Det sorte fåret?

[AnonymBruker]

Min mor kunne finne på å si ting som:

"Jeg er flau over deg" - fordi jeg fikk ekstraundervisning.

"Du var ikke like fin baby som din søster"

"Hadde jeg vært 20 på nytt ville jeg abotert deg å din bror" Jeg- "Hva mener du? Tenker du det hadde blitt oss med en annen da? Mamma - " Nei"

Min mor kunne si å gjøre mye rare og sårende ting. På utsiden såg vi bare ut som en helt vanlig familie. På innsiden var det gale. Tingene som ble sagt å gjort. Intens hakking, noen ganger vold eller "ris". Ydmykelser. Rett å slett psykisk terror.

Jeg er voksen nå men det kan fremdeles fortsette. Hun kan si ydmykende ting eller gjøre meg til latter.

Pappa har siden jeg var barn slitt med depresjoner og alkohol. Jeg flyttet og min bror til han som barn, men der var det den generelle omsorgen ++ som manglet. Han kunne forsvinne ut av intet. Brukte alle pengene opp på alkohol etc. Kunne blir voldelig og aggressiv. osv. Lå stort sett bare i sengen.

Min mor å far gikk fra hverandre når jeg var 2 år. De snakket ikke med hverandre siden å kranglet stort sett bare. Mamma å pappa har ikke forandret seg til den dag i dag. De fortsetter å såre meg. Å jeg svelger det hver gang. Noen ganger er det bra, men det varer aldri.

Flereutenforstående på begge siden har bare sett på. Observert hvor gale det har vært, men aldri gjort noe eller kommentert det. Selv den dag i dag sitter dem å ser på denne galskapen.

Jeg sitter altid igjen med en følelse av å være verdiløs- Det barnet ingen av foreldrene liker, eller den mislykkede. Jeg er voksen nå, 25 år. Har gode venniner å en snill kjæreste- noen dager er jeg veldig trist å kan finne på å låse meg inne på badet bare for å gråte. Se meg selv i speilet å spørre meg selv, HVA ER DET SOM ER SÅ FÆLT MED MEG? Jeg blir veldig følsom når jeg ser på barnebilder av meg og min bror å tenker hvor søte å snille vi egentlig var.

Mamma var veldig streng, men hun gav ingen kjærelighet å omsorg. Jeg føler jeg aldri kommer meg ut av dette negative. Jeg har siden jeg var 13 år slitt med deprisjon å angst å later til å være firsk nå, men noenganger stuper jeg ned i kjelleren å tenker på barndommen min.

Det verste er at alle vet det, men ingen har noen gang konfrontert med disse alvorlige tingene UTENOM MEG! Resultatet er ofte da at jeg blir utestengt eller baksnakket av pappa sin familie eller mamma sin å det aller vondeste er at min største støtte (min bror) nå begynner å bli lik far. Som foreldre har de aldri stilt opp eller hjulpet med noe. alt fra lekser til øvelseskjøring. Å hvis de har hjulpet til med noe kan du banne på at dette måtte jeg huske, nesten som om det var gjeld.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget...

Kjenner jeg bare ønsker å ikke bry meg, men jeg klarer ikke.

Tar i mot råd med takk.

Anonymous poster hash: e0109...4f2

[Karenina]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg, men klem skal du få!

[AnonymBruker]

Her er et råd. Bryt kontakten med de ynkelige menneskene som tilfeldigvis er dine foreldre og kom deg i terapi før hele livet ditt ødelegges.

Det gjorde jeg.

Anonymous poster hash: 365ef...17b

[AnonymBruker]

Klem

Anonymous poster hash: e0109...4f2

[AnonymBruker]

Prøv og vær gutt med samme kår.. Er ikke altid like lett..

Kjenner meg utrolig igjenn, bare at som gutt blir du slakta av detmotsatte kjønn :-(

Fokuser på det lille som gir deg glede i livet.. Du har værtfall noen som er glad i deg.. Jeg kan sitte måneder uten kontakt med andre menesker enn dem jeg jobber med..

Anonymous poster hash: 5f9a9...b4d

[AnonymBruker]

Jeg er også det sorte fåret i familien. Ingen av foreldrene liker meg, mens de andre barna får alt de peker på - de er også noe å være stolte av, mens jeg tydeligvis er bare sorgen. Akkurat som deg så har jeg alltid bare vært snill og grei, pliktoppfyllende og hjelpsom - men hatt behov for en nærhet jeg aldri fikk, noe som har gjort at jeg blir baksnakket og sett ned på.

Jeg prøver å kutte med mine foreldre, men de lar meg ikke. De finner stadig nye måter å informere meg om hvor egoistisk og udugelig jeg er.

Jeg prøver å tenke at det positive i dette er at når jeg snart får egne barn så vil jeg aldri behandle dem dårlig, og jeg vil skape familien jeg aldri har hatt.

Vit at du ikke er alene, og om du ønsker å snakke så si ifra så jeg kan sende deg en PM

Anonymous poster hash: 7a200...efc

[AnonymBruker]

AB over: Ikke lett om vi begge er anonyme, men men

Anonymous poster hash: 7a200...efc

[Gjest Blomsterert]

Kjære Ts.

Får helt vondt av å lese din historie.

Men du må tro at det er dine foreldre det er noe alvorlig galt med, og jeg ser vel at du vet det. Du er verdifull!

Har du tenkt og bryte kontakten noen gang?

Er ikke den som oppfordrer til det vanligvis, men din mor ser ikke ut til å være lurt å ha kontakt med.

Hun holder på enda, og dermed får aldri sårene dine gro. Lurer du på hvorfor hun er sånn mot deg? Annet enn at hun må ha en forstyrrelse av noe slag, for det er jo åpenbart. Det kan være at hun projikterer, og at det er seg selv hun egentlig forakter.

Tenk litt på det, hvis du leter etter grunn til at hun er sånn.

Egentlig er det det samme, for du skal ikke forstå for å unnskylde, men for å se en grunn. Uansett er det rystende å oppføre seg som hun gjør!

Du kan jo ihvertfall vurdere om hun er verdt å ha i livet ditt.

Trist med broren din også, men sånn er det dessverre altfor ofte :-det går i arv!

Kan du snakke med ham om det?

Si at du trenger ham som han alltid har vært, at du bryr deg og trenger at han bryr seg?

Ikke så lett å gi råd, men ser ihvertfall at du har kjæreste, så det er bra :-)

Du må bare få gråte, for sorgen over å ha blitt behandlet sånn av sine egne foreldre må få utløp iblant. De stundene er tunge, men kanskje også nødvendige?

Du fortrenger ikke, og det er jo bra.

Tenk på hvor tøff og oppegående du har klart å bli tross bakgrunnen din.

Det ER GODT GJORT.

Vet ikke om du er hos psykolog nå, men om du ikke er det, så kan det være en ide.

Stå på Ts. You go!

[AnonymBruker]

Prøv og vær gutt med samme kår.. Er ikke altid like lett..

Kjenner meg utrolig igjenn, bare at som gutt blir du slakta av detmotsatte kjønn :-(

Fokuser på det lille som gir deg glede i livet.. Du har værtfall noen som er glad i deg.. Jeg kan sitte måneder uten kontakt med andre menesker enn dem jeg jobber med..

Anonymous poster hash: 5f9a9...b4d

Tror ikke dette har så mye med kjønn å gjøre, og det er nok også jenter i din situsjon. Klem.

Anonymous poster hash: 4376e...111

[heartache]

Min mor kunne finne på å si ting som:

"Jeg er flau over deg" - fordi jeg fikk ekstraundervisning.

"Du var ikke like fin baby som din søster"

"Hadde jeg vært 20 på nytt ville jeg abotert deg å din bror" Jeg- "Hva mener du? Tenker du det hadde blitt oss med en annen da? Mamma - " Nei"

Min mor kunne si å gjøre mye rare og sårende ting. På utsiden såg vi bare ut som en helt vanlig familie. På innsiden var det gale. Tingene som ble sagt å gjort. Intens hakking, noen ganger vold eller "ris". Ydmykelser. Rett å slett psykisk terror.

Jeg er voksen nå men det kan fremdeles fortsette. Hun kan si ydmykende ting eller gjøre meg til latter.

Pappa har siden jeg var barn slitt med depresjoner og alkohol. Jeg flyttet og min bror til han som barn, men der var det den generelle omsorgen ++ som manglet. Han kunne forsvinne ut av intet. Brukte alle pengene opp på alkohol etc. Kunne blir voldelig og aggressiv. osv. Lå stort sett bare i sengen.

Min mor å far gikk fra hverandre når jeg var 2 år. De snakket ikke med hverandre siden å kranglet stort sett bare. Mamma å pappa har ikke forandret seg til den dag i dag. De fortsetter å såre meg. Å jeg svelger det hver gang. Noen ganger er det bra, men det varer aldri.

Flereutenforstående på begge siden har bare sett på. Observert hvor gale det har vært, men aldri gjort noe eller kommentert det. Selv den dag i dag sitter dem å ser på denne galskapen.

Jeg sitter altid igjen med en følelse av å være verdiløs- Det barnet ingen av foreldrene liker, eller den mislykkede. Jeg er voksen nå, 25 år. Har gode venniner å en snill kjæreste- noen dager er jeg veldig trist å kan finne på å låse meg inne på badet bare for å gråte. Se meg selv i speilet å spørre meg selv, HVA ER DET SOM ER SÅ FÆLT MED MEG? Jeg blir veldig følsom når jeg ser på barnebilder av meg og min bror å tenker hvor søte å snille vi egentlig var.

Mamma var veldig streng, men hun gav ingen kjærelighet å omsorg. Jeg føler jeg aldri kommer meg ut av dette negative. Jeg har siden jeg var 13 år slitt med deprisjon å angst å later til å være firsk nå, men noenganger stuper jeg ned i kjelleren å tenker på barndommen min.

Det verste er at alle vet det, men ingen har noen gang konfrontert med disse alvorlige tingene UTENOM MEG! Resultatet er ofte da at jeg blir utestengt eller baksnakket av pappa sin familie eller mamma sin å det aller vondeste er at min største støtte (min bror) nå begynner å bli lik far. Som foreldre har de aldri stilt opp eller hjulpet med noe. alt fra lekser til øvelseskjøring. Å hvis de har hjulpet til med noe kan du banne på at dette måtte jeg huske, nesten som om det var gjeld.

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget...

Kjenner jeg bare ønsker å ikke bry meg, men jeg klarer ikke.

Tar i mot råd med takk.

Anonymous poster hash: e0109...4f2

dette var utrolig trist å lese! jeg har det ikke helt likt, jeg har hatt en flott oppvekst men min mor var mye av det samme som din. hun sier ting rett fra lævra som sårer veldig. men jeg tror ikke hun mener noe med det. jeg er selv 25 år gammel nå og en dag fikk jeg nok. det var vel i begynnelsen av 20 årene, da begynte jeg å svare tilbake. jeg har alltid vært den stille jenta som ikke sa ett pip. men da hadde jeg fått pur som faen av henne så lenge at det kokte over og jeg sa det som det var! at jeg var lei av at hun bryter meg ned, og at hun ødelegger selvbildet mitt og at det er hun som har gjort meg så sjenert og uoppnåelig. at jeg aldri gjorde noe med livet fordi jeg aldri følte jeg var god nok.

det bare blåste ut! og jeg skal fortelle deg det, at etter jeg hadde utblåsingen var det ikke lenger vanskelig å si fra når hun sa ting igjen i ettertid. da ga jeg alltid beskjed, at det hun sa nå, var sårende. og slik.

i din situasjon hadde jeg kuttet dem ut for en stund og konsentrert meg om meg selv og kjæresten. se fremtiden. hva du vil og for eksempel skrive ned positive ting med både deg og i livet ditt. det har hjulpet meg veldig med "selvterapi" og skrive ned tanker. men helst bare positive.

lykke til! alle mennesker er unike, og det er du også skal du vite!