(eks)par-terapi?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en fyr som for 7 mnd gikk fra samboeren sin. Det er en lang historie, så skal ikke gå inn på den. Eksen hans tok det veldig tungt, og sier at hun ikke greier å komme seg videre før de har fått snakket skikkelig ut. Han har prøvd, det ender med at hun tar seg av snakkinga (skriking, kjefting, gråt osv), mens han ikke kommer til orde.

Nå sier hun at hun vil de skal gå til en slags "mekling", som ekskjærester. Er det vanlig? Noen som har vært borti lignende?

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Har de barn sammen?

Anonymous poster hash: 6704c...8e3

[AnonymBruker]

Uff, får vondt av eksen til kjæresten din. Eksen min gikk også på en fryktelig måte som var utrolig vanskelig for meg å komme videre fra. Han gikk midt i en krangel, sendte meg hatmeldinger i flere måneder og tok ikke telefonen når jeg prøvde å ringe. Jeg ringte ikke for å bli sammen igjen, men for å skvære opp. Lage en bedre slutt for oss. Etter noen måneder skjønte jeg at jeg aldri kom til å få noen forsoning med ham, og at jeg måtte bare komme meg videre. Nå har det gått så mange år, han er sammen med en ny, jeg er sammen med en ny og hele ham er uinteressant. Det til tross synes jeg det er unødvendig når man forlater noen man har elsket å ødelegge de så grundig at det tar dem år å komme seg.

Nå vet jeg ikke hva som hendte i tilfellet til kjæresten din, dere må bare finne ut hva som føles rett for dere. Om han har det i hjertet sitt å gi henne closure og du er stor nok til å godta det, kanskje det kan hjelpe. Om dere ikke klarer det, ikke gjør det. Det vil bare gjøre det verre for henne.

Tenk at hun skriker nok og er fra seg fordi hun føler seg helt ødelagt. Uansett hva som hendte, så er det ikke godt for noen å ha det sånn.

Synes du er kul som spør uten å ha en dømmende tone, sikker på at det ikke er lett for deg å havne i en situasjon hvor eksen til kjæresten din vil ha ham med i terapi!

Anonymous poster hash: eef5e...e51

[AnonymBruker]

Har de barn sammen?

Anonymous poster hash: 6704c...8e3

Ja, de har ett barn sammen. Så det har vært et opprivende brudd. Han vil gjerne samarbeide, mens hun er lite villig. De har vært til mekling tre ganger, uten å komme frem til en skikkelig samværsavtale. (hun har trenert samvær). Under den siste meklingen, sa mekleren at det var tydelig at han ville være far, mens hun ikke var klar for denne "mor-og-far-rollen", da hun fortsatt var opphengt i å være ekskjæresten (litt dårlig forklart/formulert fra min side). Det virker ikke som hun er villig til å samarbeide om barna, for all hennes energi går med til å "ta" ham, noe mekleren også poengterte. Eksdama til kjæresten min sa at hun ville møtes til mekling for å prate om de to, ikke om barnet. Det er ikke kjæresten min interessert i, da han bare vil få til en skikkelig samværsavtale så han får stabilitet rundt barnet. Han har kommet seg videre, det har ikke hun.

Noen som har vært på slike "meklinger" som angår forholdet mellom foreldrene og ikke barnet/barna?

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Dersom de har barn sammen, er det viktig at de har et godt forhold for barnets skyld. Jeg regner med det er snakk om samtaler på familievernkontoret eller lignende? Synes helt klart kjæresten din skal bli med på slike ting!

Anonymous poster hash: 6704c...8e3

[AnonymBruker]

Uff, får vondt av eksen til kjæresten din. Eksen min gikk også på en fryktelig måte som var utrolig vanskelig for meg å komme videre fra. Han gikk midt i en krangel, sendte meg hatmeldinger i flere måneder og tok ikke telefonen når jeg prøvde å ringe. Jeg ringte ikke for å bli sammen igjen, men for å skvære opp. Lage en bedre slutt for oss. Etter noen måneder skjønte jeg at jeg aldri kom til å få noen forsoning med ham, og at jeg måtte bare komme meg videre. Nå har det gått så mange år, han er sammen med en ny, jeg er sammen med en ny og hele ham er uinteressant. Det til tross synes jeg det er unødvendig når man forlater noen man har elsket å ødelegge de så grundig at det tar dem år å komme seg.

Nå vet jeg ikke hva som hendte i tilfellet til kjæresten din, dere må bare finne ut hva som føles rett for dere. Om han har det i hjertet sitt å gi henne closure og du er stor nok til å godta det, kanskje det kan hjelpe. Om dere ikke klarer det, ikke gjør det. Det vil bare gjøre det verre for henne.

Tenk at hun skriker nok og er fra seg fordi hun føler seg helt ødelagt. Uansett hva som hendte, så er det ikke godt for noen å ha det sånn.

Synes du er kul som spør uten å ha en dømmende tone, sikker på at det ikke er lett for deg å havne i en situasjon hvor eksen til kjæresten din vil ha ham med i terapi!

Anonymous poster hash: eef5e...e51

Ja, jeg får også litt vondt av henne. Og skulle nok ønske at jeg ikke hadde involvert meg før begge hadde gått videre. Men gjort er gjort, vi ble glade i hverandre og vil gjerne bygge videre på forholdet vårt. Det som skjedde mellom disse to, er at han gikk etter mange år med "psykisk terror" som han selv kaller det, og nå som hun ikke lenger har kontroll over ham, er hun desperat. Han har ikke unnlatt å svare henne, og heller ikke sendt henne ufine meldinger. Det er det heller hun som har gjort. Med tanke på at det er et barn i bildet, kan de ikke kutte all kontakt. Hun vil gjerne ha masse kontakt, som ikke vedrører barnet, noe som er belastende for både ham og meg.

Jeg har vært gjennom et samlivsbrudd med barn selv, så jeg trekker meg bare ut og prøver å forholde meg så nøytral som mulig. Vil ikke lede ham i noen vei, dette er noe han må bestemme selv. Som han sier, så er han ikke interessert i noen "parterapi" med eksen, da han ikke tror det kommer noe godt ut av det. Det hele føles som en del av et spill, hvor hun skal prøve å gi ham dårlig samvittighet, og gjøre ham usikker etc.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Dersom de har barn sammen, er det viktig at de har et godt forhold for barnets skyld. Jeg regner med det er snakk om samtaler på familievernkontoret eller lignende? Synes helt klart kjæresten din skal bli med på slike ting!

Anonymous poster hash: 6704c...8e3

Ja, det er veldig viktig at de har et godt samarbeid. Det vet jeg alt om, og priser meg lykkelig for at jeg har et nært forhold til mine barns far. Det gjør alt så mye lettere

Det er som sagt en lang historie her, hvor hun har hatt stor kontroll over ham, og nå føler han seg endelig "fri" fra henne. Så dette med at hun vil prate om dem i stedet for barnet, er noe han vegrer seg for. Hun har hatt en slags makt over ham, som har ført til angst og depresjon over lengre tid. Han sier han er redd for å falle tilbake i det, og har minst mulig kontakt bortsett fra det som angår barnet. Han stoler ikke på henne, da hun siden bruddet har gjort alt mulig rart for å få kontrollen over ham igjen.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Ja, jeg får også litt vondt av henne. Og skulle nok ønske at jeg ikke hadde involvert meg før begge hadde gått videre. Men gjort er gjort, vi ble glade i hverandre og vil gjerne bygge videre på forholdet vårt. Det som skjedde mellom disse to, er at han gikk etter mange år med "psykisk terror" som han selv kaller det, og nå som hun ikke lenger har kontroll over ham, er hun desperat. Han har ikke unnlatt å svare henne, og heller ikke sendt henne ufine meldinger. Det er det heller hun som har gjort. Med tanke på at det er et barn i bildet, kan de ikke kutte all kontakt. Hun vil gjerne ha masse kontakt, som ikke vedrører barnet, noe som er belastende for både ham og meg.

Jeg har vært gjennom et samlivsbrudd med barn selv, så jeg trekker meg bare ut og prøver å forholde meg så nøytral som mulig. Vil ikke lede ham i noen vei, dette er noe han må bestemme selv. Som han sier, så er han ikke interessert i noen "parterapi" med eksen, da han ikke tror det kommer noe godt ut av det. Det hele føles som en del av et spill, hvor hun skal prøve å gi ham dårlig samvittighet, og gjøre ham usikker etc.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

Høres ut som en veldig vanskelig situasjon Synes i hvertfall du høres ut som om du håndterer det hele bra, spesielt siden du havnet inn i det før det var ferdig ryddet.

Kan jo være at å ta et par runder med en terapeut tilstede kan virke forløsende? Da får hun ikke mulighet til å hyle og skrike? Skjønner at mannen din føler at han har fått nok, virker jo som om kommunikasjonen dem i mellom var helt i stampe. Dette er vel en situasjon der man må tenke hva som er best for barnet. Klart at det er best for barnet om de klarer å skvære opp på et vis, men hvordan de skal komme dit er vel det egentlige spørsmålet. Mannen din kan jo ikke gi av seg selv inn en terapi om han ikke føler at han har noe å gi heller. Vanskelig!

Anonymous poster hash: eef5e...e51

[AnonymBruker]

Ja, det er veldig viktig at de har et godt samarbeid. Det vet jeg alt om, og priser meg lykkelig for at jeg har et nært forhold til mine barns far. Det gjør alt så mye lettere

Det er som sagt en lang historie her, hvor hun har hatt stor kontroll over ham, og nå føler han seg endelig "fri" fra henne. Så dette med at hun vil prate om dem i stedet for barnet, er noe han vegrer seg for. Hun har hatt en slags makt over ham, som har ført til angst og depresjon over lengre tid. Han sier han er redd for å falle tilbake i det, og har minst mulig kontakt bortsett fra det som angår barnet. Han stoler ikke på henne, da hun siden bruddet har gjort alt mulig rart for å få kontrollen over ham igjen.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

Jeg skjønner at dette er vanskelig for ham, men det er kanskje greit å forsøke en time sammen med en annen? Da er det jo en nøytral tredjepart til stede som kanskje kan få henne til å tenke litt annerledes også?

Anonymous poster hash: 6704c...8e3

[AnonymBruker]

Høres ut som en veldig vanskelig situasjon Synes i hvertfall du høres ut som om du håndterer det hele bra, spesielt siden du havnet inn i det før det var ferdig ryddet.

Kan jo være at å ta et par runder med en terapeut tilstede kan virke forløsende? Da får hun ikke mulighet til å hyle og skrike? Skjønner at mannen din føler at han har fått nok, virker jo som om kommunikasjonen dem i mellom var helt i stampe. Dette er vel en situasjon der man må tenke hva som er best for barnet. Klart at det er best for barnet om de klarer å skvære opp på et vis, men hvordan de skal komme dit er vel det egentlige spørsmålet. Mannen din kan jo ikke gi av seg selv inn en terapi om han ikke føler at han har noe å gi heller. Vanskelig!

Anonymous poster hash: eef5e...e51

Jeg skjønner at dette er vanskelig for ham, men det er kanskje greit å forsøke en time sammen med en annen? Da er det jo en nøytral tredjepart til stede som kanskje kan få henne til å tenke litt annerledes også?

Anonymous poster hash: 6704c...8e3

Ja, det er helt klart en fordel om de klarer å samarbeide. Så langt har det ikke gått så bra. Han syns det er veldig vanskelig, men som nevnt her, så har kommunikasjonen gått i stampe. Det kommer vel av at han endelig tør å stå opp for seg selv når han er uenig med henne. Hun har vært vandt til at han hopper når hun sier hopp osv.

De har som sagt vært på mekling med en nøytral tredjepart tre ganger, hvor eksen hans har peilet møtene innpå dem og deres forhold hver gang. På det siste møtet virket det som om at mekleren fikk "nok", da han (mekleren) sa at "dette handler om barnet, ikke det at du har kjærlighetssorg". Og det med at hun fortsatt var opphengt i den ekskjæreste rollen i stedet for morsrollen.

Kjæresten min har prøvd å foreslå at hun kanskje skulle gå til en psykolog for å få hjelp til å sortere følelsene sine, for han føler virkelig ikke det er noe han kan gjøre for henne. Det hun egentlig vil, er jo at han skal legge seg langflat å si at han har vært en stor idiot. Han har selv gått i terapi for å "komme seg" etter bruddet, da han som sagt har slitt psykisk etter årene de var sammen. For han hjalp det stort, men jeg tror han fortsatt føler seg veldig sårbar, da hun har en evne til å forvirre ham og gjøre ham usikker.

Som han selv sier, så er han redd for å utsette seg selv for mye, og vil ha minst mulig kontakt. En ryddig og klar samværsavtale, hvor han får mulighet til å hente/bringe barnet til faste tider, er det som er målet.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Kan nesten høres ut som om meklingsmøtene er opprivende for hennes evne til å komme seg over bruddet også. Hva med om mannen din foreslår at de nå tar 6 måneder/ 1 år hvor de holder seg til en midlertidig, men ryddig og klar samværsavtale og så blir enige med mekleren om å møtes igjen til ny mekling til gitt dato og snakker om hvor de går derfra? Da føles det kanskje ikke så endelig og brutalt for henne, og støvet får mulighet til å legge seg litt. Da er det en dato i fremtiden å se frem til, og da kan hun samle opp hva nå enn som er viktig for henne på en oversiktlig måte. Og innen den tid, har kanskje problemet løst seg litt av seg selv? I hvertfall tatt litt brodden av den intensiteten som er nå? At de begge nå får muligheten til å finne seg selv litt på egenhånd, uten å bli forstyrret for mye av hverandre? At de er enige om at de for denne perioden er litt korte mot hverandre i den hensikt å klare å bygge et bedre forhold for fremtiden?

Bare noen tanker

Anonymous poster hash: eef5e...e51

[AnonymBruker]

Kan nesten høres ut som om meklingsmøtene er opprivende for hennes evne til å komme seg over bruddet også. Hva med om mannen din foreslår at de nå tar 6 måneder/ 1 år hvor de holder seg til en midlertidig, men ryddig og klar samværsavtale og så blir enige med mekleren om å møtes igjen til ny mekling til gitt dato og snakker om hvor de går derfra? Da føles det kanskje ikke så endelig og brutalt for henne, og støvet får mulighet til å legge seg litt. Da er det en dato i fremtiden å se frem til, og da kan hun samle opp hva nå enn som er viktig for henne på en oversiktlig måte. Og innen den tid, har kanskje problemet løst seg litt av seg selv? I hvertfall tatt litt brodden av den intensiteten som er nå? At de begge nå får muligheten til å finne seg selv litt på egenhånd, uten å bli forstyrret for mye av hverandre? At de er enige om at de for denne perioden er litt korte mot hverandre i den hensikt å klare å bygge et bedre forhold for fremtiden?

Bare noen tanker

Anonymous poster hash: eef5e...e51

Det er et veldig godt forslag De har satt opp en midlertidig avtale nå, som skal gjelde frem til over sommeren. Problemet er at dette har de prøvd før, på den første meklingstimen de var på. Da skulle de forholde seg til denne avtalen, og ha minst mulig kontakt, da kontakten gikk ut på kjefting, manipulering og løgner fra hennes side. Det er ikke uvanlig med 20 ubesvarte anrop på hans telefon, i løpet av en time. Hun klarer tydeligvis ikke å forholde seg til avtalene de inngår, hverken når det kommer til samvær eller til det med å mindre kontakt. Hun er veldig på. Jeg tenker jo at det må være umulig å komme seg videre når hun hele tiden sitter å tenker på hva han driver med, ringer, tekster, og bruker all energi på han og hans liv.

Terapi ville sikkert være det beste for henne, men det er ikke min jobb å få henne til å innse det. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten av det hele, men vil ikke gi opp det fine vi har sammen. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger vi har hatt kjærestetid og virkelig kost oss, og så har det blitt avbrutt av telefoner, meldinger eller faktiske besøk av henne. Jeg føler at vi er tre stk i dette forholdet, han, meg, og henne. Det er utrolig slitsomt. Jeg mener at jeg har funnet meg i utrolig mye så langt, og jeg vil helt ærlig bare det beste for henne. Det må være grusomt å ha det sånn. Men hun kan ikke regne med at han skal være den som fikser dette for henne, hun må jobbe med seg selv. Jeg har holdt meg unna, ikke sagt noen ting om hva han bør eller ikke bør gjøre og si. Det er ikke lett, men jeg tror det er viktig. Når det er sagt, så vet jeg ikke hvor lenge jeg orker å være i bakgrunnen i dette forholdet. Jeg vet at hun snakker dritt om meg, og at han ikke forsvarer meg så alt for mye. Han bare unnlater å kommentere utsagnene hennes. Hadde noen snakket dritt om noen jeg er glad i, hadde jeg gidd tydelig uttrykk for at det ikke er greit! Men nå har ikke jeg den "frykten" for å gå inn i en konflikt med et annet menneske som han har med henne..

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Det er et veldig godt forslag De har satt opp en midlertidig avtale nå, som skal gjelde frem til over sommeren. Problemet er at dette har de prøvd før, på den første meklingstimen de var på. Da skulle de forholde seg til denne avtalen, og ha minst mulig kontakt, da kontakten gikk ut på kjefting, manipulering og løgner fra hennes side. Det er ikke uvanlig med 20 ubesvarte anrop på hans telefon, i løpet av en time. Hun klarer tydeligvis ikke å forholde seg til avtalene de inngår, hverken når det kommer til samvær eller til det med å mindre kontakt. Hun er veldig på. Jeg tenker jo at det må være umulig å komme seg videre når hun hele tiden sitter å tenker på hva han driver med, ringer, tekster, og bruker all energi på han og hans liv.

Terapi ville sikkert være det beste for henne, men det er ikke min jobb å få henne til å innse det. Jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten av det hele, men vil ikke gi opp det fine vi har sammen. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger vi har hatt kjærestetid og virkelig kost oss, og så har det blitt avbrutt av telefoner, meldinger eller faktiske besøk av henne. Jeg føler at vi er tre stk i dette forholdet, han, meg, og henne. Det er utrolig slitsomt. Jeg mener at jeg har funnet meg i utrolig mye så langt, og jeg vil helt ærlig bare det beste for henne. Det må være grusomt å ha det sånn. Men hun kan ikke regne med at han skal være den som fikser dette for henne, hun må jobbe med seg selv. Jeg har holdt meg unna, ikke sagt noen ting om hva han bør eller ikke bør gjøre og si. Det er ikke lett, men jeg tror det er viktig. Når det er sagt, så vet jeg ikke hvor lenge jeg orker å være i bakgrunnen i dette forholdet. Jeg vet at hun snakker dritt om meg, og at han ikke forsvarer meg så alt for mye. Han bare unnlater å kommentere utsagnene hennes. Hadde noen snakket dritt om noen jeg er glad i, hadde jeg gidd tydelig uttrykk for at det ikke er greit! Men nå har ikke jeg den "frykten" for å gå inn i en konflikt med et annet menneske som han har med henne..

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

Uff, stakar deg, som sitter midt oppi dette!

I forhold til telefoner, meldinger og besøk så er det i hvertfall ting han kan gjøre. Her er en mulighet for ham å være konsekvent i forhold til den midlertidige avtalen de har laget. Her kan han fortelle/ forberede henne på at dersom hun har noe viktig å formidle i forbindelse med barnet, så kan hun ringe. Én gang. Ett anrop betyr at det er noe viktig i forhold til barnet, og han må ta kontakt ved leilighet. Mange anrop betyr at hun sitter i ambulanse med barnet som er skadet, er på vei til legevakten/ sykehuset og han må kaste seg i bilen for å komme. Dersom hun mer enn tre ganger avviker fra denne planen, tar han det som et signal om at planen ikke fungerer og vil ikke telefonen. Da må hun sende en melding hvor det står "Viktig, på vei til sykehus". Det betyr at når dere koser dere og hun ringer på tvers av planen, så settes telefonen på lydløs. Han kan sjekke telefonen etter meldinger om hvorvidt det er noe alvorlig med barnet, men ellers, ikke, ikke, ikke svar. Om hun kommer på døren kan han spørre om det er noe alvorlig med barnet. Om det ikke er det, kan han beklage og si at det ikke passer fordi han er opptatt og lukke døren.

Som barn, responderer også voksne på faste og klare beskjeder som blir gjennomført. Dette er bare et forslag selvfølgelig, det viktige er å ha en klar avtale for hvordan formidle det dersom det er noe alvorlig med barnet. Alt annet er støy og kan ignoreres.

Når det kommer til at hun snakker stygt om deg, kan du ta opp med kjæresten din at du ville satt pris på det om han i de situasjonene ville stanse henne og si at han forstår at hun synes det er vanskelig, men det er ikke greit å snakke nedsettende om deg for det?

Skjønner selvfølgelig at det er vanskelig for mannen din å skulle sette grenser ovenfor en kvinne han har følt seg såpass styrt av, igjen dette er bare tanker fra min side, dere må finne løsninger som passer deres samliv.

Anonymous poster hash: eef5e...e51

[AnonymBruker]

Uff, stakar deg, som sitter midt oppi dette!

I forhold til telefoner, meldinger og besøk så er det i hvertfall ting han kan gjøre. Her er en mulighet for ham å være konsekvent i forhold til den midlertidige avtalen de har laget. Her kan han fortelle/ forberede henne på at dersom hun har noe viktig å formidle i forbindelse med barnet, så kan hun ringe. Én gang. Ett anrop betyr at det er noe viktig i forhold til barnet, og han må ta kontakt ved leilighet. Mange anrop betyr at hun sitter i ambulanse med barnet som er skadet, er på vei til legevakten/ sykehuset og han må kaste seg i bilen for å komme. Dersom hun mer enn tre ganger avviker fra denne planen, tar han det som et signal om at planen ikke fungerer og vil ikke telefonen. Da må hun sende en melding hvor det står "Viktig, på vei til sykehus". Det betyr at når dere koser dere og hun ringer på tvers av planen, så settes telefonen på lydløs. Han kan sjekke telefonen etter meldinger om hvorvidt det er noe alvorlig med barnet, men ellers, ikke, ikke, ikke svar. Om hun kommer på døren kan han spørre om det er noe alvorlig med barnet. Om det ikke er det, kan han beklage og si at det ikke passer fordi han er opptatt og lukke døren.

Som barn, responderer også voksne på faste og klare beskjeder som blir gjennomført. Dette er bare et forslag selvfølgelig, det viktige er å ha en klar avtale for hvordan formidle det dersom det er noe alvorlig med barnet. Alt annet er støy og kan ignoreres.

Når det kommer til at hun snakker stygt om deg, kan du ta opp med kjæresten din at du ville satt pris på det om han i de situasjonene ville stanse henne og si at han forstår at hun synes det er vanskelig, men det er ikke greit å snakke nedsettende om deg for det?

Skjønner selvfølgelig at det er vanskelig for mannen din å skulle sette grenser ovenfor en kvinne han har følt seg såpass styrt av, igjen dette er bare tanker fra min side, dere må finne løsninger som passer deres samliv.

Anonymous poster hash: eef5e...e51

I teorien er dette veldig tanker, som kunne ha fungert. Men hun har ropt ulv utallige ganger, så det er vanskelig for ham å stole på henne. Flere ganger har hun ringt eller sendt melding, hvor hun påstår at barnet eller hun selv er sykt/skadet, og at han må komme hjem til henne for å være DER med dem (ikke ta med seg barnet så hun får avlasting). Når han har møtt opp, viser det seg at ingenting var i veien med noen av dem. Det er nok en måte å kontrollere ham på, hun vil gjerne ha ham der. Hun har også vært på døren hjemme hos ham, og da han gikk ut for å prate med henne, løp hun rett forbi han og inn i huset, låste seg selv inn på et rom og nektet å gå før hun fikk snakket med ham (skreket om hvor stort svik han har begått osv). Mener ikke å svartmale situasjonen, men som du sikkert skjønner, så fungerer ikke disse "avtalene" i praksis. Han har unngått å svare på tlf og meldinger når det har stått på som verst, men da finner hun andre måter å kontakte han på (gjennom familiemedlemmer, jobben hans, venner, og til og med gjennom meg og min familie). Det henger ikke på greip! Samtidig tråkker han veldig varsomt nå, da han vil vise at han virkelig er samarbeidsvillig i forhold til samvær med barnet.

Føler jeg sporer veldig av her. Når det kommer til ønsket hennes om "parterapi", er jeg i utgangspunktet positiv til at de kan gjøre det med tanke på videre samarbeid. Men situasjonen tatt i betrakting, er jeg skeptisk, jeg tror det er nok et forsøk på å manipulere, eller å unngå å måtte gi slipp.. Jeg vet ærlig talt ikke.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Veldig *bra tanker, skulle det stå..

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Ts.

Tror du skjønner at eksen hans driver denne "terroren"pga typen person hun er.

Hun vil eie og ha kontroll.

Tror som nevnt at du ser det, for du virker ryddig i det du fremlegger.

Terapi-forslaget er ikke for barnas del.

Så skjønner hvis han dropper det.

Han må sette helt klare grenser, og kun ha kontakt vedr barna. Ikke bruke de for å ha kontakt. Hun må virkelig stoppes rett og slett, og da MÅ han ikke la seg manipulere

Hun er for vant til at han lar seg kontrollere.

Han er heldig med en dame som deg, og håper det ordner seg for dere.

Anonymous poster hash: 2248b...585

[AnonymBruker]

I teorien er dette veldig tanker, som kunne ha fungert. Men hun har ropt ulv utallige ganger, så det er vanskelig for ham å stole på henne. Flere ganger har hun ringt eller sendt melding, hvor hun påstår at barnet eller hun selv er sykt/skadet, og at han må komme hjem til henne for å være DER med dem (ikke ta med seg barnet så hun får avlasting). Når han har møtt opp, viser det seg at ingenting var i veien med noen av dem. Det er nok en måte å kontrollere ham på, hun vil gjerne ha ham der. Hun har også vært på døren hjemme hos ham, og da han gikk ut for å prate med henne, løp hun rett forbi han og inn i huset, låste seg selv inn på et rom og nektet å gå før hun fikk snakket med ham (skreket om hvor stort svik han har begått osv). Mener ikke å svartmale situasjonen, men som du sikkert skjønner, så fungerer ikke disse "avtalene" i praksis. Han har unngått å svare på tlf og meldinger når det har stått på som verst, men da finner hun andre måter å kontakte han på (gjennom familiemedlemmer, jobben hans, venner, og til og med gjennom meg og min familie). Det henger ikke på greip! Samtidig tråkker han veldig varsomt nå, da han vil vise at han virkelig er samarbeidsvillig i forhold til samvær med barnet.

Føler jeg sporer veldig av her. Når det kommer til ønsket hennes om "parterapi", er jeg i utgangspunktet positiv til at de kan gjøre det med tanke på videre samarbeid. Men situasjonen tatt i betrakting, er jeg skeptisk, jeg tror det er nok et forsøk på å manipulere, eller å unngå å måtte gi slipp.. Jeg vet ærlig talt ikke.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

I alle dager Uff, stakar dere, det er full krig dette her..

Ok, så forslagene har ikke fungert i praksis til nå. Hva om han forteller henne at fra nå av er dette premissene? Hun vil få tre sjanser. For hver gang hun tabber seg ut, gjentar han premissene og hvor mange ganger hun har igjen. Etter den tredje sjansen, om ingenting har endret seg til det bedre, tar han ikke telefonen. Og da må han virkelig ikke gjøre det. Det kan kanskje virke som om han fortsatt lar seg styre for mye? Og det er kanskje ikke rart, men skal han, hun, du, og barnet noensinne ha noe håp om å komme ut av denne runddansen, må han nok som den andre AB sier ikke la seg manipulere.

Det er nok ingen enkel løsning på dette, men jeg er enig med andre AB, håper dere får det til. Og så håper jeg at uansett hva som skjer at du ikke drukner fullstendig i dette Hvordan går det med barnet midt oppi dette?

Anonymous poster hash: eef5e...e51

[AnonymBruker]

Ts.

Tror du skjønner at eksen hans driver denne "terroren"pga typen person hun er.

Hun vil eie og ha kontroll.

Tror som nevnt at du ser det, for du virker ryddig i det du fremlegger.

Terapi-forslaget er ikke for barnas del.

Så skjønner hvis han dropper det.

Han må sette helt klare grenser, og kun ha kontakt vedr barna. Ikke bruke de for å ha kontakt. Hun må virkelig stoppes rett og slett, og da MÅ han ikke la seg manipulere

Hun er for vant til at han lar seg kontrollere.

Han er heldig med en dame som deg, og håper det ordner seg for dere.

Anonymous poster hash: 2248b...585

Du har helt rett. Jeg er veldig forsiktig med å uttale meg ang henne, da jeg ikke vil gjøre vondt verre. Prøver å involvere meg minst mulig, men det er litt vanskelig når hun til stadighet trekker inn meg og de i rundt meg.

Han har slitt med å sette klare grenser, da han er redd hun vil bruke det i mot ham i en evt sak om barnet.

Takk for gode ord

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

I alle dager Uff, stakar dere, det er full krig dette her..

Ok, så forslagene har ikke fungert i praksis til nå. Hva om han forteller henne at fra nå av er dette premissene? Hun vil få tre sjanser. For hver gang hun tabber seg ut, gjentar han premissene og hvor mange ganger hun har igjen. Etter den tredje sjansen, om ingenting har endret seg til det bedre, tar han ikke telefonen. Og da må han virkelig ikke gjøre det. Det kan kanskje virke som om han fortsatt lar seg styre for mye? Og det er kanskje ikke rart, men skal han, hun, du, og barnet noensinne ha noe håp om å komme ut av denne runddansen, må han nok som den andre AB sier ikke la seg manipulere.

Det er nok ingen enkel løsning på dette, men jeg er enig med andre AB, håper dere får det til. Og så håper jeg at uansett hva som skjer at du ikke drukner fullstendig i dette Hvordan går det med barnet midt oppi dette?

Anonymous poster hash: eef5e...e51

Nei, ingen avtaler har hittil fungert i praksis. Jeg, som på en måte er utenforstående, blir frustrert over at han ikke bare setter ned foten og sier at "slik og slik skal det være", men fra hans ståsted skjønner jeg at det er vanskelig. Han har virkelig mistet all tro på seg selv, og er nå i ferd med å bygge seg opp igjen. Hun har fortsatt makt, hun spiller på hans samvittighet ovenfor barnet. Dersom han gir henne tre sjanser, som hun forspiller, og han unngår å svare på telefon, vil hun sannsynligvis bruke det mot ham senere. Dersom det skulle gå så langt at det blir en sak av dette, vil han ha alt på det tørre, og vise at han har vært samarbeidsvillig. Akkurat nå føles det som at vi står på stedet hvil. Jeg håper vel egentlig at han begynner å sette krav og klare grenser, som for eksempel å si nei til en evt samtale med terapeut, og at hun etter hvert forstår at hun ikke lenger kan kontrollere ham.

Men dette er noe han må finne ut av selv, jeg er som sagt litt redd for å blande meg for mye. Jeg vil ikke være en ny person som forteller ham hva han skal gjøre og ikke.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b

[AnonymBruker]

Barnet er 5 år, og får med seg en del. Jeg vet at han har vært vitne til en del kjefting og skriking, både før og etter bruddet. Barnet har også sagt ting som tyder på at mor prater ufint om far, foran barnet. Ett spesielt utsagn fra barnet, fikk både meg og kjæresten min til å verke innvendig. Det var da far og barnet var sammen med en liten gjeng andre voksen og barn, sparket fotball og koste seg. Gutten stoppet plutselig opp ved siden av faren sin, smilte og sa: "endelig er alle glade". Det har med andre ord vært mye skriking og kjefting, og lite hygge den siste tiden..

Jeg vet også at mor driver med "avhør" etter at barnet kommer hjem fra far. Hun graver og spør om hvem barnet har vært sammen med, om det var andre barn der, hva de heter osv. Hun er redd for at barnet har vært sammen med meg og mine barn (vi har ikke introdusert dem for hverandre enda), da hun mener at jeg er psykopat (faktisk sitat, hun har sagt det flere ganger til kjæresten min) og at hun ikke vil ha meg i nærheten av barnet sitt da hun er redd jeg skal traumatisere gutten.

Alt i alt tror jeg det er litt kaos rundt barnet slik det er i dag.

Anonymous poster hash: f1c66...f4b