Min mor sier hun ønsker å dø

[Berit]

Dette er så forferdelig tungt. Har mange ganger lurt på om jeg skal skrive dette, men har vært usikker. Kanskje å skrive det ned og dele det med andre kan være til hjelp.

Helt fra jeg var barn i barneskolealderen har min mor noen ganger vært så lei seg. I sånne leie stunder, men også i stunder der jeg ikke oppfattet henne som lei, kunne hun fortelle at hun ønsket å dø. At var det ikke for min far som hun var og er gift med og deres barn (bla meg), ville hun avsluttet livet.

Hun uttrykte det ikke som at vi var en glede for henne som var årsak til at hun ville leve, men at hun ville ofre å leve og være der for oss. Hun skylder oss såpass, sier hun. Hun vil gjøre alt for oss, må vi forstå.

Men hvordan i all verden er det egentlig hun tenker? Gjør hun oss lykkelig ved å fortelle at hun er lei seg, hun ofrer seg, hun vil gjøre alt på bekostning av seg selv, bare vi er lykkelige.

Er dette egentlig ubevisst en slags hjernevasking fra henne?

Jeg har alltid i min oppvekst beundret mor og sett opp til henne. Jeg har mange ganger vært skuffet, såret og veldig lei meg pga henne. Men jeg har alltid skyldt på meg selv og tenkt: "Mor vil jo bare det beste, hun mener bare det beste". Slik oppfatter jeg det enda. Men så trist det er. Hun synes lett synd på andre mennesker og vil hjelpe dem. Dette gjør henne godt på den måten at hun får ros og beundring. På en annen måte tror jeg det tapper henne for mer energi. Men på en måte kan man si hun velger det selv. Jeg har tenkt mer og mer på at hun kanskje faktisk liker å være i den "offer rollen".

Jeg tror jeg var i begynnelsen av 20 år da jeg en gang ble sint på henne da hun sa hun ønsket å dø. At det var stygt av henne å si det til sine barn og sin mann. At det var vondt for meg å være en venninne hun betrodde seg til bla om sin vonde oppvekst og forferdelige opplevelser, sorg og sitt ekteskap. Allerede da jeg var i tenårene tok hun meg en gang ut på kjøretur mens hun gråt i fortvilelse og måtte "betro" seg til meg. Da begynte hun å gråte.

Det har vært noe veldig vondt etter det. Men mange ting har også vært godt. Min far tror at vi lever i en lykkeboble. Det høres sikkert rart ut. Mor kan fortelle mye rart, men han lever i sin egen verden. Han er veldig opptatt med seg og sitt, veldig iherdig i sitt arbeid, har vært mye på reiser i jobbsammenhenger. Det tror jeg har vært fint for mor på mange måter at han er mye i godt humør og tror alt er så bra.

I dag var jeg på besøk. Kun min mor og jeg var der. Så sa hun med tårer i øynene at hun ønsker at hun kan dø snart, få slippe.

Jeg hadde nok en helt feil reaksjon, men jeg ble faktisk sint inni meg. Utad var jeg bestemt og sa at det skulle hun ikke si. Hun snakket om at hun gjorde så mye, fordi hun ikke ville tenke på at hun ville dø.

Dette er bare trist. Veldig trist for henne. Jeg prøver virkelig å være lykkelig, se positivt på ting, se gleden, vi har det materiellt så godt. Mor også. Jeg tenker at folk ser på meg som en glad og utadvent dame. Føler meg også sånn. Stort sett. Så ja, jeg vil føle meg heldig. Jeg er heldig.

Men kan ikke mor også prøve å føle seg heldig. Hun er heldig på så mange måter.

Det er mest synd på henne. Det er veldig synd. Men åååååå så tungt det er for meg også å ha det sånn med en mor som er så lei. Hun sier alltid at det er ikke synd på meg. Jeg har det jo så godt. Det er henne det er synd på. Jeg beklager meg ikke til henne. Det orker jeg ikke. Det sluttet jeg med tidlig i mitt voksne liv.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal vise moren din dette innlegget og spørre om hun har lyst til å fortsette med å passere stafettpinnen for en dårlig barndom videre til sine barn. En dårlig barndom, trenger ikke bare å dreie seg om dårlig råd eller mangel på kjærlighet, men at hun utsetter deg for disse påkjenningene. Fortell henne at hvis hun elsker deg, så holder hun disse følelsene utenfor barna og heller går til en psykolog eller venninne. Du er ikke kvalifisert til noen av tingene og skulle ha et mer eller mindre bekymringsløst ung-voksen liv. Lykke til og ta dette på alvor. Hvis du prøver å gjøre noe med dette nå det har gått 15 år til, så har toget kjørt og du kommer til å bli bitter - så går stafettpinnen videre....

Anonymous poster hash: 32043...3c1

[AnonymBruker]

Jeg har også en martyr til mor. Hele verden har allltid vært mot henne i følge henne selv, og da spesielt faren min. Hun hadde det grusomt i hele ekteskapet, har hun alltid sagt, men kunne ikke skille seg må vite, for hun tenkte på barna og ofret seg for oss, selv om jeg ba henne gjentatte ganger om å skille seg allerede fra jeg var barn. Det ble til slutt faren min som ikke orket mer og dro.

Men moren min er evig martyr og jeg kuttet all kontakt med henne for mange år siden. Når folk bare klager og ikke tar tak i sitt eget liv så spiller det ingen rolle om vedkommende er ens egen mor. Slike er det ingen vits i å kaste bort tid og energi på.

Anonymous poster hash: d0433...3af

[AnonymBruker]

Jeg hadde forsøkt å få henne til psykolog.

Anonymous poster hash: 69981...bed

[AnonymBruker]

Har et familiemedlem som også er "evig offer" eller martyr. Bare 20 minutter med henne gjør meg mer sliten enn 20 km på langrenn!! Vet at hennes eneste barn kuttet henne ut fordi hun orket ikke mer.

Anonymous poster hash: 07ca9...d1a

[Gjest Mupsi]

Når hun snakker om å ikke ville leve lenger ringer du volvat, Modum bad eller lignende og får tak i behandling til henne. Dere har det jo tydeligvis godt materialistisk, så da er vel ikke privat helsehjelp noe problem økonomisk. Roper man ulv får man ta følgende av det.

[Berit]

Takk for svar alle sammen. Tankevekkende svar.

Jeg synes du skal vise moren din dette innlegget og spørre om hun har lyst til å fortsette med å passere stafettpinnen for en dårlig barndom videre til sine barn. .................... så går stafettpinnen videre....

Anonymous poster hash: 32043...3c1

Dype kloke ord.

Heldigvis er jeg ikke redd for at det vil bli aktuelt å føre stafettpinnen videre. Men jeg ser helt klart at det kunne blitt sånn. Jeg føler at det ikke gjelder meg, bla fordi jeg har hatt så mange andre varme personer i mitt liv som har lært meg ting og påvirket meg, også gjennom god og lang lærerik utdannelse.

Jeg har gått til psykolog selv en periode for noen år siden. Husker at min mor sa da at folk som går til psykolog lett blir egoistiske.

En gang måtte vi søsken få henne innlagt på psykitrisk avdeling. Min far var ikke hjemme den gang, men vi kontaktet ham. Vi snakket med lege. Også en lege i familien som støttet oss. Hun sa at når vår mor var blitt frisk etter tvangsinnleggelsen som vi dessverre måtte gjøre, ville hun forstå og tilgi oss søsken for tvangsinnleggelsen.

Vi tilkalte først lege som kom til oss. Han og vi prøvde alt vi kunne å snakke med henne så hun frivillig kunne la seg innlegge. Men hun ville ikke. Sammen med lege tok vi avgjørelsen. Politiet kom og hentet henne. Vi måtte tvinge henne. Det var grusomt. Jeg rister og får litt tårer ved å skrive det.

Årene er gått fra den gang. Hun går nå ikke på noen medisiner for det. Hun er ganske negativ til medisinering.

Hun sier at hun har tilgitt oss, men at vår handling var feil. Vi skulle heller vært med henne og sørget for at hun fikk søvn, hvile og mosjon. For så ville hun blitt frisk, mener hun.

Den gang i forbindelse med at hun var på psykiatrisk klinikk fikk hun snakke med en psykiater. Dessverre viste det seg at denne psykiateren hadde veldig mange og store problemer selv i livet som han pratet til mor om. Ja, det endte faktisk med at det var han som snakket og la ut om livet sitt for mor.

Når hun snakker om å ikke ville leve lenger ringer du volvat, Modum bad eller lignende og får tak i behandling til henne. Dere har det jo tydeligvis godt materialistisk, så da er vel ikke privat helsehjelp noe problem økonomisk. Roper man ulv får man ta følgende av det.

Det høres riktig ut å gjøre det du sier. Er jeg feig? Jeg orker ikke det. Fordi min mor er så mye imot det, og fremdeles snakker om den gang hun ble tvangsinnlagt og at det er noe av det grusomste et menneske kan oppleve.

Jeg klarer meg fint. Jeg blir bare lei meg når jeg er oppi det. Men jeg er godt voksen, og har mitt eget liv.

Min far og mor har det tilsynelatende veldig bra. Min far sier at han har det så bra, at han og mor er så lykkelige sammen. At de bare har fått det bedre og bedre med tiden. Han er litt som et naivt og likeglad barn, vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Tror ikke hun sier at hun vil dø til ham. Hun har sagt det før til ham, men ikke nå lenger. Da hun sa det til meg sist, sa jeg til henne at det måtte hun ikke si til far. Jeg sa at hun ikke skulle si det til oss barna hennes heller. At å leve livet er noe man selv kan velge hvordan man vil se på det. Litt for enkelt sagt, men jeg ble lei.

Endret 18. februar 2014 av Berit

[Gjest Mupsi]

At psykiateren fortalte om sitt eget liv kan faktisk ha vært en del av behandlingen. Å prøve å få din mor til å innse at andre mennesker sliter også og gå litt ut av offerrollen.

Du kan jo prøve å få f.eks Modum bad til å høres mer ut som et sted hun kan få hvile og ro, fred i nervene. At hun skal en tur på "spa" (i mangel av et bedre ord.)

At du vil det beste for henne og at dette er et utrolig bra tilbud til henne og at du gjerne vil hun tar seg en tur dit så hun vil fungere bedre etterpå osv, at du har funnet frem til dette tilbudet fordi du har hørt det er et av de beste stedene. At du gjør dette fordi du er glad i henne og vil henne godt.

Men hun har tydeligvis også vært slik i mange år, så du kan vel ikke egentlig regne med at hun forandrer seg med det første. Du kan jo også ringe noen profesjonelle og høre deres mening om hvordan du skal håndtere situasjonen når hun blir slik. Det er jo absolutt ikke riktig ovenfor deg.

[Tarsan97]

Hun trenger å snakke med en psykolog. Høres ut som depresjoner av den sykelige typen. Man trenger ikke være koko for å gå til en psykolog å få litt råd. Ble selv sendt til en en gang etter en arbeidsulykke. Mener det helt seriøst.

[AnonymBruker]

Ts.

Du har fått gode råd her.

Men kan du si at neste gang hun sier slikt, så ringer du og får henne innlagt?

At du gjør alvor av det?

Du er i veldig vanskelig rolle for din mor.

Hun bruker deg som venninne o g psykolog. Det er helt totalt feil når en blir i den rollen fra en er barn.

Har opplevd slike trusler om selvord over en periode selv. Følte det som litt misshandel jeg. Ble veldig stresset og urolig. At ikke moren din forstår dette da?

Du kan også godt vise henne denne tråden.

Anonymous poster hash: 4b13f...019

[Berit]

At psykiateren fortalte om sitt eget liv kan faktisk ha vært en del av behandlingen. Å prøve å få din mor til å innse at andre mennesker sliter også og gå litt ut av offerrollen.

Det har du rett i at det kan være slik i tilfeller. Men ikke i dette. Psykiateren ble også invitert på middag av min mor, og han km sammen med sin kone. Psykiateren med hans nye familie fikk også låne et feriested av mine foreldre og benyttet seg av det. Jeg vet faktisk ikke hvordan og hvorfor det kunne la seg gjøre at psykiateren blandet inn privatlivet og pasienten på den måten.

Takk for forslag til tiltak.

Endret 18. februar 2014 av Berit

[AnonymBruker]

Kjære TS, dette handler overhodet ikke om å gjøre ditt liv dårligere og det er nok ikke noe moren din klarer å kontrollere. Jeg har ønsket å dø i 9 år nå, og det er utenfor min kontroll. Jeg er her enda fordi jeg har så mange rundt meg som er glade i meg og har forventninger til meg, og fordi jeg er for ung til å gi opp helt enda, selv om jeg egentlig helst skulle sluppet. Jeg ber deg prøve å forstå at noen ting er vanskelig å endre, og at den livslysten som de fleste kjenner ikke er en selvfølge i alles liv.

For meg er dødsønsket som en konstant kløe jeg må unngå å klø på, døden er det naturlige for meg og det kjennes feil å ikke gjøre noe med det. Jeg har snakket med mine nærmeste om dette, og blir som regel møtt med at "nei det må du ikke gjøre" eller "ikke før jeg er død" osv, og det gjør meg veldig trist. Jeg skulle ønske folk hadde akseptert mitt ønske og forsonet seg med det slik at jeg kunne tatt farvel og "gjort opp for meg" før jeg evt. hadde gjort noe. Hvis moren din har levd slik svært lenge, kanskje det er på tide å forsone seg med det og la henne slippe? Noen liv er ferdig levd før andre, og selv om det er vondt og vanskelig å være igjen så bør man heller feire den tiden personen var/er her.

Hvis du absolutt skal gjøre preventive tiltak eller evt. utsettelse av handlinger bruker jeg å sette meg mål og tidsfrister for når jeg skal gjøre noe. For eksempel har jeg lovet meg selv å gi det 10 år før jeg gjør noe, fordi det kan endre seg. Spør henne hva som mangler i livet, og prøv å hjelpe henne igjennom det. Kanskje drømmer hun om å være et totalt annet sted, da kan kanskje en lengre reise være noe for henne. Det er viktig at hun får positive ting å strekke seg etter.

Anonymous poster hash: 09a99...6c5

[Berit]

Hun trenger å snakke med en psykolog. Høres ut som depresjoner av den sykelige typen. Man trenger ikke være koko for å gå til en psykolog å få litt råd. Ble selv sendt til en en gang etter en arbeidsulykke. Mener det helt seriøst.

Ja, hun hadde hatt godt av å gå til en flink psykolog. Dessverre er både hun og far skeptiske. Min far er åpen for at det fins mange gode psykologer. Men han vet ikke om noen som han synes kan være riktig for mor. Han sier han og mor har det så godt sammen. Han sier at mor har det godt, vi må bare passe på med at vi ikke sier noe sårende til henne. For hun tar ting veldig inn på seg, og blir lett lei seg.

Jeg føler at de to får ha sitt liv. Jeg er voksen og har mitt liv. Jeg er der for henne. Men ellers føler jeg at det er min far som lever med henne og er nærmest henne, og derfor får de ta ansvar sammen om sitt liv.

Jeg vet min far ikke hadde likt hvis jeg satte igang noe hjelp utenfra. Da måtte jeg hvertfall snakke med dem først. Tror de vil klare seg selv.

Min far har omtrent alltid bare sympati med mor fremfor oss barna. Hvis mor er såret over noe, eller lei seg for noe, kanskje bekymret over et lite problem jeg har kommet til å forsnakke meg, så tar far og sier strengt og bestemt til meg at jeg ikke må si sånne ting når mor hører. Føler til tider alt handler om henne. Mine problemer eller saker blir sjelden hørt på.

[AnonymBruker]

Gikk visst glipp av det innlegget om at dere en gang tvangsinnla henne Ts.

Beklager det da svaret mitt da ikke ble helt i tråd med det.

Den psykriateren du nevner, og bekjentskapet privat med ham og kona virker litt sprøtt. Stryk forresten "litt"!

Anonymous poster hash: 4b13f...019

[AnonymBruker]

Ja, hun hadde hatt godt av å gå til en flink psykolog. Dessverre er både hun og far skeptiske. Min far er åpen for at det fins mange gode psykologer. Men han vet ikke om noen som han synes kan være riktig for mor.

Er din far kvalifisert psykiatrisk helsepersonell? Jeg syns strengt talt ikke han burde uttale seg om hva som er best for henne hvis han ikke er det. Han har ingen forutsetning for å dømme hvem som kan være riktig for din mor. Psykologi er en vitenskap, ikke Freudiansk psykoterapi som mange tror. Det finnes mye god hjelp i en psykolog. Kanskje din far også skulle ha snakket med en? Det virker ikke som at han forstår hvor alvorlige problemer moren din faktisk har. Din mor har ikke en sensitiv personlighet. Hun har mest sannsynlig en affektiv lidelse, og hun kan få det bedre. Lykke til

Anonymous poster hash: ae179...f8b

[Berit]

Kjære TS, dette handler overhodet ikke om å gjøre ditt liv dårligere og det er nok ikke noe moren din klarer å kontrollere. Jeg har ønsket å dø i 9 år nå, og det er utenfor min kontroll. Jeg er her enda fordi jeg har så mange rundt meg som er glade i meg og har forventninger til meg, og fordi jeg er for ung til å gi opp helt enda, selv om jeg egentlig helst skulle sluppet. Jeg ber deg prøve å forstå at noen ting er vanskelig å endre, og at den livslysten som de fleste kjenner ikke er en selvfølge i alles liv.

Anonymous poster hash: 09a99...6c5

Nei, jeg vet at det handler ikke om å gjøre mitt liv dårlig. Ikke i det hewle tatt ment fra hennes side. Det vet jeg godt. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å forstå henne. Jeg tror jeg forstår. Selv om jeg tror jeg forstår og jeg vet at det er hun som har det vondt, så kommer leie og vonde følelser inni meg også. Nettopp på grunn av at hun er så lei seg.

Jeg vet at livslysten føles forskjellig fra person til person. Jeg beskriver meg som en livsglad og livslysten person. Det gjør meg godt, og jeg klarer tilogmed å føle den gleden og lysten fordi jeg beskriver og tenker det. Det har også med andre ting å gjøre, jeg vet. Det kan ikke bare trykkes på en lykke knapp. Men det hjelper å forsøke å trykke på en lykke knapp, i hvertfall for meg. Jeg er klar over at det ikke er så enkelt for mange. Jeg er heldig.

Men jeg kan og godt tenke meg å slippe. Jeg frykter ikke døden i det hele tatt. Da merkes jo verken smerter eller gleder. Ser bare positivt på det.

Men nå er det nå slik at jeg er her. Da sier jeg til meg selv at jeg vil gjøre det beste ut av det. Jeg har det sånn med andre ting at enten bestemmer jeg meg for det ene eller det andre. Når det ene er bestemt, så sier jeg ikke at det er nå litt stress, jeg vet ikke, skal jeg kansellere, kanskje osv, lage sure miner over noe som jeg skal bli med på. Er noe bestemt, så prøver man å se lyst på det. Man kan i hvertfall prøve på det, tenker jeg. Det er hyggeligst både for de andre rundt og være sammen med en fornøyd meg, og for meg selv.

Jeg vil prøve å svare deg på det andre etterpå.

[AnonymBruker]

Kanskje du kunne hatt utbytte av å lese denne boken, TS?

http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Helse-og-sosialfag/Tverrfaglige-emner/Oppvekst-med-psykiske-lidelser-hos-naere-paaroerende

Å leve med psykisk syke pårørende kan være en utfordring

Anonymous poster hash: cf502...c06

[AnonymBruker]

Min far var slik. Så døde han. Nå puster jeg igjen. Og min bror har blitt rak i ryggen for første gang.

Jeg har ingen råd å gi deg, desverre. Håper noen gir deg et råd som kan fungere.

Anonymous poster hash: c4e87...5c2

[Berit]

For meg er dødsønsket som en konstant kløe jeg må unngå å klø på, døden er det naturlige for meg og det kjennes feil å ikke gjøre noe med det. Jeg har snakket med mine nærmeste om dette, og blir som regel møtt med at "nei det må du ikke gjøre" eller "ikke før jeg er død" osv, og det gjør meg veldig trist. Jeg skulle ønske folk hadde akseptert mitt ønske og forsonet seg med det slik at jeg kunne tatt farvel og "gjort opp for meg" før jeg evt. hadde gjort noe. Hvis moren din har levd slik svært lenge, kanskje det er på tide å forsone seg med det og la henne slippe? Noen liv er ferdig levd før andre, og selv om det er vondt og vanskelig å være igjen så bør man heller feire den tiden personen var/er her.

Hvis du absolutt skal gjøre preventive tiltak eller evt. utsettelse av handlinger bruker jeg å sette meg mål og tidsfrister for når jeg skal gjøre noe. For eksempel har jeg lovet meg selv å gi det 10 år før jeg gjør noe, fordi det kan endre seg. Spør henne hva som mangler i livet, og prøv å hjelpe henne igjennom det. Kanskje drømmer hun om å være et totalt annet sted, da kan kanskje en lengre reise være noe for henne. Det er viktig at hun får positive ting å strekke seg etter.

Anonymous poster hash: 09a99...6c5

Forstår jeg deg rett at du mener at de andre skal akseptere ditt ønske om å dø, og forsone seg med det?

Synes du at de skal gjøre det for din skyld? For da kan du ha det godt med det å ta ditt liv. Synes du de skal bære på sine skuldre senere den avgjørelsen. Kanskje var avgjørelsen rett eller gal, men hvorfor skal familien eller andre nære måtte ta det ansvaret på å samtykke med noe de synes er galt, som gjelder en de er glad i. Kan vi ikke selv være ansvarlige for vårt liv.

Mener du at jeg skal vise forståelse og samtykke til min fysiske friske og oppegående mor som flere ganger også viser glede og takknemlighet, at hun ønsker å dø, og bare akseptere at hun sier det? Ja, det er viktig at man kan dele sorger og gleder, og vanskelige ting. Men noen ganger når det er snakk om å ville ta livet sitt, tror jeg det er best å snakke med en psykolog, terapeut eller lignende som er utenforstående av vedkommende. Ikke belaste familien eller sine barn. Uff, sden siste setningen føler jeg var stygt skrevet av meg. Jeg vil ikke tenke medlidenhet rundt meg. Det er mor som har det vanskelig. Men i sånne tilfeller, er det ikke da best å få hjelp utenfra. Hvor mye er rett å involvere andre med så alvorlige og leie ting?

Jeg vil ikke iverksette ting. Er det mitt ansvar?

[Berit]

Kanskje du kunne hatt utbytte av å lese denne boken, TS?

http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Helse-og-sosialfag/Tverrfaglige-emner/Oppvekst-med-psykiske-lidelser-hos-naere-paaroerende

Å leve med psykisk syke pårørende kan være en utfordring

Anonymous poster hash: cf502...c06

Takk for tipset. Det kan være interessant og nyttig.