Deprimert.. Føler meg så usynlig både på jobb og privat

[AnonymBruker]

Vil bare presisere at jeg mener det er MEG det er noe galt med her, ikke de som nevnes i denne teksten.

Etterhvert som jeg har flyttet litt rundtomkring i landet og gått fra den ene jobben til den andre har jeg begynt ¨å innse at det er ett eller annet ved meg som gjør at jeg ikke greier å utvikle nære relasjoner til folk rundt meg.

Oppfatter ikke meg selv som sjenert, men er nok ganske anonym. Spesielt hvis vi er en gjeng, da kan jeg lett blekne og forsvinne litt i mengden.

Selv om jeg har tredt inn i voksenlivet føler jeg ikke at jeg har funnet meg selv. Føler meg fremdeles veldig usikker, og skjønner ikke helt hvem jeg er enda.

Ene dagen kan jeg være veldig "på" mens andre dager er jeg så sliten og lei meg at jeg knapt sier et ord(uten å være "sur", men holder meg vel litt i bakgrunnen).

Blir så deprimert av det mønsteret jeg de siste årene har begynt å se hos de som er rundt meg, i jobbsammenheng men også familiært. Føler ikke stemmen min blir hørt. Snakker noen i munnen på meg kan du være sikker på at ingen hører min røst.

På jobb er vi forsåvidt en fin gjeng, som er flinke til å f.eks huske hverandres bursdag osv, men min bursdag går alltid i glemmeboken. Jeg vet at det ikke er bevisst, det er ingen som går inn for å være slem med meg. Men jeg vil tro jeg er en person som er lett å glemme.

Ved kaffepauser er det aldri noen som vil tilbringe pausen med meg. Jeg pleier å spørre andre om vi ikke skal ta en kaffekopp, og pleier som regel å få ja da, selv om jeg vet at de aldri hadde giddet det om jeg ikke hadde spurt. Dette vet jeg, da de aldri spørr meg tilbake. Så det blir til at jeg stort sett spiser nistepakka mi alene.

Når det gjelder jobben er det blitt min store sorg i livet. Jeg ser at andre bonder veldig lett, mens jeg er den som alltid blir stående litt utenfor.

Prøver så godt jeg kan å holde meg inne i gjengen, ved f.eks å sende på en sms og spørre om noen har lyst til å ta en pils ute, komme hjem til meg på kaffe osv, men det blir som regel aldri noe av. "Kanskje en annen dag", er noe jeg hører ofte. Har blitt til at jeg nesten føler meg litt innpåsliten.. og det er jo ikke noe digg følelse:/

Det her er noe som som regel går igjen på alle arbeidsplassene jeg har vært innom, mer eller mindre. Så det er ikke kollegaene mine det er noe galt med, har skjønt at det er meg. Har innsett at jeg er en litt snål person, som ikke er så enkel å omgås, selv om jeg prøver så godt jeg kan. Jeg blir glad hver gang jeg lykkes, hver gang noen faktisk vil tilbringe tid med meg. Men jeg føler meg veldig som en folk går til når de ikke har noen annen utvei. Finnes det andre alternativer velger de heller det.

De siste ukene har vært tunge, har vært veldig lei meg. Rett og slett deprimert. Skjønner ikke hva som er i veien med meg, hvorfor ingen liker meg.

Jeg er ikke interessert i å fremstå som et offer, selv om det kanskje virker sånn med denne teksten jeg skriver nå.

Bare ville få det ned på papir, håper noen leser dette og kan gi meg nøkkelen til et bedre liv. Jeg har det ikke noe bra med meg selv.

Hvordan kan jeg bli sikrere på meg selv, og få en klarere stemme som høres? Jeg vil så gjerne synes. Har så lyst til å være en person som folk faktisk husker, og som folk har lyst til å henge med.

Anyone?

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd

[AnonymBruker]

Hei Jeg har ikke noe fasitsvar eller noen nøkkel som kan forandre alt, til deg, men jeg fikk lyst til å svare, fordi jeg kjenner meg litt igjen. Jeg er en ganske stille og forsiktig person av natur, og det skal som regel veldig mye til før jeg klarer å heve stemmen. Dermed kjenner jeg igjen den følelsen du beskriver når noen snakker i munnen på deg, og man alltid ender som den som ikke blir hørt. Og i at noen dager klarer man å være «på» og «med», mens andre ganger er man sliten og lei og bare forsvinner.

Men jeg har ikke dårlig selvtillit mer, og har sluttet å føle meg usynlig og kjedelig. Jeg kjenner ikke deg, og det eneste jeg føler jeg vet om deg, er at du er flink til å skrive og uttrykke deg, men jeg er også sikker på at du ikke er kjedelig. For min del sluttet jeg å tenke at jeg var det da jeg aksepterte at jeg er stille, forsiktig og litt tilbakeholden, og begynte å se på det som gode ting i stedet for et problem. Etter hvert har jeg sluttet å bli fortvilt når de dagene jeg føler meg usynlig dukker opp, for jeg vet at det går over.

Jeg tror ikke det er du som er problemet, men måten du tenker om deg selv på. Og jada, det er veldig enkel og ganske standard ting å skrive. Men jeg vedder på at det stemmer. Du høres ut som en koselig person. Det burde være flere som var flinkere til å invitere kollegene sine på kaffe eller en pils. Jeg har forsøkt selv noen ganger, men ofte blir det ikke noe av, for de fleste er opptatte med sine liv utenom jobb, og har sjelden tid samtidig, og så gir man opp etter hvert. Ikke gjør det

Anonymous poster hash: 4987c...290

Anonymous poster hash: 4987c...290

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen og har faktisk klart å komme meg ut av det med litt jobbing. Det jeg innså var at jeg hadde lav selvfølelse. Jeg følte ikke at jeg hadde "lov" til å ta plass eller bruke av andres tid. De konkrete tingene som hjalp for meg:

- lese denne boken: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2589278

- mindfulness meditasjon. øvelser som f.eks. denne daglig:

- spise sunt og sove passe, dvs. ca 7-8 timer hver natt

- trene flere ganger i uka.

I tillegg viste det seg at jeg hadde lavt nivå av d-vitamin, som er veldig vanlig blant oss nordboere og som blant annet kan bidra til nedstemthet.

Anonymous poster hash: 3e120...130

[Edvarda]

Dette var ganske leit å lese. Jeg har vel ikke mange råd, men ett som kanskje kan prøves, siden du har mange gamle arbeidsplasser: Velg en person fra disse du tror vil være grei og ærlig, og legg frem det du skriver om her, og be om litt innspill. Det tror jeg kan være interessant. Ellers veldig lykke til med alt!

[AnonymBruker]

Jeg vet litt hvordan du har det, TS. Nå skal ikke jeg komme med at "det er bare å gjøre sånn og sånn", for sånn er det ikke. Men! Det som hjalp meg ift. jobben var å bli bedre kjent med kollegene mine hver for seg, vi kommer heldigvis ganske godt overens, og har etter hvert skapt flere "interne" ting med hver og en sånn at vi kommer nærmere hverandre. Da ble det også etterhvert mye lettere å bli hørt med en gang vi var sammen i en gruppe, i starten var jeg 100% usynlig. Jeg har også jobbet en del med mitt eget kroppsspråk, og forsøker hardt å være blid og virke lett til sinns. Dette kommer jo selvfølgelig an på hvordan en passer med kollegene én og én. I andre jobber jeg har hatt har dynamikken vært såpass slarkete at jeg har forsvunnet helt og blitt direkte oversett.

Anonymous poster hash: b2fd5...b2e

[AnonymBruker]

TS her. Takk for fine tips, skal se på de

Jeg både tror og håper at dere her som skriver at dere kjenner dere igjen har andre mennesker i livene deres. En egen flokk. Jeg har ingen, er stort sett med meg selv hele tiden. Så det er veldig tøft for meg.

Og jeg har virkelig forsøkt å selge meg inn. Men når man får avslag for 2.gang når du spørr en person om de vil komme innom meg på kaffe så vet jeg liksom ikke helt... Er så redd for at folk snakker om meg som "hun innpåslitne" også.

Jeg har bevisst siktet meg inn på de som er på min alder på jobb, det er de jeg har "mast" mest på. Men de vil ikke.

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd

[AnonymBruker]

TS her. Takk for fine tips, skal se på de

Jeg både tror og håper at dere her som skriver at dere kjenner dere igjen har andre mennesker i livene deres. En egen flokk. Jeg har ingen, er stort sett med meg selv hele tiden. Så det er veldig tøft for meg.

Og jeg har virkelig forsøkt å selge meg inn. Men når man får avslag for 2.gang når du spørr en person om de vil komme innom meg på kaffe så vet jeg liksom ikke helt... Er så redd for at folk snakker om meg som "hun innpåslitne" også.

Jeg har bevisst siktet meg inn på de som er på min alder på jobb, det er de jeg har "mast" mest på. Men de vil ikke.

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd

Kjenner meg igjen, men jeg er mann. Nordmenn er ofte veldig kalde, og lite forståelsesfulle når det gjelder andres ensomhet. Ekskluderende er vel det det hele kan generaliseres med.

Når du tar kontakt med kompisen for nte gang og han ikke kan møte deg/være med på det du foreslår, så gir du deg til slutt. Og når det aldri kommer noen henvendelse andre veien, så er det hele bare trist.

Men håpet må vi ha! Jeg vet at om jeg møter noen som inviterer til noe, så skal jeg stille opp. Tror også jeg lettere avdekke om en person er ensom, da jeg er det selv ofte. Da vet man hvilke spørsmål som gir svaret på det.

Og jeg er ingen avviker sosialt sett, tvert imot. På jobb i kundekontakt er jeg sosial og godt likt, men det blir ikke det samme.

Anonymous poster hash: 0779e...4c2

[AnonymBruker]

Google psykolog i området der du bor og bestill time i dag. Du trenger hjelp til åvtakle de vonde følelsene du har og hjelp til å finne ut hvem du er og hvor evt. skoen trykker ift. til de rundt deg.

Det er mange som sier at de har ikke råd til privat psykolog, men du behøver ikke å gå der hver uke, og det er ikke sikkert at du trenger å gå der så lenge. Og du og psykologen din kan sammen bli enige om at dersom du har behov for et langvarig tilbud så kan psykologen din hjelpe deg med å henvise til offentlig psykolig og i mellomtiden mens du venter går du til den private.

Gjør dette fir deg selv. Ring og få en time i dag. De følelsene du sitter på nå er så vonde at du trenger hjelp.

Anonymous poster hash: d36b1...da0

[AnonymBruker]

Google psykolog i området der du bor og bestill time i dag. Du trenger hjelp til åvtakle de vonde følelsene du har og hjelp til å finne ut hvem du er og hvor evt. skoen trykker ift. til de rundt deg.

Det er mange som sier at de har ikke råd til privat psykolog, men du behøver ikke å gå der hver uke, og det er ikke sikkert at du trenger å gå der så lenge. Og du og psykologen din kan sammen bli enige om at dersom du har behov for et langvarig tilbud så kan psykologen din hjelpe deg med å henvise til offentlig psykolig og i mellomtiden mens du venter går du til den private.

Gjør dette fir deg selv. Ring og få en time i dag. De følelsene du sitter på nå er så vonde at du trenger hjelp.

Anonymous poster hash: d36b1...da0

Ville ikke nevne det i det første innlegget, men jeg har allerede mange år innen psykiatrien bak meg. Jeg orker ikke mer av det, det førte ingensteds hen.. Prøvde så og si det meste.

DEssuten frykter jeg at hvis jeg hadde fortalt en psykolog de tankene jeg går og bærer på nå, så hadde vedkommende tvangsinnlagt meg på flekken.

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd

[AnonymBruker]

Ville ikke nevne det i det første innlegget, men jeg har allerede mange år innen psykiatrien bak meg. Jeg orker ikke mer av det, det førte ingensteds hen.. Prøvde så og si det meste.

DEssuten frykter jeg at hvis jeg hadde fortalt en psykolog de tankene jeg går og bærer på nå, så hadde vedkommende tvangsinnlagt meg på flekken.

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd

Men det kan godt være at det ville kommet noe godt ut av det. Å bli innlagt altså. Og er du så deprimert så sier det seg ihvertfall at du trenger psykolog. Har du prøvd privat psykolog? Jeg har mye bedre erfaringer med private enn offentlige.

Anonymous poster hash: d36b1...da0

[AnonymBruker]

TS, jeg skrev til deg lenger oppe tidligere. Jeg bare lurer på hvordan det går når du først drikker kaffe på tomannhånd? Er det god stemning, eller veldig stille?

Anonymous poster hash: b2fd5...b2e

[AnonymBruker]

Sender deg en klem ts

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i hvordan du har det. Jeg har også veldig vanskelig for å få venner, men jeg vet hvorfor og har nå lært meg å leve med dette.

Jeg lurer litt på hvilken relasjon du har til din familie? For meg så høres det ut som du egentlig bare trenger noen å snakke med, og noen som viser at de ønsker å tilbringe tid med deg og høre på deg? Har du andre bekjente fra fortiden din som du har hatt en nær relasjon med, som du kanskje kan strekke ut en hånd til?

Jeg mener å ha hørt at man gå til noe som heter noe a la "Mental Coach", som er ment å blant annet heve selvtillit og selvfølelse. Rett å slett bidra til å snu de negative følelsene du har. For meg virker det som du er inne på ett litt negativt spor, og trenger en dytt for å komme deg over i ett annet spor.

Kanskje du kan oppsøke fastlegen din, og be om veiledning fra vedkommende? Du trenger nødvendigvis ikke bli henvist til psykolog, men kanskje en annen form for spesialt som har andre arbeidsmetoder enn en psykolog? Jeg har ikke erfaring på dette området, så arrester meg gjerne dersom det ikke finnes andre alternativer innen det psykiske helsevesenet i Norge (?).

Anonymous poster hash: f552d...080

[*melis*]

Vil bare presisere at jeg mener det er MEG det er noe galt med her, ikke de som nevnes i denne teksten.

Etterhvert som jeg har flyttet litt rundtomkring i landet og gått fra den ene jobben til den andre har jeg begynt ¨å innse at det er ett eller annet ved meg som gjør at jeg ikke greier å utvikle nære relasjoner til folk rundt meg.

Oppfatter ikke meg selv som sjenert, men er nok ganske anonym. Spesielt hvis vi er en gjeng, da kan jeg lett blekne og forsvinne litt i mengden.

Selv om jeg har tredt inn i voksenlivet føler jeg ikke at jeg har funnet meg selv. Føler meg fremdeles veldig usikker, og skjønner ikke helt hvem jeg er enda.

Ene dagen kan jeg være veldig "på" mens andre dager er jeg så sliten og lei meg at jeg knapt sier et ord(uten å være "sur", men holder meg vel litt i bakgrunnen).

Blir så deprimert av det mønsteret jeg de siste årene har begynt å se hos de som er rundt meg, i jobbsammenheng men også familiært. Føler ikke stemmen min blir hørt. Snakker noen i munnen på meg kan du være sikker på at ingen hører min røst.

På jobb er vi forsåvidt en fin gjeng, som er flinke til å f.eks huske hverandres bursdag osv, men min bursdag går alltid i glemmeboken. Jeg vet at det ikke er bevisst, det er ingen som går inn for å være slem med meg. Men jeg vil tro jeg er en person som er lett å glemme.

Ved kaffepauser er det aldri noen som vil tilbringe pausen med meg. Jeg pleier å spørre andre om vi ikke skal ta en kaffekopp, og pleier som regel å få ja da, selv om jeg vet at de aldri hadde giddet det om jeg ikke hadde spurt. Dette vet jeg, da de aldri spørr meg tilbake. Så det blir til at jeg stort sett spiser nistepakka mi alene.

Når det gjelder jobben er det blitt min store sorg i livet. Jeg ser at andre bonder veldig lett, mens jeg er den som alltid blir stående litt utenfor.

Prøver så godt jeg kan å holde meg inne i gjengen, ved f.eks å sende på en sms og spørre om noen har lyst til å ta en pils ute, komme hjem til meg på kaffe osv, men det blir som regel aldri noe av. "Kanskje en annen dag", er noe jeg hører ofte. Har blitt til at jeg nesten føler meg litt innpåsliten.. og det er jo ikke noe digg følelse:/

Det her er noe som som regel går igjen på alle arbeidsplassene jeg har vært innom, mer eller mindre. Så det er ikke kollegaene mine det er noe galt med, har skjønt at det er meg. Har innsett at jeg er en litt snål person, som ikke er så enkel å omgås, selv om jeg prøver så godt jeg kan. Jeg blir glad hver gang jeg lykkes, hver gang noen faktisk vil tilbringe tid med meg. Men jeg føler meg veldig som en folk går til når de ikke har noen annen utvei. Finnes det andre alternativer velger de heller det.

De siste ukene har vært tunge, har vært veldig lei meg. Rett og slett deprimert. Skjønner ikke hva som er i veien med meg, hvorfor ingen liker meg.

Jeg er ikke interessert i å fremstå som et offer, selv om det kanskje virker sånn med denne teksten jeg skriver nå.

Bare ville få det ned på papir, håper noen leser dette og kan gi meg nøkkelen til et bedre liv. Jeg har det ikke noe bra med meg selv.

Hvordan kan jeg bli sikrere på meg selv, og få en klarere stemme som høres? Jeg vil så gjerne synes. Har så lyst til å være en person som folk faktisk husker, og som folk har lyst til å henge med.

Anyone?

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd

Jeg fikk litt vondt inni meg når jeg leste dette innlegget, mye av det kunne vært skrevet av meg selv, og jeg skjønner deg veldig godt. Jeg er også en litt anonym person. Jeg har aldri trivdes med å være sosialt midtpunkt og hater å ta ordet i forsamlinger hvor jeg ikke føler meg trygg på alle menneskene som er til stede. Samtidig kan jeg også være utadvendt og sprudlende når jeg er i det rette humøret. Som deg vet jeg ikke helt hvor jeg har meg selv, da det avhenger veldig av dagsformen og hvem jeg er rundt. Jeg merker imidlertid at jeg får mye mer oppmerksomhet når jeg er i godt humør og har god selvtillit enn når jeg er nedstemt og føler meg dritt. Jeg tror rett og slett at selvtillit og humør har alt å si for hvordan folk oppfatter en. En person med godt humør og god selvtillit vil utstråle positiv energi og gjøre seg selv bemerket (jeg tror også man automatisk snakker høyere og har et mer aktivt kroppspråk som gjør at man blir lagt merke til når man føler seg bra). Motsatt vil en person med negative tanker om seg selv snakke lavere, "gjemme seg bort", ha et lukket kroppsspråk og utstråle negativ energi som gjør at folk ikke trives i personens selskap. Jeg er inne i en dårlig periode selv (spesielt på jobb) og merker stor forandring i måten folk behandler meg på nå når jeg er litt deppa, i forhold til når jeg var sprudlende og utadvendt i starten. Det er en vond sirkel å komme ut av, og det er ikke lett, men første skritt tror jeg er å bli bevisst på kroppsspråket og forsøke å snakke høyere og ha et åpent og "inviterende" kroppsspråk. Det er noe som heter "fake it 'till you make it": Prøv å forandre de ytre faktorene (kroppspråk, stemmeleie/tonefall og smil!), så vil forhåpentligvis humøret og selvtilliten komme tilbake etter hvert

[AnonymBruker]

Jeg fikk litt vondt inni meg når jeg leste dette innlegget, mye av det kunne vært skrevet av meg selv, og jeg skjønner deg veldig godt. Jeg er også en litt anonym person. Jeg har aldri trivdes med å være sosialt midtpunkt og hater å ta ordet i forsamlinger hvor jeg ikke føler meg trygg på alle menneskene som er til stede. Samtidig kan jeg også være utadvendt og sprudlende når jeg er i det rette humøret. Som deg vet jeg ikke helt hvor jeg har meg selv, da det avhenger veldig av dagsformen og hvem jeg er rundt. Jeg merker imidlertid at jeg får mye mer oppmerksomhet når jeg er i godt humør og har god selvtillit enn når jeg er nedstemt og føler meg dritt. Jeg tror rett og slett at selvtillit og humør har alt å si for hvordan folk oppfatter en. En person med godt humør og god selvtillit vil utstråle positiv energi og gjøre seg selv bemerket (jeg tror også man automatisk snakker høyere og har et mer aktivt kroppspråk som gjør at man blir lagt merke til når man føler seg bra). Motsatt vil en person med negative tanker om seg selv snakke lavere, "gjemme seg bort", ha et lukket kroppsspråk og utstråle negativ energi som gjør at folk ikke trives i personens selskap. Jeg er inne i en dårlig periode selv (spesielt på jobb) og merker stor forandring i måten folk behandler meg på nå når jeg er litt deppa, i forhold til når jeg var sprudlende og utadvendt i starten. Det er en vond sirkel å komme ut av, og det er ikke lett, men første skritt tror jeg er å bli bevisst på kroppsspråket og forsøke å snakke høyere og ha et åpent og "inviterende" kroppsspråk. Det er noe som heter "fake it 'till you make it": Prøv å forandre de ytre faktorene (kroppspråk, stemmeleie/tonefall og smil!), så vil forhåpentligvis humøret og selvtilliten komme tilbake etter hvert

Jeg prøver, og er ekstra bevisst på hvordan jeg er når jeg har dårlige dager. Selv om jeg ikke er i form smiler jeg, og er egentlig som før. Er aldri sur, men jeg er ikke så snakkesalig og holder meg mest i bakgrunnen, sånn som du skriver her.

Når du har gode dager, hvordan takler du da at folk ikke hører deg? Jeg er nesten der at jeg har lyst til å ta det opp, spørre hvorfor de gjør det. Men vet ikke om det er så lurt

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd

[AnonymBruker]

TS, jeg skrev til deg lenger oppe tidligere. Jeg bare lurer på hvordan det går når du først drikker kaffe på tomannhånd? Er det god stemning, eller veldig stille? Anonymous poster hash: b2fd5...b2e

Ingen av delene? Haha uff...

Som sagt er jeg ikke sjenert av meg. Men jeg har heller ikke noe interessant liv. Har ikke barn, ikke reist så mye, ingen spennende hobbyer. Så det blir mest til at jeg sitter og engasjerer meg i kollegaen min sitt liv. Får aldri/sjelden spørsmål. Dette har jeg blitt

mer bevisst på og har begynt å fortelle om eget liv av eget iniativ, uten at noen spørr. Som skrevet tidligere sliter jeg litt psykisk, har alltid syntes det er u behagelig å ha en person rett fremfor meg når jeg spiaer/drikker kaffe, men dette har avtatt en del de siste årene. Men kanskje det ubevisst sitter i meg fremdeles. Øyekontakt har jeg også vært veldig dårlig på, men det har jeg trent mye på, så det er nesten ikke noe problem lenger.

Om jeg skal gjette tror jeg problemet med meg er at folk finner meg netvøs/uinteressant og at de helst vil slippe å være med meg.

Anonymous poster hash: 0abcd...dbd