Frekk mor

[AnonymBruker]

Jeg føler min mor gir faen i meg. Jeg sa til henne i går at jeg fortsatt sliter med at jeg ble dumpet av exen selv om det er 1 år siden. Jeg går til psykolog og antidepressiva pga kjærlighetssorgen. Så fikk jeg høre av min egen mor at jeg var patetisk og svak og måtte ta meg sammen, for dette var ikke normalt. Ble skikkelig lei meg. Jeg sa fra at dette sårer meg, jeg skulle så inderlig ønske at jeg kom over dette men det gjør jeg ikke

Hvordan takle slike familiemedlemmer som er ekstremt "kalde"? Hun sier bare at jeg kan finne meg en ny og at jeg må komme over han.

Anonymous poster hash: e5d34...451

[AnonymBruker]

Om hun har hørt om dette i over ett år så er hun vel lei?

Finn noen andre du kan snakke ut med enn henne.

Anonymous poster hash: 04e87...da9

[AnonymBruker]

Hva har din mor opplevd av motgang? Har hun sammenligningsgrunnlag?

Selv har jeg mistet et barn og må innrømme at jeg har vanskelig med å forstå de som aldri kommer seg etter et brudd.

Anonymous poster hash: b68e7...059

[AnonymBruker]

Hva har din mor opplevd av motgang? Har hun sammenligningsgrunnlag?

Selv har jeg mistet et barn og må innrømme at jeg har vanskelig med å forstå de som aldri kommer seg etter et brudd.

Anonymous poster hash: b68e7...059

Hva har barn med saken å gjøre?

Folk håndterer sorg forskjellig.

Anonymous poster hash: 04e87...da9

[AnonymBruker]

Hva har barn med saken å gjøre?

Folk håndterer sorg forskjellig.

Anonymous poster hash: 04e87...da9

Joda - men etter en viss tid bør man kanskje slutte å dyrke sorgen etter et brudd?

Jeg forstår godt at det kan være uforståelig også for en mor. Hun synes vel bare stengt tatt at ungen må komme seg videre, og det BØR man også etter ett år.

Anonymous poster hash: b68e7...059

[AnonymBruker]

Hva har din mor opplevd av motgang? Har hun sammenligningsgrunnlag?

Selv har jeg mistet et barn og må innrømme at jeg har vanskelig med å forstå de som aldri kommer seg etter et brudd.

Anonymous poster hash: b68e7...059

Jeg tenkte sånn da jeg var 15 og venninna mi knakk sammen av at foreldrene hennes skilte seg men fortsatt å være venner og naboer. Hva var vel hennes situasjon mot min; pappa banka mamma, mamma banka meg, pappa voldtok søsteren min og det var bare toppen av isfjellet. Nå forstår jeg at alle håndterer sorg forskjellig, og man kan ikke laste andre for at de ikke kommer seg av det man selv anser som peanuts. Man kan ikke sammenligne på den måten.

Til TS: Jeg har også hatt en mor som er litt lite... sensitiv når det kommer til mine følelser. Har hun frem til nå støttet deg? Forsøker hun med though love? Eller er hun bare lei? Jeg synes ikke det hun sier til deg er ok, og sender deg en klem!

Anonymous poster hash: 6eee0...fdf

[AnonymBruker]

Altså, en ting er å sørge i et år (eller mer) over en person du elsker, og som elsker deg og plutselig omkommer. En annen ting er å dyrke sorgen over en person som faktisk ikke vil ha deg, ikke elsker deg, og som heller vil være med noen andre. Det førstenevnte er grusomt og man kommer aldri skikkelig over det, det andre er noe som alle opplever en eller flere ganger i livet, og som man burde klare å komme igjennom med æren i behold.

Han vil ikke ha deg, hvorfor vil du ha ham?

Han elsker deg ikke, hvorfor elsker du ham?

Han bryr seg ikke om deg, hvorfor bryr du deg?

Anonymous poster hash: 7bd2f...dad

[AnonymBruker]

Greit, jeg skjønner at mange er lei av å høre om kjærlighetssorgen min, men problemet her er at hun kaller meg svak og patetisk fordi jeg ikke takler slike kriser. Min verden er ødelagt og da burde min egen mor respektere det istedet for å klage på alt som er negativt med meg.

Da jeg sa jeg gikk på antidepressiva så ble hun sint. Føler at uansett hva jeg gjør så er det aldri bra nok, tror knapt nok jeg har fått ros fra henne noensinne. Det er liksom denne hakkingen jeg er lei av. Og jeg har prøvd å si fra så mange ganger at disse kommentarene er unødvendige, men det hjelper ikke.

TS

Anonymous poster hash: e5d34...451

[Gjest Eurodice]

Hva har barn med saken å gjøre?

Folk håndterer sorg forskjellig.

Anonymous poster hash: 04e87...da9

Snakk om å være selvmedlidende og kald. Når et barn dør, er det det mest traumatiske som kan ramme en mor og far.

Min mann døde plutselig, jeg ble alene med mange barn. Men pytt pytt, det er vel ingenting å snakke om. Velt deg i selvmedlidenhet du. Jeg står på din mors side. En grense for syt må det virkelig være!

[AnonymBruker]

Altså, en ting er å sørge i et år (eller mer) over en person du elsker, og som elsker deg og plutselig omkommer. En annen ting er å dyrke sorgen over en person som faktisk ikke vil ha deg, ikke elsker deg, og som heller vil være med noen andre. Det førstenevnte er grusomt og man kommer aldri skikkelig over det, det andre er noe som alle opplever en eller flere ganger i livet, og som man burde klare å komme igjennom med æren i behold.

Han vil ikke ha deg, hvorfor vil du ha ham?

Han elsker deg ikke, hvorfor elsker du ham?

Han bryr seg ikke om deg, hvorfor bryr du deg?

Anonymous poster hash: 7bd2f...dad

Jeg vet, men jeg kommer meg ikke over det. Bare når jeg drikker whisky og tar antidepressiva, men jeg kan jo ikke holde på sånn..

Anonymous poster hash: e5d34...451

[Gjest Sobril]

Snakk om å være selvmedlidende og kald. Når et barn dør, er det det mest traumatiske som kan ramme en mor og far.

Min mann døde plutselig, jeg ble alene med mange barn. Men pytt pytt, det er vel ingenting å snakke om. Velt deg i selvmedlidenhet du. Jeg står på din mors side. En grense for syt må det virkelig være!

My thoughts exactly.

[Gjest Lille-pus]

Jeg tror din mor er bekymret for deg, TS.

Kjærlighetssorg er et traume, men når du har gått til psykolog og på antidepressiva i et helt år så kan jeg faktisk forstå henne.

Hun ønsker jo at at livet skal smile til deg igjen... ikke at du skal forbli fanget i medisiner og psykologhjelp pga. en ex.

[AnonymBruker]

Snakk om å være selvmedlidende og kald. Når et barn dør, er det det mest traumatiske som kan ramme en mor og far.

Min mann døde plutselig, jeg ble alene med mange barn. Men pytt pytt, det er vel ingenting å snakke om. Velt deg i selvmedlidenhet du. Jeg står på din mors side. En grense for syt må det virkelig være!

Kommentarer fra deg overser jeg glatt, du er like frekk som du var mot meg i juni i fjor.. Jeg glemmer det aldri. Minner meg litt om mora mi med de slemme kommentarene dine. Hm..

Anonymous poster hash: e5d34...451

[Gjest Lille-pus]

Kommentarer fra deg overser jeg glatt, du er like frekk som du var mot meg i juni i fjor.. Jeg glemmer det aldri. Minner meg litt om mora mi med de slemme kommentarene dine. Hm..

Anonymous poster hash: e5d34...451

Arabellas kommentar er ikke slem, TS.

Den er en realitetserklæring.

Har du en jobb som krever deg, og som gir deg glede selv når du føler deg som mest sårbar?

For å drukne seg i medisiner og alkohol er motorveien til avgrunnen, - det er det greit å være klar over.

[AnonymBruker]

Må nesten si meg enig med din mor.

Psykolog og antidepressiva grunnet kjærlighetssorg? Seriøst? Ta deg sammen å kom deg videre, vi har alle hatt kjærlighetssorg, så hvorfor skal det være så latterlig synd i deg og mye verre for deg enn for alle andre?

Anonymous poster hash: 64fad...f15

[AnonymBruker]

Dumt at hun ikke støtter og trøster deg TS. Enkelte tar brudd veldig tungt selv etter det har gått lang tid, jeg er veldig lik deg på det punktet.. hadde datteren min kommet til meg å sagt dette så hadde jeg støttet og vært der for henne uansett. Hadde aldri kommet på å kalt henne det moren din kalte deg.. som mor så mener jeg man har plikt til å være der for barna sine uansett og ikke sparke dem mens de ligger nede med slike gloser!

Klem til deg TS, håper situasjonen ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: f9ed3...f2a

[AnonymBruker]

Men ærlig talt, folkens- ja, hun burde komme seg over kjærlighetssorgen, men uansett hvordan dette er eller ei kaller man da for svingende ikke barnet sitt for patetisk når hun går på antidep?!

Anonymous poster hash: 6eee0...fdf

[Gjest Eurodice]

Dumt at hun ikke støtter og trøster deg TS. Enkelte tar brudd veldig tungt selv etter det har gått lang tid, jeg er veldig lik deg på det punktet.. hadde datteren min kommet til meg å sagt dette så hadde jeg støttet og vært der for henne uansett. Hadde aldri kommet på å kalt henne det moren din kalte deg.. som mor så mener jeg man har plikt til å være der for barna sine uansett og ikke sparke dem mens de ligger nede med slike gloser!

Klem til deg TS, håper situasjonen ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: f9ed3...f2a

Mener du at det er riktig å nøre oppunder selvmedlidenhet og selvopptatthet og manglende vilje til å ta fatt i sitt eget liv i uviss tid?

[79kreps]

Snakk om å være selvmedlidende og kald. Når et barn dør, er det det mest traumatiske som kan ramme en mor og far.

Min mann døde plutselig, jeg ble alene med mange barn. Men pytt pytt, det er vel ingenting å snakke om. Velt deg i selvmedlidenhet du. Jeg står på din mors side. En grense for syt må det virkelig være!

Må du slappe av litt.

Om det verste en har opplevd er kjærlighetssorg så har en heller ikke følt på andre typer smerte.Blir jo det samme med lykke, eller alt annet i livet i grunn. En kan tro en har det perfekt, helt til en får nye impulser, ny jobb, ny kjæreste og dermed innser at en hadde det ikke perfekt.

Synes det da blir helt sløvt at den ene skal toppe den andre med hvor fælt de har hatt det.

Jeg ble banka, min mor døde, mannen min døde, hunden voldtok katten, det er oss det er synd på og ikke deg!

Selv om jeg, som mange andre her har en annen livserfaring enn TS så betyr det ikke at jeg ikke husker hvordan min første store kjærlighetssorg var. Forskjellen er bare hvordan en takler det og kommer seg videre.

Endret 16. februar 2014 av 79kreps

[Gjest Sobril]

Poenget er vel at uansett hvilken sorg man bærer på, så kommer det et punkt hvor man må møte seg selv i døra og ta grep om sitt eget liv.