Involvere seg i hans barn

[AnonymBruker]

Jeg gjør det gjerne på avstand, i form av å prate om jenta, minne han på div. praktiske ting, kjøper gaver når jeg ser noe jeg liker og ønsker å gi henne fra oss etc. Nå har vi bestemt oss for å flytte nærmere barnet, med andre ord til samme by som barnets mor bor i. Ikke bare på grunn av barnet, men fordi jeg også har fått meg en jobb der. Vi skal nå ta ut en uke ferie for å se på bolig, og jeg skal for første gang reise "dit" på besøk.

Jeg kjenner at jeg ikke vil. Jeg har lyst til å sende han avgårde og bare bli hjemme. Kjenner ikke jeg vil bli en del av alt det der borte. Men det er kanskje bare usikkerhet? Eller kan det være at jeg ikke er klar for dette? Blir dumt å snu i duren når vi først er der liksom.

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

[Snakkis]

Så klart må du involvere deg i barnet? Hvis du hadde vært den lille jenten å "pappa sin kjæreste" ikke later til å bry seg om deg. Hva hadde du følt?

Du kan vel prøve å sette deg inn i denne jenta sin situasjon i stede for din egen. Du selv har valgt en mann med barn, ergo har du valgt jenta også. Hvis ikke bør du komme deg ut av forholdet før det ender med sjalusi fra din side.

[Blod]

Det går nok fint

[AnonymBruker]

Så klart må du involvere deg i barnet? Hvis du hadde vært den lille jenten å "pappa sin kjæreste" ikke later til å bry seg om deg. Hva hadde du følt?

Du kan vel prøve å sette deg inn i denne jenta sin situasjon i stede for din egen. Du selv har valgt en mann med barn, ergo har du valgt jenta også. Hvis ikke bør du komme deg ut av forholdet før det ender med sjalusi fra din side.

Jeg har kanskje formulert meg litt rotete. Jeg skjønner naturligvis at jeg må involvere meg. Jeg har naturligvis ingenting i mot denne vesle jenta, hun er helt nydelig. Men, hvordan skal jeg håndtere disse følelsene jeg sitter med? Jeg skulle ønske jeg gledet meg stort over dette, over å bli kjent med min samboers barn, få tid sammen etc. Jeg gjør jo ofte det, men når det synker "helt" inn innser jeg at dette byr meg i mot.

Jeg blir dårlig av tanken på alt dette. Jeg skulle ønske han ikke hadde disse relasjonene. Det er eks-svigerforeldre, eks-svigerbesteforeldre, eks-tanter og eks-onkler, det ene og det andre. Dette må jeg finne meg i å fikse.

Det jeg lurer på er vel simpelthen hvorvidt jeg bare er vanvittig barnslig og eiesjuk og må ta meg sammen, eller om det er noe reelt i det jeg føler på. Det blir veldig dumt hvis jeg om 1 år har funnet ut at det ikke funker for meg å være sammen med noen som har barn fra før.

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

[andy capp]

Jeg har kanskje formulert meg litt rotete. Jeg skjønner naturligvis at jeg må involvere meg. Jeg har naturligvis ingenting i mot denne vesle jenta, hun er helt nydelig. Men, hvordan skal jeg håndtere disse følelsene jeg sitter med? Jeg skulle ønske jeg gledet meg stort over dette, over å bli kjent med min samboers barn, få tid sammen etc. Jeg gjør jo ofte det, men når det synker "helt" inn innser jeg at dette byr meg i mot.

Jeg blir dårlig av tanken på alt dette. Jeg skulle ønske han ikke hadde disse relasjonene. Det er eks-svigerforeldre, eks-svigerbesteforeldre, eks-tanter og eks-onkler, det ene og det andre. Dette må jeg finne meg i å fikse.

Det jeg lurer på er vel simpelthen hvorvidt jeg bare er vanvittig barnslig og eiesjuk og må ta meg sammen, eller om det er noe reelt i det jeg føler på. Det blir veldig dumt hvis jeg om 1 år har funnet ut at det ikke funker for meg å være sammen med noen som har barn fra før.

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

For barnets del må du finne ut av dette før du involverer deg for mye. I utgangspunktet mener jeg det er barnslig og du må ta deg sammen. Det er du som er den voksne og må ta ansvar for hvilken relasjon du og barnet skal ha. Skal du satse på denne mannen, må du involvere deg og være en voksen ansvarlig rollemodell og omsorgsperson. Fullt og helt og uten reservasjon.

Skulle det være noe i det du føler, for eksempel at han kanskje har et usunt forhold til sin xfamilie, bør du kanskje tenke deg om en gang til før det er for sent.

[Gjest]

Jeg har kanskje formulert meg litt rotete. Jeg skjønner naturligvis at jeg må involvere meg. Jeg har naturligvis ingenting i mot denne vesle jenta, hun er helt nydelig. Men, hvordan skal jeg håndtere disse følelsene jeg sitter med? Jeg skulle ønske jeg gledet meg stort over dette, over å bli kjent med min samboers barn, få tid sammen etc. Jeg gjør jo ofte det, men når det synker "helt" inn innser jeg at dette byr meg i mot.

Jeg blir dårlig av tanken på alt dette. Jeg skulle ønske han ikke hadde disse relasjonene. Det er eks-svigerforeldre, eks-svigerbesteforeldre, eks-tanter og eks-onkler, det ene og det andre. Dette må jeg finne meg i å fikse.

Det jeg lurer på er vel simpelthen hvorvidt jeg bare er vanvittig barnslig og eiesjuk og må ta meg sammen, eller om det er noe reelt i det jeg føler på. Det blir veldig dumt hvis jeg om 1 år har funnet ut at det ikke funker for meg å være sammen med noen som har barn fra før.

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

Det er så klart noe reelt i det du føler - dette er ikke noe man skal ta lett på. Du bør tenke nøye gjennom om dette er noe du ønsker, vil og ikke minst er villig til å satse på. Det blir en ny hverdag for dere begge med ny utfordringer, og for deg vil det få frem mange følelser du ikke har kjent på tidligere.

Du bør legge fra deg tanker som at du skulle ønske at han ikke hadde disse relasjonene. For disse er der, og det vil de alltid være. Å tenke hva som "kunne ha vært" gjør kun situasjonen vanskeligere, og du bør heller tenke på alle godene du også får. Du får ei lita jente inn i livet ditt som kommer til å gi deg utrolig mye glede i årene som kommer. Det kan være dette ikke veier tungt nok - og det er helt i orden. Men det er noe du bør finne ut av før du involverer deg. Det er ikke "dumt" å snu i døren om dette ikke er riktig for deg. Det er faktisk alt annet enn dumt.

[AnonymBruker]

Ts.

Ville ikke kalt deg eiesyk og sjalu.

Det blir jo mye og mange å forholde seg til.

Og du vet det blir mye ansvar og tid med datteren hans.

Er det sånn at du innerst inne vet at dette ikke går, så må du nesten gå fra ham, -bedre nå enn når du og datteren hans blir knyttet nærmere sammen.

Hvis du "bare"er redd alt dette nye, så er det ikke rart, det blir jo forandringer.

Kanskje det går mye bedre enn du frykter, du må bare prøve og se :-)

Og tilslutt :-mange er litt sjalu på partners fortid med ekser, barn og familie (hvis det er hva du mener).

Det går som regel over :-)

Anonymous poster hash: 9676c...3ae

[AnonymBruker]

Så klart må du involvere deg i barnet? Hvis du hadde vært den lille jenten å "pappa sin kjæreste" ikke later til å bry seg om deg. Hva hadde du følt?

Du kan vel prøve å sette deg inn i denne jenta sin situasjon i stede for din egen. Du selv har valgt en mann med barn, ergo har du valgt jenta også. Hvis ikke bør du komme deg ut av forholdet før det ender med sjalusi fra din side.

Kanskje en ide å l e s e innlegget før du svarer?

Anonymous poster hash: 9676c...3ae

[AnonymBruker]

Det er så klart noe reelt i det du føler - dette er ikke noe man skal ta lett på. Du bør tenke nøye gjennom om dette er noe du ønsker, vil og ikke minst er villig til å satse på. Det blir en ny hverdag for dere begge med ny utfordringer, og for deg vil det få frem mange følelser du ikke har kjent på tidligere.

Du bør legge fra deg tanker som at du skulle ønske at han ikke hadde disse relasjonene. For disse er der, og det vil de alltid være. Å tenke hva som "kunne ha vært" gjør kun situasjonen vanskeligere, og du bør heller tenke på alle godene du også får. Du får ei lita jente inn i livet ditt som kommer til å gi deg utrolig mye glede i årene som kommer. Det kan være dette ikke veier tungt nok - og det er helt i orden. Men det er noe du bør finne ut av før du involverer deg. Det er ikke "dumt" å snu i døren om dette ikke er riktig for deg. Det er faktisk alt annet enn dumt.

Fordelene med dette blir helt klart borte i alt det negative. Burde jo glede meg over å få en så fin jente inn i livet mitt - og jeg er jo takknemlig for det. Grunnen til at jeg er usikker på om at dette i det heletatt er noe for meg er at jeg ikke vet hvilke følelser som er ekte.

Jeg unnskylder det ofte med at jeg har en dårlig dag, er sur på samboeren etc - derfor tenker jeg slik rundt denne situasjonen. Jeg er inne i en tung periode nå, og blir ærlig talt irritert over at han snakker om dattra. Det er forferdelig flaut å innrøme, men det er jo sant. I går måtte jeg minne han på å ringe henne før hun skulle på turning, siden det ikke ville bli anledning senere på kvelden ( jeg har mye mer kontroll på slikt enn han). Og han ringer naturligvis - mens jeg blir irritert. Selvfølgelig ikke åpenlyst, men inni meg stikker det. Og jeg blir sur på han. Ikke på noen andre.

Jeg tror ikke jeg har slått meg til ro med at han har ett barn fra før. Og jeg lar det gå ut over han og vårt forhold - indirekte. Hvorvidt dette er noe som vil gå over vet jeg jo ikke!?

Og hva sier dette om meg? Jeg elsker barn og jeg involverer meg i alle jeg har rundt meg, naboungene er stadig innom fordi jeg bare elsker å ha dem her. Jeg kan ikke vente til jeg får mine egne. Det snakker vi forøverig mye om jeg og samboer. Så skal jeg liksom bare finne ut at drømmemannen som jeg endelig fant og som gjør meg mer lykkelig enn jeg noen gang hadde drømt om - ikke er bra nok likevel? Fordi han har en datter?

Når jeg skriver det slik innser jeg jo at dette ikke har noe med datteren å gjøre, men med barnets mor og hele hennes familie. Jeg ville ikke nølt med å ta vare på denne piken, alene, om så være, men det er "alt det andre" jeg ikke fikser. Er dette sjalusi?

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

[AnonymBruker]

Fordelene med dette blir helt klart borte i alt det negative. Burde jo glede meg over å få en så fin jente inn i livet mitt - og jeg er jo takknemlig for det. Grunnen til at jeg er usikker på om at dette i det heletatt er noe for meg er at jeg ikke vet hvilke følelser som er ekte.

Jeg unnskylder det ofte med at jeg har en dårlig dag, er sur på samboeren etc - derfor tenker jeg slik rundt denne situasjonen. Jeg er inne i en tung periode nå, og blir ærlig talt irritert over at han snakker om dattra. Det er forferdelig flaut å innrøme, men det er jo sant. I går måtte jeg minne han på å ringe henne før hun skulle på turning, siden det ikke ville bli anledning senere på kvelden ( jeg har mye mer kontroll på slikt enn han). Og han ringer naturligvis - mens jeg blir irritert. Selvfølgelig ikke åpenlyst, men inni meg stikker det. Og jeg blir sur på han. Ikke på noen andre.

Jeg tror ikke jeg har slått meg til ro med at han har ett barn fra før. Og jeg lar det gå ut over han og vårt forhold - indirekte. Hvorvidt dette er noe som vil gå over vet jeg jo ikke!?

Og hva sier dette om meg? Jeg elsker barn og jeg involverer meg i alle jeg har rundt meg, naboungene er stadig innom fordi jeg bare elsker å ha dem her. Jeg kan ikke vente til jeg får mine egne. Det snakker vi forøverig mye om jeg og samboer. Så skal jeg liksom bare finne ut at drømmemannen som jeg endelig fant og som gjør meg mer lykkelig enn jeg noen gang hadde drømt om - ikke er bra nok likevel? Fordi han har en datter?

Når jeg skriver det slik innser jeg jo at dette ikke har noe med datteren å gjøre, men med barnets mor og hele hennes familie. Jeg ville ikke nølt med å ta vare på denne piken, alene, om så være, men det er "alt det andre" jeg ikke fikser. Er dette sjalusi?

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

- Hilsen TS :O)

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

[Majott]

Fordelene med dette blir helt klart borte i alt det negative. Burde jo glede meg over å få en så fin jente inn i livet mitt - og jeg er jo takknemlig for det. Grunnen til at jeg er usikker på om at dette i det heletatt er noe for meg er at jeg ikke vet hvilke følelser som er ekte.

Jeg unnskylder det ofte med at jeg har en dårlig dag, er sur på samboeren etc - derfor tenker jeg slik rundt denne situasjonen. Jeg er inne i en tung periode nå, og blir ærlig talt irritert over at han snakker om dattra. Det er forferdelig flaut å innrøme, men det er jo sant. I går måtte jeg minne han på å ringe henne før hun skulle på turning, siden det ikke ville bli anledning senere på kvelden ( jeg har mye mer kontroll på slikt enn han). Og han ringer naturligvis - mens jeg blir irritert. Selvfølgelig ikke åpenlyst, men inni meg stikker det. Og jeg blir sur på han. Ikke på noen andre.

Jeg tror ikke jeg har slått meg til ro med at han har ett barn fra før. Og jeg lar det gå ut over han og vårt forhold - indirekte. Hvorvidt dette er noe som vil gå over vet jeg jo ikke!?

Og hva sier dette om meg? Jeg elsker barn og jeg involverer meg i alle jeg har rundt meg, naboungene er stadig innom fordi jeg bare elsker å ha dem her. Jeg kan ikke vente til jeg får mine egne. Det snakker vi forøverig mye om jeg og samboer. Så skal jeg liksom bare finne ut at drømmemannen som jeg endelig fant og som gjør meg mer lykkelig enn jeg noen gang hadde drømt om - ikke er bra nok likevel? Fordi han har en datter?

Når jeg skriver det slik innser jeg jo at dette ikke har noe med datteren å gjøre, men med barnets mor og hele hennes familie. Jeg ville ikke nølt med å ta vare på denne piken, alene, om så være, men det er "alt det andre" jeg ikke fikser. Er dette sjalusi?

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

Kanskje du bare er litt redd for hvordan livet deres blir med å ha dem så nært?

Tror ikke det er uvanlig å føle på det, særlig før det skjer. Det er noe ukjent, som du vet kommer til å innvirke på livet ditt, men du vet ikke helt hvordan og hvor mye.

[Britt Banditt]

Hvorfor blir du irritert når han ringer? Er det fordi du er sjalu? Eller?

[AnonymBruker]

Hvorfor blir du irritert når han ringer? Er det fordi du er sjalu? Eller?

Ja, det er jo da spørsmålet. Hvis dette kun handler om sjalusi er det jo noe jeg kan jobbe med. Hvis det er at jeg nå begynner å innse at dette er noe jeg ikke vil være en del av? Hvordan med sikkerhet vite det? Ser for meg at jeg bare gir opp og lar drømmene dra avgårde for så å innse at jeg har gjort en forferdelig stor tabbe. Eller at jeg tar dette som god fisk, flytter dit og først da skjønner at det ikke kommer til å gå.

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

[AnonymBruker]

Klart, du skal involvere deg i hans barn. Noe annet blir feil spør du meg!

Kjæresten min og jeg har barn på hver vår kant, og selvfølgelig involverer vi oss i hverandres barn.

Anonymous poster hash: 0b680...541

[Gjest Ciegus]

Følelsene dine er nok helt naturlige, ingenting galt med deg sånn. Men dette må du finne ut av før dere flytter, enten er du all in, eller så er du all out. Nytter ikke å prøve halvveis og håpe på det beste.

[AnonymBruker]

Vet du, det er helt umulig å vite hva som er lurt og ikke lurt å gjøre i ditt sted, for du er jo selv usikker på hva du føler for hva og hvem.

Jeg vil si at du er et godt stykke på vei mot noe bra når du faktisk er glad i barnet, for det er jo henne du skal etablere en relasjon til, ikke hennes mor og resten av familien.

Kanskje får du og kjæresten snart barn og jenta et eller flere halvsøsken.?

Med egne barn tror jeg du føler deg mer "beskyttet" og ikke så alene. Du skjønner sikkert jenta bedre også, og skal ikke se bort fra at forholdet mellom dere to blir enda nærere når (hvis) søsknene kommer. At det er så voldsomt mye sjalusi ute og går mellom steforeldre og stebarn, og mellom stesøsken, er forøvrig bare vås og overtro på KG.

Anonymous poster hash: 65a93...0bd

[Gjest]

Fordelene med dette blir helt klart borte i alt det negative. Burde jo glede meg over å få en så fin jente inn i livet mitt - og jeg er jo takknemlig for det. Grunnen til at jeg er usikker på om at dette i det heletatt er noe for meg er at jeg ikke vet hvilke følelser som er ekte.

Jeg unnskylder det ofte med at jeg har en dårlig dag, er sur på samboeren etc - derfor tenker jeg slik rundt denne situasjonen. Jeg er inne i en tung periode nå, og blir ærlig talt irritert over at han snakker om dattra. Det er forferdelig flaut å innrøme, men det er jo sant. I går måtte jeg minne han på å ringe henne før hun skulle på turning, siden det ikke ville bli anledning senere på kvelden ( jeg har mye mer kontroll på slikt enn han). Og han ringer naturligvis - mens jeg blir irritert. Selvfølgelig ikke åpenlyst, men inni meg stikker det. Og jeg blir sur på han. Ikke på noen andre.

Jeg tror ikke jeg har slått meg til ro med at han har ett barn fra før. Og jeg lar det gå ut over han og vårt forhold - indirekte. Hvorvidt dette er noe som vil gå over vet jeg jo ikke!?

Og hva sier dette om meg? Jeg elsker barn og jeg involverer meg i alle jeg har rundt meg, naboungene er stadig innom fordi jeg bare elsker å ha dem her. Jeg kan ikke vente til jeg får mine egne. Det snakker vi forøverig mye om jeg og samboer. Så skal jeg liksom bare finne ut at drømmemannen som jeg endelig fant og som gjør meg mer lykkelig enn jeg noen gang hadde drømt om - ikke er bra nok likevel? Fordi han har en datter?

Når jeg skriver det slik innser jeg jo at dette ikke har noe med datteren å gjøre, men med barnets mor og hele hennes familie. Jeg ville ikke nølt med å ta vare på denne piken, alene, om så være, men det er "alt det andre" jeg ikke fikser. Er dette sjalusi?

Anonymous poster hash: 5e56e...b92

Hvordan er forholdet til kjæresten din og eksen? Er det noe du gruer deg for, eller virker det som forholdet mellom de er ok?