Hysterisk gravid venninne.. overreagerer jeg?

[AnonymBruker]

Jeg er nå nesten 20 uker gravid, og veien hit har vært lang og humpete. 4 spontanaborter og 1 missed abortion etter hverandre på godt under 2 år, operasjoner og uendelig mange sykehus-/legebesøk. Alt dette vet venninnen min om. Dvs. jeg har fortalt om problemene vi har hatt og diagnosene mine, men hun har egentlig alltid bare vært interessert i å snakke med meg om deres ufrivillige barnløshet. Hun har også den holdningen at vi er heldige siden jeg blir lett gravid.

Hun og typen har prøvd å få barn i ca. 2 år nå (pga. problemer hos begge), og endelig har det klaffet for dem, og hun er nå nesten 6 uker på vei. Jeg er utrolig glad på deres vegene, men jeg kjenner jeg blir passe frustrert og oppgitt over oppførselen hennes. Hun klager bare. Hun sender sms flere ganger daglig, og svarer jeg ikke så ringer hun. Hun legger ut om hvor fælt hun har det, hvor lite oppfølging hun får fra leger og at hun må vente helt til uke 8 før hun får legetime. Hun er overbevist om at det er en kreftsvulst som har gitt henne positive graviditetstester. Problemene de har hatt under prøvingen er relatert til det å faktisk unnfange et barn, og vil ikke påvirke et svangerskap. Hun har ingen smerter, ingen blødning, og helt normale symptomer på graviditet. Ellers er hun frisk, og absolutt ingenting skulle tyde på kreft.

Er det jeg (og mine hormoner) som overreagerer her? Jeg av alle forstår godt hvordan det er å være nervøs i starten av et svangerskap, men herregud.. Manglene oppfølging i uke 6? Krise fordi legetimen ikke er før i uke 8? Kreft?
Samtidig sitter jeg her med mine reelle bekymringer. Jeg har mange diagnoser, og selv om jeg har nådd langt i dette svangerskapet er det fremdeles mange utfordringer og risikoer som ligger foran. Jeg synes rett og slett hun er egoistisk, og ikke minst negativ.

Anonymous poster hash: 195ef...68e

[AnonymBruker]

Beklager! Dette skulle selvsagt ligge innunder gravid forumet. Håper noen kan hjelpe meg å flytte det.

Anonymous poster hash: 195ef...68e

[Gjest BettyBoop]

Jeg er nå nesten 20 uker gravid, og veien hit har vært lang og humpete. 4 spontanaborter og 1 missed abortion etter hverandre på godt under 2 år, operasjoner og uendelig mange sykehus-/legebesøk. Alt dette vet venninnen min om. Dvs. jeg har fortalt om problemene vi har hatt og diagnosene mine, men hun har egentlig alltid bare vært interessert i å snakke med meg om deres ufrivillige barnløshet. Hun har også den holdningen at vi er heldige siden jeg blir lett gravid.

Hun og typen har prøvd å få barn i ca. 2 år nå (pga. problemer hos begge), og endelig har det klaffet for dem, og hun er nå nesten 6 uker på vei. Jeg er utrolig glad på deres vegene, men jeg kjenner jeg blir passe frustrert og oppgitt over oppførselen hennes. Hun klager bare. Hun sender sms flere ganger daglig, og svarer jeg ikke så ringer hun. Hun legger ut om hvor fælt hun har det, hvor lite oppfølging hun får fra leger og at hun må vente helt til uke 8 før hun får legetime. Hun er overbevist om at det er en kreftsvulst som har gitt henne positive graviditetstester. Problemene de har hatt under prøvingen er relatert til det å faktisk unnfange et barn, og vil ikke påvirke et svangerskap. Hun har ingen smerter, ingen blødning, og helt normale symptomer på graviditet. Ellers er hun frisk, og absolutt ingenting skulle tyde på kreft.

Er det jeg (og mine hormoner) som overreagerer her? Jeg av alle forstår godt hvordan det er å være nervøs i starten av et svangerskap, men herregud.. Manglene oppfølging i uke 6? Krise fordi legetimen ikke er før i uke 8? Kreft?

Samtidig sitter jeg her med mine reelle bekymringer. Jeg har mange diagnoser, og selv om jeg har nådd langt i dette svangerskapet er det fremdeles mange utfordringer og risikoer som ligger foran. Jeg synes rett og slett hun er egoistisk, og ikke minst negativ.

Anonymous poster hash: 195ef...68e

er vel hormoner som gjør at hun og er hysterisk? Men stakkar tror hun trenger å snakke med noen. Hun er jo livredd

[AnonymBruker]

I såfall har hormonene startet før selve graviditeten, for hun har oppført seg slik som dette en stund - bare at nå har det tatt helt av. Har foreslått psykolog o.l tidligere, men hun nekter. Hun sliter også med tanker som ikke har rot i virkeligheten. For eksempel at gynekologen hun har gått hos hater henne og derfor våger hun ikke gå dit lengre - i frykt for at han skal fremkalle en abort. Utrolig trist og vondt å se henne sånn, samtidlig blir jeg frustrert og tappet for energi.

Anonymous poster hash: 195ef...68e

[AnonymBruker]

Du utleverer ganske mye angående din venninnes graviditet syns jeg. Vet hun at du skriver denne tråden om henne? Lett å finne hvis hun skulle finne på å google noe angående dette.

Uansett så er hun nok veldig redd og vil ha noen å snakke med, som nevnt over her.

Anonymous poster hash: 6f0f1...5db

[Gjest Genic]

Du utleverer ganske mye angående din venninnes graviditet syns jeg. Vet hun at du skriver denne tråden om henne? Lett å finne hvis hun skulle finne på å google noe angående dette.

Uansett så er hun nok veldig redd og vil ha noen å snakke med, som nevnt over her.

Anonymous poster hash: 6f0f1...5db

Det samme tenkte jeg. Stakkars jente.

[AnonymBruker]

Ser nå at dette var utrolig teit av meg. Frustrasjonen tok overhånd. Har rapportert innlegget og håper noen hjelper meg å slette. Nå har jeg så dårlig samvittighet at jeg ringer henne. Huff.

Anonymous poster hash: 195ef...68e

[Biloba]

Enig i at tråden er egnet til å såre en som allerede har det vanskelig, og må slettes. Ville bare si at jeg skjønner at det er slitsomt å være venninne i en slik situasjon. Hvis hun tror at gynekologen vil drepe fosteret, har hun tippet fra overbekymret til sykelig, og du er jo ikke psykologen hennes, og gravid selv. Håper det ordner seg, husk at hun tydeligvis er svært sårbar nå. Fortsett å prøve å få hjelp til henne, hun skal jo helst være i vater når babyen kommer, ikke skyggeredd og utslitt.