Jeg er så fortvilet nå

[AnonymBruker]

Det ble slutt mellom meg og kjæresten denne uken. Det var han som tok initiativet, selv om vi på en måte ble enige om det.

Vi har hatt det og har det veldig fint. Vi har i det siste hatt mindre sex og blitt mer som nære venner. Jeg er så utrolig glad i han, jeg tror jeg elsker han, men synes også det er så vanskelig å vite. Vi har få felles interesser og er ganske ulike som personer på en del punkt. Likevel har vi våre like punkt som for eksempel at vi begge har ganske likt behov for sosial kontakt med andre, vi har felles verdier og holdninger, og like meninger politisk. Vi stoler på hverandre og respekterer hverandre.

Jeg er mer et følelsesmenneske og deler veldig mye med han. Han er mer innesluttet, og tenker mye mer for seg selv enn å dele ting med meg. Dette savner jeg i forholdet. Jeg vil at han skal dele mer med meg, og fortelle mer om hvordan han har det/hva han tenker og synes osv.

Han var ganske sikker da han gjorde det slutt, men en dag etter var han usikker igjen og mener vi skal bruke tiden til å tenke over dette. Jeg er enig. Jeg vil ikke forhaste noe, uansett hva vi bestemmer oss for. Vi har vært sammen i 4 år, er i begynnelsen av 20-årene og har ikke barn. Vi har det veldig fint sammen, men er det nok? Jeg har hatt perioder med tvil. Er han den rette? Er vi mer gode venner enn kjærester?

Hvordan skal vi bruke tiden framover til å finne ut av ting? Hvor lang tid bør det gå? Det er jo naturlig at jeg vil savne han og være sammen med han, uansett hva som er det rette. Hvordan skal jeg kunne stole på hva som er det rette å gjøre?

Kan legge til at jeg er en usikker og litt negativ person, som også har vanskelig for å ta valg. Jeg har en del komplekser for kroppen min, noe jeg tror har ført til mindre sex i det siste. Jeg ønsker å finne tilbake til slik vi hadde det før

Er så usikker og fortvilet nå. Jeg er så utrolig glad i denne flotte, fantastiske mannen. Hvordan finne ut av hva som er det rette? Vi har snakket skikkelig sammen om det som er problemet i forholdet vårt, og jeg tror at jeg kan endre på en del av det som er problemet.

og et viktig spørsmål: hvor lang tid bør det gå før vi møtes igjen?

Håper virkelig på svar <3

Anonymous poster hash: 20a74...d56

[AnonymBruker]

Tror du bare skal gå videre.

Anonymous poster hash: 9686a...44d

[AnonymBruker]

Tror du bare skal gå videre.

Anonymous poster hash: 9686a...44d

hvorfor? Kom veldig gjerne med begrunnelse..

Anonymous poster hash: 20a74...d56

[AnonymBruker]

Om han er ganske innesluttet og holder ting for det meste for seg selv så er det noe du bare må godta, det er ikke noe som kommer til å forandre seg.

Anonymous poster hash: e5739...28e

[AnonymBruker]

Om han er ganske innesluttet og holder ting for det meste for seg selv så er det noe du bare må godta, det er ikke noe som kommer til å forandre seg.

Anonymous poster hash: e5739...28e

Nei, det er jeg klar over. Det er det han også har sagt. Men jeg tviler ikke så alt for mye. Jeg kan klare å godta at han er sånn..

Anonymous poster hash: 20a74...d56

[AnonymBruker]

Forsøke parterapi kanskje?

Anonymous poster hash: 4b6e1...0b8

[AnonymBruker]

Forsøke parterapi kanskje?

Anonymous poster hash: 4b6e1...0b8

Det var et godt tips. Vi har snakket om det faktisk. Begge synes det var en god idè. Vil vite at vi har prøvd det aller meste før vi evt. gir opp helt..

Anonymous poster hash: 20a74...d56

[AnonymBruker]

Forsøke parterapi kanskje? Anonymous poster hash: 4b6e1...0b8

Parterapi når man er i begynnelsen av 20 årene?heh... Selvom det " løser"seg nå så vil de uansett gå igjennom voldsomme forandringer på vei mot voksenlivet.

Ts:

Når man fjør det slutt med noen man er glad i så er det rimelig normalt å vingle fram og tilbake men det betyr ikke at det er riktig å være sammen av den grunn.

Beklager å måtte si det ts, men det er mye mulig at dette er begynnelsen på slutten og denne vinglinga er bare å dra ut det uungåelige.

Hvor lang tid man bør bruke hver for seg osv, er individuelt fra par til par så det er umulig for oss å svare på

Anonymous poster hash: 10b26...595

[AnonymBruker]

Parterapi når man er i begynnelsen av 20 årene?heh... Selvom det " løser"seg nå så vil de uansett gå igjennom voldsomme forandringer på vei mot voksenlivet.

Ts:

Når man fjør det slutt med noen man er glad i så er det rimelig normalt å vingle fram og tilbake men det betyr ikke at det er riktig å være sammen av den grunn.

Beklager å måtte si det ts, men det er mye mulig at dette er begynnelsen på slutten og denne vinglinga er bare å dra ut det uungåelige.

Hvor lang tid man bør bruke hver for seg osv, er individuelt fra par til par så det er umulig for oss å svare på

Anonymous poster hash: 10b26...595

Hvorfor ikke parterapi når man er i begynnelsen av 20-årene? Det er jo NÅ jeg vil finne ut om dette er noe å satse på. Tenk om vi kunne fått det bedre av parterapi? Eller funnet ut at det ikke går? Det er ingen aldersgrense for parterapi.

Anonymous poster hash: 20a74...d56

[AnonymBruker]

Jeg er selv 21 år, kjæresten 25. Vi har gått til parterapi og leser nå boken "Samlivsboken" sammen. Man lærer jo ikke nødvendigvis ikke så mye om hvordan man får parforhold til å fungere mens man vokser opp, så hvorfor ikke få hjelp av noen som kan mye om det? Bedre det enn å leve frustrert, ha dårlig kommunikasjon eller lignende i flere år fremover før man evt. søker hjelp. Å forebygge er som oftest bedre enn å drive med problemløsning. Tror mange har forventninger om at det meste burde gå lett i et parforhold, men det er vel sjelden det er slik. Ofte må man jobbe med ting anbefaler Samlivsboken hvertfall

Anonymous poster hash: 6ffd7...3c1

[AnonymBruker]

Jeg er selv 21 år, kjæresten 25. Vi har gått til parterapi og leser nå boken "Samlivsboken" sammen. Man lærer jo ikke nødvendigvis ikke så mye om hvordan man får parforhold til å fungere mens man vokser opp, så hvorfor ikke få hjelp av noen som kan mye om det? Bedre det enn å leve frustrert, ha dårlig kommunikasjon eller lignende i flere år fremover før man evt. søker hjelp. Å forebygge er som oftest bedre enn å drive med problemløsning. Tror mange har forventninger om at det meste burde gå lett i et parforhold, men det er vel sjelden det er slik. Ofte må man jobbe med ting anbefaler Samlivsboken hvertfall

Anonymous poster hash: 6ffd7...3c1

Takk for svar!

Anonymous poster hash: 20a74...d56

[Cascade]

Komplekser over kroppen din?

Jeg reagerer på dette. Hva har dette gjort, har du avvist ham, liker du ikke han tar på deg?

Det er vanskeligt, min samboer har samme, jeg har i mange år prøvd å overbevise henne om at jeg elsker henne og det er utrolig frustrerende og ødeleggende når man ikke har lov å røre samboeren. Det dreper alt.

Om dere er i pausemodus ville jeg bare sende melding til han om det går bra med han osv.

Endret 21. februar 2014 av Cascade

[AnonymBruker]

Komplekser over kroppen din?

Jeg reagerer på dette. Hva har dette gjort, har du avvist ham, liker du ikke han tar på deg?

Det er vanskeligt, min samboer har samme, jeg har i mange år prøvd å overbevise henne om at jeg elsker henne og det er utrolig frustrerende og ødeleggende når man ikke har lov å røre samboeren. Det dreper alt.

Om dere er i pausemodus ville jeg bare sende melding til han om det går bra med han osv.

Jeg tar sjelden initiativet til sex, og er ikke så avslappet under sex som jeg skulle ønske jeg var.. Jeg vet ikke hva vi er.. Han var veldig sikker da han slo opp, nå er han mer usikker sier han. Jeg ønsker å prøve litt til og det vet han. Så jeg får vell bare gå å vente og håpe

Anonymous poster hash: 20a74...d56

[AnonymBruker]

Dette høres veldig ut som min situajson..mye likt. Jeg og han har tenkt mye over om vi er riktige for hverandre, men fant liksom ikke svaret..vi begge er nok litt vinglete personer fra før av. Det endte med at han tok intiativet til å gjøre det slutt...jeg ville ikke. Det gikk da plutselig opp for meg hvor mye jeg elsker han, hva jeg setter pris på osv ..jeg håper at han tenker det samme nå som vi ikke har kontakt og vil at vi skal bli sammen igjen!

Anonymous poster hash: a5641...026

[AnonymBruker]

Dette høres veldig ut som min situajson..mye likt. Jeg og han har tenkt mye over om vi er riktige for hverandre, men fant liksom ikke svaret..vi begge er nok litt vinglete personer fra før av. Det endte med at han tok intiativet til å gjøre det slutt...jeg ville ikke. Det gikk da plutselig opp for meg hvor mye jeg elsker han, hva jeg setter pris på osv ..jeg håper at han tenker det samme nå som vi ikke har kontakt og vil at vi skal bli sammen igjen!

Anonymous poster hash: a5641...026

Huff, det e veldig tungt dette. Føler med deg. Håper det ordner seg for oss begge <3

Anonymous poster hash: 20a74...d56