Vet ikke om dette er galt eller om jeg overreagerer?

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år, har samboer som er like gammel, har bodd sammen siden august i fjor. De første mnd var han aktiv på skolen, la seg i grei tid om kveldene og var sosial med sine medstudenter. Han har aldri vært kjempeflink på skolen, men resultatene hans på eksamen før jul var helt greie.

Siden like før jul og nå etter jul har ting forandret seg veldig. Han sitter oppe til langt på natt både i ukedagene og i helgene, da han spiller enormt mye dataspill (sånn typisk skyte-og-drepe-spill), og ser mye serier og filmer på pcen. Dette resulterer i at han ikke klarer å våkne om morgenen, og drar derfor ikke på skolen. Flere ganger lyver han til meg når han sier at han ikke var så sent oppe (det vet jeg fordi jeg våknet selv rundt kl 4-5 på natten og hørte han satt og spilte), og av og til sier han at han ikke har skole denne dagen, men senere snakker jeg tilfeldigvis med en av hans medstudenter som kan fortelle meg at de hadde vanlig skoledag men at kjæresten min ikke møtte opp.

I tillegg er han aldri ute i helgene lengre og er derfor lite sosial, han sover til ettermiddagen og spiller resten av dagen/kvelden. Vi gjør nesten aldri noe sammen lenger heller. Jeg lager middagen, han tar en pause i spillingen mens han spiser, men kan ikke en gang rydde etter seg før han må tilbake til spillingen. Av og til avslutter han spillingen men setter seg med bærbar pc og ser film istedet. Når jeg prøver å snakke med han om at han har forandret seg veldig siden i høst, blir han bare sur/sint og sier at han ikke har det, og at jeg ikke kan bestemme over hans liv selv om vi bor sammen. Er jo enig i at jeg ikke kan bestemme, men overreagerer jeg virkelig når jeg synes dette er galt?

Noen som kan si sin mening eller har noen tips?

Anonymous poster hash: bfde4...327

[Rapunzel_]

Hm... synes ikke dette høres bra ut. Har du sagt til han at du vet han lyver om hvor lenge han er oppe, og om de har skole eller ikke? Hva sier han da, eventuelt?

[AnonymBruker]

Hm... synes ikke dette høres bra ut. Har du sagt til han at du vet han lyver om hvor lenge han er oppe, og om de har skole eller ikke? Hva sier han da, eventuelt?

Har ikke sagt det, da blir han bare enda sintere, og mener nok at jeg overvåker han eller noe. Jeg kontakter ikke medstudenter for å høre om de hadde skole, men når jeg møter en kompis som han går på skole sammen med f.eks på butikken og han har sekk på, er det jo naturlig å spørre. Jeg jobber mye med skolearbeid på egen hånd, og er derfor mye hjemme på dagtid, og slik merker jeg at han ikke kommer seg på skolen (jeg vet aldri når skolen starter så derfor vekker jeg han ikke, og føler heller ikke det er mitt ansvar at han kommer seg på skolen).

Anonymous poster hash: bfde4...327

[snusmumriken]

Kan det være at han er deprimert? Er han interessert i skole/deg/andre ting lengre? høres ut for meg som om han flykter fra virkeligheten, for å være helt ærlig.

Jeg synes du skal prøve å fortsette å snakke med ham - det kan jo ikke fortsette sånn. Det går jo ut over både han og dere. Har du fortalt ham at du er bekymret? Mitt forslag vil være å prøve å avtale en tid å snakke sammen - f.eks. å spørre om han kan ta et litt lengre avbrekk etter middag (etter - mett først) forid du gjerne vil snakke med ham. Prøv å forklare rolig og behersket, ikke bli sint.

Lykke til TS

[AnonymBruker]

Kan det være at han er deprimert? Er han interessert i skole/deg/andre ting lengre? høres ut for meg som om han flykter fra virkeligheten, for å være helt ærlig.

Jeg synes du skal prøve å fortsette å snakke med ham - det kan jo ikke fortsette sånn. Det går jo ut over både han og dere. Har du fortalt ham at du er bekymret? Mitt forslag vil være å prøve å avtale en tid å snakke sammen - f.eks. å spørre om han kan ta et litt lengre avbrekk etter middag (etter - mett først) forid du gjerne vil snakke med ham. Prøv å forklare rolig og behersket, ikke bli sint.

Lykke til TS

Har også tenkt på dette med deprimert, men synes det høres så "alvorlig" ut... Litt skummelt å tenke på hvis det kan være det. Til vanlig virker han ikke særlig interessert lengre, men noen ganger kan han plutselig bli seg selv igjen en liten stund, og da vil han f.eks. ha sex eller kose med meg på andre måter. Men så er han tilbake i samme fase igjen etterpå. Jeg kan jo prøve å snakke med han igjen, men orker ikke hvis han skal bli så sur og sint som han bruker å bli. Han viser tydelig at han selv ikke synes det er noe problem, eller at han rett og slett ikke vil snakke om det. Vet ikke om han innerst inne vet at dette ikke er greit. Han er av typen som ikke er flink til å beherske og være streng med seg selv (han blir lett påvirket av andre for eksempel, og har lett for å bli avhengig av ting).

Anonymous poster hash: bfde4...327

[Rapunzel_]

Prøv å si til han at du synes dette går utover deg og ditt forhold til han. Mulig at han tenker litt mer over det da, er ikke sikkert at han bryr seg så mye siden det er "hans liv og da er det ikke så farlig". Men hvis han får vite at det går ut over noen andre som står han nær, vil han kanskje gjøre noe med det Hvis ikke tviler jeg på at forholdet vil fungere i lengden, slik går det jo ikke an å ha det!

[AnonymBruker]

Han er garantert deprimert eller spilleavhengig eller begge deler og han burde gå til psykolog.

"Tving" han til å få seg en time og møte opp på denne timen (han innser antakelig ikke problemet selv og vil være motvillig).

Anonymous poster hash: 5b65e...290

[debattanten]

Minner meg veldig om meg selv under studietiden min på Universitetet. Trivdes dårlig på skolen, hadde utfordringer i privatlivet og dette resulterte i en lignende livsstil som du beskriver her TS. I ettertid så ser jeg nok at jeg var i en slags depresjon, eneste som holdt meg gående var jeg snart var ferdig med Bachelorgraden min og snart skulle ut i jobb. Når jeg kom i jobb løste alt seg, men kunne sikkert tatt tak i det før med hjelp.

Er nok absolutt lurt å oppsøke lege/psykolog her. Syns du skal konfrontere samboeren din om dette på en rolig måte, husk at han sliter med noe siden han har blitt sånn så ikke angrip Håper det løser seg på et vis, er ikke fruktbart å ha det slik over tid. Lykke til

[Medusa13]

Kan jo være så enkelt som at han har møtt på problemer i studiene og føler at han ikke mestrer det faglig lenger. Da er det fort gjort å flykte. Har han alltid hatt gode resultateter vil det sikkert også oppleves som en falitterklæring om det er noe han ikke mestrer nå.

Fortsatt skal ikke dette gå utover deg. Du kan jo starte med å snakke pent med ham, og spørre om han sliter med studiene eller om det er andre problemer, og om det er noe du kan gjøre. Nytter ikke dette, og tilstanden bare fortsetter, så ville jeg satt hardt mot hardt. Jeg ville laget mat til meg selv, vasket og ryddet kun mine egne ting, og om han ikke fjernet sitt så ville jeg lagt alt i en søppelsekk og satt det inn på et kott. Mulig det kan få forholdet til å ryke, men fortsetter det slik er det ikke mye å leve i uansett

[AnonymBruker]

Mitt tips: Flytt ut...

Anonymous poster hash: 4e325...ef4

[Snurrebart]

Han er nok blitt litt for hekta på spillene sine og det gode komfortable livet hvor alt er bare morsomt og underholdning. Han må få seg en vekker, før du stikker av. Jeg har vert der selv, alt for store deler av mitt liv. Eksen og samboeren min er begge ekstremt glade i spill og eksen var ufør, samboer var arb.ledig en stund. Mareritt å være barnevakt og husvert for nerder som ikke vet hvordan det er å være selvstendig.

Jeg spiller selv, men siden jeg bodde alene + jobbet såpass lenge vet jeg også hva det innebærer å ha ansvar. Så jeg lar det ikke gå utover dyra, huset, jobben, søvnen.... Eller noe annet egentlig.

Du har nok en veldig lang og tung tid foran deg TS! Det kommer til å bli mye krangling og dritt før han forhåpentligvis innser at det han holder på med er svært destruktivt. Det er også en sjanse for at du må dumpe fyren, for det endte jeg opp med i en omgang. Det er vanskelig, spesielt om det er snakk om avhengighet.

Endret 23. februar 2014 av Snurrebart

[debattanten]

Mitt tips: Flytt ut...

Anonymous poster hash: 4e325...ef4

Dårligste tipset jeg har hørt. Vi mennesker burde streve mer etter å hjelpe hverandre enn å søke etter egoet vårt slik mange gjør i dag. Hva er et forhold verdt om den ene parten avslutter det så fort man møter på en hindring eller utfordring. Ingenting er perfekt her i verden, ingen parforhold er det heller.

Jeg snakker av egen erfaring. Jeg og min samboer har begge hatt sine utfordringer, både hver for oss og sammen. Alt i fra alvorlig sykdom, tilfeller som TS nevner, det å få barn og mye mer. Det har vært tunge år og gode år. Jeg er glad min samboer ikke er som deg som bare gav opp når jeg hadde det tungt, og jeg vet at min samboer er glad jeg ikke gav henne opp. I dag står vi sterkere enn noen gang, gjennom vondt kommer det mye godt som regel Ting som er ekte beseires ikke av motgang, men får å finne ut om noe er ekte må man stå i det og hjelpe hverandre igjennom det

Håper det går i orden for dere TS.