Må lette hjertet litt...

[BayliZ]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, kanskje høre noen råd fra likesinnede :-)

Nå har det seg sånn at jeg nærmer meg 30 år, og har for "n"te gang gitt opp et forhold.

Jeg vet jeg er krevende, sær og sikkert vanskelig, men jeg er da jo så mye annet også :-)

Jeg vet jo at jeg har masse å gi fordi jeg har absolutt ingen problemer med å få meg kjæreste, og de vil gjerne bli hos meg de, men jeg fikser det ikke. Uansett så finner jeg noe som er galt og da fokuserer jeg på det til jeg blir gal og mister lysten på vedkommende.

jeg vil gjerne treffe den ene, tror jeg tror for mye på at den rette finnes og vil gjerne ha det optimalt og når jeg ikke har det, så ja da gjør jeg slutt på hele greia. Jobber nok sikkert for lite med forholdet jeg er i, men jeg vil bare ha den rette.

Noen som forstår meg?

Blir nesten litt deppa når jeg ser mannfolk skrive inn at de gjør så mye fint for jenta si og mange av dere jenter skriver om alt mannen deres gjør for dere, jeg vil ha alt det jeg også hehe...

krevende ja jeg vet ;-)

Det værste er at jeg føler at jeg har vært"slem" mot flere av mine x, men det rareste er jo at de vil ha meg tilbake og da blir jeg så usikker. noen er jeg nok glad i ennå, men jeg er ikke sånn som prøver x om igjen hvis dere skjønner.

Huff som sagt så vet jeg ikke hva jeg vill med dette, men kanskje jeg får noen svar som jeg kan utdype og kanskje jeg blir klokere på meg selv når jeg først har satt meg ned og fått det på "papiret" :-)

Ha en fin dag alle sammen

[*Lene*]

Du har nok bare ikke møtt MR RIGHT enda...Og ikke fortvil. 30 er ingen alder. Selv traff jeg drømmeprinsen da jeg var 30...og etter mye prøving og feiling!

Lykke til :-)

[BayliZ]

takk for oppmuntringen :-)

Men det er jo også et problem, hvor treffer man den rette?

Jeg har en så godt sammensveiset gjeng at det er alltid de samme folkene med uansett hva vi gjør, blir litt kjedelig for meg som er på "leting"

Noen gode forslag til det å treffe noen, så kom med de hehe

Høres jo helt desperat ut

[Diaz]

Den "rette" kan man vel møte i alt fra matbutikker til festlige lag, gjelder bare å ha et åpent sinn og være nyskjerrig på mennesker.

Er enig med Penelene over her at 30 er ingen alder, det finnes mange flotte ungkarer rundt den alderen. Lykke til og håper du treffer drømmeprinsen din snart

[Gjest gjest1]

BayliZ

Du høres ut som en av mine x'er du.... hmmm... nå vet jo ikke jeg om du er av hankjønn eller hunkjønn da, for det kommer liksom ikke frem av innlegget ditt, men... flere har det som deg tydeligvis. Det kunne like gjerne vært han som skrev det.

Hehe - kanskje du er?

[Gjest Lizabet]

Tipper han som skrev innlegget først her er 29 år og bor på Frogner i Oslo.

[Gjest gjest1]

Tipper han som skrev innlegget først her er 29 år og bor på Frogner i Oslo.

Du mener det er flere av dem?

Min bor på et vakkert sted litt utenfor.... og er noget eldre

[Gjest Lizabeth]

På meg høres det ut som om du, BayliZ, ikke er voksen nok - noen blir det aldri- med deg vet jeg ikke.

Jeg har vært borte i menn som deg (hvertfall ut fra det jeg kan lese mellom linjene..) og problemet med dem er at de ikke helt er klare, men de ønsker å være klare.

De ser andre rundt seg ha det fint i forhold og forstår ikke hvorfor ikke de kan ha det slik også. Det kan hende mange av disse umodne mennene er for enkle i tankegangen. Bak denne idyllen som du ser, ligger det også litt effort. Man må anstrenge seg litt for å få de man vil ha. Det daler ikke ned fra himmelen som en ferdig pakke-løsning.

Du sier du alltid finner noe galt med de du er sammen med. Problemet ligger egentlig ikke hos dem. Problemet kan vel så gjerne være at du ennå ikke liker deg selv helt.

Jeg foreslår at du jobber med deg selv, finner ut av HVEM du er, hva du egentlig vil i livet, hvorfor du er som du er, tar en selvransakelse av barndom og tenker over din egen personlighet og hvordan du kan oppfattes- både hva du sier og hva du gjør/ikke-gjør.

Når du har funnet ut av det, blir det lettere for deg å vite hva slags type jente du egentlig søker. For meg høres du umoden og lite voksen ut.

[Gjest Anonymous]

Du må fokuserer mindre på de, og mer på deg selv.

Hvorfor må de være perfekte? Er det fordi du ser på deg selv som perfekt, eller tollererer du ikke imperfeksjon fordi du ser på deg selv som så bra at du kun fortjener det aller, aller beste?

Hva skjer med selvfølelsen din om du velger noen som ikke er perfekt, og forsøker å fokusere på det som er bra?

Hvis du har vært slem, og de likevel vil tilbake, så er det normalt. Fordi de vet at du ville ha vært en flott gutt "hvis du bare....".

Hvorfor var du slem? Hvorfor handler alt om DEG? "Du vil ha..." istedet for: HVA KAN DU GI TIL ET ANNET MENNESKE SOM IKKE ER PERFEKT?

Teite tankerekker og overbevisninger som "jeg er ikke en sånn som går tilbake til ekser", er noe som hører fjortis-verdenen til. Er man glad i noen så er man glad i noen, om man har vært sammen med dem før så betyr ikke det så mye.

[Gjest Frustrert]

Tror absolutt ikke det bare er menn som har det slik! Jeg er ingen mann og kjenner meg godt igjen i innlegget, og jeg er til og med nesten 32 år gammel og vil påstå at jeg er ganske voksen etterhvert. Dette er absolutt ikke noe enkelt tema, og det er mange av oss.

Jeg har hatt ett langvarig og seriøst forhold, det ble slutt for noen år tilbake, og etter det har jeg bare vært gjennom innledninger til forhold eller elskerforhold der man håper at den store forelskelsen plutselig skal komme strømmende. Alle gangene sitter jeg igjen med at magefølelsen jeg hadde i utgangspunktet faktisk stemte, dvs at for meg har det hittil ikke fungert å gå inn i et forhold når jeg er halvforelsket, jeg innbiller meg at jeg er nødt til å virkelig vite at denne mannen vil jeg ha før jeg går inn forholdet.

Selvfølgelig er det jo da slik at de få gangene jeg har blitt forelsket, er vedkommende på en eller annen måte uoppnåelig. Det kan føyes til at jeg faktisk finner ganske raskt negative ting med alle jeg "vurderer" som evt. kjærester, også når jeg er ordentlig forelsket, men når jeg er forelsket blir det ikke så viktig å fokusere på det.

Hva det er som gjør at mange har det slik kan man ikke forklare på en enkel måte, de fleste vil jo selvfølgelig kun gå inn i et forhold hvis man er veldig forelsket i utganspunktet, eller...? Så er det vel kanskje slik at noen har lettere for å bli forelsket, mens andre tilfeldigvis ofte havner i selskap med mennesker de faller for. Så er det også sikkert slik at noen velger å fokusere på det som er positivt slik at de letter forelsker seg av den grunn. Så er vel kanskje noen vanvittig gode flørtere som sender ut akkurat passe dose av alle signaler slik at de får akkurat den de vil ha.

Jeg er ikke ute etter det som er perfekt, men ser stadig at jeg har noen kriterier som jeg har problemer med å vike fra, og det vil jeg tro gjelder de fleste.

Faktisk står jeg midt i denne problemstillingen for tiden; som sagt har jeg ikke hatt et seriøst kjæresteforhold på en stund, så jeg er gjerne litt ute av "trening", MEN endelig har jeg da truffet en meget hyggelig fyr som er både tiltrekkende, lett å prate med, intelligent osv, osv. Vi kjente hverandre før vi begynte å date, men det var bare kameratslig. Så plutselig begynner vi bare å flørte hver gang vi treffes på fest, og nå har vi altså begynt den her bli-kjent-for-å-finne-ut-om-man-kan-være-kjærester-fasen. En forferdelig fase synes nå jeg! Bare grublerier fra det ene treffet til det andre; først tror man at man har følelser, og gleder/grur seg til neste treff; så møtes man og plutselig er det bare kameratslige følelser igjen(han har altså mye mer enn kameratslige følelser for meg..) og jeg bestemmer meg for å kutte ut. Så neste gang jeg er ute på byn og blir litt brisen, er jeg plutselig kjempeinteressert i å treffe han igjen, og det blir da utrolig hyggelig. I dette er det også blandet inn et inderlig ønske om å bli forelsket fordi jeg nå er så møkkalei av å vere singel! Siste daten vi var på satt vi bare og snakket og snakket og det var superhyggelig, mine følelser gikk opp og ned gjennom de tre timene vi var på kafè, og jeg endte opp med å føle at det var en kamerat jeg sa farvel til. Men vi skal fortsette å date, og jeg har fortsatt et håp om at dette utvikler seg videre, bortsett fra at den berømmelige magefølelsen min er litt negativ.. Og så fokuserer jeg på noe så sinnsykt tåpelig som et litt snodig ganglag...! Det skal sies at vi faktisk ikke har et seksuelt forhold endå, kanskje det er det som vil få fart i sakene...?

Hva er deres erfaringer der ute? Bør man bare bite tennene sammen og vere supertålmodige gjennom en eviglang dateperiode med varierende følelser, for så endelig å bli forelsket? Eller er det magefølelsen fra starten man skal stole på?

Dette ble visst litt mer enn et svar til innlegget, men det hadde vært veldig bra om noen hadde lyst til å komme med noen betraktninger, gode Idèer eller LØSNINGEN på dette mysteriet. Og hva er det dere gjør som alltid klarer å forelske seg i de som det blir gjensidig med, helt ukomplisert og uanfektet som den største selvfølge, for det finnes jo noen av dere også da.. Hva er hemmeligheten..? :o

[Gjest Ærlig mot seg selv]

Jeg er enig med "gjest" og "Lizabeth", og til den siste her som lurer på hva "hemmeligheten"er, tror jeg den består i å være selvransakende og ærlig- mot seg selv. At man ikke holder seg selv for bedrag. Dette er ingen lettvint jobb, det er tvert i mot den harde veien, å være så reflektert. Men man vinner på det.

Hvis det er slik jeg tror, at trådstarter her har svært høye idealer om hvordan ting BØR være, og har prinsipielle meninger som alle er skreddersydde...da får du hard landing!! Og da gjenstår jæ**** mye jobbing for deg.

Det bli altfor slitsomt dersom ingen kan leve opp til dine forestillinger og standarder. Ta en titt rundt deg: hvordan har folk det EGENTLIG? Har dine foreldre levd på en livsløgn? Har du? Vokste du op på en idyllisk gård på landet hvor alt var idyll? Jeg tror du behøver en real dose livserfaring med virkelige mennesker, ikke prinsipper.

Mulig jeg tar feil mht. til deg (!) men slik jeg leste innlegget kom jeg til å tenke på en person som høres akkurat slik ut..

[Nabodama]

Jeg lurer på en ting, Bayliz: Setter du like høye krav og standarder til deg selv som du setter til de du inngår et forhold til?

Er du uten feil selv?

Det at du ikke har problemer med å få kjæreste betyr på ingen måte at du har mye å gi. Ikke vet jeg, men det virker som du krever mer enn du gir! Du gir jo bare opp!

Gå litt i deg selv, finn ut om du selv er feilfri. (Det er du nok ikke)

Så kan du prøve å fokusere på det positive med en person istedet for de små feil de evt måtte ha

PS. Det går an å få det nesten opp til 100% optimalt hvis en går litt inn for det, istedet for bare å gi opp.

[BayliZ]

Nabodama: Jeg stiller faktisk like sterke krav til meg selv ja.

Men jeg vet også at jeg har mange feil, og er altfor kresen. Og ikke perfekt, det tror jeg ingen er!

Jeg er faktisk ganske pertentelig av meg, til de grader at dette kan bli slitsonmt for andre.

Prøver å dempe meg litt der, og det går vel bra.

Men sånn som innlegget til hun som faktisk kjente seg igjen, takk til deg - du lettet mitt hjerte etter en del negative kommentarer. men det får man alltid på KG, og man trenger jo å høre det også for all del!

Og jeg er ikke barnslig og umoden, jeg er bare sterk i min tro på hva jeg vil ha og hva jeg ikke vil ha. Hvorfor skal jeg ta til takke med noe jeg egentlig ikke ønsker?!

Vil bare være lykkelig og finne den store kjærligheten :-)

[Nabodama]

Unnskyld meg, men jeg tror ikke du stiller like store krav til deg selv!

Du klarer jo faktisk å leve bra med dine egne feil, uten å overfokusere på dem. Kanskje du skal begynne å jobbe litt med en av dem, nemlig det å gi opp før du egentlig har prøvd særlig hardt?

Jeg er enig i at en skal være kresen! Men det gjelder også å se det positive framfor det negative, både når det gjelder mennesker og rent generelt.

Jeg har kommet fram til at alle mennesker har sider ved seg (eller feil, som du kaller det), som ikke er akkurat som jeg vil. Jeg tror ikke du kommer til å finne en som du liker absolutt alt ved. Men hvis du liker nesten alt ved en person, og vedkommende bare har et par "småfeil", så har du faktsik et godt utgangspunkt til å få et så godt som optimalt forhold.

Du tror ingen er perfekte. Er det bare noe du sier? For det er jo en sånn du vil ha. Hvis du ikke hadde trodd det, ville du jobbet mer med det du hadde, og godtatt et par småfeil!

Jeg kjenner flere som aldri er fornøyd med det de har, og som stadig jager noe som er bedre. De ender ofte opp alene, eller så innser de at de må senke kravene litt, nemlig fra perfekt til nesten perfekt.

Merker at jeg blir litt provosert av dette innlegget. Beklager, men jeg blir det. For hvem er du som kan kreve at en annen tilfredsstiller alle dine krav? Er du Guds gave, eller er du bare høyt hevet over andre? Du setter deg selv på en pidestall som ingen når opp til. Jeg synes det vitner om smålighet overfor andre.

Du sier du gjerne skulle hatt det sånn som andre her på KG, men da MÅ du gjøre noe for det selv. Hvis du aldri har opplevd nære, gode forhold, så må du se på hva du selv kan gjøre med det i stedet for å kreve at den andre gir det til deg.

Det er jo sånn at en oftest får som fortjent, og hvis en gir av seg selv, får en også mye tilbake. Det er det som legger grunnlaget for et godt og nært forhold, ikke at partneren tilfredsstiller alle dine krav.

Se først på din egen oppførsel, det er den du kan forandre på.

[BayliZ]

Jeg tror ikke jeg er guds gave og lei for at du blir provosert jeg skrev dette for å håpe på noen mer konkrete saklige svar, men men

Og jeg har ikke sagt at jeg ikke jobber med meg selv, det gjør jeg vel sikkert hver dag.

Men hvis alt det du skriver må til, ja da tar jeg nok til takke med å være alene jeg!!

Men takk for alle svar, ble nok bare ennå mer frustrert men men

God sommer alle sammen

[Gjest Anonymous]

Du sier du gjerne skulle hatt det sånn som andre her på KG, men da MÅ du gjøre noe for det selv. Hvis du aldri har opplevd nære, gode forhold, så må du se på hva du selv kan gjøre med det i stedet for å kreve at den andre gir det til deg.

Det er jo sånn at en oftest får som fortjent, og hvis en gir av seg selv, får en også mye tilbake. Det er det som legger grunnlaget for et godt og nært forhold, ikke at partneren tilfredsstiller alle dine krav.

Se først på din egen oppførsel, det er den du kan forandre på.

Gjentar meg selv. Det er dette jeg mener må til.

Du skriver: Men hvis alt det du skriver må til, ja da tar jeg nok til takke med å være alene jeg!!

Det er klart at hvis du heller vil være alene enn å være villig til å endre på noe, eller se litt nærmere på din egen oppførsel, så må du gjerne være det for meg.

Det jeg vil fram til er at det kun er oss selv vi kan forandre. Og hvis du begynner å jobbe litt med det, tror jeg du vil få mye igjen, fordi vår egen oppførsel og væremåte påvirker andres oppførsel mot oss. Jeg tror nemlig ikke at du har gitt mye av deg selv i forholdene du har vært i (du skriver jo at du bare gir opp, på grunn av feil med den andre).

[Nabodama]

Og gjesten over var meg, som hadde glemt å logge meg inn.....

[Carrot]

Oppriktig talt dere - "den rette"??? Hvem er det da??? Den som "tar deg med storm og dere rir inn i solnedgangen sammen for alltid uten problemer"??

Jeg tviler...

Den rette er den som overser dine feil og mangler, som klarer leve med deg som du er - og den dagen du møter en som du selv klarer leve med på samme betingelser på tross av motgangen... Ja da har man vel funnet den rette da..

Min karriere på kjærlighetssiden er vel hverken lelgre eller kortere enn andres - men en ting har jeg lært som jeg vil dele med dere;

- den dagen du elsker deg selv og innser dine sterke og svake sider, den dagen kan du elske en annen også for det h*n er.. Uten forbehold!

Min rette er en jeg har delt de siste åtte årene med, en som har gitt meg mange gleder og noen sorger. Store og små, men som på det jevne er en jeg kan stole på, snakke med, og som er min venn, en som setter hjertet i gang på en spesiell måte når jeg hører stemmen hans, som får meg til å le når jeg er sinna eller lei meg og ønsker le...

Han er den som skjønner hvordan jeg har det - ofte før jeg selv vet det - uten at jeg behøver så mange ord..

Han kom ikke ridene på noen hvit hest, eller kjørende i en lekker cab.. Ikke var han rik og dødslekker heller - og ikke noen av min veninner hadde noengang tenkt på ham som min type heller, han var for snill og rolig av seg til det.. Ingen trodde dette skulle vare ved... Men vet dere - motsetninger kan fungere - ofte vel så bra som likheter..

Når dere sier den er slik og den er sånn - da dømmer dere andre, stigmatiserer dere selv og kommer ikke videre.. Hva med å prøve et opent sinn?

Det er ikke alle som klarer å gi deg det du ønsker deg, og da må det være greit om du velger gå ut av foholdet før det utvikler seg til felles rede, økonomi og barn . for det er nok av dem som blir fordi de er redde for sitt eget selskap - og så etter at barn og hus, gjeld og mobiltelefon er på plass finner ut at dette ikke var det rette alikevel...

Nei - alle dere som flyr fra blomst til blomst på jakt etter "den rette" ta litt tid til å kjenne deg selv - og kjenn også på om det er rett for deg - ikke la andres meninger telle, det er kun du seom vet hva som er rett for deg!!

-carrot-

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Carrot - veldig godt skrevet!

Jeg tror også det er viktig med tid. Ta seg tid til å bli kjent med "den andre". Det virker som om mange mener at dersom det ikke sier klikk/pang el. med en gang man treffes, ja da er det bare å fly videre. Kanskje det er riktig, men kanskje ikke. Kanskje det kommer etterhvert om man er villig til å ha et åpent sinn, til å gi ting en mulighet til å utvikle seg.

Mulig fordi jeg er blitt eldre og mer desillusjonert (og særere) at jeg tenker sånn, men jeg føler iallfall behov for å gi folk en sjanse. Selv om det ikke føles helt riktig ved første treff, så kan ting utvikle seg, trur eg. Har dessuten erfart at de store smellene gjerne har endt som "opp som en løve...." så jeg er faktisk blitt litt skeptisk til det.

men - vanskelig, det ER det......