Gå til innhold

Min første kjærlighet...og min største sorg..


Eponine

Anbefalte innlegg

Jeg var 17 år, og hadde aldri hatt noen kjæreste før...syntes det var rimelig flaut :P ettersom alle venninene hadde allerede hatt flust med typer..

Men så på en fest kom verdens kjekkeste type inn, og tenkte vel stille for meg selv at han der har jeg aldri sjangs på..han så jo ut som en kjekkas i en eller annen teit ungdoms serie egentlig.

Men den kvelden så ble det oss likevel..og to dager senere møttes vi på vår første date. Vi satt på aker brygge husker jeg, jeg var så nervøs som jeg aldri hadde vært, og det tror jeg han var og..plutselig tar han frem en eske og gir meg og inni var det et nydelig gullhjerte :kysse: Jeg syntes han var bare gørrmodig og ekstremt søt som ga meg det på første daten:)

I tillegg var han ukyssa, noe som gjorde han bare enda mer søtere.

Etter endel flere dates og etter at han en periode hadde klatret ut av vinduet om natten for å komme til meg bestemte vi oss for at det var like greit at han flyttet hjem til meg.

2 år senere fikk vi vår første leilighet:)

Når jeg ser tilbake på disse 7 årene står det for meg som den ytterste lykken noen kan oppleve..

Han var kjærlig, snill, en god lytter, støttet meg igjennom tykt og tynnt, var alltid glad, alltid munter, alltid en lur kommentar på lager...også elsket han dyr...han ville fylle hjemmet vårt med dyr, og han syns alle dyr var like søte.

Vi pleide å ligge i timesvis på søndager med kosebamser og leke dukketeater, tulle, le, kose..:)

I oktober begynte han å bli syk, han hadde så sterke smerter......

Siste uken han levde kom han hjem fra jobb gråtende, han hadde forsøkt å gå på jobb fordi han ikke ville virke lat og var bekymret for at de andre på jobben skulle slite om han ikke kom..ryggen hans skalv..hele han skalv i smerter..

Noen dager senere kom vi inn på sykehuset..han hadde blodkreft..

3 dager senere døde han av en blødning i hodet som følge av kreften..

glemmer aldri hans siste våkne natt, han lå der i sykesengen og forsøkte å varme meg, å trøste meg..det var jo han som trengte trøst

I februar døde det mest fantastiske mennesket jeg noensinne har møtt, vil aldri glemme klumpen min

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Så trist. :-( Men du har gode minner fra alle disse årene å ta med deg, det er ikke alle unt å få kjenne et så fantastisk menneske. Håper du har venner og familie rundt deg som hjelper deg gjennom den vanskelige tiden. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Annonse

Annonse

[1] Category widget

  • 2 uker senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...