Bør mannen underrettes om en eventuell abort?

[MissSo]

Dette er ikke noe jeg kan ta opp med venner og bekjente, så jeg prøver å lufte spørsmålet her.

Casen er som følger: Jeg har det siste halve året hatt et forhold til en mann som er ganske så bestemt uforpliktende. Vi er på to vidt forskjellige steder i livet.

For et par uker siden var det et prevensjonsuhell og nødprevensjon ble benyttet. Som kjent virker ikke den alltid og de siste dagene har skremmende kjente symptomer dukket opp og det blir nok innkjøp av tester i morgen.

Min egen situasjon (uten å gå nærmere inn på detaljer) sammen med økonomi og helse, tilsier at et barn ikke er spesielt lurt. For å si det fryktelig enkelt.

Hvis det skulle vise seg å være tilfelle vet jeg at det av hensyn til absolutt alle som blir involvert er bare et alternativ. Selv om jeg også vet at det blir et forferdelig valg å ta.

Spørsmålet mitt er da om mannen det gjelder i det hele tatt bør få vite det? Jeg aner ikke hva han mener om saken, men han er absolutt ikke på et sted i livet der det å være deltidspappa er ønskelig.

Blir det bare å påføre han unødvendig bekymring? Det pågående forholdet må uansett endes, uansett utfall av dette. De siste dagene har vist meg at dette ikke kan fortsette.

Kan dere som kvinner gi meg råd og kan dere eventuelt spørre eventuelle menn i nærheten? Hadde de villet vite om en graviditet hvis det var helt garantert at det aldri ble noe av? Eller er det ignorance is bliss som teller her?

Blir veldig takknemlig for alle svar, jeg føler meg så absolutt veldig alene med tankene mine i kveld.

Endret 23. februar 2014 av MissSo

[Gjest Nightwich]

Selvfølgelig skal han vite om det og være med på å bestemme hva som skal gjøres. Det er like mye hans barn og min mening er at du ikke kan fjerne det hvis han ønsker å beholde det.

[MissSo]

Mener du det? Hvis mor velger å beholde mot fars vilje er det jo fysisk mulig å få det til uten at han involveres overhodet hvis det er ønskelig, men jeg kan jo umulig bære frem et barn uten å bli mor, med alt det medfører. Jeg krangler absolutt ikke, her! Jeg vil bare vite mer om hva du mener.

[Veggdyret]

Så lenge du ikke ser for deg noen fremtid med denne mannen, ville jeg tatt abort og holdt kjeft om det. Ser ikke at det kan komme noe positivt ut av å fortelle om det, med mindre du ønsker å ha ham der for å trøste deg (og det høres ikke ut som om dere har et slikt forhold).

[Gorgonzola]

Ikke plag menn med happenings de uansett ikke har noen påvirkning på. Graviditet, abort, unger og sånn - det kan dere sysle med på egen uten å plage oss gutta med slike trivialiteter.

Vi har tross alt viktige ting å ta oss av.....

[MissSo]

Det er det jeg mistenker meg selv for, å ha han der for trøsten sin del. Han har stilt opp etter dødsfall i familien og kriser på arbeidsplassen min, og han lytter og sier alle de riktige tingene. Men dette angår han jo enormt personlig også! Uttalelsene hans angående det å bli stefar er så bastante og ufravikelige at det hersker ingen tvil. Han var riktignok ikke med meg på apoteket, men ba om å få en melding etter at pillen var tatt. Vi er glade i hverandre slik en må være for å kunne ha et seksuelt forhold, men er begge veldig enige i at det er for mange praktiske hindringer i veien for en fremtid sammen. Barna mine vet hvem han er, men har ingen anelse om at han er mer enn en som mamma kjenner.

[Gjest heihade]

Selvfølgelig skal han vite om det og være med på å bestemme hva som skal gjøres. Det er like mye hans barn og min mening er at du ikke kan fjerne det hvis han ønsker å beholde det.

Det er hans sædcelle, ja. Men det er mors kropp og det er mors ni måneder.

[AnonymBruker]

Det er hans sædcelle, ja. Men det er mors kropp og det er mors ni måneder.

Ungen er inne i mors kropp ja, men det er ikke mors kropp. Det er like mye hans barn.

Til TS: Du burde så absolutt fortelle han det.

Anonymous poster hash: b65a5...94e

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt abort og kuttet forbindelsen for godt. Det ser ikke ut som det er en fremtid der uansett.

Anonymous poster hash: 9b4af...3b6

[MissSo]

Og testen er positiv. Faktisk i flertall, tok tre for sikkerhetsskyld. Rakk ikke ringe sykehuset før de stengte i dag, men har fått lest meg opp på diverse nettsider. Uansett hva mitt lokale sykehus velger å gjøre så ser jeg at jeg ikke kan gjøre dette alene. Jeg må ha en voksen person både til å hente meg og være sammen med meg etterpå. Og da har jeg et problem. Det er rett og slett ingen jeg stoler nok på til å be om det. Mannen det er snakk om er en som mine venner elsker og ser på som min perfekte partner, han er omkring oss nesten daglig (jobb, fritid, frivillighet osv) og selv om en veninne sverger på å holde på hemmeligheten så vet jeg hvordan det går. Hun igjen sier det til bare én person hun stoler på og samme gjør neste... Han får nok vite det til slutt uansett. Det er ikke mulig for meg å kutte han helt ut så lenge jeg ikke flytter herifra. Uff... Hadde det enda vært anstendig å sende en melding. Dette er nok ikke en samtale som kommer til å flyte så lett, vil jeg tro! Jeg VET jo at det vil påføre han bekymring!

[Medusa13]

Akkurat det med å påføre ham bekymringer synes jeg ikke du skal tenke så mye på, for de har du nok av selv også. Vil han stille opp og være der for deg før og etter inngrepet da? Hvis du ikke er rimelig sikker på dette, så er det nesten like greit å holde kjeft?

Selv om du tar med deg en venninne - trenger hun å vite om hvem som er faren? Eller er dette åpenbart

[Gjest Nightwich]

Mener du det? Hvis mor velger å beholde mot fars vilje er det jo fysisk mulig å få det til uten at han involveres overhodet hvis det er ønskelig, men jeg kan jo umulig bære frem et barn uten å bli mor, med alt det medfører. Jeg krangler absolutt ikke, her! Jeg vil bare vite mer om hva du mener.

Det er hans barn like mye som ditt. Han kan fint ta hele ansvaret for babyen når den kommer hvis han er den eneste av dere som ønsker å bli forelder.

Ja du blir mor, men du frarøver han et farskap.

Det er jo ikke en føflekk eller en klump det er snakk om her. Det er et lite menneske med sitt eget særehne dna. Det er allerede bestemt hvordan h*n skal se ut, anlegg, personlighet og evner.

Han har rett til å vite og ta en avgjørelse selv om han ønsker å bli far

[Snurrebart]

Min mening : Nei. Han MÅ ikke vite det. Jeg og samboer har snakket mye om dette, og hans mening er at han nok hadde blitt lei seg, men ikke sint om jeg ikke hadde sagt noe. For som han sier "Det er din kropp, ditt valg til sist uansett".

Du har ikke meldeplikt.

[AnonymBruker]

Retten til å bestemme dette er kun din. Ingen kan tvinge en kvinne til å fullføre svangerskapet, så lenge du er innenfor grensen til abort, og føde barnet.

Jeg hadde tatt abort og ikke sagt noe.

Anonymous poster hash: d54fd...8f0

[AnonymBruker]

Det er hans barn like mye som ditt. Han kan fint ta hele ansvaret for babyen når den kommer hvis han er den eneste av dere som ønsker å bli forelder.

Ja du blir mor, men du frarøver han et farskap.

Det er jo ikke en føflekk eller en klump det er snakk om her. Det er et lite menneske med sitt eget særehne dna. Det er allerede bestemt hvordan h*n skal se ut, anlegg, personlighet og evner.

Han har rett til å vite og ta en avgjørelse selv om han ønsker å bli far

Så du mener at HI skal gjennomføre noe av det mest farlige en kvinne kan gjøre OG ta risikoen med at far faktisk kan trekke seg når som helst. Da sitter hun igjen med opprevet vagina, smerter, ømme bryst, arr etter operasjoner og det et svangerskap kan føre med seg + et barn hun ikke ønsker seg. Far? Han ombestemte seg og drikker vin i Frankriket med den nye dama. Han vil ikke ha barnet lengre....

Stas? Ja, ikke sant.

Heldigvis er det ikke slik det fungerer Det er kvinnen som bestemmer over egen kropp.

Anonymous poster hash: d54fd...8f0

[AnonymBruker]

Nei, det er ditt valg ene og alene.

Og til en bruker over her; nei, det er ikke mannens barn før kvinnen bestemmer seg for å beholde. Hva moralen din sier er en ting, men hva lovverket sier er noe annet.

Anonymous poster hash: cdd21...731

[Biloba]

Mannen det er snakk om er en mine venner elsker og ser på som min perfekte partner, han er omkring oss nesten daglig (jobb, fritid, frivillighet !

Jeg VET jo at det vil påføre han bekymring!

Hva så om han blir bekymret, det er en voksen mann, ikke et barn som må skjermes fra livets realiteter. Det virker som dere har en relasjon, og gan er 50% ansvarlig for situasjonen som har oppstått, og bør stille opp ved en evt abort. Det virker også som at dere er nære nok til at han bør få vite, og danne sin egen mening. Hans mening står selvsagt ikke over din. Dere har god tid til å finne ut hvordan dette skal håndteres, og det er en stor beslutning som ikke kan gjøres om.

[AnonymBruker]

Det er tydelig for meg at dette er en trygt og godt menneske du er heldig som har i livet ditt, ts!! Du sier situasjonen deres må endre seg, og da kreves det vel en forklaring...? Jeg ser for meg at en løgn vil være uheldig for forholdet deres (som venner) videre. Hva med å fortelle det som det er, og kanskje han samtidig kan stille opp for deg underveis?

Anonymous poster hash: 4bb3f...137

[Gjest BettyBoop]

Dette er ikke noe jeg kan ta opp med venner og bekjente, så jeg prøver å lufte spørsmålet her.

Casen er som følger: Jeg har det siste halve året hatt et forhold til en mann som er ganske så bestemt uforpliktende. Vi er på to vidt forskjellige steder i livet.

For et par uker siden var det et prevensjonsuhell og nødprevensjon ble benyttet. Som kjent virker ikke den alltid og de siste dagene har skremmende kjente symptomer dukket opp og det blir nok innkjøp av tester i morgen.

Min egen situasjon (uten å gå nærmere inn på detaljer) sammen med økonomi og helse, tilsier at et barn ikke er spesielt lurt. For å si det fryktelig enkelt.

Hvis det skulle vise seg å være tilfelle vet jeg at det av hensyn til absolutt alle som blir involvert er bare et alternativ. Selv om jeg også vet at det blir et forferdelig valg å ta.

Spørsmålet mitt er da om mannen det gjelder i det hele tatt bør få vite det? Jeg aner ikke hva han mener om saken, men han er absolutt ikke på et sted i livet der det å være deltidspappa er ønskelig.

Blir det bare å påføre han unødvendig bekymring? Det pågående forholdet må uansett endes, uansett utfall av dette. De siste dagene har vist meg at dette ikke kan fortsette.

Kan dere som kvinner gi meg råd og kan dere eventuelt spørre eventuelle menn i nærheten? Hadde de villet vite om en graviditet hvis det var helt garantert at det aldri ble noe av? Eller er det ignorance is bliss som teller her?

Blir veldig takknemlig for alle svar, jeg føler meg så absolutt veldig alene med tankene mine i kveld.

Ja jeg syns han har rett på å vite det

[Blod]

Det spørs veldig. Hvis jeg var deg ville jeg fortalt at jeg skulle ta abort, for når det er en person man har hatt et seksuelt forhold med over lengre tid blir det bar ehelt sykt om det er noe man ikke kan fortelle...