Et lite sukk fra en som ikke får sove.

[AnonymBruker]

Skal prøve å fatte meg i korthet.

Har hatt en hard oppvekst, noe som preger meg den dag i dag i enkelte situasjoner. Jeg føler jeg er to personer, en som fungerer og en som nesten ikke eksisterer.

Først av alt er jeg mamma, jeg gjør alt for og med gutten(3 år) min som jeg er hjemmeværende med, det har styrket meg veldig etter at jeg fikk han (uplanlagt - fortsatt med barnefar gjennom ni år), jeg føler meg som supermamma og strekker meg langt og lenger for at han skal ha det bra.

Og i andre rekken kommer meg selv som en egen person. Jeg har slitt i jobb og skole sammenheng fra relativt ung alder, har vært til behandling i ti år nå på psykiatrisk avd, er med i daggruppe og går jevnlig til psykolog. Oppveksten for meg var hard for meg. Den dag i dag så klarer jeg ikke jobbe mer enn 20%, jo mer vi prøver å øke prosentene, jo lenger ned i prosent ender jeg opp - har en tålmodig og forståelsesfull arbeidsplass. Men jeg sliter masse med søvn, utmattelse, angst, og diverse annet.

Jeg har jo planer for fremtiden, at når barnet er kommet inn i barnehage, så ønsker jeg jo å kunne være frisk nok til å kunne jobbe mer, kunne bringe inn mer til felleskassen, kunne bygge litt oppunder for å kunne stille litt sterkere økonomisk ved evnt en ny graviditet. Jeg vil ha den hele hverdagen til andre som omringer meg. Har jo drømmer jeg vil oppfylle for meg selv også.

Nå har behandleren min sagt at når det kommer til jobb eller studier, så kommer jeg aldri til å fungere 100%, det er muligheter for at jeg kan klare 50%, men hun ser ikke for seg at det kan bli noe mer enn det. Så hun ønsker at når AAP går ut i år, så burde jeg gå over på uføre for de resterende prosentene jeg ikke kan jobbe. At jeg heller burde bruke tiden og energien min på barnet mitt.
Jeg føler jeg er for ung til å bli uføre, uansett hvor mange prosent det er snakk om. Jeg er i slutten av tjueårene, og har heller ikke opparbeidet meg en større inntekt til at uføre egentlig kan bringe med seg noe, jeg vil jo få minste sats. Har minstesats nå på AAP som reguleres utifra hva jeg tjener på mine 20% nå, så jobben gir meg ikke noe økonomisk, den er mer for min egen del - for at jeg skal føle at jeg er en del av samfunnet.

Jeg blir så trist å føler at alle planene mine blåses rett ut vinduet og at jeg er misslykket når jeg får en slik beskjed. Planen var jo å begynne planleggingen av et nytt barn til neste år, når jeg har fått jobbet meg opp i nesten to år mens guttungen var i barnehage, min største drøm er jo enda ett barn. Men vi kan ikke klare det økonomisk med det jeg får inn nå med enda ett barn. Mitt mål her i livet er jo ikke å bare kunne fungere optimalt for barnet og alt som handler om det, men også for min egen del, for at jeg skal kunne føle at jeg utgjør en forskjell både for meg selv og andre.

Føler meg misslykket og verdiløs. Hvorfor kan jeg ikke bare bli frisk både fysisk og psykisk, hvorfor tar det så lang tid? Noen andre som har vært i en lignende situasjon? Som gjerne har litt erfaringer? Har så lyst til å bare grave meg langt langt ned. Som mamma er jeg best i test for mitt barn, men for meg selv, så duger jeg visst ikke.

Takk for at du tok deg tid til å lese, enten du har noe å komme med eller ikke, det var uansett deilig å lette litt på hjertet. :-)

Anonymous poster hash: 24d48...70d

[Pusheen]

Først av alt: vær stolt over at du er en så god mor for barnet ditt! Ikke vær redd for å bare kunne klare 50% jobb eller skole. Jeg vet ikke hva som ligger til grunne her, men om psykologen din sier det, så betyr det jo ikke at det er fasiten heller. Men om du sliter så er kanskje 50% en start? Så får du ta ting i ditt eget tempo. Ikke press deg selv. Jeg var 100% uføre for bare noen år siden, og nå er jeg fulltidsstudent og alenemamma og det går kjempefint. Har selvfølgelig tunge perioder, men da er det godt å ha en psykolog å snakke med. Du er IKKE verdiløs og IKKE mislykket. Du har en sønn, som er glad i mammaen sin. Fordi du tar godt vare på ham.

Du fortjener også egentid. Snakk med barnefar og si at du vil på spa med venninner, få barnevakt og dra ut og spis med mannen din, få et lite avbrekk.

Planer er sunt å ha, men du trenger ikke gjøre alt med en gang. Ta ting rolig, ett skritt om gangen, en dag av gangen. Jeg vet ikke helt hvor mye av mine erfaringer jeg vil legge ut her, men hvis du vil kan du jo sende meg en melding på innboks så kan vi snakke der. Håper du får sove snart.

[AnonymBruker]

Tusen takk for tilbakemelding!

Jeg er så absolutt stolt over meg selv, men som mamma, over at jeg har et så flott barn som jeg har og alt jeg får til som mamma, jeg har overrasket meg selv sterkt der og får bare skryt.

Er bare så oppgitt og lei meg når det gjelder det resterende, etter å ha vært i behandling så lenge, vi hadde planene klare fra start, både med behandlingssenteret men også privat mellom meg og min mann. Det er vel heller en enorm skuffelse ovenfor ikke bare meg selv, men også min mann og min sønn, over at jeg ikke har klart å komme i mål enda, og at jeg ender opp som uføre før fylte tredve. Jeg føler at jeg har jobbet så hardt og så lenge for å komme ett steg lenger, men for hvert steg frem føles det som om jeg blir dradd ti steg tilbake. Som om jeg står på stedet hvil.

Så bra at du har kommet lengre! Det kan sikkert ikke ha vært lett. Kanskje det finnes håp for meg også?
Og får jeg motet til meg, så skal jeg ta å sende deg en melding, enn så lenge så liker jeg den anonyme biten i frykt for å bli kjent igjen, da svært få vet om situasjonen.

Egentid er noe jeg kan få når jeg enn måtte ønske det, vi har ingen avlastning å få for å kunne gjøre noe sammen utenfor husets fire vegger uten barn, så vi veksler på dagene, men vi bruker jo også kveldene sammen til å prate sammen, kose oss med god mat i sofaen, filmer osv. Så føler vi får utnyttet tiden sammen passe bra etter leggetid. Selv om kveld ut sammen, det være seg for en spasertur, middag, kino eller annet, hadde vært litt deilig. :-)

TS

Anonymous poster hash: 24d48...70d

[AnonymBruker]

Behandleren din kan jo ikke bestemme hva du skal gjøre. Du står fritt til å selv jobbe for det du anser for å være et realistisk mål. Og det målet kan du justere etterhvert som tiden går.

Anonymous poster hash: b6dea...d66

[AnonymBruker]

Behandleren din kan jo ikke bestemme hva du skal gjøre. Du står fritt til å selv jobbe for det du anser for å være et realistisk mål. Og det målet kan du justere etterhvert som tiden går.

Anonymous poster hash: b6dea...d66

Nei selvsagt er det ikke noe en behandler kan bestemme. Men å komme seg frem til et mål, kan ta alt ifra 6 mnd, til ett år, til to år. Og så lenge kan vi ikke gå uten den lille inntekten jeg får inn. Når AAP går ut, så joda, det kan jo søkes om forlengelse men utifra hva jeg har blitt fortalt er dette noe som er vanskelig når en har mottatt AAP i fire år.

NAV ønsker meg ut i full jobb nå, det har de ville i noen år, og jeg forstår dem - jeg vil jo dette selv. Men det går ikke. Med press fra NAV og behandling som tar tid, så kjenner jeg veldig på det. Det gjør jeg.

TS

Anonymous poster hash: 24d48...70d

[AnonymBruker]

Vær glad for det du klarer å jobbe! Jobben gir kanskje ikke noe ekstra økonomisk nå, men den er vinduet ditt til økt ansiennitet, høyere lønn og bedre pensjonsutbetalinger. Ikke vær lei for at du "bare" kommer til å jobbe 20-50%, vær glad for at du kan jobbe i det hele tatt sånn at du kan opparbeide deg ansiennitet og bedre lønnsbetingelser.

Anonymous poster hash: dc593...907