Jeg vil bare stikke av for en stund.

[AnonymBruker]

For en liten stund siden fant jeg ut at kjæresten var utro mot meg, og jeg slo opp. I en uke var jeg helt knust og ville ikke snakke med noen andre enn han fordi jeg så gjerne ville vite Hvorfor. Hvorfor er jeg ikke bra nok? Hvorfor måtte han ødelegge forholdet vårt med ei jente som ikke en gang betyr noe for han?

Jeg var dum nok til å ta kontakt med henne, og vi snakket en del. Noe jeg angrer skikkelig på, delvis fordi det gjorde alt mye værre fordi hun virket veldig trivelig, og fordi jeg ikke tenkte klart og fordi jeg aldri fikk sagt de tingene jeg burde ha sagt. Jeg var også etterhvert villig til å tilgi, men han måtte vise at han kunne kjempe for meg. Han ba om tid, og jeg, dum som jeg er, gav han tid. Han kom tilbake til meg, men på grunn av avstanden så fikk vi aldri snakket helt ut. Og den dagen han skulle komme hjem var jeg så dum at jeg dro ut med venner og drakk. Det førte, som det alltid gjør, til at jeg sa mye dumt. Jeg sendte han melding og spurte om det var greit at jeg gjorde mot han det samme som han gjorde mot meg. Han ba meg dra til helvette. Når han endelig kom hjem slo han opp med meg igjen. Men vi fortsatte å bo sammen på grunn av det økonomiske.

Vi bor fortsatt sammen mens han venter på leilighet fordi sånn som situasjonen er nå har ingen av oss råd til å bo alene. Og denne situasjonen ødelegger meg. Det føles fortsatt ut som om vi er kjærester. Vi kysser, vi sier at vi elsker hverandre og vi koser oss sammen. Men hver gang han går ut døren tenker jeg "hvem er det han skal ut og pule på nå?" men jeg har ikke følt at jeg kunne si noe fordi han ikke egentlig er kjæresten min. Han vil nesten ikke ha sex med meg heller, noe som igjen bygger på tankene mine om at han fortsatt går bak ryggen min, så i går tok jeg det opp, og det førte til en krangel som endte i at jeg fortalte han om de bitre følelsene jeg bærer på. Jeg fortalte hvor såret jeg er, jeg fortalte han at siden han ikke vil gi meg svar på noen av spørsmålene mine så føler jeg at feilen ligger hos meg. Jeg har aldri hatt så lav selvtillit som nå og jeg hater hvordan denne situasjonen får meg til å føle meg. Men alternativet er at jeg ikke har noe sted å bo. Jeg vet at jeg kan flytte inn hos mamma eller hos ei venninne for en periode, men jeg tror ikke jeg orker det presset, det ville ha ødelagt mer, uten at jeg vil gå veldig mye mer inn på hvorfor.

Jeg spurte hvorfor han ville meg så vondt, hvorfor han ikke bare slo opp. Hvorfor han ikke brydde seg om meg. Han sa at han bryr seg, men at han ikke visste hvorfor han gjorde som han gjorde. Han sa at jeg var den han ville dele livet mitt med, men den tanken ga han slipp på den dagen jeg sendte melding om å gjøre som han. Han forventer at jeg skal tilgi utroskap, at jeg skal godta at HAN trenger tid når han har gjort feil, han forventer at JEG skal kjempe for han, han forventer så utrolig mye fra meg, men han kan ikke tilgi EN sint melding i fylla. Jeg føler at jeg har fått hjertet mitt knus så mange ganger nå at jeg ikke vet om jeg kan reparere det igjen. Jeg har trust issues fra før, fordi alle mannfolk jeg kjenner er enten upålitelige eller så har de vært utro, mot meg eller mot noen jeg er glad i. Og dette er noe han vet, han visste det når han gikk inn i forhold med meg. Og han visste at det kom til å ta tid før jeg kunne stole helt på han. Og så viser han meg at jeg faktisk ikke kan stole på noen alikevel.

Det gjør så vondt! Jeg vil bare rømme! Jeg vet at man ikke kan rømme fra problemene sine, men noen ganger er det lurt å komme seg unna kilden, komme seg litt bort i fra ting for å kunne se ting klart. Jeg skjønner jo at jeg burde ha dratt for lenge siden, at jeg aldri skulle ha kjempet, at jeg ikke skulle vist han at jeg var villig til å ofre alt for han. Jeg skulle ha trukket meg unna med en gang og latt han kjempe for meg. Men det er lett å være etterpåklok. Jeg har grått helt siden han sa at jeg var den han ville dele livet sitt med, fordi det gjør hele situasjonen så mye værre. Han har aldri sagt noe sånt før, han har aldri vist meg helt at han så for seg et liv med meg. Og jeg skjønner ikke hva jeg gjorde galt som førte til at han måtte rote seg borti det andre kvinnfolket? Hva er galt med meg? Hvorfor er det ingen som kan holde seg trofaste?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Jeg vet allerede hvilke svar jeg kommer til å få. Måtte bare få det ut. Kanskje jeg skal bestille meg en reise? Få litt sol på kroppen, komme ut av mørketidsdepresjonen. Endre litt på omgivelsene og få hverdagen litt på avstand? Jeg vet ikke. Aller helst skulle jeg ha gjemt meg under dyna og grått til øynene mine falt ut. Men jeg vet at han kommer hjem fra jobb snart, og at han kommer til å late som om diskusjonen fra i går aldri fant sted..

Anonymous poster hash: c1f41...3db

[AnonymBruker]

Dra til India! Der er det fantastisk på denne tiden av året, å reise alene er utrolig fint og hjelper deg mye å bygge opp selvtillit og bli bedre kjent med deg selv, og det er kjempebillig der! (siden du ikke har så god råd). Jeg brukte 5000 på 2 uker, ikludert "hotel".

Anonymous poster hash: a12e0...463

[Betasuppe]

India er vel ikke det lureste stedet å reise for ei dame.

[AnonymBruker]

At en jente drar alene til India er nok ikke så veldig lurt..

Men vurder f.eks http://www.workaway.info - dra til en host i et annet land og bo der gratis mot at du gjør noe arbeid. Mange vil ikke engang at man skal jobbe, kun dra og snakke om kultur

Anonymous poster hash: 4da02...b01

[AnonymBruker]

Hvis jeg stikker av stikker jeg til et mer "typisk" turiststed siden jeg mest sannsynlig kommer til å reise alene. Det vil føles litt tryggere å være i et land som lever av turisme som enslig kvinne. Men det var veldig vanskelig å finne noe billig nå, kanskje jeg bare leiter på feil plass.

Anonymous poster hash: c1f41...3db