Tøft å være stemor..føler meg uegnet!

[AnonymBruker]

Min mann har en sønn på snart 5år, som er høyt og lavt og bestemmer alt den tiden han er her hos oss. Onsda-søndag annenhver helg.

Jeg gruer meg alltid til når han skal komme, og føler meg utilpass og mer på besøk i eget hus.

Gutten får alt han vil, blir frekk dersom vi ikke hoppee når han sier hopp!

Jeg blir ofte provosert og irritert av måten han prater på, og at mannen er rundt lillefingeren hans, trolig pga å ha det "best mulig" når de har samvær.

Jeg føler ikke det er på sin plass at jeg skal bryte inn å fortelle mannen hva jeg synes om dette her, for det er vel strengt tatt ikke riktig?

Vet at mannen ønsker jeg har så mye samvær med gutten hans som overhodet mulig, men jeg blir så utrolig trøtt og sliten av å alltid måtte gjøre alt det han vil, 24/7..når det meste virkelig ikke er noe jeg har lyst til.. Samværet med barnet frister ikke, når jeg føler det blir en plikt.

Jeg høres veldig sær ut nå, og får trolig beskjed om å forlate mannen og la han finne seg ei dame og stemor til gutten som fortjener dem.

Det er bare en tøff situasjon å være i, når jeg ikke har så mye jeg egentlig skulle sagt på en måte..

Kan alltids stikke ut på ting med familie/venner, men kan jo ikke gjøre det heletiden. Hvor kjekt er det for mannen og sønnen..? Det er jo "deres tid/samvær", men når begge ønsker at jeg inkluderer meg, når jeg ikke klarer å kose meg i deres selskap, ja da føler jeg meg ganske råtten..

Får håpe det bare er en fase for alle? Og guttungen blir jo eldre og mer selvstendig med årene?

Hvor gamle er guttene når det ikke er "kult" å leke med foreldrene lengre?

Anonymous poster hash: 8bee2...a4d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Kjæresten min har samvær med datteren sin annenhver helg og det virker som om han prøver å gjøre opp for den dårlige samvittigheten ved å la henne bestemme alt og gjøre som hun vil stort sett hele tiden. Det er ganske slitsomt.

Anonymous poster hash: eefe5...18a

[Pusheen]

Dette er jo litt omvendt, men jeg har ei datter på 4. Sa ifra til kjæresten min at når han er her så får han lov å sette grenser for henne når hun går over streken, ikke bare jeg som har "rett" til å si ifra. Det har fungert supert, og jeg føler at hun er mer trygg på ham siden hun vet at han sier ifra om hun går for langt, enn hvis han ikke hadde sagt noe. Vi var begge konsekvent på dette fra dag èn og synes det funker bra. Du må snakke med mannen din når sønnen hans ikke er hos dere, og fortelle at du synes det er slitsomt og vanskelig. Nei, du er ikke mamman hans, men du er sammen med pappan hans, og er voksen i ditt eget hus. DU bestemmer like mye som faren.

[Medusa13]

Dette er jo litt omvendt, men jeg har ei datter på 4. Sa ifra til kjæresten min at når han er her så får han lov å sette grenser for henne når hun går over streken, ikke bare jeg som har "rett" til å si ifra. Det har fungert supert, og jeg føler at hun er mer trygg på ham siden hun vet at han sier ifra om hun går for langt, enn hvis han ikke hadde sagt noe. Vi var begge konsekvent på dette fra dag èn og synes det funker bra. Du må snakke med mannen din når sønnen hans ikke er hos dere, og fortelle at du synes det er slitsomt og vanskelig. Nei, du er ikke mamman hans, men du er sammen med pappan hans, og er voksen i ditt eget hus. DU bestemmer like mye som faren.

Hvordan reagerer den biologiske moren på at han gir deg rett til å si i fra da? For strengt tatt er dette et område som kun er forbeholdt de med foreldreansvar. Steforeldre har ikke lov til å bestemme, sette regler eller ta del i barnas oppdragelse. Det eneste man har som steforelder er rett til å sette regler for et hjem man eier like mye av, som f.eks. at man ikke skal smelle i dører, tegne på vegger o.l. Hvis far til mitt barn hadde latt en ny kjæreste/samboer sette regler og grenser for mitt barn, hadde jeg nok reagert rimelig kraftig

[Medusa13]

Det er jo utrolig positivt at gutten ønsker å inkludere deg også da. På en eller annen måte må du ha gitt et godt inntrykk. Jeg kan forsåvidt skjønne deg når du føler at dette er noe du ikke har lyst til. Det er jo ikke ditt barn, og blir på mange måter litt kunstig. Egentlig synes jeg det er positivt av deg at du ønsker å holde en viss avstand også.

Og nei, det er riktig som du sier at det ikke er riktig å legge seg inn i mannen din sin oppdragelse av barnet. Igjen veldig positivt at du ser dette. Det er jo totalt 8 dager i løpet av en måned at gutten er der(om jeg forsto deg rett). Du trenger ikke å finne på noe annet hele denne tiden, men alternativt kunne du jo finne på noe et par-tre dager hver fjortende dag og tilbringe tid med gutten og pappaen resten. Finn på aktiviteter som kanskje du også kan leve med, som f.eks. kino, badeland, lekeland, teater osv. osv. Da blir det ikke fullt så intenst.

Lykke til

[Tante-Sofie]

Hvis far til mitt barn hadde latt en ny kjæreste/samboer sette regler og grenser for mitt barn, hadde jeg nok reagert rimelig kraftig

Jeg hadde reagert rimelig kraftig dersom faren til mitt barn ikke lot samboeren sin sette regler og grenser for barnet vårt. På samme måte som jeg forventer at alle andre voksenpersoner som omgås barnet mitt mye og har ansvar for det setter grenser.

[AnonymBruker]

Hvis pappan til gutten ikke ser hva som skjer, tror jeg ikke du skal ha for store forhåpninger om at gutten vokser fra rollen som bortskjemt (forutsatt at han er bortskjemt nå), det kommer bare til uttrykk på andre måter.

Hva sier din samboer til dine følelser og bekymringer da?

Anonymous poster hash: c9932...41c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg utrolig godt, Jeg og min samboer har bodd sammen i 8mnd nå. Vi har ungene annenhver helg og hver torsdag. Det er slitsomt og stressende, men også koselig. Jeg er selv i 24 år, barna er ei jente på 8 og en gutt på 4. Jeg hadde aldri forestilt meg å havne i denne familiesituasjonen så tidlig i livet mitt, men her er jeg. Nå har jeg to småsøsken som er på samme alder, og de har blitt godt kjent med hverandre. Noe jeg har vært klar på siden dag en, er at jeg kommer aldri til å behandle mine bonusbarn på en annen måte enn mine brødre og fremtidlige barn. De har de samme reglene, og jeg har de samme forventningene til alle. Jeg mener at dette er nødvendig, siden en dag vil nok jeg og samboeren få et eget barn. Og da skal det være likt. Samboerens barn er litt bortskjemt, og selv om ''straffen'' blir satt, blir den aldri gjennomført av far i huset. Jeg mener at hvis ungene ikke oppfører seg, så har jeg like mye rett til å si at: ''Nå er det nok, Nå får dere legge dere med en gang.'' eller ''Siden dere ikke hører etter meg og pappa, får dere dessverre ikke noe lørdagsgodt ikveld!'' og ikke minst gjennomføre dette. Far i huset har selv uttrykt at jeg kan være litt streng, men jeg har fortalt han alt det jeg nå har skrevet her. Og han har godtatt det. Vi respekterer hverandre, men det som er det morsomme er at barna respekterer meg mer enn pappa. De snakker ikke stygt tilbake, de krangler sjeldent når der bare er oss tre, og de hører etter. Får de beskjed om å rydde opp lekene de har brukt, ja så gjør de det. De sitter ofte i fanget mitt bare for å kose, og vi har det utrolig trivelig sammen.

Så min mening er altså, sett grenser, vis at du er en like stor del av voksenparten i familien som det pappaen er(eller mammaen). Barna vil respektere deg, lære deg å kjenne, og bli glad i deg. Ikke minst føle seg trygge med deg

Anonymous poster hash: 3767b...0d4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg utrolig godt, Jeg og min samboer har bodd sammen i 8mnd nå. Vi har ungene annenhver helg og hver torsdag. Det er slitsomt og stressende, men også koselig. Jeg er selv i 24 år, barna er ei jente på 8 og en gutt på 4. Jeg hadde aldri forestilt meg å havne i denne familiesituasjonen så tidlig i livet mitt, men her er jeg. Nå har jeg to småsøsken som er på samme alder, og de har blitt godt kjent med hverandre. Noe jeg har vært klar på siden dag en, er at jeg kommer aldri til å behandle mine bonusbarn på en annen måte enn mine brødre og fremtidlige barn. De har de samme reglene, og jeg har de samme forventningene til alle. Jeg mener at dette er nødvendig, siden en dag vil nok jeg og samboeren få et eget barn. Og da skal det være likt. Samboerens barn er litt bortskjemt, og selv om ''straffen'' blir satt, blir den aldri gjennomført av far i huset. Jeg mener at hvis ungene ikke oppfører seg, så har jeg like mye rett til å si at: ''Nå er det nok, Nå får dere legge dere med en gang.'' eller ''Siden dere ikke hører etter meg og pappa, får dere dessverre ikke noe lørdagsgodt ikveld!'' og ikke minst gjennomføre dette. Far i huset har selv uttrykt at jeg kan være litt streng, men jeg har fortalt han alt det jeg nå har skrevet her. Og han har godtatt det. Vi respekterer hverandre, men det som er det morsomme er at barna respekterer meg mer enn pappa. De snakker ikke stygt tilbake, de krangler sjeldent når der bare er oss tre, og de hører etter. Får de beskjed om å rydde opp lekene de har brukt, ja så gjør de det. De sitter ofte i fanget mitt bare for å kose, og vi har det utrolig trivelig sammen.

Så min mening er altså, sett grenser, vis at du er en like stor del av voksenparten i familien som det pappaen er(eller mammaen). Barna vil respektere deg, lære deg å kjenne, og bli glad i deg. Ikke minst føle seg trygge med deg

Anonymous poster hash: 3767b...0d4

Ha-ha-ha! Velkommen etter som forelder etterhvert, da! Idioti å drive med sånne trusler.

Alle stemødre klager på at barna til kjæresten er bortskjemt... Så rart at alle skilte fedre skjemmer bort barna sine sånn, og at alle (spesielt de unge) stemødrene "bare må sette sine grenser".

Dere må lære dere å slappe av litt og ikke forvente at alt skal være sånn dere ønsker! Slipp ned skuldrene og gå og tren og møt venner eller familie når barna er hos dere. For mannen er barna første-prioritet og sånn skal det være.

Anonymous poster hash: 858d5...23b

[Medusa13]

Jeg hadde reagert rimelig kraftig dersom faren til mitt barn ikke lot samboeren sin sette regler og grenser for barnet vårt. På samme måte som jeg forventer at alle andre voksenpersoner som omgås barnet mitt mye og har ansvar for det setter grenser.

Og hva hvis en fremmed kvinne begynte å sette regler og grenser som var stikk i mot dine prinsipper? Alt er ikke bare vennskap, samarbeid og fryd og gammen etter brutte forhold.

[Timseh]

Jeg hadde reagert rimelig kraftig dersom faren til mitt barn ikke lot samboeren sin sette regler og grenser for barnet vårt. På samme måte som jeg forventer at alle andre voksenpersoner som omgås barnet mitt mye og har ansvar for det setter grenser.

Enig! Her har jeg satt de fleste reglene til stesønn. Moren hans og jeg har blitt enig om mange regler sammen, men hun er mindre streng enn meg. Jeg regner med det er en GOD grunn til at stesønn ringer MEG hvis han vil prate om noe vanskelig, at han ringer meg når han forteller hva og hvem han skal være med dersom han skal sove her og at han ringer meg når vil finne på morsomheter. Jeg vet at han respekterer meg mye (og jeg respekterer han!)

Off topic: jeg synes ikke mitt stebarn er bortskjemt, så her er det jeg og min familie som gjerne skjemmer han bort litt :-)

[Muscae]

Hvordan reagerer den biologiske moren på at han gir deg rett til å si i fra da? For strengt tatt er dette et område som kun er forbeholdt de med foreldreansvar. Steforeldre har ikke lov til å bestemme, sette regler eller ta del i barnas oppdragelse.

Den du siterer her er en MOR som har bedt sin samboer, altså barnets stefar om å sette grenser for HENNES barn.

Alle som omgås barn i det daglige har rett til å sette grenser for det. Enten det er barnehageansatte, lærere, trenere, steforeldre, besteforeldre, tanter, onkler, stebesteforeldre, foreldrene til barnets lekekamerater osv.

[AnonymBruker]

Jeg tipper endel biomødre hadde satt pris på en avtalt grensesetting som også ble fulgt av stemor fremfor "frisone" hos pappa hvor mamma må betale for utskeielser senere

Anonymous poster hash: e0c30...544

[Pusheen]

Hvordan reagerer den biologiske moren på at han gir deg rett til å si i fra da? For strengt tatt er dette et område som kun er forbeholdt de med foreldreansvar. Steforeldre har ikke lov til å bestemme, sette regler eller ta del i barnas oppdragelse. Det eneste man har som steforelder er rett til å sette regler for et hjem man eier like mye av, som f.eks. at man ikke skal smelle i dører, tegne på vegger o.l. Hvis far til mitt barn hadde latt en ny kjæreste/samboer sette regler og grenser for mitt barn, hadde jeg nok reagert rimelig kraftig

Hvis det var mitt innlegg du svarte på; Nå er det JEG som er den biologiske moren til jenta, og JEG som gir min kjæreste rett på å si ifra. Pappaen til jenta synes det også er riktig, for sjøl om det til syvende og sist er jeg og barnefar som bestemmer, er det jo naturligvis sånn at min kjæreste skal vise jenta at han bestemmer også. På dem måten vet hun at samme regler gjelder sjøl om han er med henne.

[Pusheen]

Den du siterer her er en MOR som har bedt sin samboer, altså barnets stefar om å sette grenser for HENNES barn.

Alle som omgås barn i det daglige har rett til å sette grenser for det. Enten det er barnehageansatte, lærere, trenere, steforeldre, besteforeldre, tanter, onkler, stebesteforeldre, foreldrene til barnets lekekamerater osv.

Nettopp!

Og Karilka: Min kjæreste er ikke en fremmed for dattra mi. Han er en som hun ser ofte og har et godt forhold til. Er enig i at fremmede sånn ut av det blå ikke skal komme og sette grenser, men det er det jo ikke snakk om i tråden her. TS er jo ikke en fremmed for guttungen.

[Medusa13]

Den du siterer her er en MOR som har bedt sin samboer, altså barnets stefar om å sette grenser for HENNES barn.

Alle som omgås barn i det daglige har rett til å sette grenser for det. Enten det er barnehageansatte, lærere, trenere, steforeldre, besteforeldre, tanter, onkler, stebesteforeldre, foreldrene til barnets lekekamerater osv.

Det er kun de med foreldreansvar som har rett og plikt til å ta del i oppdragelse og rett/plikt til å bestemme/ta avgjørelser. Andre kan kun bestemme det som har med regler i eget hjem, skole, barnehage eller hva det måtte være.Dette er regulert i barneloven og det er ikke jeg som har laget den. Foreldre kan ikke bare delegere foreldreansvar over på andre utenforstående

[AnonymBruker]

Det er kun de med foreldreansvar som har rett og plikt til å ta del i oppdragelse og rett/plikt til å bestemme/ta avgjørelser. Andre kan kun bestemme det som har med regler i eget hjem, skole, barnehage eller hva det måtte være.Dette er regulert i barneloven og det er ikke jeg som har laget den. Foreldre kan ikke bare delegere foreldreansvar over på andre utenforstående

Du har åpenbart misforstått lovverket ganske kraftig, hvis du faktisk tror det du skriver i denne tråden.

Anonymous poster hash: bcf3c...245

[Pusheen]

Det er kun de med foreldreansvar som har rett og plikt til å ta del i oppdragelse og rett/plikt til å bestemme/ta avgjørelser. Andre kan kun bestemme det som har med regler i eget hjem, skole, barnehage eller hva det måtte være.Dette er regulert i barneloven og det er ikke jeg som har laget den. Foreldre kan ikke bare delegere foreldreansvar over på andre utenforstående

Nei, er jo ikke det det er snakk om da. Så hvis min datter tegner på veggen hjemme hos oss, skal min kjæreste bare sitte å se på? Eller hvis hun nekter å rydde lekene sine? Skal han bare si "jaja, du får vente til mamma kommer"? Eller hvis hun slår ham? Skal han ikke kunne si i fra da?

Endret 23. februar 2014 av Pusheen

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Kjæresten min har samvær med datteren sin annenhver helg og det virker som om han prøver å gjøre opp for den dårlige samvittigheten ved å la henne bestemme alt og gjøre som hun vil stort sett hele tiden. Det er ganske slitsomt.

Anonymous poster hash: eefe5...18a

Kjæresten din ser datteren sin hele fire dager i måneden? Og det er såå slitsomt? Sjalusi lang vei.

Anonymous poster hash: f6d4e...429

[Medusa13]

Nei, er jo ikke det det er snakk om da. Så hvis min datter tegner på veggen hjemme hos oss, skal min kjæreste bare sitte å se på? Eller hvis hun nekter å rydde lekene sine? Skal han bare si "jaja, du får vente til mamma kommer"? Eller hvis hun slår ham? Skal han ikke kunne si i fra da?

Nei. Hvis du leser hva jeg skrev høyere opp så ser du at du kan sette regler for hvordan ditt eget hjem skal behandles. Jeg nevnte der både smelling med dører og tegning på vegger. Hvis hun nekter å rydde leker er det faren sin plikt å ta dette med henne. Du kan selvfølgelig snakke med ham på forhånd og si at han må ordne den saken.