Liker ikke barn, men fått likevel?

[AnonymBruker]

Dårlig tittel, men det var ikke så lett å oppsummere innholdet i en setning..

Jeg begynner å dra på årene, og må snart bestemme meg for om jeg vil ha barn eller ikke. Liker ikke andres babyer spesielt godt, men ville jo blitt glad i min egen. Jeg har lyst til å ha barn når jeg blir gammel, og ser jo ikke for meg alderdommen uten en familie rundt meg. Likevel strever jeg med å bestemme meg om jeg har lyst til å være gravid og bruke hele dagen på en baby, men er redd for å angre meg om jeg ikke har barn når jeg blir eldre. For samboer er det uaktuelt å adoptere om vi kan få egne barn, og han vil på sikt ha barn. Om jeg ikke vil ha, må jeg altså forlate ham også. Syns det er store beslutninger å ta, for det er jo resten av livet mitt det er snakk om! Er det noen som i utgangspunktet ikke har hatt lyst på barn, men fått likevel og tenker at det var rett beslutning? Vet jo at ingen egentlig kan hjelpe meg med å bestemme dette, men føler meg så alene om ikke å være SÅ klar for barn i en alder der man må bestemme seg... I hvert fall når man også må forlate mannen for et liv som barnløs..

Anonymous poster hash: 115ab...126

[Gjest Runforit]

Synes denne artikkelen var fin. Er ikke alle som er skapt for å bli mor og da er det viktig å følge hva som føles rette for deg.

http://www.side2.no/foreldre/--jeg-vil-ikke-vre-mamma/3748035.html

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke lyst på barn, men tenker også som deg, at det må være fint med familie nedover når man blir eldre.

Samtidig vet jeg ikke om det er verdt det, jeg har nå hørt noen historier fra både kvinner og menn som har angret en del mer enn hva som er vanlige "ups and downs" med barn, og jeg er redd jeg ville vært en av dem. En ting er å ha familie nedover når man er 50+, men jeg tenker jo også på hva som er best for meg opp til jeg blir 50. Jeg ser på vennene mine rundt meg som begynner å få barn, og tenker bare at jeg er glad det ikke er meg.

En annen ting er at man ikke har garanti for at barnet er en velsignelse når man blir gammel heller, det finnes nok av gode, hyggelige mennesker som til tross for god og trygg oppdragelse av barna sliter med dem når de er voksne pga familiestrider, narkotikamisbruk, psykiske lidelser, kriminalitet osv.

Nå har jeg ingen mann, så jeg trenger heldigvis ikke tenke så mye over det. Jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg ikke ønsker barn, men jeg hadde hatt et dilemma dersom jeg falt for en mann som virkelig ville det. Jeg hadde tatt det opp til sterk vurdering, men dessverre kan jeg ikke gi deg svaret jeg hadde kommet til engang. Jeg ville bare si at jeg skjønner hva du går gjennom.

Anonymous poster hash: 8ed1e...7af

[AnonymBruker]

Det er ingen garanti for at barna vil ha noe med deg å gjøre når du blir gammel, så ikke la det være en faktor for om du ønsker å få barn. Min mor har bare meg og jeg gidder ikke ha noe med henne å gjør da hun er særdeles ufin mot meg. Da kan hun bare sitte der alene.

Liker ikke barn jeg heller, men ønsker meg desperat mine egne. Du må bare veie for og imot her,men ikke få barn bare for moro skyld.

Anonymous poster hash: e4aab...cb6

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det er ikke så lett når man ikke helt vet hva man vil, mens tiden puster en i nakken...

Det er jo ingen som ønsker å ha barn man ikke egentlig vil ha, men som tidligere skrevet er det tanken på at jeg skal ønske barn senere som gjør ting vanskelig. Jeg har gått fra å ikke vurdere barn overhode til å mykne opp til tanken, men håpet liksom at jeg skulle være klar nå som den biologiske klokken tikker som bare det.. Man kan liksom ikke gjøre om på dette valget senere, noe som gjør det så ekstra vanskelig!

- TS

Anonymous poster hash: 115ab...126

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt ts, det var jeg som svarte lenger oppe at jeg ville ha barn. Merket det ekstra godt da jeg var i syden i fjor og så alle barnefamiliene på hotellet. For en som ikke likte barn i utgangspunktet høres det vel ut som det ville mareritt, men det så bare såå koselig ut! Jeg vil og ha et barn jeg kan ta med til syden og tivoli og sånt. Bake med og besøke folk, og lære å gå på slalåm og ta de med på fjellet.

Ikke bare tenk på graviditeten og småbarnstiden, barna vokser jo opp og det er jo da moroa begynner Men du sa du hadde samboer, har du snakket med han?

Anonymous poster hash: e4aab...cb6

[AnonymBruker]

Må jo diskutere dette med samboer, men kvier meg og vil vente til jeg har funnet ut hva jeg vil først. Vi har vært sammen en del år, men da vi ble sammen var jeg på "null unger" noe han var helt klar over. Så ble det nesten slutt på grunn av det en stund senere, men da var jeg ikke like bastant på "nei" lenger, og var sikker på at innen vi kom dit så ville jeg ha så jeg sa at jeg nok ville ha likevel..

Siden jeg veksler litt mellom å ville ha og ikke, vil jeg liksom ikke lage noe oppstyr mellom oss før jeg finner ut av det.. Nå har imidlertid årene gått og jeg er fremdeles usikker! Jeg vet at han vil ha (ikke ennå), og om jeg sier nei er det slutten for oss, noe jeg heller ikke vil.

Anonymous poster hash: 115ab...126

[Harlekin]

Jeg var som deg, TS. Har aldri vært opptatt av barn, var egentlig "redd" dem og klarte ikke å forholde meg til dem på en skikkelig måte, alt ble bare kunstig. Det finnes jo jenter som elsker barn og vil passe dem og sitte barnevakt og hele tiden vil starte egen familie så snart de kan - sånn var aldri jeg. For min del begynte den biologiske klokken å tikke da jeg var ca. 27. Jeg fikk barn da jeg var 30, etter flere års prøving. Det ble en veldig tøff begynnelse, og jeg tenkte "hva har jeg gjort" og følte at jeg hadde ødelagt livet mitt. Men dette var bare midlertidig. Nå er barnet 4,5 år og det beste som noensinne har hendt meg. Jeg elsker å være mamma, og er blitt mye flinkere å forholde meg til andre barn også. Nå liker jeg barn, for jeg forstår dem på en helt annen måte enn før.

Altså, basert på min egen erfaring, ville jeg sagt "gå for det" dersom du ikke kan tenke deg å være uten familie i årene fremover. Graviditeten og den slitsomme baby-/småbarnsperioden er bare noen år, og det er absolutt verdt det. Men det er jo ikke selvsagt at det som var riktig for meg, er riktig for deg. Håper du klarer å ta en avgjørelse og være trygg på at den er den rette. Lykke til!

[Gjest Maman]

Jeg liker ikke andres barn særlig, og spesielt ikke babyer. Syns de er litt ekle med all gulpen og sikkelet og morsmelksølet, prompingen og ... Usj. Når de blir større er de bedre.

Men mine egne derimot! Elsker de (har en og en til på vei) over alt på jord!

[AnonymBruker]

Dårlig tittel, men det var ikke så lett å oppsummere innholdet i en setning..

Jeg begynner å dra på årene, og må snart bestemme meg for om jeg vil ha barn eller ikke. Liker ikke andres babyer spesielt godt, men ville jo blitt glad i min egen. Jeg har lyst til å ha barn når jeg blir gammel, og ser jo ikke for meg alderdommen uten en familie rundt meg. Likevel strever jeg med å bestemme meg om jeg har lyst til å være gravid og bruke hele dagen på en baby, men er redd for å angre meg om jeg ikke har barn når jeg blir eldre. For samboer er det uaktuelt å adoptere om vi kan få egne barn, og han vil på sikt ha barn. Om jeg ikke vil ha, må jeg altså forlate ham også. Syns det er store beslutninger å ta, for det er jo resten av livet mitt det er snakk om! Er det noen som i utgangspunktet ikke har hatt lyst på barn, men fått likevel og tenker at det var rett beslutning? Vet jo at ingen egentlig kan hjelpe meg med å bestemme dette, men føler meg så alene om ikke å være SÅ klar for barn i en alder der man må bestemme seg... I hvert fall når man også må forlate mannen for et liv som barnløs..

Anonymous poster hash: 115ab...126

Skjønner akkurat hva du mener! Selv er jeg i midten av 30-årene, og har vært i et bunnsolid forhold i mange år. Men barn er jeg ambivalent til, men pent nødt til å ta stilling til veldig snart hvis det ikke skal være for sent. Merker tiden puster meg i nakken, og det er guffent på en så stor avgjørelse.

Anonymous poster hash: 321f3...3e4

[AnonymBruker]

Har aldri likt barn noe særlig, men hadde lyst på familie når jeg ble gammel. Fant drømmemannen, og trodde på venninnene minse som sa at det kom til å bli sååå bra med egne barn.

Nå har vi to, og jeg elsker dem! Men, vi kunne klart oss like godt uten barn, og jeg har angret mang en gang. Noen ganger føler jeg at livet mitt er ødelagt. Men jeg har stor tro på at det blir bedre etterhvert, for nå er de små og veldig krevende, samt at vi er i en krevende fase på andre plan.

Jeg kom aldri så langt at jeg måtte velge mellom mann og barn, det hadde vært vanskelig å gå fra den rette.

Anonymous poster hash: f1644...c79

[AnonymBruker]

Takk for svar! Det er ikke så lett når man ikke helt vet hva man vil, mens tiden puster en i nakken...Det er jo ingen som ønsker å ha barn man ikke egentlig vil ha, men som tidligere skrevet er det tanken på at jeg skal ønske barn senere som gjør ting vanskelig. Jeg har gått fra å ikke vurdere barn overhode til å mykne opp til tanken, men håpet liksom at jeg skulle være klar nå som den biologiske klokken tikker som bare det.. Man kan liksom ikke gjøre om på dette valget senere, noe som gjør det så ekstra vanskelig! - TS Anonymous poster hash: 115ab...126

Jeg er i samme situasjon og kjenner meg igjen i følelsene. Jeg ønsker ikke barn nå. Har også en del helseproblemer. Etter mye om og men (søkt råd hos psykolog m.m), har jeg og samboer kommet til at det beste er å ikke få barn. Det er mest en lettelse for min del. Jeg vet innerst inne at jeg ikke vil angre. Det eneste som plager meg, er at jeg har litt dårlig samvittighet, fordi samboer egentlig ønsker barn (men han er fri til å gå pfa det, og det vil han ikke).

Anonymous poster hash: 05889...7d2

[AnonymBruker]

Og jeg synes ikke man skal få barn i tilfelle man vil angre på å ikke få det. Da kan man fort angre fordi man fikk barn - og det er det siste tabu i samfunnet.

Anonymous poster hash: 05889...7d2

[AnonymBruker]

Min samboer ville ha barn, men ikke jeg. Så jeg avsluttet forholdet. Jeg er nå 37 år og det er sann befrielse å ikke ha dette hengende over meg lengre.

Som sagt over, man skal ikke få barn om man ikke er sikkert. Det er nok en heftig jobb, all ære til de som tar det på seg.

Anonymous poster hash: 9ba38...ac1

[Gjest *dragoon*]

Synes denne artikkelen var fin. Er ikke alle som er skapt for å bli mor og da er det viktig å følge hva som føles rette for deg.

http://www.side2.no/foreldre/--jeg-vil-ikke-vre-mamma/3748035.html

Jeg er overbevist om at det er slik jeg ville hatt det om jeg fikk barn.

Jeg er endelig gammel nok til å sterilisere meg, så bare jeg får spart opp penga så er det over og ut!

[AnonymBruker]

Hvis du kan se for deg et liv som gammel med familie rundt deg, så synes jeg du skal få barn nå. Ihvertfall ett...? Å få barn er ikke slutten på livet, det er en ny begynnelse. Og det er ærlig talt ikke så slitsomt som noen vil ha det til - ihvertfall ikke når dere er to om det. Jeg synes perioden fra 1 til 2 år var mest slitsom, som i at man må følge ungen med falkeblikk hele dagen, men etter det går det raskt lettere og lettere. 4-åringen er en sjarmerende rakkerunge Uunnværlige er de.

Anonymous poster hash: 89767...dec

[AnonymBruker]

Jeg har heller aldri vært så glad i barn, og ikke sett hva som er så fantastisk søtt med dem.

Pleide å tenke at de er slitsomme, oppmerksomhetsyke og gjør seg til, og faktisk til tider ganske ekle.

Min samboer klarte å overtale meg om at vi skulle ha barn, mye fordi det bare er det man 'skal gjøre'

Jeg klarte aldri å glede meg ordentlig over graviditeten, og følte jeg gikk rundt med et påklistret smil da alle rundt meg snakket om hvor stas dette var. Jeg var sikker på at jeg skulle bli en av disse som ikke føler noe for sitt eget barn, og fokuserte kun på hvor slitsomt dette ville bli, at det ikke ville bli noe tid til meg og samboeren alene, og at livet og friheten snart var øver.

MEN, fra det øyeblikket sønnen min ble lagt på brystet har jeg elsket han over alt på jord! Synes virkelig han er helt fantastisk og nyter hvert minutt! Alle klisjeer jeg har hørt slo til, og savner faktisk ikke friheten og det gamle livet U det hele tatt.

Jeg er derimot fortsatt ikke noe videre begeistret over andres barn. Jeg ser på eldre barn og tenker "noe så slitsomt, gruer meg til min kommer i den alderen!"

Men jeg regner nok med det samme vil skje igjen når det er min egen som er den hyper 5åringen ;-)

Dette er jo meg, og er ikke sikkert det vil bli likt for deg, men greit å høre at det kan gå bra også :-)

Anonymous poster hash: e4bec...975

[AnonymBruker]

Hvis du kan se for deg et liv som gammel med familie rundt deg, så synes jeg du skal få barn nå. Ihvertfall ett...? Å få barn er ikke slutten på livet, det er en ny begynnelse. Og det er ærlig talt ikke så slitsomt som noen vil ha det til - ihvertfall ikke når dere er to om det. Jeg synes perioden fra 1 til 2 år var mest slitsom, som i at man må følge ungen med falkeblikk hele dagen, men etter det går det raskt lettere og lettere. 4-åringen er en sjarmerende rakkerunge Uunnværlige er de. Anonymous poster hash: 89767...dec

Som TS prøver å formidle, så er det ikke alle som føler det sånn. Da hadde jo ikke denne tråden vært opprettet.

Anonymous poster hash: 05889...7d2

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg ikke barn, var veldig klar på det. Men ble gravid på p-pillen. Tok abort, noe som var veldig tøft. Så gikk det en del år, og jeg ble gravid igjen, da på p-pillen med en steril mann. Klarte ikke å ta abort da, og faren ville virkelig ha barn, vi bodde sammen og hadde det bra. Vi valgte også å få et søsken til barnet vårt, da jeg var enebarn, og hadde alltid savnet søsken.

Nå elsker jeg begge mine barn høyere enn noe annet. Men jeg har vært alene med de i mange år, far er ikke tilstede. Og det er flere ganger jeg tenker på hvor deilig livet hadde vært uten de. Men de er her, jeg elsker de, og vil jo ikke gi de fra meg. Så nå gjør jeg det beste ut av det. Men må være ærlig å si at jeg gleder meg til de blir så store, at jeg kan leve livet som jeg ønsker. Men ser jo og, at jo eldre de blir, jo mer kan jeg ta med de på, som jeg og får stor glede av.

Anonymous poster hash: 86c09...9ae

[sjøhest]

Har aldri vært interessert i andres barn og prøver helst å ikke forholde meg til dem. Likevel har jeg fått barn selv og angrer ikke. Er ikke spesielt "barnlig" eller leken av meg, syns det er dritkjedelig å leke. Så det tar mannen seg av går helt fint og jeg elsker barna mine.