Flere skilsmisser på grunn av for få barn?

[AnonymBruker]

Jeg kom til å tenke på noe her en dag og det var at skilsmissene kanskje hadde en biologisk årsak i dag.

Det er slik at de aller fleste skilsmisser blir tatt ut av kvinner. Fysisk sett merker kroppen det at en ikke får barn, kan det kanskje hende dette påvirker kvinnens syn på mannen på en måte? Kroppen sender kanskje ut noen stoff som egentlig er ment som en strategi for å få barn, liksom at man skal bytte ut mannen med en som er fruktbar? Mannen sine kropp merker jo ingen ting av dette og har ikke noen slik "strategi".

Hva tenker dere om det, kan noen kjenne seg litt igjen?

Anonymous poster hash: 1093c...044

[brunsaus123]

Med tanke på hvor mange skilsmissebarn det er (mellom 11.000 12.000 hvert år mot ca 20.000 skilte og separerte i 2013) så tror jeg ikke det har så mye å si siden de allerede hadde barn før de ble skilt. Men det var en interessant teori

[skreppamedleppa]

Jeg er en person som ikke ønsker meg barn, ikke har barn, er sammen med en som ikke ønsker seg barn og ikke kan få barn og vi ønsker heller ikke å gifte oss. I og med at vi ikke kan delta i skilsmisse statistikken på samme måte som gifte kan så blir jo ikke dette personlig fra min side men jeg føler meg likevel ikke igjen i og med at jeg aldri har tenkt en liten tanke en gang om å gjøre det slutt, vi er sammen om dette samlivet til døden skiller oss ad.

Men selvsagt, hadde jeg ønsker meg barn og han ikke kunne gitt meg det.. jeg vet ikke siden tanken på å ønske seg barn er så ubeskrivelig fremmed for meg.

Men igjen, om dette er biologisk "dette stoffet som kroppen sender ut" burde ikke det da gjelde alle kvinner?

skilsmisse var ganske uvanlig på begynnelsen av 1900 tallet bortsett fra de med høyest inntekt i samfunnet som journalister, jurister og ingeniører, blant disse yrkene finnes skilsmisse tall som de vi finner generelt i befolkningen i dagens samfunn. Skilsmisse var elitens privilegium før i tiden.

Etterhvert som vi har fått bedre levekår, velferdsstaten og individuelle muligheter har åpent opp dører og visket ut forskjellige mellom de som fikk lov og de som ikke fikk lov av samfunnet å skille seg.

Den utgjevningen av sosiale klasser og mellom kjønnene har gjort at skilsmisse er et reelt alternativ for befolkningen. Noe statistikken viser: siden 1960 tallet har det vært flest ekteskapsbrudd i grupper med lav inntekt og utdannelse. Det er ikke noe bare toppen av mennene har rett til, men også en rett hele befolkningen har.

Kvinner har også en helt annen økonomisk situasjon en for bare 40 år siden.

Ingen må leve i et forhold de ikke ønsker å leve i.

Vi er også blitt et mer indivdualistisk samfunn, ta f eks meg jeg trenger ikke gifte meg, jeg trener ikke å få barn, jeg er ikke avhengig av mannen min, jeg kan leve det livet jeg selv ønsker slike valg hadde ikke folk for ikke å snakke om kvinner før.

Jeg kan velge livet mitt, og det kan de aller fleste kvinner i dag også heldigvis.

Så om jeg hadde ønsket meg barn og han ikke ville, eller kunne få, om samboeren hadde fysisk mishandlet meg, om jeg hadde mistrivdes i forholdet, om han hadde vært utro eller andre ting så hadde jeg hatt muligheten til å gå om vi var gift.

Det er heller ikke mange år siden at samboerskap var en synd i samfunnet og i moralen, i dag bor de fleste i lag mange år eller hele livet sammen før de gifter seg, vi har fått flere måter å leve samlivene våre på, noe som gjør at det å gifte seg og leve livet med den personen ikke nødvendigvis er fasiten.

Og mulighetene i samfunnet vårt tror jeg mer er en forklaring enn et biologisk stoff i kvinners kropp som er plantet i oss de siste 50 årene.

Endret 21. februar 2014 av skreppamedleppa