5 åring som "sliter" meg ut.

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn og det er min sønn på snart 6 år. Jeg har vært alene med han siden han var baby, da plutselig barnefaren fant ut at festlivet fristet litt mer enn familielivet.

Jeg gjør jo selvfølgelig alt jeg kan for at gutten skal ha det best mulig hele tiden, og det har kanskje blitt litt for mye av det gode (litt stygt å si det, men han har nesten blitt litt bortskjemt)

Tidligere har vi bodd på en liten plass med famile og venner rundt oss. De var kjempe flinke til å stille opp, sånn at jeg fikk fullføre utdannelsen min på høgskolen. Faren stilte opp noen timer nå og da når det passet han.

Plutselig fant barnefaren ut at han ville flytte nordover i landet for å gå på skole der. Han flyttet og sønnen vår som da var 4 savnet faren sin forferdelig mye (selv om de nesten ikke hadde samvær i utgangspunktet).

Guttungen begynte etterhvert som tiden gikk å "glemme" faren sin og dette gjorde faren redd og litt desperat. Han foreslo at vi kom flyttende nærmere han, og lovte da mer samvær, og kanskje etterhver 50/50 når barnet ble stort nok.

Jeg var selvfølgelig skeptisk til å forlate alt det trygge rundt oss, men fikk et kjempe bra jobbtilbud, barnehageplass og fin leilighet rett ved siden av barnehagen og barneskolen/sfo. Alt klaffet liksom og alle rådet meg til å prøve denne løsningen FØR skolealder og heller flytte hjem om alt ble helt feil.

Vi bor ca 30-40 min unna barnefaren, og frem til nå har det vært en berg og dalbane. Jeg trives på jobb. Ungen min trives en dag i barnehagen, for så å mistrives veldig neste dag, leker bra med naboungene en dag, og neste dag er de bare dumme og kjedelige. Han savner faren sin hver dag, og samværet er så som så. Kanskje annenhverhelg OM det passer for han da.

Jeg vil liksom ikke gi opp så fort, men må si at dette tærer på humør og psyken.

Jeg prøver å finne på morsomme ting, som basseng, lekeland, ha venner på besøk, men guttungen bare klager og kjeder seg. Noen ganger er han skikkelig lei seg før han skal sove, men sier lite om hva som plager han. Ikke vil han flytte hjem heller?? Vil bare til faren, som igjen ikke vil ha han fordi han har andre planer.

Nå gir jeg nesten opp. Hva i alle dager skal jeg gjøre da, for at ungen skal bli lykkelig og fornøyd? Bor jeg bare flytte tilbake, eller gi det en sjanse og bare håpe at viner inne i en litt dårlig fase hvor alt enda er nytt og rart?

Ps : vi har bodd på den nye plassen i ca 4-5 mnd

Anonymous poster hash: e281b...694

[ViljaH]

Jeg ville sagt til far at nå får han 6 mnd til å leve opp til sine lovnader. Gutten savner ham fælt, det var derfor dere flyttet. Om han ikke får ut fingeren og overbeviser, så vil dere da flytte hjem igjen. Det er lov å sette krav til far.

[Blackbird]

Enig med Vilja.

At han savner pappa kan du faktisk ikke gjøre så mye for å kompensere for, annet enn å være en trygg og god mamma.

Nå går gir du pappa et ultimatum, og deretter tar du et valg om hva som er best for gutten.

Personlig tror jeg det er å ha familie, venner og en stabil og fornøyd mamma rundt seg.

Savnet av pappa vil nok alltid være der, men det kan faktisk pappa gjøre noe med ved å ta ansvar!

Gjør han ikke det, er det altså ikke så mye å gjøre med det.

Har selv vært i samme situasjon. Jeg har strukket meg veldig langt for at far og sønn skulle ha kontakt. Men til slutt kom det til et punkt der jeg sluttet å dekke over når han sviktet. Og resultatet ble vel at det ble synlig at han ikke evnet å være der for han. Nb. Jeg har aldri snakket stygt om far til min sønn! Jeg har også alltid hatt forbehold når noe har blitt avtalt, og forberedte han litt sånn: "på fredag kommer kanskje pappa på besøk" Selv om det opprinnelig var avtalt samværshelg eller kino. Ofte ble det gjort om på eller avlyst.

Når min sønn idag er voksen, så har han iallfall foreløpig valgt vekk å ha kontakt med sin far.. dvs ikke tar kontakt eller svarer på mailhenvendelser fra far.

Jeg tror ikke vi alltid skal skåne barna for disse enorme skuffelsene når far svikter, selv om det påfører dem sår... Noe er det selvsagt lurt å formilde, men ellers må han jo stå for det han Gjør. Vi må bare prøve å være en motvekt og en trygg og stabil og god omsorgsperson som han alltid kan komme til når det er noe, uansett hva som har skjedd. Lykke til med avgjørelsen. Klem

Endret 15. februar 2014 av Blackbird

[marihihia]

Jeg ville prøvd å få far med på helt faste dager med samvær. Da vet gutten når han skal til far, og det slipper å bli så usikkert. Kanskje savnet blir mindre da?

[Medusa13]

Det var utrolig sterkt av deg og bryte opp og flytte for at gutten skal ha mulighet til å treffe sin far oftere. Det burde vært motsatt, at om han ønsket kontakt med ungen, så var det hans oppgave å bosette seg der barnet var. men jeg ser jo at det er ungen du tenker på, og dette er veldig positivt av deg

Jeg hadde også satt kniven på strupen og fått i stand en fast avtale, og gjort det klart at om denne ikke ble overholdt i en periode så ville du flytte tilbake med gutten

[AnonymBruker]

Husk at du er hans trygge havn. Slipp far til, men vik aldri fra ditt barn. Uten deg har han ingen sikre omsorgspersoner.

Og ikke gi opp, alt blir bedre!

Anonymous poster hash: fb64e...628

[AnonymBruker]

Ikke dull med han, han må lære og leke selv. Du kan ikke sy puter under ermene hans resten av livet. Resultatet får du nå, en misfornøyd unge. Slipp taket, la han får finne på ting selv.

Anonymous poster hash: e1fe2...c20

[AnonymBruker]

Flytt tilbake. Gjør det før det er for sent. Start prosessen allerede i morgen.

Anonymous poster hash: 59d85...5e7

[AnonymBruker]

Nesten ett halvt år og han har enda ikke visst at han duger som far. Jeg ville flyttet hjem igjen, så får han heller komme etter om han ønsker kontakt med barnet sitt. Du har strekt deg utrulig langt for å få det til å funke, men det funker ikke, da ville jeg dratt hvor jeg har trygge rammer og nettverk.

Anonymous poster hash: 30a26...43c