Syk og venner som forsvinner

[AnonymBruker]

Har vært syk i 2 år og er heldigvis i bedring men en ting har jeg merket, vennene forsvinner. Det er ikke alt jeg har ork og være med på. Er godt voksen og merket bare etter et par mnd at de første forsvant. Nå har jeg bare 2-3 stk igjen. Prøver så godt jeg kan og delta på ting men har måttet avlyse flere ganger. Enda jeg har sagt at det er vanskelig og planlegge da ting kan endre seg fra dag til dag.

Jeg har forklart alle hva det går ut på men det glir liksom ikke inn. Noen her som er eller har vært i samme situasjon? Synes det er trist. Jeg har aldri sviktet mine venner når de har vært syk men da det ble min tur så vips er de bort.

Anonymous poster hash: cd108...b1d

[AnonymBruker]

Det er dessverre sånn det er. Når man ikke lenger blir med på det sosiale forsvinner for mange grunnlaget med å holde kontakten. Er mange før deg som har opplevd å bli syke som har mistet flesteparten eller alle sine venner/bekjente. Ofte handler det vel om at relasjonen forandres, at man ikke lenger kan identifisere seg med vennen på samme måte som før og da kanskje oppleves vedkommende som litt fremmed eller annerledes.

Anonymous poster hash: 9e963...daf

[Smestad]

Veldig trist, men tror det er sånn for mange

[Snurrebart]

Har vært syk i 2 år og er heldigvis i bedring men en ting har jeg merket, vennene forsvinner. Det er ikke alt jeg har ork og være med på. Er godt voksen og merket bare etter et par mnd at de første forsvant. Nå har jeg bare 2-3 stk igjen. Prøver så godt jeg kan og delta på ting men har måttet avlyse flere ganger. Enda jeg har sagt at det er vanskelig og planlegge da ting kan endre seg fra dag til dag.

Jeg har forklart alle hva det går ut på men det glir liksom ikke inn. Noen her som er eller har vært i samme situasjon? Synes det er trist. Jeg har aldri sviktet mine venner når de har vært syk men da det ble min tur så vips er de bort.

Anonymous poster hash: cd108...b1d

Ja dessverre har jeg opplevd det samme. Jeg har sosial angst og folk har derfor bare trukket seg langt vekk, de få gangene jeg har spurt folk hvorfor så er det "du vil jo aldri bli med på noe". Lurer på hvor det ble av forklaringen min hvor jeg sa "Jeg synes sosiale sammenhenger kan være litt skumle", den glemte de.

Så jeg har ifunnet meg med min livssituasjon som nesten fullstendig asosial, men nå er jeg mer komfortabel med det enn da jeg var 20

"Friske" folk har veldig vanskelig for å forstå hvordan det er å være litt utenfor, være det fysisk eller psykisk.

[AnonymBruker]

Har vært syk i 2 år og er heldigvis i bedring men en ting har jeg merket, vennene forsvinner. Det er ikke alt jeg har ork og være med på. Er godt voksen og merket bare etter et par mnd at de første forsvant. Nå har jeg bare 2-3 stk igjen. Prøver så godt jeg kan og delta på ting men har måttet avlyse flere ganger. Enda jeg har sagt at det er vanskelig og planlegge da ting kan endre seg fra dag til dag.

Jeg har forklart alle hva det går ut på men det glir liksom ikke inn. Noen her som er eller har vært i samme situasjon? Synes det er trist. Jeg har aldri sviktet mine venner når de har vært syk men da det ble min tur så vips er de bort.

Anonymous poster hash: cd108...b1d

Jeg har opplevd akkurat det samme selv. Jeg ble alvorlig syk, og venner falt fra. I tilegg hadde også en av mine næreste venner baksnakket meg og påstått at jeg bare var lat, noe mange desverre trodde...

Anonymous poster hash: 7ec25...256

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det, jeg er kronisk syk på femte året nå, og har ingen venner igjen. Shit happens liksom. På jobben har det hendt en gang og to at jeg ser en mulighet til sosialt/vennskap, men jeg orker ikke.

Anonymous poster hash: ec271...8d2

[Mynona]

Det er jo sånn at når man har invitert på ting, eller planlagt noe og fått avlysniger eller avslag mange ganger, så gidder man ikke å regne med den personen lenger, for man har jo erfaringsmessig lært at personen ikke stiller opp. Det gjelder ikke bare når man er syk, det gjelder jo i alle tilfeller.

Det er lett å tenke "jammen Kari sier jo nei uansett, så hun er det ikke noe vits å ringe", og plutselig er man glemt.

Man kan jo tenke at man bør jo være litt mer åpen mot de som er syke for de har jo en god forklaring. Men det er veldig lett for at man glemmer det likevel. Det er nok ikke ondskap, men vane og rutine vil jeg tro.

[AnonymBruker]

Det er veldig trist, men jeg skjønner jo vennene også.

Nå er ikke jeg syk, men småbarnsmor uten noe særlig barnevaktmuligheter og avlastning. Selv om jeg aldri så gjerne ønsker å være med venner, så må jeg veldig ofte takke nei, og av og til trekke meg når jeg allerede har sagt ja. Mange er forståelsesfulle, men enda flere har nok forsvunnet sakte men sikkert. Det er trist, men jeg forstår dem også. Det må jo være forferdelig frustrerende å ha venner som aldri kan møte opp, samme hva årsaken måtte være. Da prøver de sikkert en stund, og så gir de opp... akkurat som vi ville gjort i deres situasjon, antageligvis.

Anonymous poster hash: d249e...986

[zaia]

er i samme situasjon, kronisk syk over 6 år. var aktiv og med på alt, jobbet dobbelt og tjo og hei. ble fysisk syk og hei då.

var på kurs for kronikere hvor de tok opp dette temaet, de sa dette er vanlig og at alle opplever dette, men at nye venner vil komme og at man da får venner som kjenner deg som du er nå og dermed aksepterer deg for den du er nå, ikke sammenligner deg med den du var og skulle vært.

jeg satte veldig pris på å høre det

[Sugerøret]

Har vært syk i 2 år og er heldigvis i bedring men en ting har jeg merket, vennene forsvinner. Det er ikke alt jeg har ork og være med på. Er godt voksen og merket bare etter et par mnd at de første forsvant. Nå har jeg bare 2-3 stk igjen. Prøver så godt jeg kan og delta på ting men har måttet avlyse flere ganger. Enda jeg har sagt at det er vanskelig og planlegge da ting kan endre seg fra dag til dag.

Jeg har forklart alle hva det går ut på men det glir liksom ikke inn. Noen her som er eller har vært i samme situasjon? Synes det er trist. Jeg har aldri sviktet mine venner når de har vært syk men da det ble min tur så vips er de bort.

Anonymous poster hash: cd108...b1d

Ja dessverre. Er kronisk syk og vil aldri bli bra . Venner faller fra,har ikke mange igjen selv.

På en måte forstår jeg dem. Det er skjeldent jeg blir med på noe.Selv om ting er avtalt,kan jeg være så dårlig den dagen,at jeg må ringe og si beklager.Hvor mange ganger orker en å prøve før en gir opp ,tenker jeg da . Det å ikke kunne være med på hverdagslige ting,sliter på psyken.Men nå er ting som de er,jeg får ikke gjort mye med det.

[adele34]

…..

 

Endret 3. desember 2021 av adele34
….

[Daria]

Det er dessverre sånn det er. Når man ikke lenger blir med på det sosiale forsvinner for mange grunnlaget med å holde kontakten. Er mange før deg som har opplevd å bli syke som har mistet flesteparten eller alle sine venner/bekjente. Ofte handler det vel om at relasjonen forandres, at man ikke lenger kan identifisere seg med vennen på samme måte som før og da kanskje oppleves vedkommende som litt fremmed eller annerledes.

Kunne ikke sagt det bedre selv...

Jeg har et svart punkt i samvittigheten min. En venninne som gikk på en psykisk smell for noen år siden og fikk en diagnose hun vil slite med resten av livet. Vi treffes nesten aldri lenger. Det handler litt om dette med å ikke orke å være med på ting og å avlyse på kort varsel gang på gang, litt om at hun aldri tar initiativ til så mye som en fb-melding eller en sms lenger. Men mest handler det om at hun har blitt en annen. livet hennes har blitt et annet og forholdet oss imellom har blitt et annet. Hun som var det mest utadvendte mennesket jeg kjente, alltid blid og sosial og klar for å finne på noe sitter nå hjemme og er knapt nok i stand til å gå på nærbutikken alene. Sist jeg besøkte henne var det et ork å holde samtalen i gang, vi satt der og utvekslet høflighetsfraser mens tven surret vi bakgrunnen - vi som pleide å kunne skravle 24/7 uten problemer.

Jeg føler jeg svikter, at jeg burde gjøre mer for å holde kontakten. Men det er tungt å være den eneste som tar initiativ og som prøver å holde vennskapet levende, selv når man vet hvorfor det er sånn. Det er vondt å se et menneske du er glad i forandre seg pga sykdom, det er vanskelig å forholde seg til at hennes liv har blitt så annerledes. Hvordan fortelle om framganger på jobben, ferieturer og opplevelser - ting man pleier å dele med venner og glede seg på hverandres vegne over - til en som er i ferd med å innse at hun sannsynligvis aldri vil jobbe igjen, som har angst for å ta t-banen til sentrum? Det føles litt som om jeg valser innom for å gni inn alt hun ikke lenger har...

Før tok jeg kontakt fordi vi hadde det gøy sammen, fordi vi trivdes i hverandres selskap, fordi vi kunne snakke om alt. Nå tar jeg kontakt fordi jeg føler jeg burde, fordi det er altfor lenge siden sist, fordi vi en gang var veldig nære. Det er dessverre ikke sånn at vennskap tåler alt, uansett hva som endrer seg ellers i livet.

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk i 1 år nå og merket fort hvor mange som er mine ekte venner, ja..

Mistet maange!

Anonymous poster hash: 93bf5...1d9

[AnonymBruker]

Har det på samme måte, men mine mistet interessen for meg da jeg fikk barn:( TENK alt jeg har støttet opp om og hørt på når det gjelder singelliv/leilighetskjøp/jobb osv, jeg syns det er DÅRLIG GJORT!

Anonymous poster hash: 7616d...17f

[AnonymBruker]

Jeg synes Cata sier det fint, jeg. Dette handler jo ikke om at folk ikke er ekte venner eller at ting er dårlig gjort, men at folk og relasjoner endres. Et vennskap er en tosidig relasjon, og hvis man over tid gir noe annet i den relasjonen enn man har gjort tidligere, kan man da ikke bli overrasket over at den endres. Og det er da helt vanlig at vennskap endres uansett ettersom man går gjennom forskjellige livsfaser (som det å få barn er på en helt annen måte enn å kjøpe leilighet). Det er selvfølgelig trist når det skjer på grunn av sykdom, men likefullt en del av livet, og ikke noe man bare kan skylde på de andre for.

Anonymous poster hash: 6b14a...6c6

[Kjempeliten]

Jeg har en venninne som var mye syk for noen år siden. Vi inviterte henne på ting, men hun sa alltid nei eller avlyste.

Til slutt slutta vi å invitere henne, hun kom jo aldri uansett.

En dag fikk hun vite at vi skulle grille sammen i gjengen, uten å ha invitert henne. Hun var nok lei av å ikke bli invitert lenger og tok det opp med oss.

Vi beklaget oss, det var ikke meningen, vi var bare så lei av at hun aldri ble med.. Men at hun var hjertelig velkommen på grillkvelden!!

Rett før grillkvelden ga hun beskjed om at hun ikke kom likevel......

Man blir litt oppgitt selv, selv om man forstår at det er pga sykdom.

Man må nesten ta litt initiativ selv for å opprettholde vennskapet og. Vår venninne inviterte aldri oss på ting. Det hadde hjulpet. Det hadde også hjulpet om hun bare dukket opp en gang iblant, ble der bare en time hvertfall.

Prøv å inviter dem selv:) på en filmkveld, spillkveld eller noe rolig som ikke sliter deg ut. Da viser du at du virkelig vil være med de. Det er veldig enkelt å tro noe annet!

[AnonymBruker]

Jeg synes Cata sier det fint, jeg. Dette handler jo ikke om at folk ikke er ekte venner eller at ting er dårlig gjort, men at folk og relasjoner endres. Et vennskap er en tosidig relasjon, og hvis man over tid gir noe annet i den relasjonen enn man har gjort tidligere, kan man da ikke bli overrasket over at den endres. Og det er da helt vanlig at vennskap endres uansett ettersom man går gjennom forskjellige livsfaser (som det å få barn er på en helt annen måte enn å kjøpe leilighet). Det er selvfølgelig trist når det skjer på grunn av sykdom, men likefullt en del av livet, og ikke noe man bare kan skylde på de andre for.

Anonymous poster hash: 6b14a...6c6

Jeg syns faktisk at en god venn bør være overbærende med at den andre er i en vanskelig situasjon/unntakstilstand for en periode. Hvis man ikke har forståelse for at en god venninne får livet sitt endret i spedbarnstiden, så syns jeg det er rart. Går det årevis så selvfølgelig er det ikke rart at man glir fra hverandre.

Anonymous poster hash: 7616d...17f

[TooHawt]

Folk har dessverre ofte nok med seg selv. Jeg har vært ute med folk som ikke "tåler" så mye, og det legger litt demper. Utenom det må man være forståelsesfull osv. Trøttendes i lengden.

[Gjest Raptuza]

Desverre er ekte medfølelse og vennlighet en mangelvare i mange såkalte vennskap. Empati ryker ut hvis det koster noen kalorier. Whats in it for me- holdningen dreper nestekjærligheten. Er et kaldt samfunn vi har.

[AnonymBruker]

Jeg syns faktisk at en god venn bør være overbærende med at den andre er i en vanskelig situasjon/unntakstilstand for en periode. Hvis man ikke har forståelse for at en god venninne får livet sitt endret i spedbarnstiden, så syns jeg det er rart. Går det årevis så selvfølgelig er det ikke rart at man glir fra hverandre. Anonymous poster hash: 7616d...17f

Det var jo derfor jeg sa 'over tid'. Men jeg tror uansett begge parter må passe på at man ikke sklir inn i et dårlig mønster også i relativt korte perioder, for det setter seg lett. Og så må man tørre å snakke om det, fra begge sider. Å sitte for seg selv og bestemme at alle andre bare er teite er ikke særlig konstruktivt.

Anonymous poster hash: 6b14a...6c6