Svigermonster! *OBS lang tekst*

[AnonymBruker]

Først og fremst hadde jeg aldri latt dem være alene med barnet mitt. Så hadde jeg begrenset kontakten ellers.

Anonymous poster hash: 76af2...cba

[AnonymBruker]

Jeg signerer her ja! Jeg har også en fæl svigermor.. Hun er aldri åpenbart slem , men hun forskjellsbehandler sønnene sine noe helt ekstremt, stiller alltid kritiske spørsmål ifht valg vi tar (vi er to voksne "vanlige " mennesker) og er aldri glad på våre vegne! Noe som resulterer i at min mann blir såret titt og stadig, ettersom han jo er glad i henne . (Få ting er vel verre for en kommende kone enn akkurat dét)

Det er forøvrig umulig å konfrontere henne, hun har aldri feil, gjør aldri feil og klarer ikke å si unnskyld. "Fordelen " min er jo at min mann og jeg er enige i at oppførselen hennes er spinnhakkegærn.. Så han gav beskjed til henne om at dersom hun ikke hadde noe positivt å si til oss, så kunne hun la være å ta kontakt.. det går lang tid mellom hver gang vi snakkes nå ja. Men i den situasjonen vi er i, og ved at hun er slik hun er -overfladisk hyggelig når vi møtes men kommer med små "stikk" innimellom, som går meg på nervene, så er dette det beste. Mine barn kommer ikke til å være mye på besøk der, nei.

Anonymous poster hash: 14b64...a37

[AnonymBruker]

Kjære Ts,<br />Jeg kjenner meg veldig igjen og har stor forståelse for at det er utrolig vanskelig å si i fra. Samtidig må du forstå at dine svigerforeldre MOBBER dere. De er BØLLER.<br />De virker også veldig trangsynte. Og de eier INGEN INGEN respekt for dere eller deres meninger. Det er ikke noe annet å gjøre enn å sette seg i respekt, si i fra. Alt du sier om godteri, bilstoler osv er jo helt riktig og ikke minst veldig viktig.<br />Trygg trafikk anbefaler på det sterkeste at alle barn sitter bakoverlent frem til 4 år. !! Du kan jo henvise til deres sider.<br />Ettersom det ikke er lett å si i fra til så trangsynte personer, kan dere kanskje forsøke å skrive et brev. Fortell hva du tenker, at du er lei av å bli ledd av. De har ingen rett til å mobbe din vekt eller sette spørsmål ved deres opppdragelse. Hvis de ikke følger deres regler til punkt og prikke, anser dere det som uforsvarlig at de har deres sønn.<br />Jeg hadde begrenset deres og barnets samvær helt til de forstår at de er nødt til å forholde seg til dere som foreldre. Dere bestemmer og de bør vise dere den respekten, inntil da, er det bare å holde seg borte.<br />Det hjalp her!! gjør det!!

Anonymous poster hash: b22f7...90f

[AnonymBruker]

Flytt!

Det gjorde vi - nå har vi det flott

ps: vi har ikke barn, og jeg er ikke tynn, men jeg kjenner meg igjen.

Anonymous poster hash: 56485...77d

[Gjest Jørild]

Jeg tror jeg hadde sluttet å ha noe med de å gjøre for en stund. Om ikke annet for min egen helses skyld, jeg fikk høyt blodtrykk bare av å lese om dem.

[AnonymBruker]

Ikke la de passe barnet alene. Hvorfor må de passe det hele tiden?

Anonymous poster hash: d7a5e...195

[AnonymBruker]

Min historie er uendelig lang. Min svigerfar er kjempegrei men feig for han gidder ikke stå i mot kona for vår del. Svigermor er et monster. Vi har en sønn og svigermor nekter andre å holde han når hun er tilstede, fordi kun hun skal holde han. Svigerfar har knapt holdt han. Når jeg var gravid i fjor så skulle hun bestemme over alle innkjøp til babyen og vi måtte spare kr ved å få de 30 år gamle babyklærne som samboer hadde brukt. Klær med hull, ødelagt elastisitet, svære godt synlige flekker som ikke går bort i vask ol. Og de rosa babyklærne etter søstera måtte vi og bruke mente hun, hun nevnte det 5-6 ganger og jeg takket nei hver gang og da lo hun høyt og sa "haha selvfølgelig skal han bruke de rosa klærne". Hun la en pose med rosa klær igjen en gang hun var på besøk, vi så det ikke før hun hadde dratt, de tok vi med og ga tilbake neste gang vi besøkte de. Og sånne slitte skitne klær. Hun skulle bestemme hva slags vogn vi skulle ha, og sa nei når jeg sa at vi vil velge den men hun kan bli med når vi kjøper den. Vi endte opp med å kjøpe vogn uten henne og hun kjeftet på meg, samboer var selvfølgelig ikke tilstede da. Hun skulle være med på fødselen og bo hos oss de første ukene etter fødselen fordi hun skulle ta seg av babyen, hun ble fornærmet når vi sa nei til dette.

Hun likte ikke navnevalget (han har et vanlig navn, ikke noe dilldall) og lagde et h.. for oss som ferske foreldre, tok i fra oss all glede over å bli foreldre for første gang. Kalte meg for en dårlig mor og samboer for en idiot. Vi konfronterte henne på en ordentlig måte da om hennes tidligere oppførsel og hun klikket mer, hun nektet for alt, heldigvis var samboer tilstede ved det meste. Hun ba til slutt om unnskyldning men fornektet fremdeles alt. Så vi bestemte oss for at hun får en sjanse til, klikker hun en gang til så mister hun all kontakt med oss. Samboer ble helt knust.

Vi har uansett veldig lite kontakt nå enn før, vi har ikke besøkt de siden romjula og de har vært hos oss på to korte besøk etter nyttår. Vi tar ikke kontakt med henne, det får hun ta selv. Jeg sliter veldig med å tilgi henne fordi hun river gutten ut av armene våre når vi møtes og da hyler han fordi han blir redd, og hun nekter å gi han tilbake mens han hyler og hyler og jeg/samboer må rive han tilbake, og da roer han seg (mange andre har holdt han og han gråter aldri da, fordi ingen andre river han til seg). Og hun går da rundt i ring og sier "jeg må holde han, jeg må holde han". Jeg er sikker på at hun sliter psykisk. Har prøvd å forklare henne at man river ikke til seg en baby ut av foreldrene sine armer, men hun svarer ikke på det. Så pga psyken hennes så kutter vi henne ikke ut pga dette, selv om det frister.

Og mye mye mye mye mye mer Men hun skjønner at vi ikke ønsker like mye kontakt som før så hun er ikke like frekk og kontrollerende som før. Men jeg stoler ikke på å bruke henne som barnevakt på lang tid.

Jeg hadde rett og slett sagt til svigers at siden de er så slemme med deg og gir blaffen i deres matrutiner for gutten så får de ikke besøk av dere el komme på besøk før de lover å oppføre seg med respekt. Lover de det men bryter det, ja da er de ute av livet deres. Jeg hadde ikke holdt ut. Jeg syns at dine er frekkere enn min svigermor og hun er alene mer enn nok for meg. Prøv å få de til må åpne øynene el gi de opp. Vil deremha slike dårlige besteforeldre til sønnen deres?

Anonymous poster hash: 00d48...005

[AnonymBruker]

Føler inderlig med deg!

Har overinvolverende, dominerende og tidvis utrolig frekke og egoistiske svigerforeldre jeg også, men i forhold til deres datter, min samboers søster, er de nesten blåbær. Min svigerinne er, i forhold til alle menneskene jeg har møtt i mitt liv, det lideligste og frekkeste man kan tenke seg. Dominerende til tusen og herser enormt med sine. I svangerskapet med vår datter, litt over 2 år, begynte hun å herse med meg og visste ifølge henne selv best om alt iht graviditet og fødsel. Svært belærende og kom med alskens skremselspropaganda. Der var både hun og svigermor ille, la seg borti alt fra kost til kremer, med stort fokus på alt det forferdelige som kan skje. Jeg syntes jo i utgangspunktet at det å være gravid var herlig, så de ødela så inderlig med all messinga si. Snakket med jordmoren og fastlegen om dette, at jeg grudde meg skikkelig til hvordan det skulle bli når jenta vår ble født. De var tydelig på at jeg måtte sette grenser og stå ved det, og prøve å ignorere dem. Ikke så lett, men jeg prøvde.

Etter fødselen havna dattra vår på intensiven pga hun var svært slapp og preget av fødselen. Ble der i ei uke og fikk da hjem på perm, men måtte tilbake morgen og kveld pga antibiotika. Dette var ei tøff opplevelse for oss og spesielt jeg var sliten og hadde behov for litt ro og fred de første dagene og ukene. Men de pressa seg på utover småvisitter, og svigerinna mi hersa og styra med meg og jents vår og ignorerte alt jeg sa og hadde min rett til å bestemme som mor. Når det gjaldt dupping, amming o.l. var det alltid kommentarer og motstand fra svigermor, men svigerinna mi tok totalt over. Fikk henne knapt til amming. Fikk ikke amme henne ferdig og ta rapen selv fordi hun mente sånn og sånn. Når hun gråt pga behov for søvn eller pupp, måtte jeg kjempe for å få henne, og hun vred seg ved noen anledninger vekk fra meg og sa bestemt "NEI!". Jeg insisterte til jeg fikk henne og dattra mi roa seg tvert hun fikk amme el sove. Da ble svigerinna mi dritsur. Tror ikke hun har opplevd motstand før, så hun ble bare værre. Ved en anledning da jenta vår endelig fikk til meg og sovna på flekken, slitn av alt styret til svigerinna mi, ble hun snurt fordi det viste seg at jeg nok en gang hadde rett i at hun var trett, og da fikk jeg tydelig beskjed;"Ja, men når hun våkner skal JEG ha henne!" Dette skjedde da vi var en heldag til svigers. Jenta vår var knappe 6 uker, og hun ble behandlet som en sirkusattraksjon og jeg var i sjokk over å ikke ha noe å si iht min egen unge. Jeg var nok litt sårbar i den tida, etter en tlff fødsel og ei følelsesmessig tid på intensiven, men kjenner uansett at svigerinna mi gjorde store overtramp de første ukene. Null respekt for NOE av d jeg sa. Da jeg f.eks satt og ammet kunne hun komme og ta henne fordi hun mente det var nok, og om jeg sa nei så tok hun henne likevel. Prøvde til og med å holde dattra mi igjen, men hun slet henne ut av armene mine. Jeg ble helt perpleks, mer eller mindre handligslamma under disse episodene, og pga at jeg var sårbar klarte jeg ikke i være skarp og tydelig tilbake iht hva jeg fant meg i og ikke. Og siden ikke svigerfamilien og sambon reagerte nevneverdig på dominansen hennes, var det ekkelt å si ifra...særlig med andre barn tilstede. Har mange episoder å nevne, men da blir jeg sittende og skrive inatt, hehe, men hun har virkelig såra meg dypt. Brukte bl.a. fraser som "Nå hører du etter og bla bla bla.. " Sånn kan du ikke gjøre.." "Du må ditt og datt" Følte meg lamslått. Ingen andre i egen famile, i vennekrets, ikke engang min søster eller mor kunne finne på å ta så totalt over og styre og bestemme. Omde hadde blitt for ivrige eller tråkk litt over, så hadde det uansett blitt tålerert om jeg hadde sagt fra. Det tåler ikke svigerfamilien min, spesielt svigerinna mi.

Detter den verste episoden gråt jeg da vi kjørte hjem og sa til sambon at han eller vi måtte snakke med henne. Han gjorde det et par dager etterpå, og siden har det vært isfront. Sambo har et spesielt forhold til familien sin, noe jeg ikke så skikkelig før vi ble foreldre, men han klarer ikke å se min side og bruker helt tiden på å forsvare dem når evnet blit tatt opp.

Svigermor har prøvd å be meg bli venner m svigerinna mi ig lapoe over det hele, men svigerinna mi har valgt å ignorere meg siden, ved alle anledninger vi har vært samlet, og det har nesten vært vondere det. Blir selv kroppsjuk av å omgåes henne, så jeg unngår det så mye jeg kan. Tror det har vært lettere å takle dette hvis sambo har vært enig i alle overtrampene og overinvolveringen fra familien hans, men han vil ikke se eller tør ikke ta det...vet ikke lenger. Men jeg vet at svigermonstre i alle utgaver kan ødelegge så mye.

Har blitt mer og mer tydelig til sambo at det er ei grense for hvor mye jeg orker å treffe dem når de tidvis behandler meg som ei avelspurke som ikke blir vist det en bør forvente av et minimum iht respekt og ydmykhet som mor og husmor. Har oppi alt dette vært syk det siste året,(autoimmun sykdom) m tre uker på sykehus og lang rekonvalesens, og da har jeg for alvor fått kjenne på kroppen hvor lite de bryr seg. De skal bare ha og ha og ha, og det blir sure miner hvis jeg takket nei pga dårlig form i perioder, eller hvis jeg har besøk fra el er på besøk til min fam. Tror nesten de teller timer, og siden mine foreldre må overnatte el vi overnatte det, blir det jo feil og urettferdig ovenfor dem..for de er bare litt over ei time unna...og da blir det ikke så ofte overnatting. ..selv om de har fått tilbudet. Men de har visst lov til å være hjemkjære....ikke jeg.

Nei dette er vanskelige ting. Prøver å stå på grenser innenfor rimelighet og har tøyd strikken mer enn jeg bør og vil alt for mange ganger. Men jeg håper dere alle klarer å finne ut av deres svigermonstre. Det tar på å leve oppi slikt og det kreves mye jobb med seg selv. Man kan ikke forandre andre dessverre, bare seg selv...og finne ut av hva en kan leve med. Og ikke miste seg selv oppi det hele. Jeg er dessverre redd vårt, min sambo og mitt forhold kan ryke pga at jeg nå er mer og mer tydelig på hva jeg finner meg i og ikke...og det tåler han ikke så godt. Han er dessverre litt vell lojal og ydmuk mot sin mor og søster. Men bare tiden vil vise hva forholdet vårt tåler.

Masse lykke til TS og alle dere andre!

Heihei alle KG-damer! Nå kommer nok en "svigermonster"-tråd...!

Jeg blir så utrolig forbanna, lei og nedtrykt over alt svigers har gjor/sagt over de siste årene. Hvordan de behandler oss og fnyser av våre meninger angående våres felles gutt. Han er knapt 1 år, og de pakker i han søtsaker o.l hele tiden selv om vi sier klart i fra at nei, vi vil ikke at han skal ha sånn. Han finner fort nok ut hva det er, så å pakke på han den vanen synes vi ingenting om. Han koser seg med f.eks blåbær, så hvorfor skal han absolutt få sjokoladebiter? De fnyser og kan komme med kommentarer som "hahh.... Han er da vel ikke en porselensdukke da skjønner dere vel, dere spiser da godterier dagenlang men gir aldri noe til stakkars gutten". Hvis de gir noe sier vi "nok nå da, kanskje"... Nei, de fortsetter. De enser ikke engang våres meninger. De driter i det, og tar sin frihet til å gjøre hva de vil med guttungen..

Jeg har alltid vært så sjenert, rolig og forsiktig. Jeg synes det er så utrolig ekkelt å si i fra, så sambo har tatt den delen lenge. Men de tar han ikke seriøst. Til slutt tenkte jeg at de måtte da vel sikkert ta det mer seriøst når jeg satt ned foten også. Nei, de gjorde nok ikke det. Jeg blir så...:!!!!

Jeg kan komme med flere eksempler på hva de har gjort/sagt:

Vi bestemte oss for å ikke døpe guttungen, av den enkle grunn at verken jeg eller sambo er kristne, og har ingen planer om å oppdra gutten vår i kristen tro. Dette synes jeg er noe gutten skal få velge selv når han er gammel nok til å ta det valget. Svigers ble kjempesint, og bestemt sa svigemor til oss at "Vettu hva! Å bli døpt er en tradisjon i våres familie! Stakkars barn som ikke skal få døpes" osvosv. Vi bestemte oss faktisk senere for å døpe gutten vår likevel, da bf ombestemte seg og ville døpe likevel (tror det var mye pga svigers...). Noen uker før dåpen ble min bestemor brått veldig dårlig (kreft), og vi ringte til svigers og forklarte at vi kom til å avlyse dåpen pga bestemors tilstand. De ble kjempesinte og hadde ingen forståelse for hvorfor vi alikevel skulle avlyse dåpen. Vi gjorde det likevel, og min familie ble veldig glad for at vi gjorde det. Vi er en liten familie som står hverandre veldig nært. Bestemoren min døde tre dager før dåpsdagen egentlig skulle vært.

Jeg er veldig tynn (naturlig tynn slik som min mor), og dermed driver de å maser under middagsbesøk f.eks "spis nå da, for en gangs skyld. hahaha" *og alle utenom meg og sambo ler*. Må legge til at det er ikke det at jeg ikke spiser, jeg spiser normalt, men jeg er likevel tynn. De kommenterer at jeg er så tynn at det skrangler når jeg går og lager etterlignende lyder. Her forleden kommenterte svigerfar at "oi, spiser du du også ja, *****?" istedenfor å snakke meg bort fra det denne gangen svarte jeg "Ja, det gjør jeg. Akkurat som til vanlig" hvorpå han svarte noe sånt som "Ja, først i det siste det iallefall. Kinnene dine begynner å gå utover istedenfor innover som et skjellet". Jeg bare smilte for å unngå å vise at jeg ble veldig, veldig såret. Skjønner de ikke det at slikt sårer? Jeg klarer bare ikke vise det... Jeg unngår så mye å være der for å slippe slike kommentarer.

De kaller meg eksen hans sitt navn feks, med vilje for å være "morsom" foran andre. Alle ler. De kommer med ekle kommentarer på alt med barnet. Hvordan vi kler barnet, gjør ting osvosv. Utrolig ubehagelig!!

En person litt ut i familien tulla en gang med at nå må det da vel snart komme en nr 2?? Nei, deet blir det lenge til svarte vi og lo. Hvorpå svigermor må kommentere at "Ja, først må dere hvertfall klare å ta dere av det barnet derre allerede har!!" Helt seriøst. Hva????

De er så sykt dominerende og snakker stygt om andre hele tiden. "Spionerer" på naboer og samles senere for å fortelle hva de har hørt, sett osvosv.. Blir helt paff! Svigermor spurte meg en gang om moren min kjente ei ved navn ****, og lurte på om jeg visste hvor hun hadde henne fra? For svigermor hadde nemlig vært innpå min mors facebookprofil (de har ikke møttes før), og fant ut at hun var venn med henne, og hun var jo helt syk i hodet. Min mor og denne "syke" damen er veldig gode venner, og det vet de nå. Likevel må de snakke om henne og hvor syk i hodet hun er når jeg er tilstede.

Dette ble en lang tekst, og kunne fortsatt i det uendelige. Kan legge til at de også har klipt sønnen min når de passet han en kveld mens jeg var på et møte med jobben. Jeg sa klart nei til de dagen før. Jeg ser dette neste morgen, og spør de om de har klipt han. Nei, ingen har klipt han. Det værste i det hele er vel at de nekter for det. Skjønner ikke greia???

Noen andre som har "svigermonstre" her? Hva skal jeg gjøre? Orker ikke mer!!!

Mvh oppgitt svigerdatter.

Anonymous poster hash: 1fbb2...ba9

Anonymous poster hash: 41cae...bf6

Anonymous poster hash: aedbc...b6e

[AnonymBruker]

Skal tro om dette er noe familievernkontoret i kommunen kan hjelpe dere med? Det er enkelt for utenforstående å si at dere skal kutte dem fullstendig ut, men dette innebærer jo en mye vanskeligere prosess for dere som faktisk skal gjennomføre det. Kanskje er dere også avhengige av det nettverket svigerforeldrene dine representerer - selv om det ikke akkurat kan sies å fungere optimalt? Jeg vil tro familievernkontoret vil kunne tilby veiledningssamtaler: For deg alene, eller for deg og samboeren din. Og jeg vil tro at de kjenner "svigersproblematikken" godt, jeg vil tro den representerer en av menneskehetens mest universelle problemer.

Jeg har ut ifra det du skriver stor forståelse for at du synes det er vanskelig å forholde deg til svigerforeldrene dine. En veiledningssamtale med en profesjonell familieveileder vil kanskje hjelpe deg med å sortere litt i det du strever med i forholdet til svigers, da de ulike irritasjonsmomentene kan ha ulikt utgangspunkt og dermed må angripes fra ulike vinkler.

Noe må håndteres i form av tydelige grenser fra deres side. Dette er grenser dere se på som uvikelige, og hvor dere kan bli nødt til å trekke dere unna for en periode inntil de respekterer dere fullt ut som foreldrene til barnebarnet. For meg ville slike ufravikelige grenser ha gått ved å kreve korrekt sikring av barnet i bilen, ha meg frabedt kommentarer vedrørende min kropp og mitt spisemønster samt annen bevisst sårende oppførsel fra svigerfamilien. Jeg ville personlig ha bedt meg frabedt å bli kaldt eksens navn (med vilje), eller måtte bite i meg kjipe kommentarer om at vi ikke skulle være gode nok foreldre. Jeg ville heller aldri f.eks godtatt rusbruk, røyking inne sammen med barna eller båtliv uten redningsvest. Slike grenseoppganger må være tydelige og uttalte, og svigerfamilien må evt. få en opplevelse av at det nytter å følge dem.

Andre ting er kanskje ting dere er nødt til å overse, selv om det irriterer grenseløst. Som trebarnsmamma kjenner jeg meg godt igjen i beskrivelsen av hvor unødvendig det er å gi barnet sjokolade når det finnes så mye god frukt - og irritasjonen når noen putter sjokolade i barnet - på mitt første barn. Ettåring nr tre får brus på tåteflaska fordi det var det som var innenfor rekkevidde ved cafebordet. Velg fightene med omhu. Alle svigerforeldrene, OG egne foreldre, er bittelitt irriterende på dette punktet. Jeg ville satt grensa ved koffeindrikk. Når det gjelde den hårklippen er jeg litt mer usikker. Det var kanskje ikke det at han ble stygg på håret som var saken, men den gjentatte overkjøringen av deg, din person, dine grenser og din autoritet som mor? Da er det ikke greit. Men svigerforeldre, OG egne foreldre (!) gjør sånt i blant. Det er fryktelig irriterende.

Jeg tenker forøvrig at rådet om å flytte litt vekk, eller evt. skjære litt ned på besøksfrekvensen kan være en god ide. Bruk det meste av tida deres på folk som gjør dere godt, ikke som bryter dere ned!

Anonymous poster hash: 14e01...fce

[Ylva Virvla]

Sånt kan være veldig ødeleggende. Fullstendig drøyt at de kaller deg med eksens navn.

Jeg har en svigermor og en svigertante som har behandla meg dårlig.

Svigertanta er virkelig ondsinnet.

Kommenterer de fine, blonde krøllene til datteren vår. Og sier til mannen min: "Du hadde ikke krøller du da du var liten." Og ler ekkelt.

Tror ikke hun tror at det er noen tvil. Hun prøver bare å stikke der det gjør vondt.


Synes likevel det er verst med svigermor. For hun hadde jeg et fint forhold til før.

Hun er blitt bedre da.

Hun pleide å fnyse av mye av det jeg sa. Sende meg mye stygge blikk. Subtile ting altså. Jeg kunne ikke si noe rett. Alltid "Åja!", "Gjør du det, ja!" i en frekk tone. Jeg kunne praktisk talt ikke kommentere været uten at hun svarte frekt til meg.

Når hun tok bilder jeg var med på, fikk hun ofte ikke med hele hodet mitt. Så lo hun og ropte "Jeg kappet av hodet til Ylva" To ganger i bursdagen til ungen min f. eks. Var tilfeldigvis meg hun ikke greide å få med på bildet.

Når hun kom på besøk, sto hun og ringte på ringeklokken i en evighet. Hørtes ut som en villmann.

Mange slemme stikk med tanke på foreldrerollen vår. Mye spørring: "Gjør dere slik, gjør dere sånn, dere gjør vel ikke sånn".

Når vi var samlet flere, satte hun opp en nedlatende geip mens jeg snakket.

[AnonymBruker]

Jeg føler virkelig med deg. Har selv et monster av en svigermor (ikke svigerfar derimot, har den beste svigerfaren i verden - han og svigermor er så klart skilt for LENGE siden, noe som er forståelig), men på en litt annen måte. Jeg og min forlovede har ikke felles barn, han har ei jente fra et tidligere forhold (hun er 4 år gammel nå). Vi ble sammen da jenta var ca. 1 1/2 år gammel, så hun har vokst opp med meg og respekterer meg på lik linje som hun respekterer sin far. Noe som er veldig godt og koselig, vi har et svært godt forhold, så og si mor og datter forhold.

UANSETT, tilbake til fæle monsteret. Jeg har da vært sammen med typen i snart 3 år, og i begynnelsen var jo hun søt og snill og kjekk og grei. Plutselig forsto hun at jeg ikke var bare et engangstilfelle av en kjæreste, jeg ble faktisk værende. Når vi forlovet oss etter ett år fikk vi ikke en gratulasjon engang. Eller jo, etter 1 måned.... Hun hadde ikke fått det med seg (hun følger jo typen min på Facebook, så alt han gjør popper jo opp først og vi sto jo som forlovet etter forlovelsen) og ga oss bare et tamt "gratulerer". Hun prøvde seg en gang å kommentere meg, og hva hun sa vet jeg ikke, men det var iallefall noe veldig ondsinnet - da tok typen min henne og sa at hun får IKKE si slike ting om meg. Da holdt hun kjeft. Når vi flyttet sammen i egen leilighet ble hun pissesur, sluttet plutselig å prate med meg. Hver gang vi var på besøk kommenterte hun "bortgjemt" dritt, for eksempel at "herregud, se på **** (frøkna), full i eksem, dere må jo dusje henne" som om vi aldri dusjet henne. Så når hun skulle slutte med smukk og hadde vært fri i 2 uker, så var hun på overnattingsbesøk hos svigermor da, og tror du ikke faen meg hun kjøpte smokk til henne!??!??! FIRE STYKKER!?!?!??!! Så var hun faen meg så frekk at hun sendte med henne smukkene hjem!!!!!!!!!!!! Da var det jeg satte ned foten, da klikket det virkelig for trynet mitt. Så inn i helvete også. Forloveden min tok henne selvfølgelig på det og sa at det der var ikke greit.. Vet du hva svaret han fikk var? "hun må jo ha noe å kose seg med!"............ Da spydde jeg nesten. Virkelig. Hun var da 3 år, og hun sluttet uten problem. UTEN PROBLEM. Men så skulle selvfølgelig den kjerringa prakke smukken på henne.

Vi satte ned foten etter det og det tok en måned eller to før hun fikk ha frøkna på overnatting. Lengre kunne det ærlig talt ikke gå, da frøkna er veldig knyttet til farmor og begynner å savne henne ganske masse etter bare en uke uten å ha sett henne. Så hun har siden den gang vært der ca. annenhver helg, noen ganger litt sjeldnere. Plutselig får vi høre fra broren til kjæresten, at hun mener vi prakker på henne frøkna og at hun er SÅ sliten, dritt lei, at kjæresten min bør stå opp for seg selv osv osv. Da brøt vi kontakten med henne igjen, for det er jo ALLTID hun som maser om å ha frøkna der. Og hvordan kan man snakke sånn om sitt eget barnebarn, at hun blir prakket på barnebarnet sitt? Hun går jo bare å gneller om at hun er så glad i barnebarnet sitt og ladida.

SÅ... Nå for to-tre uker siden, fikk frøkna være der i hele 5 netter. Lenge, jeg vet jeg vet. Skjedde noe jævlig som forandret livssituasjonen min betraktelig, så da måtte jeg og typen være alene en stund. Når vi hentet henne hadde frøkna forandret seg totalt, bortskjemt som fy, utspekulert, løy og nektet å lyde oss. Hun har aldri vært slik før. På 5 netter tenker dere, ja, faktisk. Og når jeg sa "det der får du ikke lov til!" (hun tok av seg selen i bilen), da presterer hun å si "farmor sier du bestemmer INGENTING! farmor blir sint på deg og rister deg om du sier sånt!".... Da stoppet jeg bilen og snudde meg til henne, og sa at "vet du hva, hva farmor sier har ingenting å bety, det er PAPPA som bestemmer, og jeg bestemmer minst like mye, du skal slutte å høre på det tullet som farmor sier". Da ble hun stille og sa "ja, ok, greit, unnskyld, du bestemmer du også".

Så skulle jeg dusje frøkna på kvelden og ALT var fryd og gammen, hun var glad og blid, så når jeg børstet henne sa jeg at "nå er det ikke lenge til du skal klippe deg!" og da ble hun kjempe glad og sa hun gledet seg til å klippe seg.... SÅ. Plutselig endret hun mine, så på meg med sinte øyne og sa "da blir farmor sint, da tar hun deg, vi skal ikke klippe noe hår, skal ha langt hår"........ Da sa jeg det samme som jeg sa i bilen. Så klikket jeg idiot etterpå til typen.

Han er fullstendig klar over hennes oppførsel - og det burde din samboer også bli. Altså, klar over hvordan foreldrene hans behandler deg for slik skal det IKKE være!!! Heldigvis har typen min forstått hva som foregår og hvor ille det faktisk er, jeg kuttet kontakten med min svigermor for ca. 4-5 måneder siden, har ikke pratet med henne siden da. Og det syns jeg ærlig talt du burde. Kutt ut kontakten en stund og se hva som skjer. Du bør iallefall snakke med samboeren din om dette, for det er ikke gøy å bli hallveis terrorisert av bitre, sure svigerforeldre som slenger ut sårende og fæle kommentarer. Og ikke minst fucker til oppdragelsen til barnet deres.

Anonymous poster hash: 649b3...e07

[miss behave]

Men TS, hvorfor tilbringer dere så mye tid med disse folka da??!

[Tidus]

Kjenner jeg er utrolig glad for mine fantastiske svigerforeldre.. Ville vurdert å flytte til en annen by dersom de skulle være like ille som dine. Må nesten legge til at de bor i en annen by. I Paris. Så ser dem ikke så ofte.. Men de er helt herlige når jeg møter dem.

[AnonymBruker]

Å,, svigermødre... Min er heldigvis i andre enden av landet, og de få gangene vi møtes i året, biter jeg bare tennene sammen og prøver å være så elskverdig som mulig. Svigerfar er en fantastisk snill mann, svigermor er litt mer dominerende av karakter. Og det er hele tiden små "stikk" i min retning. F.eks. hvis vi alle tre er hjemme i stua og leker med barna, så kommer hun og overrasker met to kaffekopper. "Mmm, er det kaffe!" kan jeg kanskje si. "Å, jeg visste ikke at du også ville ha!" svarer hun da. Og gir ene koppen til sin sønn/min mann, tar den andre selv.

Det er mange slike episoder hver helg de eller hun er hos oss, men av hensyn til familiefreden biter jeg det i meg, selv om jeg er SÅ nære ved å svare frekt i ny og ne.

TS, du kan ikke bite i deg dette, svigerfamilien din er for nære deg, og du må rett og slett ta avstand fra dem for å markere at dette ikke er akseptabelt.

Anonymous poster hash: e332a...3f6

[Irja]

Dette høres grusomt ut. Hva sit samboeren din?

[AnonymBruker]

Heldigvis er tydeligvis din samboer like møkklei som deg. Få dem ut av livet, i det minste for en lengre periode. La din samboer forklare hvis dem lurer. Sånne folk er ikke verdt det, besteforeldre eller ei. Totalt uakseptabelt.

Anonymous poster hash: 5255a...11b

[AnonymBruker]

I verste fall kan dere kanskje flytte til en annen kant av landet om mulig? Si dere fikk en sååå interessant jobb i Indre Gokk at dere bare måtte pakke og dra!

Anonymous poster hash: 6bfa1...cf8

[AnonymBruker]

TS her! Tusen takk for alle svar, setter veldig stor pris på det.

Jeg har innsett nå at jeg må snakke med sambo om dette før jeg går i veggen. Jeg er møkk lei av å bli overkjørt av svigers. Stadig kommentarer på ditt og datt, ingenting er bra nok osv. Han har levd i dette galskapet hele sitt liv, han er vant med det tror jeg, og ser det ikke på samme måte som det jeg gjør. Jeg kommer fra en familie hvor vi respekterer hverandre, støtter hverandre og viser kjærlighet. Ikke "mobber" hverandre og stadig kommer med nedlatende og frekke kommentarer. Han har alltid hadd en dårlig selvfølelse og lite tillit til seg selv, og jeg skjønner nå selvfølgelig hvor dette kommer fra. Jeg hadde også vært slik hvis jeg hver dag skulle fått hørt hvor elendig og for en stut jeg var.

Jeg unngår besøk eller at de skal ha gutten så mye som overhodet mulig.. Det er ikke ofte de passer gutten altså, men siden min familie bor et stykke unna er det lettest at de blir de som passer et par timer om det skulle vært nødvendig. Men dette kommer jeg til å unngå i høyeste grad framover!

Vi blir ofte invitert på middag og fredagskvelder der, og sambo vil jo så gjerne dra. Og mange ganger når jeg sier jeg ikke blir med, drar ikke han heller. Det synes jeg er synd, så mange ganger tenker jeg at i kveld må jeg bare bite sammen, de er jo ikke sååå ille. Så kommer jeg hjem og angrer som en hund, jo, fordi - de er faktisk så ille. En annen ting jeg synes er utrolig ekkelt er når de skal "angripe" sambo med ting, som feks " du tror jo at du er verdensmester du! når du får kritikk rettet mot deg sutrer du som en liten unge, ikke sant ***(meg)?" - at de alltid skal dra meg med inn i det...

Anonymous poster hash: 861a0...628

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: aedbc...b6e

Familie-terapeut/psykolog.

Anonymous poster hash: 4d7b8...f1d

[AnonymBruker]

Første gang jeg ser noen få litt empati på KG, for å ha en bedriten svigermor/svigerfar. Istedenfor å bli kalt for en løgner, og bli beskyldt for å være grusom selv.

Er en liten start i allefall

Anonymous poster hash: 62d39...b75