de ikke må involvere deg i detaljer, de må ikke bruke deg som terapeut, de burde tvert i mot være veldig lydhøre for dine vanskelige følelser, som du ikke vet hva du skal gjøre med nå.

Jeg vil si at du er i en vanskeligere situasjon enn din mor, fordi du både føler deg sviktet, du synes synd på/føler lojalitet mot din mor, mens du sikkert er ganske ambivalent og forvirret hva gjelder følelsene for faren din. Det er opplagt at du kjenner på sinne, sorg, fortvilelse, og kanskje avsky for ham nå, men så er han jo faren din også, og du ser kanskje at han ikke har det så bra nå, han heller. Dette er vel og merke å spekulere i hva du føler, men det jeg vil fram til er at dine følelser for begge dine foreldre antakeligvis vil svinge litt fremover. Se ikke bort fra at du plutselig blir sint på din mor, selv om du nå kanskje føler at hjertet ditt renner over av medfølelse og omsorg.

Egentlig burde du hatt en utenforstående du kunne snakke med om disse følelsene du har og som vil dukke opp, tenker jeg. Ideelt sett burde du gått til en psykolog eller samtaleterapeut, coach, samtalegruppe, diskusjonsgruppe på nettet eller hva vet jeg - i alle fall ett eller annet sted der du kan tømme ut frustrasjon uten at det går ut over noen, verken deg selv eller andre. Meningen er at du ikke skal få/risikere å få dårlig samvittighet når du sier hva du føler til enhver tid. Å involvere venner eller bekjente hjelper sikkert, men det kan kanskje føles befriende for deg å i stor grad holde følelsene dine utenfor din private sfære, så kan du skifte mening att og fram hundrevis av ganger uten å måtte forklare så mye rundt det.

.. jeg ser at dette svaret ble veldig komplisert og farget av det jeg ser for meg kan skje. Jeg vet jo ikke hva du føler eller hva som vil skje, så ikke ta det som en sannhet, det jeg skriver. Det er bare hva JEG tenker.

Håper du kommer deg gjennom dette uten store plager. Jeg føler med deg, dette er ingen lett situasjon å havne i.

Anonymous poster hash: f7ccf...c2c

[AnonymBruker]

Da er du omtrent like gammel som jeg var da dette skjedde. Jeg var også yngst av søsknene og den eneste som bodde hjemme. Jeg vet nøyaktig nøyaktig hvordan du har det, med unntak av at foreldrene mine av en eller annen grunn aldri skilte seg.

Igjen må jeg si at du må passe godt på deg selv og unngå psykologfella. Du er ikke moren din sin venninne. Vær der for henne, men ikke la henne betro seg til deg.

Også vet jeg at du trenger en klem

Anonymous poster hash: 523df...adb

Jeg tror mamma kommer til å passe på at hun ikke "bruker" meg som noen psykolog. Hun er veldig fornuftig og ansvarsfull, og jeg ser veldig opp til henne, så jeg tror hun kommer til å takle dette ganske bra, selv om hun selvfølgelig har det grusomt akkurat nå. Jeg som er datteren hennes synes selvfølgelig veldig synd på henne, men jeg tviler på at hun noen gang kommer til å snakke stygt om pappa til meg, uansett hva hun mener om han.

Det største problemet mitt tror jeg blir å klare å forholde meg normalt til pappa og hun nye. Jeg tror nok ikke jeg klarer å bo andre steder enn hjemme hos mamma, i alle fall ikke den første tiden. Jeg og pappa har alltid hatt et nært forhold. Vi snakker mye sammen, trener sammen, spiser sammen osv. Ingenting vil bli som normalt etter det han har gjort. Greit nok at de skal skilles og at han er lykkeligere med en annen (vil jo ikke at de skal være gift dersom de ikke er lykkelige sammen), men det at han har vært utro i to år, altså møtt denne dama bak min og mamma sin rygg så lenge, er absolutt ikke greit. Det er jo det som plager meg mest.

TS

Anonymous poster hash: ce310...f2b

[AnonymBruker]

Hvis noen hadde behandlet meg og mine nærmeste så dårlig, så hadde jeg virkelig ikke tatt lett på det. Jeg hadde nok kuttet kontakt med faren min for en god stund. At han kan behandle de som står seg nærmest på en slik måte, sier en del. Da er han mest opptatt av seg selv og sitt. En egoistisk drittsekk, uten moral og respekt for andre. Slike mennesker er jeg ikke så interessert i å ha noe med å gjøre.

Spesielt ille er det at man ikke kan stole på sin egen far engang.

Hvis man ikke har det bra i et forhold bør man snakke om det, og eventuelt gjøre det slutt, i stedet for å gå bak ryggen på familien sin på den måten. Synes det han har gjort er utilgivelig.

Anonymous poster hash: a4f34...ad8

[AnonymBruker]

Jeg opplevde dette, riktig nok var jo litt eldre enn deg og jeg bodde ikke hjemme, men situasjonen var veldig vanskelig. Jeg ble for involvert i dramaet som pågikk mellom foreldrene mine og det gjorde det ikke lettere. På mange måter følte jeg at pappa også hadde bedratt meg.

Vi hadde et veldig nært forhold før dette skjedde, kunne snakke sammen i telefonen i timevis. Nå er det noen år siden og forholdet har ikke blitt som det en gang var og jeg har vel innsett at det aldri vil bli det heller. Noe er ødelagt. Faren min droppet til slutt sitt utenomekteskapelige prosjekt og er i dag fremdeles sammen med mamma. Det virker som om deres forhold har blitt bedre som følge av dette og jeg ser på det som viktigere enn at jeg og pappa skal finne tilbake til hverandre.

Anonymous poster hash: 0c440...196

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. fant ut av det idag, hjertet mitt er helt knust. 

Anonymkode: 0fc16...9c7

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt faren dra til helvete - ALDRI møtt tispa og gitt mamma en klem og sagt at «dette kommer du gjennom». 
For moren din er dette mest sannsynlig altoppslukende i ett års tid. heldigvis trenger hun ikke forholde seg til faren din slik folk m små barn må. Be henne glemme faren så godt som mulig. Sliter hun mye er psykolog en god ting. De psykiske såra er usynlige men vel så vonde som de fysiske..
 

 

Anonymkode: dea69...291