Dere som har en utenlandsk partner:

[AnonymBruker]

Hvor er partneren fra? Har dere utfordringer i hverdagen knyttet til deres ulike kulturelle bakgrunn? Hva slags forhold har deres familie til partneren? Har dere opplevd at ukjente folk i det offentlige rom har kommet med nedsettede blikk/kommentarer?

Anonymous poster hash: 7369f...574

[Miss Lucky]

Samboeren min er fra Kuwait.

Utfordring og utfordring, han er vant til at et "enklere liv" og et annet forhold til forbruk, penger og økonomi.

Har bare møtt familien et par ganger, har litt kontakt via telefon og mail. De liker meg og jeg liker dem heldigvis

Er en del som reagerer negativt på at jeg er sammen med en utlending ja, spesielt med tanke på at han er fra Midtøsten og "muslim". Det fleste har vel såvidt hørt om Kuwait og sammenligner det med Afghanistan, Irak osv, noe som er TOTALT feil.

[AnonymBruker]

Han er amerikansk.

Har tidligere datet to franskmenn og en tysker. Har bare datet en nordmann, saa i totalen foeler jeg ikke at det er "kulturkrasj" paa noen maate. Har ikke bodd i Norge siden jeg var tenaaring og har hatt mesteparten av datingerfaring utenfor landet.

Eneste utfordringer er relatert til andre ting - som forskjellig livsstil/karriere og aldersforskjell.

Sosteren min er ogsaa sammen med en amerikaner, foreldrene mine bryr seg ikke om det annet enn at jeg vet at moren min hadde foretrukket norske menn for oss begge slik at vi slo oss ned i Oslo.

Gaar utifra at du refererer mer til "innvandrere" naar du sier "utlendinger". Har aldri datet en ikke-vestlig mann, men sosteren min gjorde det en periode som tenaaring. Hun angrer paa det naa, og ja det var flust med konflikter. Familien vaar likte det ikke, familien hans likte det ikke, og hans verdier gjorde at det ikke fungerte.

Anonymous poster hash: a008f...836

[AnonymBruker]

Jeg kan jo svare på mine egne spørsmål Jeg er gift med en mexikaner. Vi opplever sjeldent uenigheter som dreier seg om kulturforskjeller. Muligens fordi vi begge er veldig åpne overfor hverandres kulturer, da jeg har bodd og reist mye i Latin-Amerika, og han har studert i Europa før vi ble kjent med hverandre. Vi opplever heller ingen form for hverdagsrasisme. Interessant å høre hvordan andre har det i et flerkulturelt forhold

Anonymous poster hash: 7369f...574

[AnonymBruker]

Han er amerikansk.

Har tidligere datet to franskmenn og en tysker. Har bare datet en nordmann, saa i totalen foeler jeg ikke at det er "kulturkrasj" paa noen maate. Har ikke bodd i Norge siden jeg var tenaaring og har hatt mesteparten av datingerfaring utenfor landet.

Eneste utfordringer er relatert til andre ting - som forskjellig livsstil/karriere og aldersforskjell.

Sosteren min er ogsaa sammen med en amerikaner, foreldrene mine bryr seg ikke om det annet enn at jeg vet at moren min hadde foretrukket norske menn for oss begge slik at vi slo oss ned i Oslo.

Gaar utifra at du refererer mer til "innvandrere" naar du sier "utlendinger". Har aldri datet en ikke-vestlig mann, men sosteren min gjorde det en periode som tenaaring. Hun angrer paa det naa, og ja det var flust med konflikter. Familien vaar likte det ikke, familien hans likte det ikke, og hans verdier gjorde at det ikke fungerte.

Anonymous poster hash: a008f...836

Neida, refererer ikke til innvandrere. Er også interessert i å få svar fra folk om har emigrert til partnerens hjemland

Anonymous poster hash: 7369f...574

[AnonymBruker]

Gift med en mann fra polen i 6 år nå.

Kulturelle forskjeller: han vokste opp ganske fattig, ett hjem med mye alkohol og vold. Han ble kriminell som 9åring, stjal og gjorde hærverk for en gjeng. Moren støttet dette, siden han kom hjem med penger til familien. Startet å sniffe lim ganske ung, og brukte senere alt annet dop han kom over. Kom til norge for å starte ett nytt liv, møtte meg og greide å slutte med både narkotika og alkohol. Men jeg merker at fortida hans har satt sine spor.

Vi har ingen kontakt med hans familie, av åpenbare grunner. Min nærmeste familie godtok han litt etter litt, han ser jo fortsatt ut som ett gjengmedlem med alle tatoveringene, men de vet at han har lagt det livet bak seg nå.

Mange rynker på nesa når de får vite at han er polsk, mange ser på polakker som alkoholiserte tjuvradder, men det er ikke noe stort problem egentlig. Verste er at jeg har noen onkler som ser ned på utlendinger, og de viser fortsatt misnøye over mitt valg av. Vi ignorerer de så godt det lar seg gjøre.

Anonymous poster hash: 03493...ee2

[Tibbie]

Jeg ble sammen med en da jeg var i Libanon. Fantasisk flott fyr!
Også har de så mye mer liv enn det nordmenn har. De fester hele tiden, danser mye og drikker nesten ikke når de er ute (veldig unorsk). I tillegg var han sinnsykt ambisiøs og full av kunnskap. Han tok meg med til moskeer, flyktningeleirer, store universiteter og andre begivenheter.

Men jeg dro etterhvert hjem og bodde i kalde Norge og han i varme Beirut. Det var ett problem.

Vi var sammen i nesten ett år, før vi fant ut at det ikke funket slik.

Men jeg tror ikke vi ville vært sammen ennå om vi bodde i samme land. Nå bor han i London, studerer mote og er sammen med en som heter David

[AnonymBruker]

Neida, refererer ikke til innvandrere. Er også interessert i å få svar fra folk om har emigrert til partnerens hjemland

Anonymous poster hash: 7369f...574

Ok

Grunnen til at det fremsto litt slik er spm om fordommer, fra fremmede og i det offentlige rom. Ettersom en tysker eller sveitser generelt ser ut som en nordmann, saa er det jo ikke noe man biter seg merke i. Samt at nordmenn generelt (tror jeg i alle fall) har lite fordommer mot mennesker fra disse landene.

De som opplever nedsettende kommentarer eller blikk er vel heller kvinner i forhold med menn fra Midtosten etc.

Anonymous poster hash: a008f...836

[Gjest Halvor]

Jeg ble sammen med en da jeg var i Libanon. Fantasisk flott fyr!

Også har de så mye mer liv enn det nordmenn har. De fester hele tiden, danser mye og drikker nesten ikke når de er ute (veldig unorsk). I tillegg var han sinnsykt ambisiøs og full av kunnskap. Han tok meg med til moskeer, flyktningeleirer, store universiteter og andre begivenheter.

Men jeg dro etterhvert hjem og bodde i kalde Norge og han i varme Beirut. Det var ett problem.

Vi var sammen i nesten ett år, før vi fant ut at det ikke funket slik.

Men jeg tror ikke vi ville vært sammen ennå om vi bodde i samme land. Nå bor han i London, studerer mote og er sammen med en som heter David

Så han ble homse?

[AnonymBruker]

Min er fra Dubai. Han syns Norge er et fantasiland! Eh..

Vi er fra to forskjellige verdener. Men han elsker Norge og nordmenn <3

Ingen problemer, men iblant diskusjoner!

Norge er ekte. Dubai er kun en illusjon.

Sånn går diskusjonene :-/

Men vi lar det ikke bli et problem. Vi ler mye :-)

Anonymous poster hash: dc04e...014

[AnonymBruker]

Min kjæreste kommer fra Tyrkia.

Pr. dags dato vil jeg ikke påstå at vi har/eller har hatt store utfordringer knyttet til ulike bakgrunner. Men, selvfølgelig er det forskjeller. Men, vi er begge innforstått med at vi har ulike bakgrunner, og dermed må vi arbeide mer med dette. Vi har fokus på kommunikasjon, respekt og å skape forståelse hos hverandre.

Min familie har ikke truffet min kjæreste (enda), men dette er utelukkende kun fordi jeg ikke har en nær relasjon til min familie. Flere av mine venner, som jeg anser som familie, har truffet han mange ganger.

Jeg har møtt omtrent hele min kjærestes familie flere ganger, og føler meg veldig godt mottatt. I følge min kjæreste er hans familie veldig positive når det gjelder meg og vårt forhold.

Jeg har vel ikke registrert at ukjente mennesker har kommet med negative reaksjoner, nei. Det finnes helt klart fordommer der ute, men jeg fokuserer på meg selv og mitt liv. Hva ukjente tror, tenker og mener får jeg ikke gjort så mye med, så dette er ikke noe jeg bruker energi/krefter på.

Anonymous poster hash: afde5...1af

[AnonymBruker]

Gift med en mann fra polen i 6 år nå.

Kulturelle forskjeller: han vokste opp ganske fattig, ett hjem med mye alkohol og vold. Han ble kriminell som 9åring, stjal og gjorde hærverk for en gjeng. Moren støttet dette, siden han kom hjem med penger til familien. Startet å sniffe lim ganske ung, og brukte senere alt annet dop han kom over. Kom til norge for å starte ett nytt liv, møtte meg og greide å slutte med både narkotika og alkohol. Men jeg merker at fortida hans har satt sine spor.

Vi har ingen kontakt med hans familie, av åpenbare grunner. Min nærmeste familie godtok han litt etter litt, han ser jo fortsatt ut som ett gjengmedlem med alle tatoveringene, men de vet at han har lagt det livet bak seg nå.

Mange rynker på nesa når de får vite at han er polsk, mange ser på polakker som alkoholiserte tjuvradder, men det er ikke noe stort problem egentlig. Verste er at jeg har noen onkler som ser ned på utlendinger, og de viser fortsatt misnøye over mitt valg av. Vi ignorerer de så godt det lar seg gjøre.

Anonymous poster hash: 03493...ee2

Her er det vel forskjeller relatert til klassebakgrunn, velstand og slikt som er mer prominent enn nasjonale forskjeller (iom. at det finnes mennesker med slik bakgrunn i Norge ogsaa).

Foreldrene dine er vel bekymret slik de fleste ville vaert naar en datter involverer seg med noen som er ex-kriminell, med tidligere alkohol og narkotikaproblemer. Jeg ville tenkt det samme selv og forhindret det saa godt jeg kunne.

Men flott at han har kommet seg paa bena

Anonymous poster hash: a008f...836

[AnonymBruker]

Jeg kan jo svare på mine egne spørsmål Jeg er gift med en mexikaner. Vi opplever sjeldent uenigheter som dreier seg om kulturforskjeller. Muligens fordi vi begge er veldig åpne overfor hverandres kulturer, da jeg har bodd og reist mye i Latin-Amerika, og han har studert i Europa før vi ble kjent med hverandre. Vi opplever heller ingen form for hverdagsrasisme. Interessant å høre hvordan andre har det i et flerkulturelt forhold

Anonymous poster hash: 7369f...574

Jeg har også funnet meg en Mexicaner, men det er tidlig enda så jeg har ikke så mye å bidra med i forhold til spørsmålene som blir stilt. Men skal legge tråden som favoritt og finne den igjen om noen måneder!

Men jeg får lyst til å spørre -bor dere i Norge nå? Og hvilken delstat er han fra? Min er fra Jalisco og godt på vei til å lære seg norsk, han har lyst til å studere ferdig her.

Anonymous poster hash: d13c9...da3

[AnonymBruker]

Kanskje ikke helt det du er ute etter, men jeg er gift med en norsk mann og jeg er selv fra Filippinene. Jeg kommer fra en fattig familie og han fra en rik familie (etter norsk standard)

Jeg kan ikke si at det er mye kultkræsj mellom oss, men han har ett helt annet forhold til penger enn meg. Jeg er litt mer forsiktig med forbruk. Kommunikasjonen mellom oss er viktig for at ekteskapet skal fungere. Det har tatt meg litt tid å akseptere likestillingen i det norske hjem, men hittil har det fungert veldig fint. Jeg stiller meg friere med mannen min enn hvis jeg hadde giftet meg med en filippinsk mann.

Familien hans er inkluderende og han er godt likt av min. De gangene jeg har møtt fordommer er vel når vi en sjelden gang vi treffer andre filippinere som er gift med nordmenn, gjerne mye eldre. Der får mannen min høre at han er veik, som lar meg "sjefe" hjemme. Av de filippinske kvinnene jeg har møtt, har jeg hørt at de er i ekteskapet til de får varig oppholdstillatelse. Den holdningen deler jeg ikke med mine filippinske søstre.

Anonymous poster hash: 6036e...4a7

[AnonymBruker]

Gift med en italiener på 11. året. Jeg merker fordommer, blant annet er veldig mange opptatt av at "han nok sikkert er veldig knyttet til mammaen sin" (noe han overhodet ikke er).

Noen kulturforskjeller, men de er ganske ubetydelige. Blant annet er det ikke vanlig i hans hjemland/hjemtrakter at kvinner kan banne som bryggesjauere og vise fingeren til idioter i trafikken.

Mine foreldre var litt bekymret, fordi mamma hadde en fordom om at italienere ikke er til å stole på. Sånn rent generelt, liksom

Anonymous poster hash: 920ca...c4f

[AnonymBruker]

a)Hvor er partneren fra?

b)

Har dere utfordringer i hverdagen knyttet til deres ulike kulturelle bakgrunn?

c)

Hva slags forhold har deres familie til partneren?

d)Har dere opplevd at ukjente folk i det offentlige rom har kommet med nedsettede blikk/kommentarer?

Anonymous poster hash: 7369f...574

a)Hun er norsk

Jb)a, det har vi. Det ville vært underlig hvis vi ikke hadde det. Det dukker opp forskjellig nå og da, men ingenting vi ikke klarer å bli enige om og/eller håndtere. Det kan handle om slike ting som hvordan man ordner oppbevaring av mat, fordi hun liker kokt skinke, svinepølser og svinekoteletter, som er noe jeg ikke er komfortabel med å ha i kjøleskapet, feks fordi dette er ureint kjøtt for meg.

c)Familien min har kuttet meg ut og hater henne.

d)Ja, vi har opplevd det. Blant annet på et utested da damen var på vei tilbake fra toalettet og en annen bitch plutselig går bort til henne og drar til henne og gir henne beskjed om at hun er "landssviker."

Anonymous poster hash: 54591...98f

[AnonymBruker]

er samboer med ei ifra Irland. Store kulturforskjeller her vil jeg si. Hun er lat og overvektig, ikke mye familiorientert, men heller karriere orientert.

Helt annet forhold til å tå vare på eiendeler, hus, biler osv.... Bryr seg lite om dette, så lenge det er penger til å gå å feste for, eller spise på restaurant. Ikke så farlig om ruten i huset er knust,eller at soverommet lekker vann i fra taket...

Høyrystet og kjeftet, og veldig nasjonalistisk.

Familien er veldig forskjellig, noen fattige, og noen rike. Noen snakker ikke sammen med hverandre i det hele tatt, mens noen gjør det.

Største foskjellen er latskap, og lite sunn livstil. Altså mye fest, fet mat, lite trening, mye røyking, lite interesse for naturliv, fjellturer osv....

Styr unna kvinner fra Irland... Nå er det slutt for min del.......

Anonymous poster hash: e4f4a...b92

[AnonymBruker]

Jeg har også funnet meg en Mexicaner, men det er tidlig enda så jeg har ikke så mye å bidra med i forhold til spørsmålene som blir stilt. Men skal legge tråden som favoritt og finne den igjen om noen måneder!

Men jeg får lyst til å spørre -bor dere i Norge nå? Og hvilken delstat er han fra? Min er fra Jalisco og godt på vei til å lære seg norsk, han har lyst til å studere ferdig her.

Anonymous poster hash: d13c9...da3

Mexcanere er herlige jeg har bodd lenge i mange latinamerikanske land, men ingen slår mexikanere Mannen min er fra en by i Hidalgo. Ja, vi bor i Norge nå, men det er sannsynlig at vi flytter til hjemlandet hans snart.

Anonymous poster hash: 7369f...574

[Kjempeliten]

Min flytta til Norge da han gikk på ungdomsskolen. Han ble utsatt for noe rasisme da, han kunne jo ikke norsk.

Nå legger jeg ikke merke til noe. Men han er lys i huden og kunne fint blitt tatt for å være nordmann av folk som ikke kjenner han. Han er europeisk. Og han snakker ganske flytende norsk nå.

Foreldrene hans er ganske kristne da (katolsk) og jeg føler de presser oss litt til at vi MÅ gifte oss.. Spesielt om vi skal ha barn men kjæresten min driter i det sier han. Ingen av oss er kristne i det hele tatt. Så de får vel bare finne seg i det.

Det er det eneste egentlig. Han er stort sett ganske norsk. Første gang jeg møtte han trodde jeg han var norsk, men syns han hadde litt rart navn

[AnonymBruker]

Kanskje ikke helt det du er ute etter, men jeg er gift med en norsk mann og jeg er selv fra Filippinene. Jeg kommer fra en fattig familie og han fra en rik familie (etter norsk standard)

Jeg kan ikke si at det er mye kultkræsj mellom oss, men han har ett helt annet forhold til penger enn meg. Jeg er litt mer forsiktig med forbruk. Kommunikasjonen mellom oss er viktig for at ekteskapet skal fungere. Det har tatt meg litt tid å akseptere likestillingen i det norske hjem, men hittil har det fungert veldig fint. Jeg stiller meg friere med mannen min enn hvis jeg hadde giftet meg med en filippinsk mann.

Familien hans er inkluderende og han er godt likt av min. De gangene jeg har møtt fordommer er vel når vi en sjelden gang vi treffer andre filippinere som er gift med nordmenn, gjerne mye eldre. Der får mannen min høre at han er veik, som lar meg "sjefe" hjemme. Av de filippinske kvinnene jeg har møtt, har jeg hørt at de er i ekteskapet til de får varig oppholdstillatelse. Den holdningen deler jeg ikke med mine filippinske søstre.

Anonymous poster hash: 6036e...4a7

Jeg bare lurer på et par ting. Du sier det har tatt deg tid til å akseptere likestillingen i norske hjem, hva mener du med det? Nå går jeg bare ut fra at du mener kvinner er mer likestilt her, jeg trodde de fleste ville anse det som positivt/enklere? Men så sier du mannen din får høre han er veik som lar deg "sjefe", hva mener de med det? Bare spør fordi jeg synes det er interessant å høre hvordan det er for kvinner på "den andre siden"

Jeg er nå i forhold med en norsk mann, men har vært i et par forhold med utlendinger før.

Jeg var en kort periode i et forhold med en tyrker, det fungerte veldig dårlig. Først var det eksotisk og spennende, men vi hadde svært forskjellige verdisyn. Han var veldig konservativ og så definitivt ikke på menn og kvinner som likestilt. I hans verden var det helt greit at han hadde en haug med elskerinner, mens jeg kunne bare glemme å ha mannlige venner, gå på fester etc, og han skulle stadig ringe opp for å "kontrollere meg". Han var også veldig egoistisk og materialistisk, og brydde seg bare om å få mest mulig ved å gjøre så lite som mulig. Null ambisjoner. Etter hvert viste han seg også som voldelig. Han banket grovt opp en mann som hadde prøvd seg på meg, og slo til meg. Da var det kroken på døra, selv om det skulle vært det for lenge siden. Skal sies at jeg ikke hadde bevis på utroskapen før etterpå. Dette forholdet var rett og slett katastrofe. Ingen av mine venner eller familie fikk noen gang møte han, knapt noen som fikk høre om han, for det var et veldig kort forhold.

Jeg har en tyrkisk venninne og en tyrkisk kompis. De har fortalt at dette dessverre er veldig vanlig. Som hun sa "se på meg, jeg er 35 år og fortsatt singel, av eget valg. Det er ikke lett å finne bra menn i denne kulturen".

Så var jeg ganske lenge sammen med en latin-amerikaner. Vennene mine likte han godt, men kommenterte at han var "gal etter meg". Litt besatt, rett og slett. Han møtte aldri min familie, men jeg møtte hans. De likte meg, og jeg dem. Han var en snill og bra fyr, men kulturforskjellene ble for store. Han kunne være ganske sjalu, og det ble faktisk litt for mye lidenskap og romantikk og store ord for meg. Rett og slett veldig intenst. Når noen "spyr ut" store ord i hytt og pine klarer jeg bare ikke tro på det. Måten han så og tok på meg på, og ting han sa, gjorde at jeg også følte meg ganske objektivisert. Når du gremmes over at kjæresten tar på deg eller skriver eviglange kjærlighetsbrev, så er det vel ikke helt rett Det ble rett og slett så mye at jeg ble gørr lei! Dessuten var det ikke så tiltrekkende med en mann som ikke kan å lage mat overhodet, og som lar mora vaske alle klærna. Mtp på politikk og samfunnssyn var vi ganske like, begge er også kunstinteresserte, men utenom det hadde vi kanskje ikke så mye felles. Jeg syntes i alle fall det ble veldig kjedelig å ikke kunne bare gjøre noe sammen eller snakke om diverse tema, være litt mer "kompiser", det ble for mye "forguding" av meg. Ikke fikk jeg knytte sko eller børste håret mitt selv en gang, han ville til og med vaske meg! Han hadde av en eller annen grunn også et veldig behov for å sette meg i en bås, fortelle at jeg var sånn og sånn, jeg likte det og det, og ofte hadde han ikke rett engang.

Jeg har gått ut litt med andre utlendinger og, og må vel innrømme det har vært enklest med nordeuropeere. Har datet et par sør-europeere, og da syntes jeg de ville styre meg for mye. Men det er klart at oppi alt dette er det jo også personlighetsforskjeller, det kan være vanskelig å skille det ene fra det andre.

Det er negative og positive ting i alle kulturer, men jeg har funnet ut at for meg er det i alle fall avgjørende å finne en mann som ser på kvinnen som fullstendig likestilt og likeverdig. Og jeg skal innrømme jeg lettest finner det jeg søker etter i en norsk mann. Jeg liker myke menn, ikke machotakter. Kommunikasjon og forhold kan være vanskelig nok i seg selv, uten kulturfoskjeller i tillegg. Men det er positivt med de som får det til, jeg tror alle har litt å lære av hverandre

Anonymous poster hash: 112f0...b95