Jeg er DØMT til å forbli evig singel og barnløs

[AnonymBruker]

Jeg greier ikke se løsningen på dette.

Jeg vet hvordan jeg er, og greier ikke forandre meg. Sosiale sammenkomster takler jeg ikke.

F.eks var jeg på fest i helga, eller det som ble en fest, selv om jeg egentlig bare skulle henge med en kamerat.. Det ble masse ukjente mennesker, og da forsvinner jeg mer og mer "bort" mentalt sett.. Jeg blir nervøs og frykter at folk skal prate med meg, derfor prøver jeg å se litt fjern ut, slik at de ikke snakker til meg. Jeg snakket bare med kameraten og et par andre som jeg kjenner.

Og jeg syns alltid det er så himmelsk deilig å komme hjem etter noe slikt. Bare være for seg selv (evt med familie).. Syns det stort sett er et ork å finne på ting, som f.eks utflukter eller reiser..

Utrolig nok har jeg hatt kjæreste, men det var ikke min fortjeneste.. Jeg vil aldri tørre å sjekke opp ei jente, fordi jeg er bombesikker på at jeg ikke er bra nok.

Utseende er det slett ikke noe galt med, det er måten jeg er på. Asosial, litt tiltaksløs, ingen planer eller ambisjoner, rett og slett litt likegyldig..

Jeg høres neppe ut som noen drømmegutt.

Har dog noen bra kvaliteter. Jeg er tvers igjennom snill (tror jeg), er glad i å trene, ville garantert vært lojal mot en partner, folk sier jeg er smart (selv om jeg ikke tror det selv). Jeg har ganske bra verdier, og er ingen partyløve. Familieliv er det jeg aller helst ønsker meg.

Kanskje er det et lite håp for meg?

Har ikke sagt noe om karriere. Så om jeg da spør om du ville datet meg på bakgrunn av det du vet, avhenger det om jeg er arbeidsledig, har jobb, eller er høyt utdannet?

Hvor mye betyr utdannelse og karriere kontra personlighet? Må jeg kompensere for personlighet med en grundig utdannelse?

Anonymous poster hash: a0064...4b1

[AnonymBruker]

Om du er så avvisende som du er, så er du jo dømt til å være singel og barnløs ...

Tenk selv hvordan det føles når du ser avvisende damer? Kanskje de føler det samme som deg?

Anonymous poster hash: 43ba1...1f9

[AnonymBruker]

Det eneste som er avgjørende om noen vil date deg ut i fra det du skriver er jo ditt eget selvbilde. Motsatte skjønn vil ha en selvsikker person, en som har ambisjoner, både privat og innen jobb.

Det finnes jo selvsagt unntak, men da ender du vel opp med en som ser like dårlig på seg selv, uten utdanning og uten jobb, og er det virkelig noe du selv vil starte familie med?

Ta deg en tur til legen og få henvisning til psykolog, få litt bedre selvbilde og alt du ønsker kommer av seg selv.

Anonymous poster hash: 26e04...9bf

[Meandro]

Karriere er nok viktig for et familieliv. Familieliv er dessverre bare en boble for menn. Det kreves så mye tid utenfor familien for å kvalifisere seg til å få stifte en, at du bare blir en overarbeida fyr med ekstra munner å mette. Tror rett og slett det paradoksalt nok ikke er noe å etterstrebe når det er nettopp det man vil oppleve. Man må trives i karrierestigen for å få små glimt av et bra familieliv.

Trenden er nå at kvinner krever mer tid vekk fra jobb for å være med barn, det koster deg mer tid på jobb. Bør sånn sett være uaktuelt for de som er hjemmekjære.

Hva er det som hindrer deg fra å få litt mer edge å utnytte det at vi lever i et mest seksuelle frigjorte landet i hele verden da?

Endret 19. februar 2014 av Meandro

[Meandro]

Det eneste som er avgjørende om noen vil date deg ut i fra det du skriver er jo ditt eget selvbilde. Motsatte skjønn vil ha en selvsikker person, en som har ambisjoner, både privat og innen jobb.

Det finnes jo selvsagt unntak, men da ender du vel opp med en som ser like dårlig på seg selv, uten utdanning og uten jobb, og er det virkelig noe du selv vil starte familie med?

Ta deg en tur til legen og få henvisning til psykolog, få litt bedre selvbilde og alt du ønsker kommer av seg selv.

Anonymous poster hash: 26e04...9bf

Det er vist mange som tror at det er overskudd på psykologer i dette landet. Skal man søke psykologhjelp for hjelp til å få spis grønnsakene sine også eller?

[AnonymBruker]

Hybby psykologen her, ikke ta alt det jeg skriver skikkelig seriøst

Jeg kan anbefale deg å prate med fastlegen og få deg litt hjelp. Kan tenke meg at det er sosial angst. Alt slik har en årsak, det er noe som har skjedd eller bare noe du tenker som får deg til å føle deg som du gjør. Det første man skal gjøre er å forstå hvorfor man føler seg eller tenker som man gjør. Hva er årsaken til at du føler deg så dårlig? Hva er tankene eller minnene som gjør at du føler deg som du gjør? Forstå sammenhengen mellom tankene, følelsene og hendelsene. Hvordan påvirker egentlig tankene dine følelsene, følelsene handlingene dine osv. Hvordan henger alt sammen? Så til slutt når du har forstått hvorfor du føler deg som du gjør, er det rasjonelt? Er det overdrevent? Eller er det fornuftig? Alt har en årsak vet du, men årsaken trenger ikke å være rasjonelt ut fra realitetene.

Dette blir kalt kognitiv terapi. Målet er å være så fornuftig så mulig og utfordre dine tanker som skaper dine følelser, og se at de ikke er realistiske. Når du har forstått det, vil du ikke lenger føle deg som du gjør.

Anonymous poster hash: dff7e...4fb

[AnonymBruker]

Karriere er nok viktig for et familieliv. Familieliv er dessverre bare en boble for menn. Det kreves så mye tid utenfor familien for å kvalifisere seg til å få stifte en, at du bare blir en overarbeida fyr med ekstra munner å mette. Tror rett og slett det paradoksalt nok ikke er noe å etterstrebe når det er nettopp det man vil oppleve. Man må trives i karrierestigen for å få små glimt av et bra familieliv.

Trenden er nå at kvinner krever mer tid vekk fra jobb for å være med barn, det koster deg mer tid på jobb. Bør sånn sett være uaktuelt for de som er hjemmekjære.

Hva er det som hindrer deg fra å få litt mer edge å utnytte det at vi lever i et mest seksuelle frigjorte landet i hele verden da?

Du er virkelig en fryktelig trist person, jeg har lest mye annet du har skrevet. Selvsagt må du ha jobb for å stifte familie, det sier seg selv, men om du jobber deg ihjel vil du aldri greie å få noen. Dersom du gjør noe for å skaffe deg familie, får nok så og si alle seg en, om ikke går det alltids an å prøve seg på hente-brud markedet. Men om du bare sitter på uføretrygd eller NAV vil selvsagt ingen være med deg eller du ikke ha barn, fordi det vil bli en for stor økonomisk byrde.

Anonymous poster hash: dff7e...4fb

[AnonymBruker]

Beklager, kunne skrevet det samme bare motsatt. Og jeg skulle gjerne byttet! Gift og barn var ikke noe for meg, og nå venter jeg på at barnet blir mer voksen. Og at jeg blir voksen.

Savner "ensomheten" og livet mitt.

Anonymous poster hash: 1fcfa...b97

[AnonymBruker]

Det er vist mange som tror at det er overskudd på psykologer i dette landet. Skal man søke psykologhjelp for hjelp til å få spis grønnsakene sine også eller?

Er så enig! En henviser til psykolog her inne over en lav sko.

Og hører unge må vente lenge i kø hos en.

Skjønner det hvis en søker psykolog for alt mulig rart!

Anonymous poster hash: 73a33...b70

[AnonymBruker]

hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: c235f...1d1

[AnonymBruker]

Får vel bare si velkommen i klubben da, og glad noen opprettet en slik tråd, har tenkt tanken lenge.

Spørsmålet er heller: vil du finne en partner å dele livet med, eller er du tilfreds og likegyldig om du havner i evigheten single og ensom?

Hvis du vil finne noen, her er noen fakta:

Utseendet og tiltrekning teller MYE. Siden du er fornøyd med utseendet ditt, må du jobbe med det sosiale og selvsikkerheten. Personlighet teller også, men kun om du viser hvem du er og minst mulig av svakhetene dine. Ambisjoner teller nok ikke så mye, men du bør ha en plan for fremtiden. Vil nok si jobb/utdanning VS personlighet er ganske jevn, men det er individuelt og kommer an på hva partneren selv syns er viktig. Noen driter i personlighet så lenge vedkommende har knallbra jobb og inntekt, mens andre foretrekker god personlighet selv om personen er arbeidsledig. Så, nei, trenger ikke å kompensere for noe, du bestemmer selv hvor mye vekt du vil legge på dem.

Så i korte trekk, du må komme deg ut og møte folk, være med i aktiviteter og bygge nettverk. Kun slik vil du møte noen spesiell for deg. Joa, kan nok finne noen foran skjermen også, men da må du være kjekk og ha god utstråling.

For min del har jeg gitt opp kjærligheten og møte noen. Hvorfor? Fordi jeg selv er tiltaksløs og asosial og streber ikke helt etter forandringer. Prøver, jo, men ikke nok til å gi utfall. Liker meg ikke blant store folkemengder og grupper, prater veldig lite og har generelt ikke noe å si. Denne er en komfortsone jeg har skapt og valgt selv og kommer nok ikke ut av den med det første. Men sånn er det, man høster det man sår.

Anonymous poster hash: 422b3...e4b

[AnonymBruker]

Det du må gjøre, er å forandre innstillingen din.

Anonymous poster hash: 1deaa...986

[AnonymBruker]

Hvem har DØMT deg til dette da?

Er kun du som setter restriksjonene her.

Du får lage deg en profil på møteside, og skriver tingene som det er uten å pynte på det.

Anonymous poster hash: 59768...5c8

[lillemy01]

Ååå det der var som å lese om samboern min. Det jeg kan anbefale deg. Som også funket for han tydeligvis, det er å møte en person du faktisk for kjemi med. Jeg og han jobber på samme sted og en sommer når mange var på ferie ble det til at vi fikk mange oppgaver vi skulle jobbe felles. Og vi ble gode venner og han falt for meg litt etter litt. Det vil si snakk med en jente du tørr og vise ditt sanne jeg til. En du ikke prøver å imponere og en du møter i edru tilstand. Min er ikke diagnostisert av lege men han har en stor dose sosial angst i seg og har derfor store problemer med å være seg selv på Blant annet fester og reiser. Men om du finner den rette du er deg selv med så går det seg til etterhvert. Lykke til

[AnonymBruker]

Vil nå si du bare høres innadvendt ut(det er IKKE det samme som å være avvisende eller sjenert!), de blir ofte slitne av store sosiale sammenkomster. Innadvente er heller ikke slike som er så opptatt av status, karriærejag, osv. Så lenge man klarer seg greit er liksom ikke resten så nøye. Tror ikke du kommer til å få noen problemer så lenge du i alle fall prøver å ta litt kontakt, kanskje med noen som også er innadvent(jeg er innadvent og jeg blir rett og slett sliten av folk som er utadvent og ALDRI holder kjeft).

Prøv denne kanskje?
http://www.amazon.com/Quiet-Power-Introverts-World-Talking/dp/0307352153

Anonymous poster hash: cc496...4e9

[AnonymBruker]

Vil nå si du bare høres innadvendt ut(det er IKKE det samme som å være avvisende eller sjenert!), de blir ofte slitne av store sosiale sammenkomster. Innadvente er heller ikke slike som er så opptatt av status, karriærejag, osv. Så lenge man klarer seg greit er liksom ikke resten så nøye. Tror ikke du kommer til å få noen problemer så lenge du i alle fall prøver å ta litt kontakt, kanskje med noen som også er innadvent(jeg er innadvent og jeg blir rett og slett sliten av folk som er utadvent og ALDRI holder kjeft).

Prøv denne kanskje?

http://www.amazon.com/Quiet-Power-Introverts-World-Talking/dp/0307352153

Anonymous poster hash: cc496...4e9

Herregud!

Du sier du er innadvendt. Det du linker til er introvert! Det er ikke det samme som innadvendt.

Introverter er gjerne sosiale med en person, eller person de kjenner, og da ikke med svadaprat eller festomgivelser.

Er selv sterkt introvert, og orker ikke store forsamlinger eller "ut på middag" med folk, blir helt kjørt mentalt, og bare visner hen fordi det bare er prat om drit, uinteressant tema, og i mitt eget hode sitter jeg da og tenker på helt andre ting. Problemet er at verden er så sosialt, folk flest er ekstrovert, men så har vi oss introverte som de ikke fordtår hvorfor vi er så "rare og asosiale". Jeg kan sitte en hel helg og lære ting, lese om nye ting og har som regel mobiltelefonen min slått av fordi jeg ikke orker at folk skal ringe og prate om drit. Jeg har en liten vennegruppe som jeg heldigvis ikke treffer så ofte, fordi det orker jeg ikke.

Vi liker ikke mye ståhei og skravling. Det finnes mange introverte folk =)

Anonymous poster hash: 59768...5c8

[AnonymBruker]

Kort svar, nei, du er ikke nødvendigvis evig dømt! Jeg hadde det slik som deg da jeg var yngre (tidlig i 20-åra), akkurat sånn. Men med åra "fant jeg meg selv", kom i et arbeidsmiljø jeg stortrivdes i og ble trygg i, og det hjalp veldig på trygghetsfølelsen og også selvtilliten. Så møtte jeg en fantastisk, stabil og god mann som hjalp meg med mine tanker og nervøsitet, og sakte men sikkert gled dette av meg. Nå er jeg aldri nervøs i sos sammenhenger mer, trygg i de fleste situasjoner og mer sosial enn de fleste f.eks på jobb. men jeg trenger fortsatt mye fred og hjemmetid med mann og barn.

Anonymous poster hash: 17f59...549

[AnonymBruker]

Vi som er introverter kan bare selvutvikle oss til en viss grad. Vi trenger ytre påvirkninger til å forandre oss helt. Uten den påvirkningen vil vi bare gå i en ond sirkel.

Eksempel av brukeren over: hun fikk en endring i omgivelser og miljø, som resulterte i kontakt med denne mannen. Hans nærvær igjen hjalp på hennes selvsikkerhet, som igjen gjorde henne mer trygg på seg selv og ham. Resten er historie.

Du trenger bare en endring i omgivelser og miljø, var det jeg prøvde å poengtere i innlegget mitt.

Anonymous poster hash: 422b3...e4b

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg, TS, bortsett fra at jeg er jente da - og jeg er gift og har barn. Min mamma bruker å si at det finnes noen til alle, og det tror jeg hun har rett i Det viktigste er at du er deg selv og ikke later som om du er en annen enn du er. Den personen du da møter vil bli glad i deg akkurat som du er

Anonymous poster hash: f5386...b63

[AnonymBruker]

Du er virkelig en fryktelig trist person, jeg har lest mye annet du har skrevet. Selvsagt må du ha jobb for å stifte familie, det sier seg selv, men om du jobber deg ihjel vil du aldri greie å få noen. Dersom du gjør noe for å skaffe deg familie, får nok så og si alle seg en, om ikke går det alltids an å prøve seg på hente-brud markedet. Men om du bare sitter på uføretrygd eller NAV vil selvsagt ingen være med deg eller du ikke ha barn, fordi det vil bli en for stor økonomisk byrde.

Anonymous poster hash: dff7e...4fb

Nå er det jo slik at menn dessverre bør skilte med litt bedre enn "bare ha jobb" for at det skal være sannsynlig at han skal kunne få stifte familie. Kvinner ser etter menn som gjør det bra, sånn er det bare, og man(n) må vurdere de karrieremessige kostnadene ved å stifte familier opp mot hvor sterkt dette ønsket egentlig er.

Personlig har jeg kommet frem til at jeg ikke gidder styret med en god karriere for å nå opp i kvinners øyne. For meg er det en grei beslutning da jeg uansett ikke har hatt noe ønske om barn, men kan tenke meg det er verre for de mennene som faktisk ønsker det men som ikke får gjennomført det på grunn av manglende karriere.

Nå vil ikke det si at jeg ikke greier å skape min egen karriere, det gjør jeg så absolutt. Men jeg behøver ikke tenke på at det skal være bra nok for å tiltrekke en kvinne og det føles i det hele tatt veldig befriende.

Anonymous poster hash: d1b6e...2d3