Snart gal?

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på hvor denne bør ligge, så mod må gjerne flytte den om nødvendig.

Dette blir langt og rotete. Beklager.

Jeg har verdens fineste datter på halvannet år. Jeg har vært kjæreste med pappaen hennes i mange år, men det ble slutt når hun var rundt året. Av ulike årsaker så er vi fortsatt samboere. Hennes far er ikke flink til å ta ansvar. Det visste jeg før jeg ble gravid, men innen vi oppdaget graviditeten (vi brukte beskyttelse) så var det for sent å velge mellom mulighetene. Misforstå meg rett, jeg ville ikke vært foruten datteren min, og jeg ville gitt livet mitt for henne uten å blunke. Men hun burde hatt en annen far. En som var interessert i henne, og i hennes mor. I praksis så har jeg vært alene fra jeg ble gravid. Han bryr seg om henne og elsker henne, men han er bare ikke vant til å ta ansvar. Han alltid vært overbeskyttet og bortskjemt, og det har aldri blitt stilt noen krav til han. Noe av det er nok min skyld også. Når vi ble kjærester så var livet mitt et salig kaos, og han ble min fribillett vekk. Jeg orket aldri å sette noen krav til han eller forholdet vårt, og lot det bare humpe og gå fremover på et vis. Jeg har tatt meg av alt det dagligdagse som rengjøring, husking av avtaler, handlelister, regninger osv. Jeg har vært så "distansert fra virkeligheten" at jeg ikke selv har sett at jeg bare har videreført hva hans mor begynte.

Jeg har alltid vært ei jente med bein i nesa. Jeg har hatt en vanskelig barndom, og kommet meg ut av det med hodet på rett plass. Min mor har vært (og er) psykisk syk, og har alltid vært avhengig av meg både som hjelp til alt mulig rart og som hakkekylling. Da jeg traff pappaen til datteren min så var det verre enn noen gang og hos han fant jeg en viss styrke til å stå imot. Min mor ringer 10-15 ganger hver dag, gjerne bare for å skrike og kjefte og den første perioden etter vi ble kjærester så klarte jeg å la være å svare, ikke ta meg nær av det, osv. Det jeg ikke så var at jeg mistet meg selv. Og at han behandler meg like dårlig som henne. Han kjefter på meg for den minste lille ting, han hakker på meg, og er ikke noe snill.

I tillegg så låser han meg inne. Ikke bokstavlig talt, men allikevel. Og jeg klarer rett og slett ikke å finne nok viljestyrke til å krangle på det. Jeg har vært utenfor døren alene tre ganger siden jeg ble gravid. Han gidder aldri å være alene med datteren vår, og mener at skal jeg ut så kan vi gå ut sammen. Enten vi to eller alle tre. Jeg trives godt som mamma og har mer enn gjerne med meg datteren min, men innimellom så hadde det vært godt å kunne være voksen for en kveld. Bare gått ut og tatt et glass vin med venninnegjengen (som jeg kun har kontakt med på tlf om dagen), uten å måtte være mamma eller kjæreste (nå da eks).

Jeg kjenner bare at jeg er fryktelig sliten. Og på vei til å gå på veggen av for lite sosialisering med andre. Dagene mine går med på først og fremst å være mamma, så være hakkekylling for min eks og min mor. Det er aldri nok igjen til meg selv. Jeg har bedt om henvisning til psykolog men fått avslag 3 ganger. Håper at denne (nr4) henvisningen går igjennom.

Jeg leter etter leilighet til meg om min datter, men uten referanser og uten depositum (jeg er i fast jobb, men sykemeldt for øyeblikket, ingen sparepenger da vi begge var arb.ledige en stund) så er det som å finne nåla i høystakken.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg vil med dette innlegget. Tror kanskje jeg trenger noen utenforståendes syn på saken?

Anonymous poster hash: 58928...d0a

[AnonymBruker]

jeg vil gi deg en klem

dette hørtes utrolig vanskelig og slitsomt ut.

håper virkelig denne henvisningen kommer igjennom og at du får psykolog.

hvorfor får du avslag?

har du ikke ei veninne eller annen familie som kunne hatt datterene din en helg eller en natt slik at du fikk puste litt?

tror du må forklare moren din at du ikke kan ha noe kontakt med henne når hun holder på slik.

fordi dette ødelegger deg.

virkelig. forstår om det er vanskelig men tror det er veldig viktig for din egen psyke.

ingen orker å være hakkekylling igjennom et helt liv. alle og enhver ville blitt sprø av det.

fatter ikke at du orker å svare.

hadde jeg vært veninnen din ahdde jeg med gleede sitti barnevakt og hjulpet deg litt.

du kan jo ha et avlastnigshjem eller hva det heter?

sånn innimellom? eller vil du ikke det?

uansett, så håper jeg virkelig det ordner seg for deg

Anonymous poster hash: 16e0a...dbd

[AnonymBruker]

Jeg fikk først avslag av dps fordi legen min skrev en dårlig henvisning. Byttet fastlege og fikk skrevet en ordentlig henvisning. Fikk avslag fra dps men de skrev at jeg absolutt trengte psykolog og rådet meg til å søke privatpraktiserende. Søkte hos noen som ikke tok inn nye klienter, og har nå søkt hos noen andre.

Å kutte kontakten med min mor er enklere sagt enn gjort. Jeg har prøvd, flere ganger. Det går et par uker også er det på igjen. Mest fordi jeg ikke klarer å si nei. Hun skyver alle fra seg og jeg er den eneste hun har igjen.

Jeg ønsker ikke avlastning til min datter. Hun er et utrolig snillt og rolig barn. det ikke er hun som er problemet og jeg ønsker ikke å "gjøre" henne til det for omverden. Min mor og eks er veldig på det at jeg er så sliten fordi jeg har barn, de eier ikke selvinnsikt nok til å se at det er de selv som er problemet og ikke datteren min. De skjønner ikke at det er de som bryter meg ned og ødelegger meg. Jeg ønsker bare å finne meg et sted å bo med henne, og å finne tilbake til selvstendigheten min. Jeg har alltid vært veldig "bevisst på min egen psyke". En oppvekst med en psykisk syk mor har gjort at jeg er nødt til å ha full kontroll på hodet mitt til en hver tid. Men nå kjenner jeg at det glipper mer og mer. Jeg har mareritt, sliter med å huske ting, gråter lett osv. Jeg er sliten.

Takk for klemmen

Anonymous poster hash: 58928...d0a

[Majott]

Jeg fikk først avslag av dps fordi legen min skrev en dårlig henvisning. Byttet fastlege og fikk skrevet en ordentlig henvisning. Fikk avslag fra dps men de skrev at jeg absolutt trengte psykolog og rådet meg til å søke privatpraktiserende. Søkte hos noen som ikke tok inn nye klienter, og har nå søkt hos noen andre.

Å kutte kontakten med min mor er enklere sagt enn gjort. Jeg har prøvd, flere ganger. Det går et par uker også er det på igjen. Mest fordi jeg ikke klarer å si nei. Hun skyver alle fra seg og jeg er den eneste hun har igjen.

Jeg ønsker ikke avlastning til min datter. Hun er et utrolig snillt og rolig barn. det ikke er hun som er problemet og jeg ønsker ikke å "gjøre" henne til det for omverden. Min mor og eks er veldig på det at jeg er så sliten fordi jeg har barn, de eier ikke selvinnsikt nok til å se at det er de selv som er problemet og ikke datteren min. De skjønner ikke at det er de som bryter meg ned og ødelegger meg. Jeg ønsker bare å finne meg et sted å bo med henne, og å finne tilbake til selvstendigheten min. Jeg har alltid vært veldig "bevisst på min egen psyke". En oppvekst med en psykisk syk mor har gjort at jeg er nødt til å ha full kontroll på hodet mitt til en hver tid. Men nå kjenner jeg at det glipper mer og mer. Jeg har mareritt, sliter med å huske ting, gråter lett osv. Jeg er sliten.

Takk for klemmen

Anonymous poster hash: 58928...d0a

Jeg synes du er tøff, og du vet hva du vil! Du har også mye selvinnsikt, og ser utveier for å få det bedre, samt at du ser at du trenger hjelp, og gjør det du må for å få det. Dette ordner seg, skal du se. Særlig ettersom du selv gjør aktive grep for at det skal gjøre det.

Om du er i fast jobb, og har økonomisk rom for det, så kan du be om depositumlån i banken din. Det er en mulighet til å komme seg unna fort, og det nedbetaler du ganske kjapt.

[AnonymBruker]

Jeg synes du er tøff, og du vet hva du vil! Du har også mye selvinnsikt, og ser utveier for å få det bedre, samt at du ser at du trenger hjelp, og gjør det du må for å få det. Dette ordner seg, skal du se. Særlig ettersom du selv gjør aktive grep for at det skal gjøre det.

Om du er i fast jobb, og har økonomisk rom for det, så kan du be om depositumlån i banken din. Det er en mulighet til å komme seg unna fort, og det nedbetaler du ganske kjapt.

Hvordan er det med depositumslån hvis man har betalingsanmerkning? Jeg har nemlig en fra jeg var -voksen og kjeeeempesmart- som attenåring. Driver å betaler den ned fortløpende nå, men det står ennå litt igjen. Jeg vet ikke helt hvordan det er med økonomien til det. Det er ganske dyrt å bo her jeg bor og siden jeg har barn så er det dessverre ikke noe alternativ å flytte noe særlig langt. Men jeg kan sjekke det opp. Takk for tips, og for gode ord

Anonymous poster hash: 58928...d0a

[AnonymBruker]

Ta kontakt med boligkontoret i kommunen, de holder gjerne til der nav er. Lykke til. !

Anonymous poster hash: b390f...feb