Trøstende ord fra kjæresten som man blir provosert av

[AnonymBruker]

Dere som er i parforhold, når dere sliter med noe (altså, ikke i selve forholdet), at dere har en litt tung tid på grunn av mye skole, mye jobb, mistrives der man bor og der man er, mye å bekymre seg over, dere vet slike ting som vi alle opplever fra tid til annen. Når slike tunge tider trekker ut, hvilke trøstende ord vil dere høre fra kjærestene deres da?

Jeg høres sikkert grusomt utakknemlig ut men jeg kjenner jeg noen ganger blir litt provosert av kjæresten min sine trøstende ord; Det går snart over, det ordner seg nok, tenk på det som noe positivt, det er ikke nok ikke så ille, ikke gjør det verre enn hva det egentlig er, bare gjør dette nå og ikke tenk så mye på det.

Er jeg helt teit som av og til ønsker at han kunne ha sett og sagt at det jeg gjør sikkert er utrolig tungt og vanskelig? Jeg føler av og til at han undervurderer situasjonen min og da blir jeg litt provosert. Når jeg påpeker dette så blir han oppgitt og sier at han kan jo ikke si at ting er helt for jævlig og at det er bare å gi opp.. Er jo ikke det jeg vil heller, det finnes jo en gylden middelvei.

Hadde bare vært fint å fått bekreftet at situasjonen man er i faktisk er rævva noen ganger MEN at det ordner seg..

Bare jeg som ser/føler forskjellen?

Anonymous poster hash: bc2d9...16d

[Neteas]

Nei, samme her.. Føler at ting blir bagatellisert..

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt med min. Hvis jeg har et problem sier han alltid "Ingen vits å dvele på det" og "ikke tenk mer på det, det hjelper ikke uansett". Han lar meg ikke bare få det ut og snakke om det, utrolig irriterende.

Anonymous poster hash: 6ff7b...862

[AnonymBruker]

Her tror jeg du må jobbe litt med deg selv også. Intensjonen hans er nok å motivere deg til å ikke gi opp. Hvis du mener det ikke fungerer må du si på en ordentlig måte at du ikke ønsker at han sier det. Uten å pakke det inn. Uten å være nedlatende.

"Når du sier XXXXXX, så føler jeg at du undervurderer meg/at du ikke tror på meg/etc. Det gjør meg provosert osv. Kan ikke du heller si: YYYYYYYYY?"

Hvis du blir provosert når han sier noe til deg, og glefser tilbake igjen så ender dere bare opp i samme runddans. Han gjør jo ikke dette for å provosere deg.

Anonymous poster hash: 55fef...911

[AnonymBruker]

Her tror jeg du må jobbe litt med deg selv også. Intensjonen hans er nok å motivere deg til å ikke gi opp. Hvis du mener det ikke fungerer må du si på en ordentlig måte at du ikke ønsker at han sier det. Uten å pakke det inn. Uten å være nedlatende.

"Når du sier XXXXXX, så føler jeg at du undervurderer meg/at du ikke tror på meg/etc. Det gjør meg provosert osv. Kan ikke du heller si: YYYYYYYYY?"

Hvis du blir provosert når han sier noe til deg, og glefser tilbake igjen så ender dere bare opp i samme runddans. Han gjør jo ikke dette for å provosere deg.

Anonymous poster hash: 55fef...911

Det er akkurat det der jeg gjør. Jeg har ikke for vane å glefse når jeg tar opp noe med han. Han blir selv utrolig forsvarende når jeg "konfronterer" han og så synes jeg han da overdriver for han svarer at; Jammen vil du jeg skal si at du skal gi opp? Vil du jeg skal påpeke at ting er helt for jævlig og at det ikke er noe håp? Han har for vane å tolke ting i verste mening og fyrer lett opp og tar ting til seg noe som er veldig frustrerende når jeg tar opp ting på en saklig måte.

Og så angrer han etterpå, bare så det er sagt. Han føler uansett ikke at det hjelper å være "medlidende" om jeg kan si det på den måten. Han mener man må sette hardt mot hardt slik at man ikke bukker unner ved hvert minste problem. Det er akkurat som om han er redd for at medlidenhet skal føre til at jeg blir enda svakere.

Anonymous poster hash: bc2d9...16d

[Gjest snoopy_93]

Nja. Når panikkangsten virkelig tar tak og jeg prøver å fortelle hvordan det kjennes ut har jeg fått beskjed om "det er bare å ta seg sammen!" hvor på jeg tenker "Er du helt hjernedød, eller bare virker det sånn?" Har ikke telling på hvor mange diskusjoner vi har hatt pga det. Som om jeg nyter å få panikk når telefonen ringer, eller når jeg er på vei til å ringe noen og jeg sitter der og manner meg opp. Eller rett og slett når jeg får "annfall" på kjøpesentere.

Ellers så er han flink til å lytte og gi små råd. Når han ikke finner noe å si så blir det en tvangsklem med noen fine ord som; hvor mye jeg betyr for han, at han støtter meg og at "dette skal vi klare sammen!" Han er også kjempe flink til å få meg i bedre humør når resten av verden butter i mot, og når jeg er helt ute å kjøre får jeg tilbud om å slappe av på senga mens han lager litt god mat til oss.

Tross vanskelige tider både pga psyken og forholdet er jeg ekstremt glad for at han er ved min side.

[AnonymBruker]

Hva skal man si?

Anonymous poster hash: e3852...140

[AnonymBruker]

Oi, så nå klager folk på at kjæresten prøver å støtte en?

Ja, dere har det fælt, huff, stakkars dere....

Anonymous poster hash: 43fa3...ecc

[AnonymBruker]

Selv om ordene kanskje ikke er nøyaktig de du ønsker å høre, så får du tenke at intensjonen er god. Det blir også feil hvis han bare skal si det du ønsker å høre.

Selv setter jeg mest pris på å høre slike ting han sier. Oppmuntrende ord er alltid fint å få. Men det er kanskje fordi jeg selv også pleier å tenke positivt og at ting ordner seg.

Anonymous poster hash: ebde2...4af

[LukaFrost]

Hva skal man si? Anonymous poster hash: e3852...140

Man kan jo komme med et konkret forslag til å løse problemet. Det gjør mannen min :-)

[Sulosi]

"Du trenger ikke være lei deg, vi er allerede lei deg" får alltid frem ett smil gjennom tårene mine.

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å vite hva man skal si. Kanskje du rett og slett må spesifisere at "Nå vil jeg snakke om dette og få satt ord på følelsene/utfordringene mine, jeg ønsker at du lytter og støtter meg, ikke bare prøver å få meg til å glemme dette så fort som mulig".

Kjæresten min har en tendens til å si "Ikke gråt" de gangene jeg skulle finne på å gråte. Og det er jo egentlig helt idiotisk, jeg gråter jo fordi jeg trenger det, det blir jo ikke noe bedre om jeg bare slutter å gråte og er fortvilet inni meg istedet Men jeg overser ordene og hører heller på tonen hans, meningen er jo å trøste og støtte meg - men fordi han ikke kan fikse problemene på magisk vis med ord, så blir ordene egentlig bare fyllstoff.

Anonymous poster hash: 61247...e4a

[AnonymBruker]

Nå var jeg som typen din TS.

Fikk tilslutt høre at jeg ikke tok ting på alvor, mens jeg egentlig mente å oppmuntre! Så jeg er blitt flinkere til å være deltagende.

Skjønner derfor godt hvorfor du føler sånn.

Men hvis du prøver si fra og han ikke forstår, vet jeg ikke helt hva du kan gjøre?

Anonymous poster hash: 248ba...7c7

[AnonymBruker]

Et tips til menn som er usikre på hva de skal si. Ordene "jeg skjønner" og "jeg er her for deg" er noe som funker i nesten hvilken som helst setting.

Anonymous poster hash: 0af1d...982

[Vaffel]

Er jeg helt teit som av og til ønsker at han kunne ha sett og sagt at det jeg gjør sikkert er utrolig tungt og vanskelig? Jeg føler av og til at han undervurderer situasjonen min og da blir jeg litt provosert. Når jeg påpeker dette så blir han oppgitt og sier at han kan jo ikke si at ting er helt for jævlig og at det er bare å gi opp.. Er jo ikke det jeg vil heller, det finnes jo en gylden middelvei.

Hadde bare vært fint å fått bekreftet at situasjonen man er i faktisk er rævva noen ganger MEN at det ordner seg..

Anonymous poster hash: bc2d9...16d

Her kommer du innom et yndet tema både for komikere, foredragsholdere og forfattere av selvhjelpsbøker. Utfordringene bunner i at menn og kvinner har forskjellige måter å kommunisere på, især når det kommer til problemer.

Det kan kanskje høres ut som en klisje, men mange menn er først og fremst opptatt av problemløsning. Om kjæresten forteller om et problem vil de vurdere om de har forslag til hvordan det kan løses. Om de da ikke kommer på en slik løsning vil de likevel gjerne prøve å anta en positiv holdning og si at det ordner seg etc.

"Feilen" blir da at du gjerne ønsker at han forstår og bryr seg om situasjonen din, og kan tilby empati fremfor bare å komme med løsninger. Og at det han ser på som positivitet og støtte for deg oppleves som bagatellisering. Jeg er enig i at det beste ville være å finne en gylden middelvei, men den er ikke umiddelbart opplagt hvis man har en annen måte å se problemer på.

[AnonymBruker]

Jeg blir også provosert når folk sier slikt til meg når jeg er i en vanskelig situasjon. Men hvis de samme ordene derimot kommer frivillig fra meg selv til meg selv, i en slik situasjon, så er det ikke provoserende, men virker motiverende.

Anonymous poster hash: dd504...9e2