Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg er 21. Min mor sårer meg ofte fordi hun ikke hører på meg. Hvis familien spiser middag sammen, er det bare hun som snakker, og man må virkelig kjempe hvis man skal få ordet. Hun mener hun har riktig i alt, og hun tenker egentlig bare på seg selv. I hele sitt liv har hun sletet med søvnen, og det er ofte hun ikke får sove om nettene. Hvis hun ligger og sover middag på sofaen, og jeg f.eks har kommet hjem fra skolen og skal spise middag, kan hun KLIKKE på meg for den minste lille lyd. En gang sov jeg og mamma middag på sofaen, og jeg skulle bare snu meg i sofaen. Da klikket hun - og det ble masse kjefting på meg. Hun er høysensitiv, men det går utover hele familien. Jeg blir bare så stresset av henne, i egentlig alt.

I julen var slekten på hyttetur, og de voksne satt ofte oppe og drakk vin til langt på natt. Vi "barna" hadde ikke en sjangs til å få sove. Min mor er kjempe høylydt, og det er henne du hører mest. Hun skriker på en måte når hun snakker. Hun drakk seg i overkant brisen hver kveld, og jeg satt der ganske flau overfor kusinene mine. Ber vi henne om å være litt stille, fordi vi andre skal sove, bryr hun seg ikke. Hun skrur på høy musikk kl 2 på natten og synger mens jeg og min søster ligger i sengen fire meter unna. Siste dagen på hytten kl 11 på kvelden ba hun alle oss yngre om å legge seg, fordi HUN var trøtt. Da sa jeg "Nei, vi legger oss når vi føler for det - akkuratt som dere voksne har gjort hver kveld". Da fikk jeg skrikende tilbake "JEG HAR IKKE SOVET PÅ FLERE DAGER, akkuratt som om det er min feil. Hun er så urettferdig. Dette er bare et eksempel på hvordan hun er.

Over til problemet. Jeg flyttet ut hjemmefra for et år siden, og for to mnd siden fortalte jeg min mor på en fin måte at jeg ikke ville ha noe å gjøre med henne mer - rett og slett fordi jeg blir så stresset av henne. Dette var etter hytteturen; jeg fikk skikkelig nok av henne (satt og gren mange av dagene). Det går veldig utover helsen min også. Jeg får ikke alle hendelsene ut av hodet på en måte. Hvis jeg snakker i tlf med henne før jeg legger meg, så får jeg ikke sove, fordi jeg ligger oppe og er stresset og irritert. Hennes stress smitter over på meg på en måte.

Jeg gidder ikke å forklare alt som har skjedd tidligere her, men jeg har blitt skuffet og såret mange ganger - noe hun ikke selv forstår. Og så blir jeg veldig forvirret fordi jeg føler det er min feil også. Prøver ofte å forklare henne at hun stresser meg, men hun sier det ikke er hennes feil….?

Så nå har vi ikke snakket på en mnd, og jeg synes det er trist, samtidig som jeg føler meg mer "fredelig". Jeg vil jo ha kontakt med min mor, men hun har aldri forståelse for noe annet enn seg selv. Hva tenker dere jeg bør gjøre? Det hjelper IKKE å snakke med mamma eller pappa om dette. Det er bare meg selv det går på. Hvordan kan jeg akseptere henne? Det er noe jeg sliter med å gjøre. Er det jeg som er urimelig?

Setter pris på svar..

Anonymous poster hash: 6126d...8fa

[AnonymBruker]

Kanskje du kan skrive et brev til henne der du forklarer hvordan oppførselen hennes påvirker deg. Og at du synes det er trist at dere ikke har kontakt, men at du ikke klarer det nå når ting er som de er. Kanskje kan du foreslå å snakkes en gang i måneden eller så ofte som du tror du klarer, dersom hun ønsker å prøve å forbedre seg, og så skal du gjøre det samme, ved å akseptere hennes høylytte side e.l.

Anonymous poster hash: bc751...16c

[Gjest Coolaid]

Jeg forstår deg. Du har en ganske egoistisk mamma som tenker veldig mye på seg selv. Dette skaper konflikter og ubehag. Det er også vanskelig for deg siden hun er mammaen din og en person du skal være glad i.

Du kan ikke forandre moren din. Men du velger selv hvor tett relasjonen skal være mellom dere. Du opplever at du får et pusterom når dere ikke har kontakt, samtidig som du er plaget av dårlig samvittighet? Vi velger ikke våre egne foreldre, vi tar de vi får. Når man er voksen forandrer det seg. Da kan du nemlig bestemme selv hvor mye du vil ha med henne å gjøre. Kjenn etter hva som er for mye og for lite.

Jeg foreslår at du har lite å gjøre med moren din. Når du selv ønsker det så tar du kontakt på dine premisser og bestemmer rammen rundt for hvor, når og hvor mye dere er sammen.

Det hjelper å vite at man ikke kan forandre en man ikke har et lett forhold til. Det hjelper også veldig å ta kontrollen selv.

Og du er 21, ikke lenger en liten jente. Du er voksen og langt fra urimelig.

Lykke til med deg og din mor.

Endret 22. februar 2014 av Coolaid

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Du har en ganske egoistisk mamma som tenker veldig mye på seg selv. Dette skaper konflikter og ubehag. Det er også vanskelig for deg siden hun er mammaen din og en person du skal være glad i.

Du kan ikke forandre moren din. Men du velger selv hvor tett relasjonen skal være mellom dere. Du opplever at du får et pusterom når dere ikke har kontakt, samtidig som du er plaget av dårlig samvittighet? Vi velger ikke våre egne foreldre, vi tar de vi får. Når man er voksen forandrer det seg. Da kan du nemlig bestemme selv hvor mye du vil ha med henne å gjøre. Kjenn etter hva som er for mye og for lite.

Jeg foreslår at du har lite å gjøre med moren din. Når du selv ønsker det så tar du kontakt på dine premisser og bestemmer rammen rundt for hvor, når og hvor mye dere er sammen.

Det hjelper å vite at man ikke kan forandre en man ikke har et lett forhold til. Det hjelper også veldig å ta kontrollen selv.

Og du er 21, ikke lenger en liten jente. Du er voksen og langt fra urimelig.

Lykke til med deg og din mor.

Takk.

Det gir meg dårlig samvittighet når hun ikke selv forstår at hun sårer meg. Forteller jeg det til henne, så er det akkuratt som om hun tror at jeg "lyver". Hun har egentlig aldri tatt følelsene mine seriøst, og hun tror nesten aldri på ting jeg forteller. Da jeg var liten og fikk dårlig syn, så trodde hun ikke på det - tilslutt, 3mnd senere, fikk jeg tatt en synstest. Samme når jeg ble syk - hun trodde jeg sa at jeg ble syk for å få oppmerksomhet. Jeg hadde lungebetennelse, og det var jo flaks at jeg tok temperaturen..

Forstår det bare ikke, hvorfor hun skal være sånn. Hvis hun bare selv hadde forstått det, så hadde det hjulpet så mye… Men jeg har jo prøvd å fortelle dette i flere år da, så er vel bare til å gi opp?..

Anonymous poster hash: 6126d...8fa

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt da jeg har samme mor. Selvopptatt, høysensitiv og svingende humør er vanskelig å forholde seg til. Jeg fikk nok og begynte å si fra, og da ble det verre.

Anonymous poster hash: d1a3c...90e

[Tøytigern]

Kanskje du kan skrive et brev til henne der du forklarer hvordan oppførselen hennes påvirker deg.

Anonymous poster hash: bc751...16c

= krigserklæring. Fryktelig dårlig ide når man har en narissistisk mor.

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt da jeg har samme mor. Selvopptatt, høysensitiv og svingende humør er vanskelig å forholde seg til. Jeg fikk nok og begynte å si fra, og da ble det verre.

Anonymous poster hash: d1a3c...90e

Ja, da jeg begynte å si ifra ble alt bare verre. Jeg fikk skylden for alt, og jeg er "den onde" som prøver å ødelegge alt. Men jeg ødelegger faktisk ingenting. Jeg har bare jattet med hele livet, og en gang må jeg jo sette foten ned. Men bedre har det ikke blitt.

Anonymous poster hash: 6126d...8fa

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt da jeg har samme mor. Selvopptatt, høysensitiv og svingende humør er vanskelig å forholde seg til. Jeg fikk nok og begynte å si fra, og da ble det verre.

Anonymous poster hash: d1a3c...90e

Hvordan er forholdet deres nå da?

Anonymous poster hash: 6126d...8fa

[AnonymBruker]

Det verste er faktisk at jeg føler jeg er teit som skriver dette innlegget. At det er min feil alt sammen. Kanskje ikke så rart når det er det man har hørt hele livet sitt da.

Anonymous poster hash: 6126d...8fa

[AnonymBruker]

Hold deg unna henne så lang tid som det tar for henne å komme til deg og be om unnskyldning eller på annen måte lar deg forstå at hun påtar seg skyld for sin oppførsel. Hun har en adferdsforstyrrelse og pen korrigering kommer ikke til å endre henne. Høres faktisk narcissistisk ut. Derfor, ta hensyn til deg selv og la henne ta initiativ til at dere skal få et bedre forhold.Du har tatt det første steget, nå er det opptil henne å følge opp. Eneste måten å få henne til å forstå, er å la henne smake sin egen medisin. Ikke la henne vinne denne gangen, da vil hun aldri komme til å innse sin rolle.

Anonymous poster hash: 89805...99f

[Gjest Coolaid]

Takk.

Det gir meg dårlig samvittighet når hun ikke selv forstår at hun sårer meg. Forteller jeg det til henne, så er det akkuratt som om hun tror at jeg "lyver". Hun har egentlig aldri tatt følelsene mine seriøst, og hun tror nesten aldri på ting jeg forteller. Da jeg var liten og fikk dårlig syn, så trodde hun ikke på det - tilslutt, 3mnd senere, fikk jeg tatt en synstest. Samme når jeg ble syk - hun trodde jeg sa at jeg ble syk for å få oppmerksomhet. Jeg hadde lungebetennelse, og det var jo flaks at jeg tok temperaturen..

Forstår det bare ikke, hvorfor hun skal være sånn. Hvis hun bare selv hadde forstått det, så hadde det hjulpet så mye… Men jeg har jo prøvd å fortelle dette i flere år da, så er vel bare til å gi opp?..

Anonymous poster hash: 6126d...8fa

Jeg har snakket med psykolog om disse tingene. Rådet jeg fikk var som jeg nevnte i forrige innlegg. Vet ikke om jeg vil kalle det å "gi opp", men heller å innse eller å godta at man ikke kan forandre andre mennesker. Jeg ville latt det ligge litt og finne en måte som fungerer for deg på hvor mye og hvilke type kontakt dere skal ha. Den kan justeres etter hvert. Hva med å treffe henne på en kafe, altså på et offentlig sted hvor dere treffes en kort stund, hvor du da kan gå når du selv ønsker det? Hun vil også være forhindret i å slenge ut frekke og slemme kommentarer da andre er tilstede. Da begrenser du veldig hva som kan skje samtidig som dere har litt kontakt.

Kampen om at hun skal forstå eller endre seg kommer du ikke noe vei med. Men du kan finne en måte å ha en relasjon til henne som fungere bra for deg. Klem til deg