Bare vennefølelser igjen for kona

[AnonymBruker]

Mann her, samboer med kona i 13 år og er i midten av 30 årene. Vi har 2 barn sammen. Forholdet til kona har vært dårlig i mange år - de siste 3 årene med lite fysisk kontakt. Jeg har ønsket å ha fysisk kontakt men hun har avvist hele tiden. Alle disse avvisningene har vel ført til at jeg ikke elsker henne lenger, ser på henne mer som en venn.

Jeg sa ifra til henne for en stund siden at jeg vurderte å gå fra forholdet og at jeg ikke elsket henne. Hun har siden da vært veldig tydelig på at hun vil at ekteskapet skal fortsette, jeg har vel vært mer usikker. Forstår egentlig ikke hvorfor hun vil fortsette....

Pga barna har jeg nå sagt at vi skal prøve å få dette til å funke men forstår ikke helt hvordan. Jeg elsker henne ikke noe mer... Vi går til parterapi men funker vel ikke så bra. Kona er svært dårlig på å kommunisere ift følelser etc. Jeg er vel egentlig ganske ferdig med henne og forstår ikke helt hvordan jeg skal "finne tilbake".

Er det mulig å elske noen igjen? Noen som har vært i min situasjon og funnet tilbake til hverandre? Eller er dette bare waste of time?

Økonomisk så er det ingen problemer for meg å være alene så det er egentlig ingen andre hensyn å ta enn barna da. Noen som kan gi noen råd?

mvh ts

Anonymous poster hash: 84dbc...a37

[Lexandra]

Kanskje du bør fokusere litt mindre på at du ikke elsker henne...

Man er ikke nyforelsket hele tiden, og det kan hende at hun ikke ligger med deg fordi hun har smerter etter fødsler, liten hormon prod eller rett og slett stress med barna.... Og lysten blir ikke bedre av at du går å sier det du gjør..

Syns du høres ut som en sviker...

[AnonymBruker]

Sikker på hun elsker deg? Hva gjør du for at du er elskelig? Ser du henne? Snakker du MED henne? Gir du henne oppmerksomhet og er du øm og kjærlig, eller er du bare tøm og røm i sengen??

Kvinner senser slik vet du, når hun føler seg uelsket så har hun ikke mye å gi deg. Hvorfor skal du bli vartet opp av henne når du egentlig ikke bryr deg om henne? Du må ta tak selv, gjør deg elskelig. Kle deg tøft, tren, lag god middag, be henne ut, tenn lys i stua, skaff barnevakt, reis bort.

Jeg er sikker på at dere har noe der, men tiden og barna dreper alt i hverdagens mas og kjas.

Anonymous poster hash: 7f091...7a9

[Peter007]

Du må velge selv og kjenne på dine følelser. Vil du leve slik resten av livet? Det er ikke sikkert du føler deg bedre alene eller med ny partner.

Råd om å prøve være tøffel i heimen virker nok ikke for din del da det virker være dine indre følelser du føler deg sviktet på.

At du skal lage måt og stelle heimen er for dumt å gi som råd. Det kan være konen din kun bor hos deg pga. barn og en trygghetsfølelse. At hun er sliten og deprimert på grunn av barn må hun finne ut av selv når du har forsøkt snakke med henne. Hun vil ikke innrømme noen problemer for deg virker det som.

Selger dere heimen og deler etter regler om gjelder og du er fornøyd er det opp til henne selv og finne ut av seg selv.

Det er veldig dumt av deg og gi bort boligen til henne gratis pga. barn det ha mange angret på senere.

Endret 17. februar 2014 av Peter007

[AnonymBruker]

Jeg har mistet alle følelser for mannen min tidligere, men med innsats så kom de faktisk tilbake igjen. Så det er mulig. Når følelsene først har vært tilstede, så er det alltid mulig å finne tilbake til de mener nå jeg. Men det krever innsats fra begge to - små kjærtegn i hverdagen, oppmerksomhet, komplimenter, romantikk, dra på turer sammen (alt fra en gåtur uten barna der man snakker om løst og fast til langhelger i utlandet..), bite i seg små slengbemerkninger man har lyst til å si når man er irritabel fra før av...

Nå elsker jeg mannen min over alt på jord, og skulle følelsene forsvinne igjen så vet vi hva som må gjøres. Vi gir ikke opp hverandre, når vi vet hva som lå i bunnen, vi har avgitt løfter, og vi har barn. Jeg ønsker å gi mine barn en oppvekst med foreldre som elsker hverandre og som viser at selv om hverdagen er der så gir man ikke opp kjærligheten når man tror den er borte.

Men da må man være innstilt på å kjempe.

Anonymous poster hash: 6c1f4...4aa

[AnonymBruker]

Kanskje du bør fokusere litt mindre på at du ikke elsker henne...

Man er ikke nyforelsket hele tiden, og det kan hende at hun ikke ligger med deg fordi hun har smerter etter fødsler, liten hormon prod eller rett og slett stress med barna.... Og lysten blir ikke bedre av at du går å sier det du gjør..

Syns du høres ut som en sviker...

Seriøst, hadde du skrevet det samme dersom en kvinne kom med samme problemstilling?

Anonymous poster hash: 4d103...f26

[tratrins]

Kanskje du bør fokusere litt mindre på at du ikke elsker henne...

Man er ikke nyforelsket hele tiden, og det kan hende at hun ikke ligger med deg fordi hun har smerter etter fødsler, liten hormon prod eller rett og slett stress med barna.... Og lysten blir ikke bedre av at du går å sier det du gjør..

Syns du høres ut som en sviker...

Er man virkelig en sviker når man:

- Er ærlig og snakker med kona si om hva man føler

- går i parterapi og forsøker å få dette til å funke

- har blitt i forholdet de siste tre årene til tross for at man opplever at følelsene er borte

Ville vel egentlig si at han er en fighter.

[AnonymBruker]

Er man virkelig en sviker når man:

- Er ærlig og snakker med kona si om hva man føler

- går i parterapi og forsøker å få dette til å funke

- har blitt i forholdet de siste tre årene til tross for at man opplever at følelsene er borte

Ville vel egentlig si at han er en fighter.

Å være ærlig er ikke det samme som å såre den andre og i praksis true den andre. Det er svikefullt og gjør det ekstremt mye vanskeligere å få forholdet på fote igjen.

Anonymous poster hash: 421d9...c27

[tratrins]

Å være ærlig er ikke det samme som å såre den andre og i praksis true den andre. Det er svikefullt og gjør det ekstremt mye vanskeligere å få forholdet på fote igjen.

Anonymous poster hash: 421d9...c27

Såre og true? Hvordan skal man ellers få formidlet at man ikke har følelser for den andre da? Og hvis han truet henne, hva ville han oppnå? Virker ikke som at han sa at han ikke elsket henne og ville avslutte ekteskapet kun for å oppnå noe - da er det nok ikke sikkert at han hadde gått med på tiltak som f eks parterapi.

[Meline37]

Mann her, samboer med kona i 13 år og er i midten av 30 årene. Vi har 2 barn sammen. Forholdet til kona har vært dårlig i mange år - de siste 3 årene med lite fysisk kontakt. Jeg har ønsket å ha fysisk kontakt men hun har avvist hele tiden. Alle disse avvisningene har vel ført til at jeg ikke elsker henne lenger, ser på henne mer som en venn.

Jeg sa ifra til henne for en stund siden at jeg vurderte å gå fra forholdet og at jeg ikke elsket henne. Hun har siden da vært veldig tydelig på at hun vil at ekteskapet skal fortsette, jeg har vel vært mer usikker. Forstår egentlig ikke hvorfor hun vil fortsette....

Pga barna har jeg nå sagt at vi skal prøve å få dette til å funke men forstår ikke helt hvordan. Jeg elsker henne ikke noe mer... Vi går til parterapi men funker vel ikke så bra. Kona er svært dårlig på å kommunisere ift følelser etc. Jeg er vel egentlig ganske ferdig med henne og forstår ikke helt hvordan jeg skal "finne tilbake".

Er det mulig å elske noen igjen? Noen som har vært i min situasjon og funnet tilbake til hverandre? Eller er dette bare waste of time?

Økonomisk så er det ingen problemer for meg å være alene så det er egentlig ingen andre hensyn å ta enn barna da. Noen som kan gi noen råd?

mvh ts

Anonymous poster hash: 84dbc...a37

Jeg kjenner meg igjen i kona di... Jeg aviste min ekssamboer sexuellt (faren til barna mine). Jeg avviste også de fleste former for berøringer og kyssing. Grunn: Det var ting som jeg var missfornøyd med. Jeg følte ikke at han behandlet meg på den elskverdige måten jeg mente en skal behandle en man er glad i. Kanskje det er noe hun var usikker på med deg, eller missfornøyd...?

Jeg vil anbefale dere å se nærmere på den grunnen. Eksen mistet følelsene for meg også, men han ville ikke se nærmere på grunnen til avvisningene. Han sa at han følte seg avvist og at jeg kun var interessert i andre menn, derfor måtte han bryte ut , og gå videre med livet sitt. Jeg synes at det var trist at han ikke ville se nærmere på situasjonen. Men forstår det slik at dere jobber med det via familieterapi. Vi gikk ikke til slik terapi, og det synes jeg var dumt.

Jeg ville jobbet for familien og forholdet, hvis jeg var deg. Gresset er ikke alltid grønnere når familien går i oppløsning...

[Gorgonzola]

Like gøy hver gang. Altså hver gang en mann er i utbrytermodus og våger/gidder å flagge det på KG.

Da er svarene gjerne; du er en sviker, gresset er ikke grønnere på den andre siden, du har ikke prøvd hardt nok, tenk på barna etc. etc. bla-bla-bla.

Når kvinner skriver som TS da er det gjerne: følg følelsene dine, ingen har godt av å være i et dødt forhold, barna venner seg til å være mest sammen med deg/se dere annenhver uke.

Dere er patetiske.

TS: Hvis hun ikke kan forklare hvorfor ekteskapet skal fortsette, ei heller hvordan hun, fra sin side, ønsker å bidra - da er det bare å avslutte.

[Gjest BettyBoop]

Kanskje du bør fokusere litt mindre på at du ikke elsker henne...

Man er ikke nyforelsket hele tiden, og det kan hende at hun ikke ligger med deg fordi hun har smerter etter fødsler, liten hormon prod eller rett og slett stress med barna.... Og lysten blir ikke bedre av at du går å sier det du gjør..

Syns du høres ut som en sviker...

Er enig med Gorgonzola. Hadde det vært en dame som sa til mannen sin at hun ikke elsket han mer hadde pipa fått en annen lyd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i kona di... Jeg aviste min ekssamboer sexuellt (faren til barna mine). Jeg avviste også de fleste former for berøringer og kyssing. Grunn: Det var ting som jeg var missfornøyd med. Jeg følte ikke at han behandlet meg på den elskverdige måten jeg mente en skal behandle en man er glad i. Kanskje det er noe hun var usikker på med deg, eller missfornøyd...?

Jeg vil anbefale dere å se nærmere på den grunnen. Eksen mistet følelsene for meg også, men han ville ikke se nærmere på grunnen til avvisningene. Han sa at han følte seg avvist og at jeg kun var interessert i andre menn, derfor måtte han bryte ut , og gå videre med livet sitt. Jeg synes at det var trist at han ikke ville se nærmere på situasjonen. Men forstår det slik at dere jobber med det via familieterapi. Vi gikk ikke til slik terapi, og det synes jeg var dumt.

Jeg ville jobbet for familien og forholdet, hvis jeg var deg. Gresset er ikke alltid grønnere når familien går i oppløsning...

Men sier ikke eksen din at han er lykkeligere nå, og aldri har angret? Så det er vel for deg gresset ikke er grønnere, da..

Anonymous poster hash: 88d15...42d

[Gjest Mary Quant]

Jeg har vært gift med mannen min i 26 år, og sammen noen år til. I løpet av disse årene så har jeg hatt et par perioder (1 av den langvarig over et par år) hvor jeg mistet helt følelsene for mannen min. Han gav aldri opp og etter en stund så dukket faktisk følelsene opp igjen.

I dag er forholdet vårt bunnsolid og jeg vet at det kun er døden som kommer til å skille oss. Blir lei meg når jeg hører om så mange som velger minste motstands vei og bryter ut av forhold med barn involvert.

Et langt ekteskap er INGEN dans på roser med elskov på roseblad og evige lykkefølelser. Forholdet vil gå i bølgedaler og vi snakker ikke om bølgedaler på en dag eller to - men de kan gå over måneder og år.

[Ansjosen]

Noen ganger blir jeg helt imponert over logikken;
Han skal ikke få si at noe er galt, men vise henne (som har avvist han) at han er glad i henne, og han skal rett og slett helt på egenhånd, gjerne ved hjelp av tankelesing finne ut hva i all verden det er hun er -misfornøyd- med???

Vel, jeg ville ikke blitt kjempehappy, jeg ville nok blitt lei meg, veldig lei meg om min kjære sa at han vurderte å bryte ut av forholdet med meg fordi han ikke lenger elsket meg. Men det ville også trigget en logisk del av hjernen min, som ville gjort at jeg stilte meg følgende spm, og han de samme;

Hva kan jeg selv gjøre for at vi skal få det bedre, hva er det eksakt du savner?

Kan nærhet, og vennskap bli en start på noe mer igjen?

Har jeg igjen mer enn vennskapelige følelser for han?

Er det slik at jeg prioriterer barna fordi jeg fløler jeg må, eller fordi jeg faktisk trives bedre med det enn å være sammen med han?

Og jeg ville også stilt han noen spm om hva han mente at han kunne gjøre, om han kanskje kunne bidratt slik eller sånn. Det krever faktisk innsats fra BEGGE sider om man skal komme seg gjennom sånne her ting. Spør man gjennomsnittsbrukeren av dette forumet på KG så er det søren meg menn sitt ansvar å ta vare på forholdet, og menn sitt ansvar (logisk nok) at det går dukken.

Så jeg er enig med de som sier at det må være å forvente at kona kan svare for seg i forhold til om hun i det hele tatt vil være med HAN og ikke bare fordi han er far til hennes barn. Og også hva som eventuelt må skje.

Å bruke avvisning som et våpen for å få han til å skjønne at noe er galt er bare idiotisk damer og kommer ikke til å føre til noe annet enn at mannen blir oppgitt og går sin vei.

Ellers, nå kan det hende jeg er helt på gjengrodde stier, men altså om hun har et hormonproblem eller er vond nedentil etter fødsel, snakker man ikke med mannen sin om sånt? Min mann vet at p-piller gir meg mindre lyst, han vet om jeg har sopp, eller om jeg føler meg uggen og derfor ikke vil ha sex. Han vet at jeg har vondt i nakken, eller om dagen min har vært kjempebra. Han vet når jeg har veldig lyst på sex, eller når jeg bare vil ha is, og syns det er fint om han går en tur ut med kompiser og lar meg være i fred. Jeg vet de samme tingene om han, fordi vi snakker med hverandre om det som rører seg i livet vårt, både fysisk og psykiske utfordringer og gleder vi møter på.

[Gjest Whitestripes]

Ikke for å være ekkel, men hvor mange tråder har du tenkt å starte om dette? Det er minst den tredje fra deg på kort tid med samme problemstilling. Hvis du er så i tvil, så råder jeg deg til å ta en time hos en terapeut, enten alene eller sammen med kona.

Jeg forstår at det er vanskelig når det er barn inne i bildet, men barn har ikke alltid best av at foreldrene holder sammen for en hver pris. Barn merker veldig godt at ting ikke er som de skal, og når foreldrene ikke har det bra, så har ikke barna det bra heller. Skilsmisse med barn involvert er ikke så sjelden i dag, så med mindre barna dine er eksepsjonelt sensitive og utrygge, tenker jeg at de kommer seg greit gjennom en skilsmisse. Det viktigste er at du og barnas mor klarer å samarbeide godt og ikke slenge dritt om hverandre.

[QueenOfTheSidewalk]

Så lenge hun ikke samarbeider, går det jo ikke og det høres ikke ut som hun gjør det.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Mann her, samboer med kona i 13 år og er i midten av 30 årene. Vi har 2 barn sammen. Forholdet til kona har vært dårlig i mange år - de siste 3 årene med lite fysisk kontakt. Jeg har ønsket å ha fysisk kontakt men hun har avvist hele tiden. Alle disse avvisningene har vel ført til at jeg ikke elsker henne lenger, ser på henne mer som en venn.

Jeg sa ifra til henne for en stund siden at jeg vurderte å gå fra forholdet og at jeg ikke elsket henne. Hun har siden da vært veldig tydelig på at hun vil at ekteskapet skal fortsette, jeg har vel vært mer usikker. Forstår egentlig ikke hvorfor hun vil fortsette....

Pga barna har jeg nå sagt at vi skal prøve å få dette til å funke men forstår ikke helt hvordan. Jeg elsker henne ikke noe mer... Vi går til parterapi men funker vel ikke så bra. Kona er svært dårlig på å kommunisere ift følelser etc. Jeg er vel egentlig ganske ferdig med henne og forstår ikke helt hvordan jeg skal "finne tilbake".

Er det mulig å elske noen igjen? Noen som har vært i min situasjon og funnet tilbake til hverandre? Eller er dette bare waste of time?

Økonomisk så er det ingen problemer for meg å være alene så det er egentlig ingen andre hensyn å ta enn barna da. Noen som kan gi noen råd?

mvh ts

Anonymous poster hash: 84dbc...a37

Kanskje hun vil at dere skal fortsette ekteskapet da dere begge har lovt hverandre å elske hverandre i gode og onde dager?! Det er jo det ett ekteskap er. Forventet du at dere skulle sveve på rosa skyer hele tiden?

[Gjest elle82]

Ikke for å være ekkel, men hvor mange tråder har du tenkt å starte om dette? Det er minst den tredje fra deg på kort tid med samme problemstilling. Hvis du er så i tvil, så råder jeg deg til å ta en time hos en terapeut, enten alene eller sammen med kona.

Jeg forstår at det er vanskelig når det er barn inne i bildet, men barn har ikke alltid best av at foreldrene holder sammen for en hver pris. Barn merker veldig godt at ting ikke er som de skal, og når foreldrene ikke har det bra, så har ikke barna det bra heller. Skilsmisse med barn involvert er ikke så sjelden i dag, så med mindre barna dine er eksepsjonelt sensitive og utrygge, tenker jeg at de kommer seg greit gjennom en skilsmisse. Det viktigste er at du og barnas mor klarer å samarbeide godt og ikke slenge dritt om hverandre.

Tenkte akkurat det samme!

Ts, hvis du føler deg ferdig med kona/samboeren din og ikke skjønner hvordan du skal kunne fortsette, så tror jeg du vet svaret selv. Det virker som du prøver å finne bekreftelse på et eller annet her på forumet, eller at noen skal gi deg "svaret" på problemet ditt. Det kommer ikke til å skje. Du må ta et valg: enten blir du i forholdet og aksepterer at følelsene for konen din ikke er så sterke som du skulle ønske, eller du går fra henne og prøver å skape deg et nytt liv- samtidig som du tar godt vare på barna dine naturligvis.

Men jeg lurer på; har du egentlig noensinne følt at forholdet deres er bunnsolid, at hun har de kvaliteter du ser etter i en partner? Det er ikke alltid man er bevisst dette når man velger partner i ung alder.

[Gjest BettyBoop]

Kanskje hun vil at dere skal fortsette ekteskapet da dere begge har lovt hverandre å elske hverandre i gode og onde dager?! Det er jo det ett ekteskap er. Forventet du at dere skulle sveve på rosa skyer hele tiden?

Ts må da kunne forvente at det ikke kun er han som må jobbe for forholdet?