Søsken, krangling.

[AnonymBruker]

Mine kjære små krangler så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg skjønner at litt krangling er normalt, men jeg syns det er hyl og skrik fra vi står opp til vi legger oss. Jeg føler at jeg må gjøre noe grunnleggende galt her. Ungene må ofte skilles, være i forskjellige rom.

Pappaen er sliten etter jobb, ser ungene i 1 1/2 time hver dag. Han mener at 4-åringen kan være alene i en annen etasje, der hun har rommet sitt. Greit, hun kan sikkert være litt alene, men jeg syns det skal være en voksen i samme etasje som barna, og jeg syns at barna skal få tid med oss, ikke bare bli overlatt til seg selv. Prøver å forklare han dette, men han skjønner ikke. Hvordan skal jeg få det til å synke inn? Eller er det jeg som er urimelig? Jeg mener at hvis ungene har en dag der de ikke går overens så går det an at vi deler oss med ungene, også bytter på hvem som leker med hvem.

Ikke misforstå, han er ofte med på det, og tar seg av barna. Men det er det at jeg må si det.. Og diskutere det. Det burde gå automatisk. I hans verden kan han se på tv mens ungene leker fint på gulvet, men sånn er det ikke gitt. Beklager noe rotete innlegg.. Vet egentlig ikke hva jeg lurer på, men tar gjerne imot tips til hvordan jeg kan redusere kranglingen mellom barna

Anonymous poster hash: 921b8...6d0

[Skogsprinsessa]

Enig i at en bør være sammen med barna den lille tiden man har mellom jobb og sengetid, men vi må også huske at barnatrenger tid til å.være alene og å leke alene. Og en fireåring kan godt være alene i en etasje en stund!!

[Mafalda]

Altså, den ene er fire år- men hvor gammel er den andre?

At det blir krangel og bråk innimellom er nok mer vanlig enn det motsatte, men det høres mye ut hvis dere veldig ofte må dele barna mellom dere og skille dem fra hverandre fysisk. Hva er det de krangler om, hvordan oppstår kranglene, og er det "likt fordelt" eller er det en som er spesielt ertekrok og trigger den andre?

Hvis barna er store nok til å forstå alvorsprat, ville jeg foreslått å snakke med dem og sette opp regler for hva som er greit og ikke greit. Men det kan jo bli vanskelig hvis de bare er tre og fire, for eksempel. Men likevel- hva med noe sånt som at dere ikke vil ha krangel og bråk hele tiden, og gjøre det konkret for eksempel ved hjelp av sure og blide fjes på en tabell på kjøleskapet, eller "hemmelige" ord som betyr at nå må Per eller Trine roe seg og gå vekk i noen minutter etc?

At en fireåring er i en annen etasje uten en voksen synes jeg i grunnen er helt uproblematisk, men at en fireåring regelmessig blir forvist til en annen etasje fordi det bare er krangel og bråk, synes jeg er verre. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg tror du og mannen din må ta rev i seilene og forsøke å minimere noe av kranglingen, i hvert fall, for dette hørtes lite koselig ut for alle parter.

[AnonymBruker]

Hvor gamle er de? Kanskje de rett og slett ikke er på samme bølgelengde? Jeg vokste opp med en søster som var den absolutte motsetningen av meg og vi kranglet hele tiden. Ikke fordi vi ville krangle, men fordi vi ble tvunget til å være sammen mot vår vilje. Hvor gamle er barna og er de like personlighetsmessig?

Anonymous poster hash: cb43d...e90

[SummerJoy]

Viktigste man gjør for å forebygge krangling er å unngå sjalusi mellom søsken. Pass på å gi dem nok oppmerksomhet begge to. Fortell dem at du er veldig glad i de begge to. (min spør ofte om hvem jeg er mest glad i av hun og broren så tydelig at hun er opptatt av det).

Ellers er det viktig å la de få være alene hvis de ønsker det, (og da gjerne på eget rom hvor de har frisone) men de må aldri sendes vekk slik at de føler seg uønsket.

Endret 27. februar 2014 av SummerJoy

[Tante-Sofie]

Jeg opplever ofte at min sønn trenger å leke alene etter en dag i barnehagen, selv om jeg gjerne skulle vært sammen med ham. Og da må han nesten få lov til det, og kunne fint fått lov til å være i en annen etasje enn meg dersom vi hadde flere etasjer. Men om barnet ikke selv gir uttrykk for å ville leke alene, er jeg enig med deg.

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar!

Jeg må bare kommentere noe med en gang, barna våre blir aldri sendt vekk Det største barnet vil gjerne leke på rommet sitt, så når de krangler lar vi henne gå på rommet. Hvis hun ønsker å ha med seg en av oss prøver jeg å sørge for at hun får det. Det minste barnet er 2 år.

De er like ille begge to, så det går absolutt begge veier. Samtidig kan de være så utrolig gode med hverandre også, de koser og sier at de er glade i hverandre osv, og hvis det ene slår seg så er det andre der med en gang og trøster. Så jeg har et håp om at det kanskje er litt mer normalt enn det føles som når man står midt oppi den verste krangelen

Anonymous poster hash: 921b8...6d0

[SummerJoy]

Ts her, takk for svar!

Jeg må bare kommentere noe med en gang, barna våre blir aldri sendt vekk Det største barnet vil gjerne leke på rommet sitt, så når de krangler lar vi henne gå på rommet. Hvis hun ønsker å ha med seg en av oss prøver jeg å sørge for at hun får det. Det minste barnet er 2 år.

De er like ille begge to, så det går absolutt begge veier. Samtidig kan de være så utrolig gode med hverandre også, de koser og sier at de er glade i hverandre osv, og hvis det ene slår seg så er det andre der med en gang og trøster. Så jeg har et håp om at det kanskje er litt mer normalt enn det føles som når man står midt oppi den verste krangelen

Anonymous poster hash: 921b8...6d0

Kjempebra. Da vil jeg tro det handler om normal krangling. Holder på å bli sprø enkelte ganger selv, men kranglingen har roet seg veldig her i det siste. De leker veldig godt sammen stort sett. De er 3 og 5.

Kan være lurt å rose dem når de er gode mot hverandre for eksempel si at "Åh, så grei Lise er som trøster deg, sant du har en fin søster?" Så blir de oppmerksom på positive egenskaper ved hverandre.

Vil tro ting bedrer seg enda mer når 2 åringen din vokser litt til. 2 år er en veldig vanskelig alder på mange måter.