Når en 7-åring mister moren sin

[Gjest Blåklokke28]

Vi har fått en grusom beskjed; min stedatters mor har tatt sitt eget liv. Barnet bor hos oss og hadde ikke sett moren på et par år, moren ringte bare et par ganger i året. Likevel var hun moren hennes, og ungen var glad i henne. Jeg vet ikke hvordan vi skal få fortalt det til henne. Det blir helt grusomt, og jeg er forferdelig lei meg på ungens vegne. Jeg vet ikke hvordan hun kommer til å takle det.Hun savnet moren mye, og å få en slik beskjed, at hun aldri kommer til å se moren igjen må være helt ufattelig...Har du noen råd for hvordan vi kan forholde oss til dette, og gjøre det lettere for henne?

[Gjest Myumi]

Det beste dere kan gjøre er å være dønn ærlige med henne. Ikke dikt opp en historie for å dekke over at hun tok livet sitt, dette vil hun finne ut av uansett når hun blir eldre og tro meg- det blir ikke lett å forklare seg da.

La henne bearbeide sorgen på sin måte, vil hun være med i begravelsen så ikke nekt henne, følg henne heller ut hvis det blir for sterkt. Kanskje hun kan lage en tegning å legge i kisten eller noe annet fint. Som sagt, la henne være med, jeg garanterer at det vil gjøre det lettere for henne å komme seg videre i livet da.

Jeg vet hva jeg snakker om, jeg arbeidet i mange år i ett begravelsesbyrå og har selv sittet på sengekanten og snakket med små barn som har mistet enten foreldre eller besteforeldre. Barn er ikke så skjøre som voksne tror.

Det verste dere kan gjøre mot henne er å gjøre morens selvmord til en stor stygg hemmelighet.

[Gjest 2ne]

Enig, ikke gjør dette til en annen greie enn det er. Det ER et stort tap, det kommer til å være vondt, og alle har ulik sorgprosess. Viktig at det er ok å sørge, uansett form. Kanskje si først at mamma er død, og vente til det kommer spørsmål om resten - jeg vet ikke hvordan det er mulig å få sagt til et barn at mammaen faktisk har valgt å ikke leve lenger. Men spørsmålet om hvordan det skjedde kommer kanskje med en gang.

Tanten min sier (hun er 40 nå) at hun fortsatt, og særlig etter at hun fikk egne barn, synes det er forferdelig at moren tok sitt eget liv da hun var 6 uker gammel - selv om hun ikke opplevde selve tapet, sliter hun med alle spørsmålene og føler seg forlatt - sint fordi moren sviktet, sår fordi hun ble forlatt og fordi hun ikke var grunn nok for moren til å holde seg i live osv. Det er jo en grusom ting, uansett. Kanskje ta en telefon til noen som har erfaring med sorgarbeid, Kirkes SOS, familierådgivningskontor, helsestasjon, sykehus e.l., for å høre? Kanskje du og sambo kan vente en dag med å fortelle det, for å være forberedt selv mens dere undersøker litt? Hvis hun ikke har hatt kontakt med moren mer enn to ganger i året kan dere kanskje ta dere den lille ekstra tiden? Viktig å fokusere på, når spørsmålene om hvorfor kommer, at det er den voksnes liv og egne handlinger og "mangler i livet" som ligger i bunnen for en slik handling, at ikke det er barnets skyld. Klønete formulert, men du skjønner sikkert hva jeg mener.

Dette var grusomt... Ønsker dere lykke til!!

[Gjest Poirot]

Jeg ville tatt kontakt med fagfolk. På søndag 15.30 NRK2 går det en dokumnetar om barn i sorg pga døde foreldre. Ullevål har eget fagteam som jobber med slike barn.

[Gjest Anonymous]

Jeg er ehlt enig med Poirot.

Synes dette er for vanskelig å gi råd om.

faren til datteren min begikk selvmord så jeg kan virkelig relatere til hvor vanskelig det er , og jeg synes nesten det er litt "farlig " at andre her inne gir råd om et slikt tema.

Det kommer jo også ann på hvordan person stedatteren din er og hvor mentalt utviklet hun her - altså med det mener jeg om hun har en god forståelse for ting, om hun er nervøs,redd av seg etc.

ta kontakt med fagfolk, det gjorde jeg :-)

Hvis du vil vite hva de sa til meg så send meg en PM :-)

[Gjest 2ne]

Men siden det er et åpent forum og hun spurte her, kanskje hun ville se hvordan andre tenker rundt dette...?

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner det og det er klart det er lov, men jeg bare sier til dere som svarer- hver aktsomme for dette er et utrolig personlig og viktig tema.

Her har jeg faktisk erfaring

[Gjest 2ne]

Synes ikke noen av svarene hun fikk var særlig risikable. For min del refererte jeg hvordan noe slikt kan oppleves i ettertid, siden jeg kjenner til situasjonen godt gjennom min tante. Men jeg og alle andre skal selvsagt overlate til deg å bedømme hvem som som har normal medmenneskelig innsikt/erfaring/medfølelse nok til å kunne gi et innlegg her... Vi er vel flere som er oppegående, voksne og følsomme nok til å ikke bombardere noen med farlige råd, håper jeg. Det er nok i god mening, tror du ikke????

[Gjest Myumi]

Hun som skrev hovedinnlegget spurte om råd og for min del var rådene jeg gav svært generelle. Ingen fagfolk vil anbefale å "dekke" over ett selvmord- det har jeg meget vanskelig for å tro med mindre barnet lider av alvorlige psykiske problemer etc. noe hun ikke gav inntrykk av.

Vi må ikke bli så pissredde for å uttale oss om alvorlige ting basert på egne erfaringer, da er vi bare feige.

[Gjest Anonymous]

. Ingen fagfolk vil anbefale å "dekke" over ett selvmord-.

Feil- det kommer helt ann på alder på barnet og forståelses evne. Det er ikke snakk om å dekke over , men et spørsmål om når

[Gjest Fighter]

Ta kontakt med fagfolk. De har erfaring med barn og sorg.

[Gjest Myumi]

Du kan godt bytte ut ordet sympati med begrepet større slagkraft. Meningen er den samme.

[Gjest 2ne]

Ser ut til at fagfolk trengs både her og der, he-he. OBSOBSOBSOBS, ironi altså, ingen grunn til å si jeg stille ren diagnose eller noe!!!!!!!!! Kunne ikke dy meg.

Men mennesker er sårbare, og det finnes menge gode å sankke med, ikke vær redd for å snakke om dette iallfall. Hemmeligheter er ialle fall veldig oftefarlige og vil blåses opp hvis de kommer til overflaten i ettertid. Det gjelder menge ting, ikke minst de forestillingene man har som barn som blir korrigert senere.

Sier bare lyke til jeg.

[ellapille]

Vær ærlig og si det på en fin måte.

Når broren min døde og datteren min på 5 spurte om hvorfor han døde,om han har englevinger,kommer jeg til himmelen,kommer onkel til himmelen,kommer jeg til å se onkel,hvorfor legger man de døe folka i kister mamma? Kan onkel sitte på skyene å vippe med beina? Kan onkel se på oss fra himmelen? Kan jeg se onkel når jeg dør og kommer til himmelen? kan jeg se mormor også? Trøst og tørk tårer og sier hun at ting er urettferdig så si deg enig.At hun har rett osv. Blir hun sint så la hun få lov.

Det viktigste er at hun får sorgen ut og at den ikke blir innestengt.

Mange rare spørsmål må du regne med og da MÅ du gi et svar.

Nå trenger den lille et fast holdepunkt.

Jeg svarte på alle spørsmål på min måte.

Alle kommer til himmelen, han døde fordi han hadde så voldsomt vondt i magen at legene ikke kunne hjelpe han, og om de tror at det går ann å sitte på skyene å vippe med beina så er vel det en fantasi de kan få ha i en tung periode, ja onkel har englevinger nå.

Det som var det viktigste og vanskeligste spørsmålet av alle var jo: Hvorfor man legger døde folk nedi kista.

Da var det å tenke fort,finne en forklaring som er bra og som du selv kan stå for. Så jeg tenkte på skatter,å gjemme ting,ta vare på osv.

Så da ble det at jeg forklarte henne at" du også gjemmer ting nedi kista di fordi du vil ta vare på dine skatter og sånn gjør man med mennesker også. Man gir dem en fin kiste,men blondedyne og blondepute og blomster. Ikke helt ordrett ,for det er snart 4 år siden,men hun og meg snakka og hun ble helt rolig.

Og forklare livets harde realiteter til et lite barn er for brutalt.

Det er ille nok når det går opp for dem at de aldri mer skal få se den personen igjen.

[ellapille]

Å fortelle et barn at mamma tok livet av seg tror jeg ikke er så lurt.

Det blir for voldsomt.

Ungen er jo bare 7 år.

[Gjest Adriana]

Det å sørge er da en helt naturlig reaksjon når noen man er glad i dør. Syns ikke det er nødvendig å gjøre det til en sykdom..med mindre det blir det da. De fleste har det fryktelig vondt en stund, men etterhvert blir savnet mindre tungt å bære. Man må bare ta tiden til hjelp.

Jeg ville ha vært ærlig og sagt det som det var.

[ellapille]

Livets realiteter trenger ikke å bli pådyttet med en gang selv om barna er hardere og sterkere enn vi tror.

Alt til sin tid.

Først trenger vel barna å få svar på alle de spørsmålene det har.

Broren min døde av overdose heroin.

Kunne da aldri tenke meg å forklare det ,hvorfor det er farlig,hvordan det virker osv.

De er ikke gamle nok til å forstå.

Om vi kan forklare det på en måte som gjør at barnet faller til ro så synes jeg at de harde fakta bør vente på seg.

Greit nok at unga er sterkere enn vi tror,men når vi voksne har problemer med å forstå ting og takle sorgen,hvorfor skal vi da legge alle korta på bordet til et lite barn.

[Mamma1]

Jeg hadde nok ikke fortalt et så lite barn at det var selvmord. Jeg tror at det vil gjøre det vanskeligere. Det er ikke lett å akseptere at du betydde så lite for din mor.

[Gjest Poirot]

Når mener dere barnet er modent for å få vite sannheten? Jeg tror det kan være "like greit" å få vite med en gang, så ikke man om en del år får en ny "hemmelighet" som alle visste om slengt i fjeset og må bearbeide ny sorg.

[Gjest Myumi]

Ett barn på syv er ikke dum som ett brød. Jeg får inntrykk av at de voksne som mener at barnet bør skånes kun er ute etter å gjøre det enklest mulig for seg selv, dessverre.

Spøsmål vil dukke opp og barnet fortjener ett ærlig svar, hvis ikke vil det som jeg skrev tidligere utvikle seg til en stor stygg hemmelighet.

Så lenge barnet får sørge på sin egen måte og oppleve kjærlighet og omsorg fra sine nærmeste så kan faktisk ett barn på syv takle sannheten, jeg mener ikke at alle detaljer skal broderes ut (noen MÅ jo bare tolke alt i verste retning).

Helt enig med Poirot over her. Å få servert en historie for så å få en annen historie noen år etter (kanskje noen tom. plumper ut med sannheten ved ett uhell) kan bli fryktelig traumatisk. Det kan oppleves som om moren dør på ny og barnet må gjennom nok en sorgprosess.