Trenger GODE tips og råd vedr. det å komme over utroskap

[AnonymBruker]

Hei,

Tusen takk til deg som tar deg tid til å lese, og ikke minst skrive et svar til meg, jeg trenger sårt veiledning ! Du kan være med å redde et liv.

Jeg er en sunn, oppegående "vellykket" mann på 24 år som går rundt med dystre tanker og lite tillit til samboeren min. Merker også at jeg blir stadig mer empatiløs, noe som bekymrer meg siden jeg er en veldig empatisk person av natur.

Jeg opplevde at samboeren min var utro da hun var på ferie i Tyrkia med sin mor for rundt 1 og et halvt år siden.(Vi hadde vært sammen i 3 år på den tiden) Vi hadde det utrolig fint sammen, så det var helt uventet.

Da hun kom hjem fra ferie turte hun ikke se meg like dypt inn i øynene som før, og jeg merket at det var noe fryktelig galt. Vanskelig å forklare det konkret, men kjemien stemte plutselig ikke i det hele tatt.

Etter mye spørring og graving fra min side kom det frem at hun ville ha en "pause". Jeg er helt imot pauser, og mener man bør komme til bunns i problemene sine. Vi møtte hverandre på midten, og jeg bodde på sofaen til en kompis av meg en uke mot at hun måtte finne ut av hva hun ville.

Hun fant ut at hun ville flytte for seg selv å finne seg selv igjen, og gav meg håp om at vi kunne bli sammen når hun hadde fått "landet" litt.

Jeg så alle tegnene, og skjønte at det var noe galt. Facebookbildet av oss ble erstattet av henne i"sexy" undertøy,kodelås på telefonen, samtaler seint på kvelden, veldig lange dager, facebook statuser på engelsk og oppførsel som er typisk for single "desperate" jenter.(Noe som ikke ligner på henne)

Fikk en veldig dårlig magefølelse på dette og gjorde noe jeg ALDRI burde ha gjort, og noe som er forbudt. Jeg sjekket telefonen hennes(som hun forøvrig hadde fått kode på etter ferien, noe hun aldri hadde hatt før) og jeg fikk se meldingene hun sendte til sin beste veninne(som forøvrig var en meget god felles veninne) hvor hun beskrev hvor fantastisk denne tyrkiske kelneren var, og at når de hade vært sammen og kysset hadde det vært helt fantastisk.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, det var det hardeste slaget i trynet jeg noengang kunne forestille meg å få i trynet. Jeg ble knust, men bestemte meg for å ikke si noe til henne.

Jeg ville gi henne sjansen til å fortelle meg det.
Her feilet hun gang på gang, til tross for at jeg holdt meg rolig og la til rette for det.

Vi ble enige om å flytte fra hverandre, gjøre det slutt og gå hvert til vårt.
Hun insisterte også på at vi ikke skulle begynne med noen nye, og dette ble vi VELDIG enig om.

Hun brøt sammen etter en ukes tid og var så redd for at jeg flørtet med andre jenter(noe jeg ikke hadde noe overskudd til å drive med).
Etter dette gikk hun ut og pratet i telefonen i nesten en time.. med tyrkeren.

Jeg gjorde noe forbudt IGJEN og gikk inn på telefonen hennes hver eneste dag de siste 30 dagene vi bodde sammen.(Oppsigelsestiden ble 30 dager på huset vi leide)

Tok bilder av alle de forferdelige meldingene jeg så. Til tyrkeren, til en som hun kalte sin "Bestevenn", til en hun nylig hadde møtt på byen, til en i et annet land og til noen felles venner av oss i hennes vennekrets som jeg hadde fått ganske god kontakt med.

I løpet av disse 30 dagene gav jeg henne utallige muligheter til å fortelle meg noe av det hun drev med, selvom hun forsikret seg hver dag om at jeg ikke skrev med noen.

Jeg tok bilder av alle hennes meldinger, skrev tidenes lengste brev hvor jeg printet ut alle hennes meldinger og gav henne den siste natten vi var sammen. Dette gjorde jeg hovedsakelig for at den mannen hun ville skulle flytte fra tyrkia til Norge hadde spurt om penger og sensitive opplysninger i de meldingene jeg så, og jeg skjønner jo at det er en mann som bare vil utnytte henne. Den andre grunnen var jo selvfølgelig at jeg ville hun skulle vite at jeg hadde sett alt, og likevel ikke kastet henne ut, og gav henne en real sjanse til å fortelle meg ting.

Etter denne dagen ville jeg ikke ha noe med henne å gjøre lenger, og svarte ikke på en eneste telefon(til tross for at hun ringte 126 ganger etter hverandre den samme dagen)

Vi var fra hverandre et halvt års tid, begge hadde sine affærer.
Den personen hun viste mot slutten av forholdet var VIRKELIG ikke henne, og jeg er en veldig god menneskekjenner av natur. Slekt, veninner, venner, felles venner ALLE skjønte ikke hva som skjedde med henne.

Vi bestemte oss for å prøve på nytt for jeg mener fortsatt den dag i dag at dette er kvinnen i mitt liv.

Jeg lovet ikke jeg hadde bestemt meg, men at vi fikk ta det sakte for å se hvordan det føles. Hun var UTROLIG ydmyk og jeg kunne se at hun virkelig angret på det hun hadde gjort. Hun fortalte meg det jeg ønsket å vite, og selvom det var sårt gjorde hun det. MEN hun løy om at hun bare kysset tyrkeren, da jeg fant ut 3 mnd inn i vårt nye forhold at de hadde hatt sex.. OG at hun hadde hatt sex med sin beste venn som var med å hjelpe oss begge å flytte ut av huset. De andre er ikke noe å nevne, for det som skjedde da vi ikke var sammen plager meg ikke.

Mitt PROBLEM:

Hun har brutt tillitten min og jeg klarer ikke å få den tilbake. Ikke noe av den. Jeg vil så GJERNE få dette forholdet til å fungere, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok. Jeg sliter virkelig med meg selv nå, fordi hver dag er en kamp mot videoer og bilder som popper opp i hodet mitt. Nå har jeg gjort det i over ett år
og jeg blir bare værre. Jeg har snakket med psykologer, venner og henne det jeg kan.

Hun har oppført seg eksemplarisk på alle måter for å bygge opp min tillit. Hun kan faktisk ikke gjøre noe mer riktig enn det hun har gjort. Uansett hva hun gjør, så føler jeg ikke at noe hjelper. Tenker at tiden leger alle sår, men jeg er faktisk ikke sikker på om denne lar seg lege noe som helst. La oss innse det: Ting vil ikke bli det samme som før, og jeg vil aldri glemme det. Men jeg lever bestemt for at vi lykkes.

Hun kan virke som en dårlig person, men jeg tror at hun VIRKELIG har lært av dette. Jeg ser forbedring/forandring på mange ting som er helt fantastisk. Hun er drømmedama mi, og ser man bort ifra at hun ødela all mi tillitt til henne en gang i tiden så er det henne jeg vil være med resten av livet.

Jeg lovet henne for litt over et halvt år siden at jeg aldri skulle nevne dette igjen, for hun blir utrolig lei seg når det kommer opp. Vil aldri bruke det i mot henne på noen måte, for da kommer ikke forholdet til å fungere. Man må legge det vonde bak seg, å fokusere på positive ting.

Vi bor nå i en leilighet sammen, har det fantastisk sammen, har det spennende sammen( ), gjør mye sammen og jeg føler på mange måter at vi er nærmere hverandre enn noen gang.......... MEN

Jeg får det værre med meg selv. Jeg gråter mye alene og kjenner at all energien min blir spist opp av dette. Det er som om underbevisstheten min ikke vil gi slipp på det for å gå videre..

Jeg blir statig mer empatiløs, gir henne ikke trøst om hun f. eks slår seg, brenner ikke like mye for det hun driver med som jeg gjorde før.

Har jeg mer enn nok med meg selv? Er det derfor? Man må jo ta hensyn til den andre parten i forholdet også, men jeg klarer fortsatt ikke etter et års tid.. Hun har det også vondt pga. dette, men jeg klarer ikke å trøste henne for det hun har påført meg.

Det er jo alltid to sider av en sak, dette var min....

Kan du relatere deg, synse eller gi meg noen tips så mottas alt med en STOR takk!

Anonymous poster hash: 0df48...503

[Gjest LadyGlaGla]

Du er nok for god for henne

[tussi84]

Oi dette var mye. Virker som dere har mange ting å ta tak i for å få dette til å kunne fungere på sikt:-( det største dilemmet er vel det at du klarer ikke å stole på henne. Et forhold uten tillit er dødt etter min mening. Du må enten stole på henne eller la henne gå.

[AnonymBruker]

Uff..jeg ser du mener hun er dama i ditt liv, hun du vil være med resten av livet osv. Og noen kan nok få det til å fungere etter utroskap og.

Men du ser jo selv hvordan du er og hvordan du har det. Hun har ødelagt deg, rett og slett, og det er fullt forståelig. Faktisk, så må jeg si du har vært veldig sterk. Jeg hadde slått opp på dagen, for jeg vet at jeg aldri kunne stolt på eller i det hele tatt sett på kjæresten min igjen om han hadde gjort noe sånt, og jeg ville nok slitt med tillit i mange forhold fremover. Og det er det jeg er litt redd for, når du sier hvordan du har blitt, så virker det som om dette bare går en vei. Jeg tror du har rett i at du har mer enn nok med deg selv. Det er noe forferdelig du har opplevd, og det er noe du vil trenge å jobbe med - uten henne, som bare vil trigge de vonde tankene igjen og igjen og igjen..

Så fra den andre siden:

Først og fremst - de jævla tyrkiske love rats'a altså! Ja, det er et eget begrep for det. Og unnskyld meg, men hun fremstår for meg som noe naiv og lettlurt. Jeg møtte selv på en sånn tyrker, selvfølgelig en kelner, da jeg i mine yngre dager var på en ferie. Og var utro mot kjæresten hjemme. Nå fikk han aldri noe materielt ut av meg da, for kynisk som jeg er lukta jeg lunta fort. Skammer meg likevel over at jeg kunne være så utrolig DUM. Hadde vært sammen med kjæresten i noen år, og det ble slutt. Jeg innså at jeg ikke ville gjort noe slikt om jeg faktisk ønsket å ta vare på forholdet mitt.

Men så har jeg en versjon til. Dette skammer jeg meg enda mer over. Rett etter at jeg og min nåværende kjæreste ble sammen, var jeg utro på en ferietur. Egentlig tenkte jeg ikke så mye over det da. Jeg følte nesten ikke jeg var i et ordentlig forhold, og visste han ikke hadde så sterke følelser for meg. Det var også en eks (av han) inne i bildet som jeg var veldig usikker pga. Siden denne flørten ikke betydden en døyt, faktisk avskydde jeg han, så så jeg ingen grunn til å ødelegge selvbildet til kjæresten min ved å fortelle det. Og jeg trodde kanskje ikke forholdet ville vare. Det var vanskelig, mye krangling etc, sikkert fordi jeg hadde dårlig samvittighet. Men forholdet vårt ble helt fantastisk bra. Vi fikk begge sterke følelser for hverandre. Da følte jeg meg i alle fall jævlig. Oppdaget at jeg fortsatt hadde feriedusteflørten på FB (hadde glemt det, kontakten tok snart slutt - fra min side), og sletter og blokkerte han da tvert.

Jeg er livredd for at dette skal komme ut. Jeg vet kjæresten min ville gått, og jeg vet det mest sannsynlig ville påvirket både hans selvbilde og forhold til damer senere. Jeg angrer som en hund. Jeg hater meg for dette. Dusteferieflørten betydde virkelig ingenting. Når jeg tenker på det, så var han stygg, ekkel, dum, pervo, gammel.. (vel, det er i alle fall så motbydelig jeg finner han nå).

Jeg elsket ikke kjæresten min på det tidspunktet, det skal jeg innrømme. Men jeg gjør det nå, han betyr alt for meg! Jeg kan ikke beskrive hvor mye. Vi har det fantastisk sammen. Jeg er overbevist om at det er han jeg vil være med, for alltid. Men så er det den stygge hemmeligheten..de fleste ville si jeg burde fortelle. Men det vil kun gjøre skade. Jeg vet det ikke betydde noe, og jeg vet hva kjæresten min betyr i dag. Ingen kan sammenligne seg med han. Og jeg vet 100% sikkert at jeg aldri ville vært utro igjen. Uten å gå inn på detaljer, så har jeg tusenvis av sjanser til å være utro uten at han noen gang vil få vite det. Men jeg vil ikke. Bare tanken byr meg i mot. Jeg hater det når andre menn prøver seg på meg. Det er waste of time.

Som du ser, verden er ikke svart hvitt. Jeg var en gang utro fordi jeg ville ut av forholdet. En annen gang var jeg bare dum, men du ser hva jeg føler for kjæresten i dag.

Kanskje var hun ei bitch som tok lett på forholdet deres, og som en dag vil kjede seg igjen, falle for fristelsen eller få sjansen. Eller så var hun kanskje sinnsyk i gjerningsøyeblikket og er 100 % til å stole på i dag.

Jeg tror tussi84 er inne på noe. Du må ta et valg - enten bestemme deg for at du skal legge det bak deg, gå videre, stole på henne og pleie forholdet deres. Eller innse at du ikke vil klare det, og gå videre uten henne. For sånn som du har det nå så høres det ikke ut som du har det bra.

Anonymous poster hash: d1187...ce6

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg synes det er helt fantastisk åoppdage at det virkelig finnes mennesker som deg. Har inntrykk av at det ikke er så mange mennesker med virkelig dype følelser for andre. Du er en diamant og dessverre har du blitt sammen med en person som ikke er det. En som er mer overflatisk av natur, hun vet det kanskje ikke engang selv. Jeg tror din smerte og ditt problem med å legge dette bak deg, består i at du hadde en illusjon om forholdet deres og hvem hun er. Den illusjonen er nå ødelagt og du lengter forbrilsk tilbake til fortiden og slik du oppfattet kjærligheten mellom dere da.

Kanskje gjør hun alt som står i sin makt for at dere skal ha det bra nå. Men det som står helt klart for deg, er at hun er en sviker, hun har gjort deg usikker på om hun vil være der for deg når det røyner på. Skjønner at du får det vondt inni deg når hun så lett lot seg forføre. Det var ikke engang en rik, berømt mann som ga henne et fantastisk tilbud, men en tarvelig kelner som forsøkte å utnytte henne.

Kan jeg lese aldri så lite forakt fra din side?

Uansett så har du brukt skoleeksempelets måte å takle hennes svik på. Sjelden å se en så god måte å kanalisere sine følelser på, som dette. Enda er du bare 24.

Dessverre har jeg ingen gode råd å gi deg. Jeg er selv 47, opplevd det samme. Er fremdeles her etter 5 år, men ikke lykkelig. Har hatt mange fine stunder, men det slipper ikke taket. Så har det da også vært noen små uregelmessigheter som stadig holder meg på tå hev, og jeg kan ikke slappe av. Alt i alt føler jeg meg litt utrygg. Klarer ikke ta en avgjørelse på det, men innser at det også er en avgjørelse.

Jeg tenker vel at en person med et så vakkert og dypt følelsesliv som deg, ikke burde nøye deg med å være bare delvis lykkelig. Dessverre er det ikke mulig å få det ugjort. Hadde det vært et utslag av en kvelds dårlig bedømmelse, er det en sak, men hun holdt jo på med denne kommunikasjonen en god stund og løy gang på gang, så det er nok ingen tvil om at dette har vært ønskede handlinger hun har gjort mot deg. Så summa summarum er kjæresten din veldig egoistisk og lite hensynsfull når det kommer til stykket og hun vil uten tvil velge å kjøre på med det som gavner henne om dere skulle komme til en korsvei en annen gang. Det er vel vissheten om dette som smerter deg mest?

Anonymous poster hash: 7f969...cf1

[Gjeste mann]

Hei, det er nå to år etter min kones utroskap. Vi har det nå bedre enn noen sinne, mye takket være at vi har bearbeidet dette så lenge vi har hatt behov for.

Hun har latt meg få lov til å rase, spørre og grave, gråte osv så lenge jeg har ønsket. Det har vært beintøft. Det må aldri bli noe slags "tabu", at du ikke vil snakke om det! Selv nå, to år etterpå, kan det bygge seg opp vonde følelser. Da er det viktig å "lette på trykket", si det som det er; akkurat hvordan du tenker å føler. Si at du har det vondt inne i deg nå, fortell hva du tenker. Men uten bebreidelse. Si det, og forklar at det er viktig for deg å kunne snakke om de vonde følelsene.

Hun må la deg få lov til dette. Min kone skjønte etter hvert heldigvis at dette er en prosess vi er helt nødt il å gå inn i sammen, være sammen om. For oss var det den eneste løsningen.

Så må du på den annen side ikke bruke det mot henne. Utroskapet har INGEN TING med andre uenigheter å gjøre. Dette må du skille fra hverandre.

Lykke til, det er kun dere som er eksperter på deres eget forhold. Jeg har lært mye, det viktigste jeg har lært er hvor utrolig viktig kommunikasjon og ærlighet er.

[Edvarda]

Det er veldig vanskelig å gi råd i en sånn situasjon, ts, men jeg synes det er viktig å prøve å skille andres meninger fra din. Det jeg mener er at jeg har sett mennesker handle ut fra skam og stolthet, og heller vært ulykkelige og ensomme enn flaue over å tilgi "for mye". Hva som er mulig å tilgi for deg vet jeg ikke, men prøv iallefall å ta avgjørelsen uten å bøye deg for andres holdninger. Og veldig lykke til, for en fæl situasjon!