I slutten av 30-åra og singel - er det rart?

[Solstrålemamma]

Hei!

Har hatt noen sporadiske kjærester, men merker jeg er litt redd for å satse. Ofte trekker jeg meg unna når det blir veldig "seriøst". Har alltid hatt lett for å få kontakt med menn så det er ikke problemet. Jeg er kanskje redd. Har en "søndagskjæreste" og har vært samboer i 5 år for mange år siden.

Har begynt å tenke at jeg har det bra på egenhånd. Har greit økonomi og mange planer men er den eneste i slekta/omgangskretsen som er singel på min alder og de fleste venninnene mine er gift. Det føles litt kleint. Vil ikke bli "gammel peppermø".

Hva tenker dere om dette? Føler folk ser rart på meg når jeg oppgir at jeg er singel på jobb og til familien (holder "søndagskjæresten" utenfor det siden vi bor noen timer fra hverandre og sees relativt sjelden). Det tilhører mitt privatliv.

Er veldig glad i han men ser ikke for meg at det blir oss da jeg har litt problemer med at vi stiller veldig ulikt økonomisk og at han kommer og går litt pga avstanden.

Tenker av og til at jeg bør droppe han men han er også min bestevenn og kjenner meg godt. Man bør kanskje ikke satse på noen bare fordi det føles trygt?

For en liten stund siden gikk jeg ut med en mann med svært god råd og var hyggelig nesten et halvt år uten at det oppstod søt musikk selv om jeg likte han godt. Til slutt måtte jeg avslutte det da jeg ikke følte noe "mer". Dessverre må jeg legge til for vi hadde det hyggelig.

Føler meg dum som tenker på dette.. et par innspill får kanskje fart på tankene?

Noen som har valg kjærlighet uten kjemi men mer vennskapsbasert?

[Jodi]

Hvis du er fornøyd med livet ditt slik det er nå, så er det vel ingen som har noe med det?

Gjør som du selv vil, det som gjør deg lykkelig er jo det beste for deg.

Jeg er selv i slutten av 30-årene, og hadde vært singel i 8 år da jeg traff kjæresten min i fjor sommer. De første 4-5 årene var jeg fornøyd med å være alene, hadde mer enn nok med meg og mitt. De siste årene kom savnet etter en å dele hverdagen med mer og mer, men jeg hadde nok neppe "tatt til takke" med å velge enn jeg ikke hadde kjemi med. Da er jeg heller alene....

Endret 20. februar 2014 av Jodi

[Marie90]

Det kommer vel helt an paa om du onsker barn eller ikke. Det er jo det som stresser kvinner i tredveaarene stort sett. Hvis du ikke onsker deg barn og ogsaa har det fint paa egenhaand saa ville jeg ikke brydd meg om hva som er "normalt".

[AnonymBruker]

Jeg stusser ikke over at folk rundt 40 er single. 40 er nesten den nye 30. Jeg synes ikke folk i tidlig 40åra er særlig "gamle" og burde stresse. Vil du ha barn, er det en annen sak da. Men å stresse er uansett ikke lurt.

Anonymous poster hash: f936a...2f1

[Solstrålemamma]

Jeg stusser ikke over at folk rundt 40 er single. 40 er nesten den nye 30. Jeg synes ikke folk i tidlig 40åra er særlig "gamle" og burde stresse. Vil du ha barn, er det en annen sak da. Men å stresse er uansett ikke lurt.

Anonymous poster hash: f936a...2f1

Har alt barn, veldig fornøyd med det

[Kattugla]

Har alt barn, veldig fornøyd med det

Da ville jeg bare tatt det som det kommer, du har det åpenbart godt alene - men hvis kjærligheten kommer rekende på en fjøl, må du ikke dytte den til havs igjen

Vil bare legge til, jeg møtte min mann ganske sent i livet, så det kan skje når som helst!

Endret 20. februar 2014 av Kattugla

[Solstrålemamma]

Kattugla, jeg er redd jeg har blitt sjøblind og livredd for å gjøre akkurat det !

Håper han kommer med et skilt på magen der det står drømmemannen på Ellers kommer jeg ikke til å skjønne det tror jeg. Eller værre, hva om han alt er blant mine venner og jeg ikke ser det..man bør vel få hjertebank? Selv om man har levd noen år.

[Solstrålemamma]

Da ville jeg bare tatt det som det kommer, du har det åpenbart godt alene - men hvis kjærligheten kommer rekende på en fjøl, må du ikke dytte den til havs igjen

Vil bare legge til, jeg møtte min mann ganske sent i livet, så det kan skje når som helst!

Så bra. Da finnes det håp for meg også.

[Kattugla]

Kattugla, jeg er redd jeg har blitt sjøblind og livredd for å gjøre akkurat det !

Håper han kommer med et skilt på magen der det står drømmemannen på Ellers kommer jeg ikke til å skjønne det tror jeg. Eller værre, hva om han alt er blant mine venner og jeg ikke ser det..man bør vel få hjertebank? Selv om man har levd noen år.

Jeg kjenner følelsen! Var selv blitt "skadet og blind" når jeg møtte mannen, det tok lang tid før jeg følte at jeg kunne stole på både at han var den riktige for meg, og at han var oppriktig. Men nå har vi vært sammen i snart 10 år Vil også si at jeg har en singel venninne i begynnelsen av 40-årene og det eneste jeg tenker om det er at jeg ikke skjønner at hun som er så fantastisk er ledig! Ikke at hun er på noen måte "rar"!

[Gjest BettyBoop]

Hei!

Har hatt noen sporadiske kjærester, men merker jeg er litt redd for å satse. Ofte trekker jeg meg unna når det blir veldig "seriøst". Har alltid hatt lett for å få kontakt med menn så det er ikke problemet. Jeg er kanskje redd. Har en "søndagskjæreste" og har vært samboer i 5 år for mange år siden.

Har begynt å tenke at jeg har det bra på egenhånd. Har greit økonomi og mange planer men er den eneste i slekta/omgangskretsen som er singel på min alder og de fleste venninnene mine er gift. Det føles litt kleint. Vil ikke bli "gammel peppermø".

Hva tenker dere om dette? Føler folk ser rart på meg når jeg oppgir at jeg er singel på jobb og til familien (holder "søndagskjæresten" utenfor det siden vi bor noen timer fra hverandre og sees relativt sjelden). Det tilhører mitt privatliv.

Er veldig glad i han men ser ikke for meg at det blir oss da jeg har litt problemer med at vi stiller veldig ulikt økonomisk og at han kommer og går litt pga avstanden.

Tenker av og til at jeg bør droppe han men han er også min bestevenn og kjenner meg godt. Man bør kanskje ikke satse på noen bare fordi det føles trygt?

For en liten stund siden gikk jeg ut med en mann med svært god råd og var hyggelig nesten et halvt år uten at det oppstod søt musikk selv om jeg likte han godt. Til slutt måtte jeg avslutte det da jeg ikke følte noe "mer". Dessverre må jeg legge til for vi hadde det hyggelig.

Føler meg dum som tenker på dette.. et par innspill får kanskje fart på tankene?

Noen som har valg kjærlighet uten kjemi men mer vennskapsbasert?

syns ikke det er rart i det hele tatt. Og du er garantert ikke alene om å være singel sent i 30 åra heller

[Solstrålemamma]

I min vennekrets er alle jentene i forhold eller gift. Veldig gift som i at man går i middag til hverandre i par. Unntatt jeg da.