Hvorfor takler noen kriser bedre enn andre?

[AnonymBruker]

Jeg er helt desperat etter å komme over exen min. Uansett hva jeg gjør så er det INGENTING som hjelper! Flere jeg kjenner har kommet over exen sin etter noen dager, og her sitter jeg 1 år etter og har det like jævlig.

"Du må bare bestemme deg for å komme over det" er det mange som sier, men da lurer jeg på hvordan?

Hva tror dere er grunnen til at noen takler kriser bedre enn andre (f.eks brudd, dødsfall, sykdom) mens noen av oss bryter helt sammen? Jeg er kanskje litt rar, for dødsfall takler jeg greit, det er final, mens et brudd gjør at jeg bryter helt sammen og får lyst å dø.

Vil så gjerne ha tips fra dere med erfaringer om hvordan dere har taklet vanskelige ting i livet

Anonymous poster hash: 4c7b8...c15

[OppNedPåAlt]

Mennesker er forskjellige, noen er mer følsomme enn andre, sterkere psykisk, rasjonelle og realistiske. Det er mange faktorer som spiller inn på hvordan man takler kriser, bare det hvordan forskjellige folk definerer en krise er jo vesentlig.

Eneste tipset jeg har er å flytte fokuset på ting som er positive og som gir deg livsglede. Det er vanskelig, jeg vet, men jeg er litt enig, bestem deg! Det er ikke enkelt å bestemme seg for å komme over det, men det er enkelt å bestemme seg for å flytte fokuset, og gjøre andre ting. Da vil du også gradvis komme over det. Tror jeg.

Lykke til

[AnonymBruker]

Dødsfall er et tap, et brudd er en avvisning OG et tap.

Det er kanskje avvisningen du sliter med, at ditt selvbilde er blitt ødelagt fordi din eks ikke ville ha deg lenger?

Prøv å jobbe med deg selv og føle deg vel. Prøv litt av hvert. For noen funker det å finne seg en rebound, for andre funker trening/vektnedgang, en hårklipp og ny garderobe, yoga/meditasjon, etterutdanning etc.

Poenget er vel at du må komme over avvisningen ved å bedre selvbildet ditt.

Anonymous poster hash: 855c9...5dc

[AnonymBruker]

Jeg tror også det har veldig mye å gjøre med hvor glad du var/er i personen.

Anonymous poster hash: b1ece...317

[Wonders]

Når man ikke har opplevd så mange kriser i livet så er de første aller verst.

Man prøver jo å unngå slikt, men live skal jo leves. For noen er den første krisen å miste et kjæledyr, eller besteforeldre/oldeforeldre....

Og etterhvert som man går igjennom krisene blir man sterkere. Man er bedre rustet.

Om man har blitt skånet for mye, har man mye jobb i vente. For å skåne noen i oppveksten er en bjørnetjeneste som er vond å innse i voksenlivet.

[AnonymBruker]

Dødsfall er et tap, et brudd er en avvisning OG et tap.

Det er kanskje avvisningen du sliter med, at ditt selvbilde er blitt ødelagt fordi din eks ikke ville ha deg lenger?

Prøv å jobbe med deg selv og føle deg vel. Prøv litt av hvert. For noen funker det å finne seg en rebound, for andre funker trening/vektnedgang, en hårklipp og ny garderobe, yoga/meditasjon, etterutdanning etc.

Poenget er vel at du må komme over avvisningen ved å bedre selvbildet ditt.

Anonymous poster hash: 855c9...5dc

Nettopp, det er sånn jeg tenker. Jeg var veldig lei meg da 2 nære familiemedlemmer døde for noen år siden. Men er man død så er man død. Da jeg ble dumpa i fjor så var det jo fordi jeg ikke var bra nok.. Og jeg sliter med disse følelsene fortsatt.

Egentlig burde jeg være ganske herdet, for jeg har ikke hatt et enkelt liv. Men er vel som en annen skrev at noen er mer følsom enn andre.

Hva tror dere gjør en person sterk psykisk?

Anonymous poster hash: 4c7b8...c15

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke.

Selv er jeg en veldig følsom person. Griner for den minste ting. Allikevel føler jeg at jeg har taklet både dødsfall og samlivsbrudd bra.

For min del er brudd voldsomt dramatisk når det står på, men det har alltid gått fort over allikevel. Kanskje fordi jeg er så følsom at jeg har lett for å føle ting for andre også. Blir fort forelska. Sånn sett VET jeg at et brudd neppe er verdens ende.

Anonymous poster hash: 634d2...c12

[Marie90]

Mennesker er nok skrudd sammen forskjellig og man har forskjellige erfaringer. Likevel handler det vel mest om viljestyrke ift. aa gjore de rette valgene for aa sette prosessen igang. Man velger ikke om vedkommende dukker opp i tankene naa og da eller om man er lei seg, men man velger om man vil dyrke sorgen. Man velger ogsaa om man vil kutte vedkommende ut (fra sosialt media og alt) og slette all historikk og minner, hvilket som regel er forste skritt.

Ellers tror jeg ikke det er saa vanvittig stor forskjell paa folk. Venninner som ble ferdig med exen etter "noen dager" har sannsynligvis enten vaert initiativtaker til bruddet, en del av beslutningen eller begynte aa bli ferdig med vedkommende lenge foer.

Selvtillit er ogsaa endel av bildet. Noen har et mer saarbart ego enn andre. Ingen liker avvisning, men noen staar bedre rustet til aa tenke at deres selvbilde og verdi ikke avhenger av aksept fra ett enkelt menneske.

Endret 21. februar 2014 av Marie90

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje litt rar, for dødsfall takler jeg greit, det er final, mens et brudd gjør at jeg bryter helt sammen og får lyst å dø.

Vil så gjerne ha tips fra dere med erfaringer om hvordan dere har taklet vanskelige ting i livet

Anonymous poster hash: 4c7b8...c15

Kan du bruke noe av de mestringsstrategiene du har i forhold til dødsfall i forhold til dette..? Altså å ikke gruble på hvorfor, bare aksepter at sånn er det, vedkommende er borte, alt du kan gjøre er å være takknemlig for at du fikk dele tid med vedkommende og gå videre med ditt liv..?

Anonymous poster hash: 2bbe8...a41

[AnonymBruker]

Noen er ferdige med eksen før de bryter ut. Folk er forskjellige. Eksen din har tydeligvis såret deg skikkelig, og det vil ta litt tid før du føler deg overpå. Ikke dytt unna følelsene og tankene. Bearbeid dem. Se på tem, føl dem, og la det gå litt etter litt. Det hjelper også litt å bli sinna.

Det vil bli bedre

Anonymous poster hash: 35a6d...d91

[AnonymBruker]

Folk takler det forskjellig. Noen holder maska men revner innvendig. Noen får utløp der og da.

For litt siden hang en nær venn av meg seg. Venninnene mine knakk sammen og de er fremdeles ganske ute av seg.

Jeg tar det litt mer rolig. Jeg fant min bror død for 7 mnd siden etter han hang seg. Det overskugger alt. Dermed gjør det meg mer rustet enn venninnene mine som aldri har opplevd slikt før.

Anonymous poster hash: a607d...a83

[AnonymBruker]

Jeg går inn i survival-mode, om jeg kan si det slik. Jeg plasserer begge beina på jorda, tar et godt overblikk over situasjonen, stenger av alle irrasjonelle følelser, og overlater resten til egne evner, instinkter og logikk.

Anonymous poster hash: 0f37e...0fc

[AnonymBruker]

Kan du bruke noe av de mestringsstrategiene du har i forhold til dødsfall i forhold til dette..? Altså å ikke gruble på hvorfor, bare aksepter at sånn er det, vedkommende er borte, alt du kan gjøre er å være takknemlig for at du fikk dele tid med vedkommende og gå videre med ditt liv..?

Anonymous poster hash: 2bbe8...a41

Skulle ønske jeg kunne det! Min ex var heller ikke spesielt grei på slutten, likevel får jeg han ikke ut av hodet. Mens en tidligere venninne som sviktet meg skikkelig, det kom jeg kjapt over. Psykologen sa jeg heller skulle se på det som en erfaring og at jeg burde være glad jeg er kvitt han. Fyren hadde en del problemer jeg ikke visste om før etter lang tid.

Det som svir er at han er i et forhold, mens jeg er singel og klarer ikke stole på menn. Jeg får vel bare bruke tiden jeg trenger som flere skriver her.

Var forøvrig en jeg kjenner som tok selvmord på jobb her om dagen, jeg ble lei meg over det. Men det går greit.

Anonymous poster hash: 4c7b8...c15

[Cata]

Nettopp, det er sånn jeg tenker. Jeg var veldig lei meg da 2 nære familiemedlemmer døde for noen år siden. Men er man død så er man død. Da jeg ble dumpa i fjor så var det jo fordi jeg ikke var bra nok.. Og jeg sliter med disse følelsene fortsatt.

Anonymous poster hash: 4c7b8...c15

Tror nok dere er inne på noe der ja. Døden har man ikke kontroll over og det er noe vi alle vet fra vi er veldig små. Når et forhold ryker, sitter man der med "Kunne jeg gjort noe annerledes?", "Hvorfor var jeg ikke verdt å elske nok?" - tankene.

Ingen bra tilstand.

Døden er mer endelig, og man vet (i de fleste tilfeller) at den som døde ikke valgte det selv - det bare ...skjedde.

Har ingen gode råd, for jeg er av ca. samme kaliber. Dødsfall og andre kriser har jeg taklet etter måten greit opp gjennom årene. Det er trist men, man biter tennene sammen og går på videre. Men da jeg ble dumpet for en god del år siden, så knakk jeg totalt sammen.

Har aldri kunnet forklare den fullstendige kollapsen jeg fikk da, men tror mye ligger i at jeg virkelig stolte på mannen. (Det er noe jeg ikke har lett for å gjøre.) Da gjorde det 5 ganger så vondt å bli forkastet. Har vært i forhold og blitt dumpet etter det, men den gangen gjorde det ikke halvparten så vondt, selv om det naturligvis ikke var spesielt morsomt. Tror det henger sammen med at jeg i langt mindre grad stolte på "nr. 2".

[Jordbæra]

Jeg føler jeg takler kriser veldig godt fordi jeg har opplevd så mye andre ting. Jeg har jobbet med meg selv i mange år og funnet ting som fungerer for meg i alle situasjoner.

Jeg har det ofte vanskelig, men jeg takler det. Jeg har min faste rutine hver dag, trygghet. Jeg trener, har en hobby og noe jeg bryr meg om. Så liker jeg å skrive dagbok om vanskelige dager, istedet for å snakke med andre om det. For dagbøker kan ikke fortelle ting videre.

Å sette av tid til å tenke på det vondt for å så legge det vekk når hverdagen kommer fungerer også.

Og husk at det er ingenting som bare skjer, man må jobbe for å få det bedre med seg selv.

Kanskje du føler du ikke fikk hatt en ordentlig avslutning på det?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg takler kriser veldig godt fordi jeg har opplevd så mye andre ting. Jeg har jobbet med meg selv i mange år og funnet ting som fungerer for meg i alle situasjoner.

Jeg har det ofte vanskelig, men jeg takler det. Jeg har min faste rutine hver dag, trygghet. Jeg trener, har en hobby og noe jeg bryr meg om. Så liker jeg å skrive dagbok om vanskelige dager, istedet for å snakke med andre om det. For dagbøker kan ikke fortelle ting videre.

Å sette av tid til å tenke på det vondt for å så legge det vekk når hverdagen kommer fungerer også.

Og husk at det er ingenting som bare skjer, man må jobbe for å få det bedre med seg selv.

Kanskje du føler du ikke fikk hatt en ordentlig avslutning på det?

Jeg lever forsåvidt på samme måte jeg også, men har havnet i en ganske ille depresjon dessverre. Fikk ingen closure på forholdet, han sa bare at han ville være singel da han gjorde slutt pr sms (!). Dagen etter flyttet han inn til en ny dame Fikk vite det av en bekjent. Sliter med å takle at jeg ble løyet til, jeg har aldri stolt på noen eller elsket noen så høyt som han!

Anonymous poster hash: 4c7b8...c15

[Jordbæra]

Har opplevd å bli manipulert og rundlurt selv.
Finnes det noen måte for deg å få en avslutning på det. Kontakte han i ettertid bare for å få sagt det du føler?
Hvis ikke så har jeg ett annet tips.

Jeg trengte en avslutning på noe jeg også, men har ikke mulighet til å snakke med personen det gjelder. I hodet mitt gikk samtalen jeg ville hatt om og om igjen. Så til slutt skrev jeg den ned. Hvordan det ville foregått, hva personen ville svart. Jeg skrev det hver eneste gang jeg tenkte på det. Og nå har det gått mer over. Jeg tenker ikke så ofte på det lenger.

[Cata]

Finnes det noen måte for deg å få en avslutning på det. Kontakte han i ettertid bare for å få sagt det du føler?

Signerer denne. Jeg har faktisk erfaring for at det virker. Jeg deiset også inn i en depresjon etter bruddet. Et par år senere traff jeg tilfeldigvis eksen utendørs. Jeg strente bort og leste ham teksten i veldig klare ordelag. Ikke fordi han brøt med meg for man kan jo ikke styre følelser, men pga. måten han gjorde det på.

Så bare gikk jeg min vei.

Jeg tror det var da depresjonen min etterhvert begynte å gå over for alvor. Da følte jeg at jeg hadde fått sagt mitt og på en måte kunne jeg da lettere legge ham bak meg også. Nå er dette temmelig mange år siden og jeg er fullstendig over ham, men det tok jammen sin tid.

[Fysikeren]

Jeg er enig med alle de som mener at man herdes. Det er helt naturlig at det er slik det fungerer.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med alle de som mener at man herdes. Det er helt naturlig at det er slik det fungerer.

Men hva når man ikke herdes? Jeg har opplevd så mye dritt i livet at jeg kunne fylt et Dr Phil-show, likevel er brudd de krisene jeg takler dårligst av en eller annen grunn.

Har tenkt på å kontakte exen men orker ikke gå gjennom mer dritt med han. Da han slo opp var han særdeles slem mot meg. Jeg tror faktisk ikke han hadde gidda å svare meg en gang jeg. Det er ganske sårt å finne ut at en person har løyet så mye til deg, rett i trynet. Jeg sliter fryktelig med å stole på menn etter dette.

Anonymous poster hash: 4c7b8...c15