Elsker han meg, eller er det bare snakk?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i 8 måneder nå.

Vi har det stort sett kjempe fint, og han er en fantastisk fin fyr.

Jeg har et barn på 2 år fra før, og han er også kjempe god og "flink" med henne.

Han viser meg ofte at han er glad i meg, og sier også ofte at han elsker meg.

Saken er den at jeg ikke vet helt om jeg "stoler" på det. Han er glad i meg, det vet jeg. Men jeg sliter med å forstå hvor dypt det sitter for han.

Det er litt komplisert, men det går vel i bunn og grunn ut på det at han helt i starten var tydelig på at hans mor, som selvsagt betyr mye for han, aldri ville godtatt at han ble sammen med en dame som har barn fra før. Han sa også at han ikke kom til å klare å fungere som en stefar for barnet mitt. Vi snakket mye om å bryte, men ingen av oss klarte det. Og jeg gjentar at han er helt utrolig god med barnet mitt, og han sier han er glad i barnet.

Etter hvert så sa han at det at jeg hadde barn ikke var et problem for han lenger, men at det var dette med at moren ikke ville godta vårt forhold.

Dessuten er det en mulighet for at han flytter til utlandet for å studere til høsten, dersom han ikke kommer inn på drømmestudiet her i Norge. Jeg er selv student og har ikke mulighet til å flytte etter. Han mener vi kan få til et avstandsforhold, men jeg er helt sikker på at dette ikke går over flere år. Jeg mener kjærlighet er ferskvare og at den trenger å pleies for å vare. Han er litt mer optimistisk, men det skal sies at jeg er hans første ordentlige forelskelse og forhold... (da er man vel litt mer naiv, tenker jeg). Jeg for min del kommer til å avslutte forholdet dersom han flytter til utlandet for flere år.

En annen ting er at han ikke klarer å ha "langtidsdrømmer" med meg. Vi har snakket om at vi på ett eller annet punkt ville likt å bo sammen, men vi har ingen konkrete planer ennå, Men jeg liker å drømme meg bort enda litt lenger, og kan finne på å fantasere om å bli gamle sammen osv. Dette er ikke noe jeg mener i fullt alvor, det er en liten fantasi. Det er ingen konkrete planer, for jeg vet det ikke er mulig å forutsi noe sånt. Men jeg er vant til dette fra tidligere forhold.. at man drømmer om å skape en framtid sammen. Han sier han ikke klarer å tenke så langt, at det bare blir dumt å snakke om fordi han er en realist. Jeg har gjort det klart at det bare er dagdrømming, men at jeg selvfølgelig synes det er en fin tanke. Man knytter seg liksom enda mer litt sammen, føler jeg.

Jeg synes bare det er veldig rart at man ikke kan fantasere litt sånn rundt det. Men det er kanskje fordi jeg er vant til ganske kraftige kjærlighetserklæringer fra tidligere forhold, hvor samtlige har snakket om giftermål og barn osv. Nå skal det sies at det ikke har vært noen gode forhold, men allikevel.

Er ikke det at jeg ønsker meg akkurat slike kjærlighetserklæringer, men jeg lurer på hvor forelsket han kan være i meg når han mener det blir dumt å snakke så langt framover? Selv om han vet at det er dagdrømming... Jeg vet jo at jeg høres ganske teit ut, men vi har ikke problemer med å lage andre scenarioer som er helt utenkelige. Vi er litt teite og kan snakke om slikt som "hva hadde du gjort hvis ...." (vinne i lotto f.eks). Og da har han null begrensninger på fantasiene sine for å si det sånn.

Og det er ikke sånn at jeg VET at jeg har funnet drømmemannen. Per dags dato har jeg det fint med han (bortsett fra dette, som plager meg veldig), og hvis det hadde fortsatt slik i flere år så ville jeg jo ha tenkt at this is it. Men det vet jeg jo ikke enda. Men jeg lurer på hvor mye vits det er å være i et forhold når man ikke kan drømme om at vi er rett for hverandre en gang? Hva er vitsen, på en måte?

Uff, dette ble langt og rotete.. og jeg vet ikke om det ga så mye mening. Føler meg teit som henger meg opp i det, men dette plager meg så vilt mye. Klarer ikke å bare glede meg over forholdet, det går skikkelig utover forelskelsen. Og jeg lurer på om jeg kanskje bare skal trekke meg ut nå så jeg unngår å bli skikkelig såret i framtiden? Jeg investerer jo bare mer og mer av meg selv følelsesmessig.. Og barnet mitt og han har kommet ganske nær hverandre, og barnet har blitt kjempe glad i han.

Han sier og viser at han er kjempe forelsket i meg, men at han ikke kan love meg noen framtid. At han vil bli med meg så lenge som mulig. Men hva er mulig? Til moren stiller et ultimatum? For det er helt uaktuelt for han å være med meg hvis han ikke for morens godkjenning. Og det tror jeg er helt umulig for å være ærlig. Han er en gammeldags mann, kan man si.

Skal han bli til han føler det er på tide og slå seg ned, og skal finne en dame som er mer rett for han (og for moren)?

Det gjør så vondt, og jeg føler ut i fra dette at jeg er så mye mer forelsket enn han.. Selv om han viser meg mye hele tiden.

Noen tanker og råd? De siste månedene så klarer jeg nesten ikke å tenke på annet...

Anonymous poster hash: e3be2...f80

[AnonymBruker]

dytt

Anonymous poster hash: e3be2...f80

[Tanuki]

hmmm dere har ikke vert sammen saaa lenge, kanskje du bekymrer deg litt for mye? men skjonner godt at du er i tvil.

[Polly Ester]

Har mest lyst til å si "sukk", jeg...

Hvorfor må du fokusere på det negative når det er så mye utrolig positive ting her? Jeg ser en mann som er glad i deg og datteren din. Vær glad for det?

[AnonymBruker]

Jo, jeg overtenker nok en del..

Men jeg føler det sånn at han på ett eller annet punkt med 80% sannsynlighet vil gå..

Enten fordi han flytter til utlandet, eller fordi han vil slå seg til ro, og da med en dame som er godtatt av familien (han er veldig tydelig på at dette er et must for han). Og moren er veldig gammeldags, så hun kommer nok ikke til å skifte meningen. Jeg føler på mange måter at det er dømt...

Og jeg klarer ikke helt å se at han kan elske meg så høyt som han sier når ting er som de er...

Takk for svar

TS

Anonymous poster hash: e3be2...f80

[AnonymBruker]

Noen flere meninger?

TS

Anonymous poster hash: e3be2...f80

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ikke oversett det faktum at moren hans ikke aksepterer forholdet. Ofte blir sånne kommentarer oversett fra menn fordi man er forelsket. Eks. " vet ikke om jeg er klar for forhold""vil ikke ha barn". Man blir så skuffet når det senere slår en i ansiktet, også visste man det egentlig hele tiden. Så...få klarhet i det rundt moren. Tom. Kongefamilien aksepterte en kvinne med et barn, men du må fibne ut av dette. Vet hun om deg? Det er dårlig gjor overfor deg synes jeg, denne feigheten. Jeg vet at foreldres meninger veier veldig tungt, så det er ikke umulig at han dumper deg pga. moren. Det sårer han, deg og barnet. Finn ut dette med moren innen relativt kort tid. Ikke la det gå ett år, krev at han innen noen måneder vet om han kan syå for det han gjør og at han på mellomlang sikt tar deg med til moren. Det at han inngår et avstandsforhold tyder på at han virkelig vil ha deg, at han ikke vil miste deg, men da synes jeg også at du ofrer såpass at han må garantere litt. Hvis ikke kan du sitte med skjegget i postkassa til slutt. Av erfaring har han som har sagt minst, elsket meg mest. Kjærlighet vises. Jeg liker heller ikke å drømme så mye, fordi jeg ikke orker å falle så hardt hvis jeg blir dumpa. Hva det betyr hos han, vet jeg ilke

Anonymous poster hash: 33324...f50