Hva skal man ha oppnådd i midten av 20-årene?

[AnonymBruker]

Okey, er på vei til å fylle 25.
Som tittelen sier.
Hvor i livet skal man befinne seg i midten av 20 årene?
Har bodd borte siden jeg var 16, og har blandt annet jobbet et år
og tatt en bachelorgrad. Bor nå hjemme en stund for å ta
opp igjen noen fag som privatist, og ser da ikke meningen med å leie.
Skal deretter ta en bachelorgrad til som jeg tror kan passe meg mye
bedre enn den forrige, og sikre meg jobb.

Som sagt, fyller straks 25, har aldri hatt bil, aldri kjøpt leilighet. Det
eneste jeg så og si eier er en TV, og det dyreste jeg har hatt er en moped.
Når jeg møter mange på min alder, for eksempel på byen, og de spør hvor jeg bor
så sier jeg hjemme så får de litt sjokk?
Når jeg sier jeg er snart 25 og ikke eier leilighet eller bil så får de sjokk.
Så kommer det kommentarer som: "Burde du ikke begynne å jobbe å ta deg til noe?" "25 år gammel og hverken bil eller leilighet?:S" snart 25 år og bor hjemme?:S
Føler meg sykt som en taper når jeg får sånne kommentarer.

Ser liksom de fleste av kompisene mine bare gli fordi meg. Er snart 25 år, og tanken på å eie en leilighet, en bil, ha en god fast jobb føles så langt unna som at det aldri kommer til å skje. Det skulle jo vært sånn allerede, er så misunnelig på de som hadde en plan fra vgs, fullførte den med en gang og jobber fast og trives.

Noen som er/har vært i samme situasjon?

Anonymous poster hash: 6653e...3d5

[AnonymBruker]

Det kommer an paa hva slags maal man har selvsagt. Jeg tror det er sjelden at man har ALT paa plass naar man er 25 - man fokuserer jo sin oppmerksomhet paa en ting eller den andre. Men jeg ser paa 25 som et punkt der man skal ha utviklet seg endel siden man var 20. Gjort noen erfaringer, blitt litt visere.

Jeg er 23 og jeg jobber fortsatt med bachelorgraden. Haaper jeg er igang med master naar jeg er 25.

Ellers har jeg noe jobberfaring - et internship og en deltidsjobb over et aar, men det er det.

Eier en ganske fin leilighet i Oslo som jeg er veldig fornoyd med. Har bodd i Frankrike to aar og London i tre.

Ellers dater jeg men har ikke truffet noen spesielle. Haaper imidlertid at jeg moeter noen innen 25.

Det er fint aa sette seg maal og fole at man naar dem for selvfolelsen. Trenger ikke vaere store maal, da dette er demotiverende. Kan vaere aa faa nye bekjentskaper, ta opp en ny hobby. Slike ting leder jo til storre ting over tid - som en ny jobb eller en potensiell kjaereste.

Anonymous poster hash: 54789...f9d

[AnonymBruker]

Vel det kommer ann på hvilken vei livet har tatt. Da jeg var 25, var jeg gift og skilt, og dermed alenemamma til et barn på 6 år. Leide leilighet, jobbet i kommunen og vi klarte oss ganske greit.

Anonymous poster hash: ca1a0...c8f

[AnonymBruker]

Ha, ha... Litt typisk 25 åringer å tro de har alt i boks. Det trodde jeg også på den alderen (hadde samboer, bil og kjøpte leilighet ikke lenge etter).

Nå er jeg imidlertid 34 og har erfart at livet kan snus oppned når du minst venter det. Jeg bor i barndomshjemet mitt (hae arvet det etter foreldre som gikk bort etter lang tids sykdom, hvorav de siste månedene pleiet av meg) og tar noen fag på nettstudier. Tenkter på hvor veien videre skal gå. Livet er ikke like opplagt og "plankekjøring" som for ti år siden, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

Å finne sin egen vei handler ikke om å få "alt på stell" for alle. Siden du har en god del utdanning, synes jeg det høres ut som du er et greit sted i livet for en 25 åring

Anonymous poster hash: 9e7a6...f95

[AnonymBruker]

Ikke sammenligne deg med andre. La de gifte seg, skille seg, forsørge unger å se at livet deres forsvinner i en tåke av å gjøre det som er forventet av dem. I mellomtiden konsentrer du deg om deg selv og det du vil ha ut av livet. De aller fleste velger feil og angrer uansett. Ingen grunn til å rushe det. Anonymous poster hash: a6acc...18d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ganske mange, og ingen av de jeg kjenner eide bil eller leilighet da de var 25 ...

De fleste var midt i studiene, men da vi ble 26 var det noen venner av meg som nettopp var ferdigutdannet og kjøpte seg leilighet og fikk barn året etter.

Du har kanskje en omgangskrets der de blir etablert tidlig?

I min omgangskrets har de fleste høye og lange utdannelser, og dermed blir målet å få alt på stell til man er 30.

Anonymous poster hash: 66e2f...727

[AnonymBruker]

Det kommer an paa hva slags maal man har selvsagt. Jeg tror det er sjelden at man har ALT paa plass naar man er 25 - man fokuserer jo sin oppmerksomhet paa en ting eller den andre. Men jeg ser paa 25 som et punkt der man skal ha utviklet seg endel siden man var 20. Gjort noen erfaringer, blitt litt visere.

Jeg er 23 og jeg jobber fortsatt med bachelorgraden. Haaper jeg er igang med master naar jeg er 25.

Ellers har jeg noe jobberfaring - et internship og en deltidsjobb over et aar, men det er det.

Eier en ganske fin leilighet i Oslo som jeg er veldig fornoyd med. Har bodd i Frankrike to aar og London i tre.

Ellers dater jeg men har ikke truffet noen spesielle. Haaper imidlertid at jeg moeter noen innen 25.

Det er fint aa sette seg maal og fole at man naar dem for selvfolelsen. Trenger ikke vaere store maal, da dette er demotiverende. Kan vaere aa faa nye bekjentskaper, ta opp en ny hobby. Slike ting leder jo til storre ting over tid - som en ny jobb eller en potensiell kjaereste.

Anonymous poster hash: 54789...f9d

Det blir vel litt feil å sette seg et mål om å møte noen innen du er 25. Kanskje du blir 26 eller 30?

Du må ta livet som det kommer, for du kan ikke tvinge frem kjærlighet.

Anonymous poster hash: 66e2f...727

[Athene]

Det kommer jo an på så mye. Det er ingen regel for hva man skal.

Da jeg var 25 eide jeg en fireroms i Oslo og bil, hadde en godt betalt jobb jeg elsket og hadde gjennomført to mastergrader med gode karakterer. Jeg var også samboer med mannen jeg giftet meg med to år senere, og fortsatt er gift med i dag.

Selvfølgelig er jeg fornøyd med å ha vært målbevisst karrieremessig og økonomisk allerede som ung. Men er det en ting jeg angrer på er det at jeg ikke opplevde ennå mer. Jeg trur man lærer av noen feilskjær, det å ta seg en pause fra karakter- og karrierejaget, det å prøve ut flere forhold (men er superfornøyd med det jeg har) og reise litt som ung og fri. Jeg ville ikke gått tilbake og gjort noe annerledes for egen del, for jeg elsker livet mitt. Men man har mange år på seg til å bli etablert og stabil, hvorfor stresse inn i det tidlig i 20 årene?

[AnonymBruker]

Jeg er 25, og de fleste av mine venner på min alder er midt i studiene. Jeg selv har flere år igjen, da jeg har valgt et veldig langt studie. Jeg leier en fin leilighet og har en del oppsparte penger. Har studert fire år i utlandet og reist veldig mye. Er singel, og stresser ikke angående huskjøp, bilkjøp og mann.

Jeg har kun en venninne som er gift, ei annen venninne har barn, begge disse jobber, men de har ingen utdannelse. Alle har forskjellige mål i livet :-) Ikke sammenlikn deg selv med andre, gjør det som gjør deg glad.

Anonymous poster hash: 5a2b5...43b

[AnonymBruker]

Det blir vel litt feil å sette seg et mål om å møte noen innen du er 25. Kanskje du blir 26 eller 30?

Du må ta livet som det kommer, for du kan ikke tvinge frem kjærlighet.

Anonymous poster hash: 66e2f...727

Selvsagt har man ingen garantier men jeg mener det er altfor tabu aa snakke om kjaerlighetslivet som noe man til dels planlegger. Man planlegger det meste annet, og selv om det kan ta en annen retning saa har man i det minste lov til aa ha en plan.

Man velger om man vil forbedre seg selv, hvor ofte man er sosial og moeter menn, om man filtrerer ut menn som er upassende eller useriose, om man laerer av erfaringene sine, om man kaster bort tid i forhold som ikke gaar noe sted eller paa halvhjertede affaerer.

Naar jeg ser paa kvinner rundt meg saa er det tydelig at noen gjor bevisst gode valg eller aapenbart daarlige valg. Veldig mange som sliter med aa finne noen har kastet bort tid enten aarevis i forhold som ikke gaar mot noe permanent eller som singel der man "bare har det goy". Det er forskjell paa valgene man tar innen dating som paa alle andre arenaer.

Anonymous poster hash: 54789...f9d

[AnonymBruker]

Selvsagt har man ingen garantier men jeg mener det er altfor tabu aa snakke om kjaerlighetslivet som noe man til dels planlegger. Man planlegger det meste annet, og selv om det kan ta en annen retning saa har man i det minste lov til aa ha en plan.

Man velger om man vil forbedre seg selv, hvor ofte man er sosial og moeter menn, om man filtrerer ut menn som er upassende eller useriose, om man laerer av erfaringene sine, om man kaster bort tid i forhold som ikke gaar noe sted eller paa halvhjertede affaerer.

Naar jeg ser paa kvinner rundt meg saa er det tydelig at noen gjor bevisst gode valg eller aapenbart daarlige valg. Veldig mange som sliter med aa finne noen har kastet bort tid enten aarevis i forhold som ikke gaar mot noe permanent eller som singel der man "bare har det goy". Det er forskjell paa valgene man tar innen dating som paa alle andre arenaer.

Anonymous poster hash: 54789...f9d

Ja, det er jeg enig i, men det er ikke helt sammenliknbart. Det er enklere å planlegge i forhold til jobb/utdanning, men man kan ikke planlegge hvem man skal få følelser for. Man kan selvsagt nøye seg med noen for å få den perfekte fasaden utad, men det får man igjen for senere i samlivet når skilsmissen er et faktum

Anonymous poster hash: 085b2...890

[AnonymBruker]

Det kommer jo an på så mye. Det er ingen regel for hva man skal.

Da jeg var 25 eide jeg en fireroms i Oslo og bil, hadde en godt betalt jobb jeg elsket og hadde gjennomført to mastergrader med gode karakterer. Jeg var også samboer med mannen jeg giftet meg med to år senere, og fortsatt er gift med i dag.

Selvfølgelig er jeg fornøyd med å ha vært målbevisst karrieremessig og økonomisk allerede som ung. Men er det en ting jeg angrer på er det at jeg ikke opplevde ennå mer. Jeg trur man lærer av noen feilskjær, det å ta seg en pause fra karakter- og karrierejaget, det å prøve ut flere forhold (men er superfornøyd med det jeg har) og reise litt som ung og fri. Jeg ville ikke gått tilbake og gjort noe annerledes for egen del, for jeg elsker livet mitt. Men man har mange år på seg til å bli etablert og stabil, hvorfor stresse inn i det tidlig i 20 årene?

Det her er jo faktisk helt ekstremt da.

Anonymous poster hash: 6653e...3d5

[AnonymBruker]

Det som er problemet i dag er at det blitt viktigere med hva man har og hva man har gjort, enn hvem man er.

Anonymous poster hash: 6653e...3d5

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg enig i, men det er ikke helt sammenliknbart. Det er enklere å planlegge i forhold til jobb/utdanning, men man kan ikke planlegge hvem man skal få følelser for. Man kan selvsagt nøye seg med noen for å få den perfekte fasaden utad, men det får man igjen for senere i samlivet når skilsmissen er et faktum

Anonymous poster hash: 085b2...890

Ettersom man ikke faar folelser ved forste oyekast (med mindre man er 14) saa velger man hvem man gaar paa forste, andre og tredje date med, hvem man har sex med, hvem man investerer med.

Bare ved aa lese gjennom KG saa er det klart at veldig mange har en "alt er tilfeldig" holdning til kjaerligheten. Ligger med hvem som helst, dater noen de tydelig ikke er kompatible med eller har en daarlig historie med. Selvsagt skal man bruke hjertet men man skal bruke hodet OG hjertet. Ellers blir jo som regel bare hjertet knust til slutt, og da er man like langt.

Det viktigste er aa ikke kaste bort tiden. Det er fullstendig under egen kontroll - vil man ultimat sett gifte seg saa fortsetter man ikke en romanse med noen som sitter paa gjerdet, bruker deg som reserve eller en du er i samboerskap med som ikke frir aar etter aar.

Anonymous poster hash: 54789...f9d

[AnonymBruker]

Ettersom man ikke faar folelser ved forste oyekast (med mindre man er 14) saa velger man hvem man gaar paa forste, andre og tredje date med, hvem man har sex med, hvem man investerer med.

Bare ved aa lese gjennom KG saa er det klart at veldig mange har en "alt er tilfeldig" holdning til kjaerligheten. Ligger med hvem som helst, dater noen de tydelig ikke er kompatible med eller har en daarlig historie med. Selvsagt skal man bruke hjertet men man skal bruke hodet OG hjertet. Ellers blir jo som regel bare hjertet knust til slutt, og da er man like langt.

Det viktigste er aa ikke kaste bort tiden. Det er fullstendig under egen kontroll - vil man ultimat sett gifte seg saa fortsetter man ikke en romanse med noen som sitter paa gjerdet, bruker deg som reserve eller en du er i samboerskap med som ikke frir aar etter aar.

Anonymous poster hash: 54789...f9d

Positiv og spennende innstilling, men ville bare si at det ikke er vits med AB når du skriver på engelsk tastatur Men liker hvordan du tenker.

Anonymous poster hash: a6acc...18d

[AnonymBruker]

Positiv og spennende innstilling, men ville bare si at det ikke er vits med AB når du skriver på engelsk tastatur Men liker hvordan du tenker.

Anonymous poster hash: a6acc...18d

Er klar over det, men det er ikke alltid jeg vil faa notfication naar jeg siteres, velger bare noen faa som jeg vil bli advart om.

Skriver masse paa AB som ikke trenger vaere anonymt

Anonymous poster hash: 54789...f9d

[AnonymBruker]

Støtter absolutt tanken om atsn kan legge til rette eller ikke for kjærlighet. Jeg har bevisst valgt å ikke kaste bort tid på forhold uten framtid, være ute blant folk og ha kontaktnettverk og ikke minst har jeg hatt et bevisst forhold til hvilke type menn jeg sikter mot, hvilke kvaliteter og verdier som er viktige for meg osv.

Har et par single venninner (vi er 33) og det er IKKE vanskelig å peke på hvor de har gjort dumme ting mhp å finne en bra mann. De har bare gått ut i fra at det kom til å ordne seh uten prioritering eller innsats fra deres side. Det kan det selvfølgelig av og til, men...

Anonymous poster hash: 9e7a6...f95

[AnonymBruker]

Det som er problemet i dag er at det blitt viktigere med hva man har og hva man har gjort, enn hvem man er.

Anonymous poster hash: 6653e...3d5

Nettopp! Er så enig. Hvem er jeg når man tar bort jobb, utdannelse, reiser og slike erfaringer. Hvem er den grunnleggende jeg / du?! Det er dêt som er viktig.

Anonymous poster hash: ca1a0...c8f

[AnonymBruker]

Ha, ha... Litt typisk 25 åringer å tro de har alt i boks. Det trodde jeg også på den alderen (hadde samboer, bil og kjøpte leilighet ikke lenge etter).

Nå er jeg imidlertid 34 og har erfart at livet kan snus oppned når du minst venter det. Jeg bor i barndomshjemet mitt (hae arvet det etter foreldre som gikk bort etter lang tids sykdom, hvorav de siste månedene pleiet av meg) og tar noen fag på nettstudier. Tenkter på hvor veien videre skal gå. Livet er ikke like opplagt og "plankekjøring" som for ti år siden, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

Å finne sin egen vei handler ikke om å få "alt på stell" for alle. Siden du har en god del utdanning, synes jeg det høres ut som du er et greit sted i livet for en 25 åring

Anonymous poster hash: 9e7a6...f95

Jeg er mye i samme båt som deg.

Bra skrevet!

Anonymous poster hash: 19598...716

[AnonymBruker]

Ettersom man ikke faar folelser ved forste oyekast (med mindre man er 14) saa velger man hvem man gaar paa forste, andre og tredje date med, hvem man har sex med, hvem man investerer med.

Bare ved aa lese gjennom KG saa er det klart at veldig mange har en "alt er tilfeldig" holdning til kjaerligheten. Ligger med hvem som helst, dater noen de tydelig ikke er kompatible med eller har en daarlig historie med. Selvsagt skal man bruke hjertet men man skal bruke hodet OG hjertet. Ellers blir jo som regel bare hjertet knust til slutt, og da er man like langt.

Det viktigste er aa ikke kaste bort tiden. Det er fullstendig under egen kontroll - vil man ultimat sett gifte seg saa fortsetter man ikke en romanse med noen som sitter paa gjerdet, bruker deg som reserve eller en du er i samboerskap med som ikke frir aar etter aar.

Anonymous poster hash: 54789...f9d

Selvfølgelgi kan man oppleve kjemi og følelser ganske tidlig, noen ganger sier det bare klikk og det meste stemmer. Det betyr ikke at det er den man etablerer seg med, for selvsagt er det i tråd med det du sier viktig å finne ut av om h*n bruker deg eller vil det samme som deg. Men uansett hvor sosial man er og hvor mange arenaer man tilgjengeliggjør seg selv for å finne noen, så må man faktisk finne noen det klaffer med. Selv om man kan øke sannsynligheten for det ved å lete i kretser man identifiserer seg med så er det likevel tilfeldig. Kjemi går på feromoner og biologi, og det kan man ikke vedta eller planlegge seg vekk fra.

Så er det også viktig å finne en balanse mellom det å være fornuftig i forhold til hvem man ønsker og det å tørre å satse. Ja, man kan selvfølgelig drite seg ut og oppleve flere forhold som går skeis, men det betyr ikke nødvendigvis at man er like langt. Underveis får man erfaring, man lærer hva man skal se etter neste gang og en lærer også noe om seg selv - om man er lærevillig og villig til å rette blikket innover vel og merke. Det kan også være ufordelaktig og være for forsiktig i kjærlighetslivet. Vet om nok av de som ikke finner noen fordi de er snusfornuftige og ikke tør å satse. Og så sitter de der som 50 åringer og har gått glipp av det meste i livet når det gjelder kjærlighet.

I dag er det nok viktigere å tørre å satse litt fremfor å være overfornuftig. Det er uansett sjelden slik at man holder sammen livet ut, seriemonogamiet er kommet for å bli på godt og vondt og da må man bare forholde seg til realitetene dersom en skal få oppleve kjærligheten.

Anonymous poster hash: 085b2...890