Dere som har datet/dater noen med barn tidl. forhold

[AnonymBruker]

Jeg er ute etter erfaringer om det å date en person som har barn fra et tidligere forhold. Hvordan opplevde du det? Hva er det problematisk på noen områder? Endte dere opp i et forhold med hverandre - om ikke, var det pga. barnet, eller var det andre årsaker i bildet?

Anonymous poster hash: 7c284...8d2

[AnonymBruker]

Jeg er ikke den rette til å svare, da jeg selv er den som har barn fra et tidligere forhold. Men klarer ikke dy meg. En potensiell date/ny kjæreste i mitt liv må ihvertfall respektere at barnet kommer i første rekke. Det kan bety at en date kan bli avlyst fordi det er noe med barnet f eks. Også må personen tåle at jeg har jevnlig kontakt med barnets far, da vi samarbeider om barnet. Jeg har valgt bort potensielle kjærester som jeg som barnløs lett kunne blitt sammen med, rett og slett fordi det må være en person som har orden på livet sitt og har forståelse for at barnet er nr 1.

Anonymous poster hash: 1e08b...a0a

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med "daten" i 16 år. Han hadde to relativt små barn da jeg traff ham. I starten synes jeg det var vanskelig å innfinne meg med hans noe frie barneoppdragelse, pluss at det var uvant å ha en tredje person å forholde seg til, dvs hans eks. og barnas mor. Mitt forhold til barna har alltid vært bra, og blir bare bedre og bedre, egentlig.

Anonymous poster hash: e8e98...f58

[AnonymBruker]

Følte alltid det var en "spion" der når barnet var hjemme, og måtte passe meg vel for hva jeg gjorde og sa. Hadde ikke et godt forhold til moren. Det var slitsomt, og styrer vel egentlig unna menn med barn på generell basis selv om jeg ikke utelukker en partner med barn.

Men ble selvsagt veldig glad i barnet. Det var ikke pga barnet vi ble sammen eller slo opp.

Anonymous poster hash: bafcb...2ab

[AnonymBruker]

Jeg datet en mann med to små barn. Jeg syntes det var vanskelig. Vi bodde etpar timer unna hverandre og med studier, jobb og to små barn så var det begrenset hvor mye kjærestetid vi fikk. Spesielt siden barnemoren ikke stiller opp mer enn hun må. Det dårlige forholdet dem imellom gjorde det ekstra utfordrende ved avslutninger i barnehage, idrettsarrangementer, barnebursdager osv.
Jeg hadde et veldig godt forhold til begge barna, så de var ikke grunnen til at det ble slutt. Men ting ble for vanskelige etter hvert, og når det til slutt føltes som om jeg gjorde alt av plikt i stedet for glede, så skjønte jeg at det ikke var slik det skulle være. Mangelen på kjærestetid i et ferskt forhold var nok en av grunnene her. Det var slitsomt å aldri føle meg prioritert, så vårt forhold tok slutt.

Misforstå meg rett, hans evne til å ta vare på barna var noe av det jeg elsket ved ham. Men jeg var vel kanskje på et helt annet sted i livet der jeg ikke var klar for alle forpliktelser som fulgte med.

Anonymous poster hash: 5d597...0a9

[AnonymBruker]

Kjæresten min har barn fra før, jeg synes det er litt vanskelig, klarer ikke helt å sette ord på akkurat hva som er vanskelig, men. Jeg er aldri med han og barnet, så sånnsett går det greit, men han vil sikkert flytte sammen endag.

Jeg er ikke glad i barn.

Anonymous poster hash: db2ba...9a7

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann med barn, og aldri mer!

Barna var herlige, men moren deres, og hvordan han var livredd for at hun skulle bli sur eller misfornøyd var en dealbreaker. Mødrene har mye makt, og når de krever å fortsatt komme først i mannens liv har den nye dama lite å stille opp med.

Anonymous poster hash: e1dd0...29c

[AnonymBruker]

Ikke verdt det. Foreldre av rent instinkt ser en ny partner som en trussel. De er ikke i stand til å starte fra scratch. For mye bitterhet og bagasje. Tror de muslykkes som foreldre om de setter kona som. 1 . Pri enda det er bevist at dette er best for barna.

Anonymous poster hash: 7a29e...9ba

[Fråde]

I grinealder er det rene helvetet.

[Gjest Whitestripes]

Kjæresten min har barn fra før, jeg synes det er litt vanskelig, klarer ikke helt å sette ord på akkurat hva som er vanskelig, men. Jeg er aldri med han og barnet, så sånnsett går det greit, men han vil sikkert flytte sammen endag.

Jeg er ikke glad i barn.

Anonymous poster hash: db2ba...9a7

Hvorfor valgte du da å gå inn i et forhold med en som har barn fra før? Det vil jeg si er en veldig dårlig ide når du ikke liker barn. Og selv om han vil flytte sammen med deg, er ikke det noe du må gjøre. Høres ut som du føles som det skulle være en straff.

Du er aldri sammen med både han og barnet, og likevel synes du det er vanskelig. Hvis jeg var deg, ville jeg tenke meg nøye om før dette blir for alvorlig. Barnet er der hele livet og er første prioritet. Tror du det er noe for deg?

[AnonymBruker]

Hvorfor valgte du da å gå inn i et forhold med en som har barn fra før? Det vil jeg si er en veldig dårlig ide når du ikke liker barn. Og selv om han vil flytte sammen med deg, er ikke det noe du må gjøre. Høres ut som du føles som det skulle være en straff.

Du er aldri sammen med både han og barnet, og likevel synes du det er vanskelig. Hvis jeg var deg, ville jeg tenke meg nøye om før dette blir for alvorlig. Barnet er der hele livet og er første prioritet. Tror du det er noe for deg?

Årsaken til at jeg opprettet tråden og til at jeg stiler spørsmålet er at jeg er i en lignende situasjon selv, nå. Jeg dater en mann med et barn fra et tidligere forhold. Mannen er en flott fyr. Men jeg merker jo at jeg ikke er en person som er særskilt vant til barn. Jeg har ingen barn selv, er litt yngre enn han så har egentlig aldri sett for meg å ha barn nå. Da jeg møtte han tenkte jeg ikke så mye over at han hadde barnet innimellom, men nå som jeg har "opplevd" det på nært hold, er jeg mer usikker. Det er ingenting galt med barnet, det er ingenting galt med relasjonen mellom barnemor og han, men det er mer den rollen min jeg er usikker på. Hvem blir jeg i dette forholdet? Hvilken "plass" får jeg? Og vil det bli vanskelig med kjærestetid pga. et barn som stadig krever mer oppmerksomhet og oppfølging? Og hva om vi eventuelt flytter sammen - hvordan skal det foregå?

Jeg er ikke ute etter å bare belyse de negative sidene. Jeg er bare nysgjerrig siden det er første gang jeg befinner meg i denne situasjonen. Og det er mange andre som har vært i denne situasjonen før meg, og da ønsker jeg erfaringer fra disse, gode råd og synspunkter.

Jeg ante ikke på forhånd at jeg ikke var en "barne-person". Jeg hadde for å vær ærlig, aldri tenkt over det. Jeg gjorde det jeg skulle gjøre, men barn har ikke en gang vært i tankene mine enda. Hvordan skulle jeg vite at jeg følte meg litt utilpass rundt små barn? Jeg prøver i det minste. Jeg gir det en sjanse. Jeg ØNSKER å være en god "bonusmamma" dersom forholdet skulle bli seriøst. Så jeg trenger råd og tips. Kanskje det er noen der ute som har gått fra å være som meg, ikke så komfortable rundt barn, til å bli det?

Anonymous poster hash: 7c284...8d2

[Fråde]

Men når du dater noen som har barn er det ikke bare h*m du dater men du dater også barnet fordi dere sannsynligvis omgås hele tiden.

[AnonymBruker]

Ikke tving frem en relasjon mellom deg og barnet. Har lest at det kan ta 3 år før barnet får tillit til fars/mors kjæreste. I mellomtiden sto det at det var viktig å ikke tre inn som en person som skal bestemme over barnet,da tramper man regelrett over barnets grenser og intimsone.

Jeg har et barn på 5 år og flyttet sammen med kjæresten. Han og barnefaren kommer godt overnens og kommunisere dem imellom ved henting og bringing. Og noen ganger sender faren hennes bilder av henne til han om hun gjør noe gøy e.l.

Vi ser på det Som at hun har 3 gode støttespilere. Faren hennes og jeg har jo vokst til med foreldrerollen,og kjæresten min er jo helt ny på dette. Så det gjelder jo å bli inkludert og å inkludere seg selv , men være tålmodigh med barnet , og prioritere å bli kjent med det lille menneske før man skal gå inn i en rolle på lik linje med foreldrene.

Ikke ta lett på dette med disse små, og dere som går inn i et forhold hvor dere plutselig skal være En rollemodell.

Syns det et beundringsverdig når dere ikke syns det er så lett. Fo det er det virkelig ikke.

Mitt barn er det kjæreste jeg har og ingen følelser kan stikke like dypt som med henne, og det er rent instinktivt.

Faren hennes har vært singel siden det ble slutt for 3 år siden pga han setter henne før alt i verden.

Å ha et forhold med noen som har barn er 200% mer krevende og tar desto lengre tid å etablere. Er flere å ta hensyn til.

Anonymous poster hash: a2688...b9e

[AnonymBruker]

TS, det er ikke unaturlig at du føler som du gjør. Det selvsagt ikke enkelt å få en ferdig familie i fanget.

Jeg synes ikke du skal få helt prestasjonsangst av dette. Du får eventuelt late som du er mannen i forholdet, for det er færre forventninger til en stefar, og hans rolle er ofte mer avklart. Muligens som følge av at morens relasjon med sine barn er mer definert ved skillsmissen, enn relasjonen mellom far og barn.

Etter litt tid finner du forhåpentligvis en rolle som både fungerer for deg og familien ellers. Men det er selvsagt ikke meningen at du skal ofre så mye at du mister deg selv. Hvis situasjonen eller partneren stiller så store krav til deg at du kjenner at det er mer en du kan klare, må du bare ta konsekvensen av det og avslutte forholdet.

Det er viktig å huske at en noenlunde sunn stefamilie ikke fungerer sånn at én part alltid blir tilsidesatt. Det er faktisk fullt mulig at alle i familien fungerer sammen og har det bra.

Anonymous poster hash: e8e98...f58

[Enyya]

Min samboer har barn fra tidligere forhold og det har også jeg. Hvis ikke jeg hadde barn selv, ville jeg ikke gått inn i et forhold med en som hadde. Det er krevende å ha barn og tror ikke helt man forstår rekkevidden av det før man har barn selv. Vi er på en måte i samme situasjon og har stor forståelse at barna kommer først for begge. Når det et sagt så er vi nøye på å sette av tid til hverandre også. Vi slipper også skuffelsen ved at en har opplevd det meste spesielle i livet med en annen, det har vi begge gjort. Hadde jeg vært uten barn selv hadde jeg funnet en som heller ikke hadde barn, slik at vi stilte likt.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg setter pris på deres erfaringer og tanker.

Jeg tror at årsaken til at dette oppfattes som litt vanskelig for meg, er fordi det er så ekstremt vanskelig for oss å være sammen i de periodene han har barnet. Barnet er fortsatt veldig ungt, så det er så mye jobb og arbeid. Barnet trenger faren sin hele tiden. Det setter på en måte en demper for våre muligheter til å bli ordentlig kjent med hverandre - og det er veldig mye "praktisk" arbeid med barnet hele tiden i stedet. Jeg syns det er koselig når barnet hans er sammen med oss, selvfølgelig. Men samtidig tenker jeg i mitt stille sinn, at det er ekstremt slitsomt også. Når barnet kryper til sengs er de voksne så slitne at det er vanskelig å finne energi til å gjøre ting sammen. Og det er jo også vanskelig å finne på ting sammen - da må en jo ha barnevakt, og det er ikke alltid så lett. Dessuten vil jo faren ha mest mulig tid sammen med barnet når han først har barnet, forståelig nok

Anonymous poster hash: 7c284...8d2

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg setter pris på deres erfaringer og tanker. Jeg tror at årsaken til at dette oppfattes som litt vanskelig for meg, er fordi det er så ekstremt vanskelig for oss å være sammen i de periodene han har barnet. Barnet er fortsatt veldig ungt, så det er så mye jobb og arbeid. Barnet trenger faren sin hele tiden. Det setter på en måte en demper for våre muligheter til å bli ordentlig kjent med hverandre - og det er veldig mye "praktisk" arbeid med barnet hele tiden i stedet. Jeg syns det er koselig når barnet hans er sammen med oss, selvfølgelig. Men samtidig tenker jeg i mitt stille sinn, at det er ekstremt slitsomt også. Når barnet kryper til sengs er de voksne så slitne at det er vanskelig å finne energi til å gjøre ting sammen. Og det er jo også vanskelig å finne på ting sammen - da må en jo ha barnevakt, og det er ikke alltid så lett. Dessuten vil jo faren ha mest mulig tid sammen med barnet når han først har barnet, forståelig nok Anonymous poster hash: 7c284...8d2

Hvis du har behov for å bli (bedre) kjent med ham, er det mye som tyder på at du har gått all inn litt kjapt. Ideelt sett burde du hatt et fristed der du kunne trukket deg tilbake når du var som mest sliten. Du MÅ ikke delta alt det praktiske, det er ikke ditt ansvar primært. Det virker som du blir litt slukt av situasjonen, rett og slett.

Anonymous poster hash: e8e98...f58

[AnonymBruker]

Jeg var i ett forhold med en mann som hadde tre barn fra før. Han var en del eldre enn meg også, så det skilte 7 år mellom meg og eldste barnet hans.

Jeg visste ikke så mye om barna og hvor gamle de var, før vi ble mer seriøse med hverandre. Ikke hadde jeg trodd det skulle bli så vanskelig heller, men det gjorde det.

Aldersforskjellen var nok ett stort problem, for meg. Jeg klarte ikke å se meg selv som en voksen-person ift. barna og turte ikke å ta noe som helst styring når de var hos oss. I tillegg er jeg ganske sjenert og det var de to eldste barna også, så vi fikk ikke så veldig god kontakt. Yngste barnet kom jeg heldigvis godt overens med. Jeg tror det hadde gått bedre om de var hos oss oftere, og ikke bare i feriene. At vi hadde fått ett innblikk i hverandres hverdag og ting hadde vært litt mer naturlig.

Det andre problemet var at faren deres jobbet veldig mye, så barna tilbragte nok mer tid med meg enn med han. Og han var ikke noe flink til å gjøre ting med oss og bidro ikke til at vi skulle bli bedre kjent heller. Det var som om han bare lot de være igjen hos meg også måtte jeg fikse resten selv. Og det tror jeg barna synes var litt vanskelig også, for de kjente meg ikke godt nok til å åpne seg for meg eller spørre meg om ting, så det ble veldig rart. Hadde faren bidratt mye mer første gang vi møttes, kunne det ha forandret forholdet vårt ganske mye.

Anonymous poster hash: f637b...4a1

[Enyya]

Regner med det er en mor inne i bildet her? Så da har dere vel en del alenetid også?

Takk for svar. Jeg setter pris på deres erfaringer og tanker.

Jeg tror at årsaken til at dette oppfattes som litt vanskelig for meg, er fordi det er så ekstremt vanskelig for oss å være sammen i de periodene han har barnet. Barnet er fortsatt veldig ungt, så det er så mye jobb og arbeid. Barnet trenger faren sin hele tiden. Det setter på en måte en demper for våre muligheter til å bli ordentlig kjent med hverandre - og det er veldig mye "praktisk" arbeid med barnet hele tiden i stedet. Jeg syns det er koselig når barnet hans er sammen med oss, selvfølgelig. Men samtidig tenker jeg i mitt stille sinn, at det er ekstremt slitsomt også. Når barnet kryper til sengs er de voksne så slitne at det er vanskelig å finne energi til å gjøre ting sammen. Og det er jo også vanskelig å finne på ting sammen - da må en jo ha barnevakt, og det er ikke alltid så lett. Dessuten vil jo faren ha mest mulig tid sammen med barnet når han først har barnet, forståelig nok

Anonymous poster hash: 7c284...8d2

[AnonymBruker]

Ja, barnemor er med i bildet her og barnet tilbringer størsteparten av tiden med henne. Men det er likevel mye annet som foregår i livet hans (og mitt), så vi er ikke sammen hver eneste dag. Vi har generelt lite tid sammen, og vi bor ikke sammen heller, så da blir det sånn at mye av tiden når vi er sammen, er barnet der også.

Anonymous poster hash: 7c284...8d2