Flere barn?

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Vi har slitt i flere år med å bli gravide og fikk endelig positiv test. Ventet så i 2 år før vi prøvde igjen. Vi har nå prøvd i snart to år med masse medisiner, legetimer, prøver, venting, testing osv. Nå sier mannen at han ikke vil ha flere barn. Han har egentlig ikke ville gjøre dette siste forsøket. Det er min kropp det er noe galt med, har pcos. Han mener jeg har presset han og at hele hans person kan ikke orke tanken på enda et barn. Vi har et utrolig snilt barn sammen på 4 år og han har et barn fra før. Dette er så utrolig vanskelig for jeg ønsker så inderlig et barn til.

Klarer ikke snakke med noen om dette og det utrolig vanskelig å snakke med han for vi et så utrolige uenige om dette. Jeg har alltid vært tydelig på at jeg ønsket minst to sammen gjerne flere men han er 100% i mot. Føler at det er utrolig vanskelig å godta og aksepetere det. Skjønner ikke helt hvordan vi skal klare å bli enige om ikke en "gir seg".

Noen som har noen råd?( om dere forstår, vanskelig å uttrykke meg når jeg er oppløst i tårer, verker i hele meg og utrolig såret).

Anonymous poster hash: d418a...2d2

[minister-mio]

Så utrolig leit at han ombestemte seg Klem til deg. Er ikke så mye å gjøre, vær glad for de dere har.

[SummerJoy]

Det kan jo tenkes at det er den uendelige prøvingen han er lei, og ikke nødvendigvis akkurat det at han ikke ser for seg flere barn.

Er nok også lettere for han å akseptere at det ikke blir flere siden han faktisk har to fra før.

Uansett er det leit for deg som har lyst på flere barn og som er villig til å prøve enda mer for å få det til.

[AnonymBruker]

Takk for fine ord. Han er fornøyd med de to, og mener jeg også har to, da bonus barn bor her 50%. Han er lei av prøvingen og mener han lettere hadde akseptert et barn til om det kom for 2 år siden, men at tanken på å begynne på nytt er helt forferdelig. Han mener det er nok og at vi ikke orker flere unger som skal følges opp. Vet ikke hvordan jeg skal finne krefter til å klare å legge dette bak meg. 29 år og fortsatt ung!! Han er 7 år eldre og vil ikke være gammel far.

Anonymous poster hash: d418a...2d2

[AnonymBruker]

Takk for fine ord. Han er fornøyd med de to, og mener jeg også har to, da bonus barn bor her 50%. Han er lei av prøvingen og mener han lettere hadde akseptert et barn til om det kom for 2 år siden, men at tanken på å begynne på nytt er helt forferdelig. Han mener det er nok og at vi ikke orker flere unger som skal følges opp. Vet ikke hvordan jeg skal finne krefter til å klare å legge dette bak meg. 29 år og fortsatt ung!! Han er 7 år eldre og vil ikke være gammel far.Anonymous poster hash: d418a...2d2

36 år og mener han er gammel? Jaja. http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/tongue1.gif' alt=':P'>

Anonymous poster hash: 12ead...871

[Silfen]

Barn er viktigere enn menn for min del, så du kan jo alltids få barn på egenhånd.

[AnonymBruker]

Ts her. Virker som en drastisk måte å avklare det på. Men om det kommer ned til å være sammen eller ikke så vet jeg ikke hva jeg velger.

Anonymous poster hash: d418a...2d2

[AnonymBruker]

Jeg tipper han synes det er ødeleggende for forholdet, og at sexlivet deres kun er tidsstyrt og presset ift eggløsning osv. Jeg hadde sett meg fornøyd med de 1,5 barna, men det er nå meg :-)

Anonymous poster hash: d658a...fe0

[AnonymBruker]

Du er fremdeles veldig ung, ennå ikke 30 år. Hadde sett meg om etter en ny mann. For 50 % av alle forhold ryker, og hva om deres forhold uansett ryker om 10 år? Da sitter du der, antakeligvis steril og med kun ett barn.

Anonymous poster hash: aa6b8...1f6

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så utrolig godt. Min mann var også plutselig "ferdig" da vi hadde fått nr.1 ( Han hadde også et fra før) Vi hadde hele tiden vært enige om to barn, og jeg ble så lei meg da han plutselig ble ferdig. Jeg begynte aldri på noe prev. ettersom første var med ivf. Plutselig var jeg gravid og nr.2 kom. Hadde han ikke villet ha flere så kunne jeg ha funnet meg en annen mann... Så viktig er det med barn for meg. Samme hva andre sier så vil aldri et stebarn bli 100% prosent ditt, det har allerede en mor.

Uansett, lykke til. 29 og 36 er ingen alder.

Anonymous poster hash: fe9bb...eff

[Gjest Riskjeks]

Du er fremdeles veldig ung, ennå ikke 30 år. Hadde sett meg om etter en ny mann. For 50 % av alle forhold ryker, og hva om deres forhold uansett ryker om 10 år? Da sitter du der, antakeligvis steril og med kun ett barn.

Anonymous poster hash: aa6b8...1f6

Herregud, for et svar.

Totalt uenig. (Forutsetter at TS og mannen ellers har et godt forhold selvsagt).

Hva får deg til å tro at hun vil bli lettere gravid med en annen mann? Først skal hun evt finne en annen mann - det kan fort ta noen år. Så skal de faktisk bli kjent - ingen bør får barn sammen før de har vært sammen i alle fall et par år. Da er TS fort i midten av 30-årene, og ingenting er blitt enklere mtp å unnfange. Så blir det sannsynligvis samme leksa om igjen med den nye mannen - alt sliten med å få barn. Hva får deg til å tro at en annen mann vil takle det så mye bedre?

Synes også det er hårreisende å skulle forlate en mann man elsker, og ikke minst, utsette barnet man faktisk har for samlivsbrudd, på grunn av et ønske om flere barn som slett ikke har noen større sjanse for å gå i oppfyllelse med en evt ny mann.

Forstår godt at du ønsker flere barn, men du har tross alt ett, og det er vanskelig for deg å få flere.

Hva med å slutte å prøve aktivt, men bare sørge for et godt og aktivt sexliv uten prevensjon og se hva som skjer? Så tar dere heller opp diskusjonen igjen om ingenting har skjedd om f.eks ett eller to år.

[Silfen]

Trenger da ingen mann. IVF med donor i Danmark funker fint.

[Gjest Riskjeks]

Trenger da ingen mann. IVF med donor i Danmark funker fint.

Men jeg regner med at mannen hennes ikke godtar noe slikt, så hun vil fortsatt måtte utsette barnet sitt for samlivsbrudd om hun skulle gjøre noe slikt. Og når hun har dokumenterte vansker med å unnfange, er det slett ikke større sjanse for å bli gravid med donor enn med mannen!

[Silfen]

Men jeg regner med at mannen hennes ikke godtar noe slikt, så hun vil fortsatt måtte utsette barnet sitt for samlivsbrudd om hun skulle gjøre noe slikt. Og når hun har dokumenterte vansker med å unnfange, er det slett ikke større sjanse for å bli gravid med donor enn med mannen!

Joda, men man trenger altså ikke styret med ny mann.

Og klinikk fremfor pulings er jo ofte enklere når man sliter.

[Gjest Riskjeks]

Joda, men man trenger altså ikke styret med ny mann.

Og klinikk fremfor pulings er jo ofte enklere når man sliter.

Fikk inntrykk av at TS hadde prøvd litt mer enn bare gamlemåten? Hun nevnte jo medisiner, testing osv.

De fleste vil jo også ha en far til barna sine.

Følger TS din og AB jeg siterte sin "oppskrift" kan hun jo like gjerne ende med ingen mann OG ingen flere barn... Da vil jeg tro hun (og ikke minst barnet hennes) har det bedre slik situasjonen er nå.

[Silfen]

Man må alltid sjanse. Nå skrev jeg jo bare hva jeg ville gjort. Jeg har full forståelse for at det ikke er veien å gå for mange.

[Gjest Riskjeks]

Man må alltid sjanse. Nå skrev jeg jo bare hva jeg ville gjort. Jeg har full forståelse for at det ikke er veien å gå for mange.

Ja, selvsagt, man har ulike prioriteringer og verdier.

Men uansett synes jeg TS må prioritere velferden til det barnet hun faktisk har foran sine egne ønsker om flere barn. Og sannsynligvis vil det barnet ha det bedre om mor og far holder sammen. Jeg mener på ingen måte at samlivsbrudd ødelegger ungene og alltid er negativt, men jeg synes det at den ene vil ha flere barn og den andre ikke, er en dårlig grunn for brudd hvis de ellers har et godt forhold.

Vil råde TS til å tenke over følgende: Hvis barneønsket/mangel på sådan ikke hadde vært en realitet, ville jeg ha ønsket å fortsette samlivet da? Hvor sterkt er barneønsket mitt i forhold til mitt ønske om å være sammen med mannen min og mitt ønske om at barnet mitt skal bo sammen med begge foreldrene sine? Og til slutt: Når sjansen er liten for å få barn i utgangspunktet, blir ikke sjansen bedre av å bytte mann. Hun kan altså risikere å ødelegge familien for ingenting.