Slaget er tapt...

[Strid]

Amatøren er tilbake...

Er så utrolig lei meg. Tok initiativet til en samtale med ham tirsdag, føltes godt å få sagt ting til ham ansikt til ansikt. Stilte de spørsmålene som har gnagd hull i sjelen min. Svar, derimot, var det verre med.

Han sier for det meste "vet ikke". Blir stille.

Sier han skal tenke. "Vi får se". Synes fremdeles jeg får tvetydige signaler- når han ser meg virker det som han bare "må" smile, før han prøver å skjule det eller får steinansiktet på plass. Kjenner imidlertid at jeg ikke tør tro på det mer, håpet. Det falske, forræderiske håpet.

Jeg hører ikke noe fra ham. Han tar ikke kontakt på noe vis. Er som en isfront. Fikk siste avslaget fra ham i går- hadde spurt om vi skulle finne på noe i helgen. Niks...

Kjenner at jeg "pisker" meg selv for alt jeg har gjort feil. "Hva hvis"- tankene holder på å gnage meg opp. Samtidig som en liten stemme inni meg sier: Ingen er perfekte. Alle gjør feil. Han hadde et ansvar for å si fra, også.

Ser meg tilbake og kjenner på skam over å ha blottlagt meg så fullstendig, så helt til ingen nytte. Vil ikke være "offer", jeg har selv valgt min adferd, men nå kjennes det bare feil.

Vel, jeg får bare plukke opp bitene av meg selv og begynne jobben med å pusle dem sammen igjen. Finne tak i noe superlim. Skjønner ikke at det går an å savne noe jeg tidligere ikke engang visste jeg ville ha.

Kjenner på sinne jeg ikke tør slippe. Har ingen rett til det. Det var jeg som gjorde feil. Og likevel er det der, kjenner det ulmer i dypet av meg.

Jeg fortjener likevel "fair" behandling. Er det det jeg har fått?

Takk for all hjelp og støtte, folkens.

Slaget var vel tapt allerede da jeg skrev første innlegget, men det har betydd mye for meg å få oppmuntring og kloke ord!!

Fredagsklem fra lille meg.

[Gjest Phair]

[Siam]

:trøste:

[Champagne]

Uff. Bedre lykke neste gang!!

[Diaz]

:trøste: Lykke til videre .

[Gjest Anonymous]

Så vidt jeg husker så var denne fyren ganske ivrig i begynnelsen. Slike gutter pleier fort å snu brått om når de har fått deg "på kroken".

La ikke dette skremme deg, men ta det som et tegn på at du kanskje skal bli bedre til å se hvem som interesserer DEG, fremfor å kun fatte interesse for dem som fatter voldsom interesse for deg?

Se deg rundt og fokuser på hva DU vil ha. Drit i han:)

[Gjest Umodne bråkjekke]

Ja den erfaringen fikk jeg smertelig erfare også. Bråkjekk, umoden mann som viste maks interesse i begynnelsen. Og når han hadde fått meg på kroken, og fått meg glad i ham...så dumpet han.

Vi ble samboere også men makan til umoden drittsekk skal en lete lenge etter. Tenke seg til at 28 år gamle menn kan oppføre seg så umodent??!

Menn asså

[Strid]

Takk for svar, klemmer og trøst!

Begynner å komme meg, tror jeg. At noen med utovertiss skulle få meg så ut av balanse hadde jeg aldri trodd!!

Og det skal bli lenge til neste gang!

[Gjest Anonymous]

Strid, det der blir egentlig en ganske teit innstilling. Greit nok at du skal være knallhard fordi du er i forsvaret, men følelser er følelser uansett, og ikke en svakhet - tvert i mot.

Vet du ikke hvor mange av forsvarsguttene som har vært helt på trynet etter jenter, blitt knust?

Så lenge man er normal, så er det en del av livet å bli satt ut av balanse av det motsatte kjønn.

[Strid]

Nå er det ikke slik at jeg "skal være knallhard", verken fordi jeg er i Fosvaret eller for noen annen grunn. Forøvrig tror jeg mange har veldig mange feilaktige oppfatninger av folk som jobber i Forsvaret!

Det har nok heller noe med den personligheten jeg faktisk har- jeg liker å være selvstendig, ikke føle meg avhengig av noen. Jeg synes det er skremmende med sterke følelser, følelsen av å gi et annet menneske slik makt over mitt liv!

Å sette det i bås og kalle det knallhardt (eller hva det nå måtte være) orker jeg ikke, men det er nå engang slik jeg er skrudd sammen ;-))

Jeg sier ikke at jeg aldri mer kommer til å føle noe for noen igjen, eller at det er feil eller svakt å føle slik jeg gjør nå. Jeg konstaterer bare at jeg ikke setter pris på å ha det sånn!