Vil bidra til lyspunkter!

[AnonymBruker]

En venninne (25 år) som bor langt unna kommer på besøk til helgen. Vi ble kjent mens vi lenge bodde i samme by pga. studier/jobb. Etter det har vi besøkt hverandre av og til. Nå har jeg ikke sett henne siden sist sommer.

Hun har det veldig tøft nå. (Faren hennes døde før hun ble født.) Tanta som hun var veldig nær døde for et par år siden (i en ulykke), og nå er moren hennes svært syk (brystkreft med spredning til lymfer, lunger, hjerne). Kun få måneder igjen, tror legene.

Jeg har sagt at hun kan ta kontakt når som helst, jeg er der for henne. Men tror hun føler veldig at hun ikke vil "bry" folk. Også meg, selv om jeg sier at jeg vil at hun skal kontakte. Hun har åpnet seg når vi har møttes, tenker hun vil gjøre det nå og.

Vet hun setter pris på litt tilbakemelding.

Hva bør jeg si til henne? Jeg kan jo ikke forestille meg hvordan det er å aldri ha blitt kjent med pappan sin, og miste folk som står en nær. Spesielt mamman.... Hun har snart ikke igjen noen familie nå. Litt kontakt med enkemannen til tanta, men han bor langt unna.

Ser for meg at jeg hadde lagt meg ned og aldri stått opp igjen om jeg var i hennes situasjon. Synes hun er ekstremt sterk! Men hun har sagt at hun føler seg svak. Og at det ikke er noe fungerende hjelpeapparat rundt henne.

Hun har gått ned i vekt, sover dårlig, "kobler ut" i samtaler osv.

Kan dere tipse meg om noe jeg kan tipse henne om? Hvem er det som skal kunne være der for henne, av profesjonelle mener jeg?

Hun er veldig alene om hele greien med moren.

Hva kan vi finne på når hun er her? Hun er ofte sliten nå, så veldig mye aktiviteter blir det ikke. Men litt frisk luft og morsomme/hyggelige ting blir godt!

Vil både snakke om det som er vanskelig og koble av med andre ting.

Flott om både "proffe", folk som selv har erfaring med mye trist/sykdom, og venner av disse osv. svarer!

Anonymous poster hash: b648e...cee

Anonymous poster hash: 1f868...c98

[AnonymBruker]

Vær søsteren hennes, la henne bli en del av din familie når alt er over. Så vet hun at hun ikke går til "ingenting". Ofte kan tanken på å bli helt alene være veldig vond.

Anonymous poster hash: ee74f...1f5

[Gjest *Andrea*]

Hun er heldig som har en venn som deg
Kanskje du kunne hjulpet henne med å få kontakt med andre pårørende gjennom kreftforeningen? Kan være godt å snakke med noen i samme situasjon, så hun ikke føler seg så alene. Ellers tror jeg det viktigste er at du bare er en god venn for henne i sorgen, stiller opp og viser at du bryr deg. Fortsett å vis omtanke for henne etter at moren har godt bort, ofte glemmer folk at savnet varer, selv om sorgen blir mindre og man klarer å leve et tilnærmet normalt liv, vil hun muligens ha dager hvor det er vanskelig å stå opp, så det er viktig å fortsette å vise omtanke.

Ta henne med på noe du vet hun liker og som gjør henne glad!:-) Gi henne lyspunkter i hverdagen. Forstår at hun ikke orker så mye nå, men er viktig at hun ikke blir helt passiv heller. Så kan dere spise en god middag sammen, gå en tur, alt ettersom hva dere foretrekker, så hun har mulighet til å åpne seg : )