Psykisk lidelse og vennskap

[AnonymBruker]

Bestevenninda mi gjennom 10 år sa til meg "jeg er sliten. så altfor sliten. jeg greier ikke mer. du må la meg gå så kanskje vi ses i et annet liv. glad i deg"

Kort historie : jeg sliter med en personlighetshetsforstyrrelse (unnvikende personlighetsforstyrrelse). Etter at nær familie av meg døde bort så ble sykdomsbildet forverret og jeg mistet alle mine venner bortsett fra bestevenninda mi.

De 2 siste årene har vi pleiet nær kontakt. Hun har vært den eneste jeg har hatt i livet og hun syntes det har vært krevende.

Hun sa hele tiden at hu ønsket at gamle meg kom tilbake for jeg var som en engel som spredde glede. Men nå bærer min personlighet sterkt preg av angst, usikkerhet, tristhet og sorg som henger som en mørk sky over meg. jeg føler min eksistens i verden er meningsløs. jeg har ingen ambisjoner , lyster, ønsker eller mål i livet mer.

Uansett, vi har hatt det fint og normalt i perioder men angsten min har smittet over på henne og hun har blitt mer og mer urolig for å ikke si noe feil. Bare en liten feil kommentar var nok til at jeg sporet helt av og ting ble dramatisk.

F.eks om hun forteller hu har fått en ny venn som hu syntes er kuul og artig å være sammen med så kan urasjonelle tanker hos meg melde seg på et vips og det utarter seg som følgende :

"åh liker du han bedre enn meg da? skal du bytte meg ut med han? er han kuulere enn meg? kanskje jeg skal trekke meg unna så du får mer tid til han da?" men hu er ikke med på den "leken" å blir sint så krangler vi. så drikker jeg masse alkohol så må hu sitte å trøste meg natta lang.

slike ting skjer ikke ofte, men de har skjedd for mange ganger allikevel. Det er ikke slik jeg vil ha det og det er ikke slik jeg vil være. Hver gang etter det har skjedd så går det en dag elle to hvor jeg tenker "jøss så fantastisk tåpelig og teit jeg oppførte meg? er det virkelig mulig?!". Problemet mitt er at jeg ikke tenker like rasjonelt når jeg står midt oppi det med full affekt.

Jeg har fått behandling (kognetiv terapi) i over 6 måneder og har merket stor bedring. Har blitt lengre og lengre tid mellom hver gang jeg "sprekker", men det skjedde altså sist helg og venninden min ville ikke mer.

Ble kanskje litt mye det her men er rådvill. Som en god venn, er det beste av meg å la henne gå? Det her har skjedd før at vi har kuttet kontakten helt til jeg har sendt en fin mail så har alt ordna seg igjen. Så går det litt tid så er det pån igjen.

Jeg sitter å stusser på om jeg skal sende en mail eller ikke. Hva som er mest riktig av meg. Er ufattelig glad i hun. Det paradoksale at den beste behandlingsformen for personlighetsforstyrrelsen jeg har er sosial kontakt. Men nå er jeg mutters alene

Anonymous poster hash: efba7...d03

[Gjest Whitestripes]

Jeg skjønner at hun er sliten av dette, beklager å være så brutalt ærlig. Et vennskap må gå to veier, begge må bidra med noe positivt, ellers fungerer det kun for den ene parten. Slik du beskriver det, har du nok sugd henne tom for krefter og lyst til å være sammen med deg. Kanskje du også forstår det selv hvis du leser gjennom innlegget ditt og prøver å være objektiv?

Det er bra at du får behandling og føler at dette hjelper. Kanskje kan dere finne tilbake til hverandre etter hvert.

[JamesHardy]

Dette er jo en vanskelig problematikk å måtte forholde seg til for alle involverte parter. Hvordan det utarter seg kan jo også være ganske vilt i forhold til hvem man egentlig er, men midt oppi det hele så tar det fort litt av og det blir sterke bølger som er vanskelige å jobbe seg igjennom.

At man ikke orker dette er vel ganske naturlig om det ikke later til å føre noen vei og bare blir gående i det samme sporet mer eller mindre.

Vet jo ikke hva en skal gjøre med det forsåvidt, men kjenner godt til problematikken ved det hele og hvor vanskelig det faktisk er å få kjenne det på kroppen.

[Aryamili]

Jeg forstår venninna di, av og til klarer man ikke mer selv om man prøver alt man kan å være en god venn. Det virker som dette begynner å gå utover hennes eget liv, og da synes jeg det er viktig at hun får trekke seg litt tilbake. Samtidig vil jeg si at jeg skjønner at du ikke har det lett, og leser ut fra det du skriver at du prøver så utrolig hardt og det står det respekt av. All ære til deg, og jeg håper ting går i riktig retning for deg, og at behandlingen fortsetter å gi resultater. Sier som Whitestripes over meg: kanskje dere kan begynne å være sammen igjen etterhvert. Jeg må også si at du virker som en utrolig bra person, som faktisk tenker over at kanskje det er best å la henne gå, gi henne litt avstand. Er ikke alle som er i stand til det, å tenke på andre også når man selv ikke har det så lett. Det vitner om at du er utrolig glad i henne, og hun er nok også veldig glad i deg.

[AnonymBruker]

Bestevenninda mi gjennom 10 år sa til meg "jeg er sliten. så altfor sliten. jeg greier ikke mer. du må la meg gå så kanskje vi ses i et annet liv. glad i deg"

Kort historie : jeg sliter med en personlighetshetsforstyrrelse (unnvikende personlighetsforstyrrelse). Etter at nær familie av meg døde bort så ble sykdomsbildet forverret og jeg mistet alle mine venner bortsett fra bestevenninda mi.

De 2 siste årene har vi pleiet nær kontakt. Hun har vært den eneste jeg har hatt i livet og hun syntes det har vært krevende.

Hun sa hele tiden at hu ønsket at gamle meg kom tilbake for jeg var som en engel som spredde glede. Men nå bærer min personlighet sterkt preg av angst, usikkerhet, tristhet og sorg som henger som en mørk sky over meg. jeg føler min eksistens i verden er meningsløs. jeg har ingen ambisjoner , lyster, ønsker eller mål i livet mer.

Uansett, vi har hatt det fint og normalt i perioder men angsten min har smittet over på henne og hun har blitt mer og mer urolig for å ikke si noe feil. Bare en liten feil kommentar var nok til at jeg sporet helt av og ting ble dramatisk.

F.eks om hun forteller hu har fått en ny venn som hu syntes er kuul og artig å være sammen med så kan urasjonelle tanker hos meg melde seg på et vips og det utarter seg som følgende :

"åh liker du han bedre enn meg da? skal du bytte meg ut med han? er han kuulere enn meg? kanskje jeg skal trekke meg unna så du får mer tid til han da?" men hu er ikke med på den "leken" å blir sint så krangler vi. så drikker jeg masse alkohol så må hu sitte å trøste meg natta lang.

slike ting skjer ikke ofte, men de har skjedd for mange ganger allikevel. Det er ikke slik jeg vil ha det og det er ikke slik jeg vil være. Hver gang etter det har skjedd så går det en dag elle to hvor jeg tenker "jøss så fantastisk tåpelig og teit jeg oppførte meg? er det virkelig mulig?!". Problemet mitt er at jeg ikke tenker like rasjonelt når jeg står midt oppi det med full affekt.

Jeg har fått behandling (kognetiv terapi) i over 6 måneder og har merket stor bedring. Har blitt lengre og lengre tid mellom hver gang jeg "sprekker", men det skjedde altså sist helg og venninden min ville ikke mer.

Ble kanskje litt mye det her men er rådvill. Som en god venn, er det beste av meg å la henne gå? Det her har skjedd før at vi har kuttet kontakten helt til jeg har sendt en fin mail så har alt ordna seg igjen. Så går det litt tid så er det pån igjen.

Jeg sitter å stusser på om jeg skal sende en mail eller ikke. Hva som er mest riktig av meg. Er ufattelig glad i hun. Det paradoksale at den beste behandlingsformen for personlighetsforstyrrelsen jeg har er sosial kontakt. Men nå er jeg mutters alene

Anonymous poster hash: efba7...d03

Send henne en lang mail hvor du er helt ærlig om tankene dine.

Det er så dumt å bruke mye tid på isolasjon, krangling og uvennskap.. Ikke misforstå meg; livet er ikke rosenrødt, men livet er så kort. Før du vet ordet av det har du ikke snakket med henne på 2 år - og det er bare trist.

Hun er garantert glad i deg, og ingenting er verre enn å være psykisk syk uten venner som kan være der for deg når du trenger det, og ikke minst; når de trenger deg.

Jeg hadde blitt fra meg av glede om min bestevenn gjorde det samme, men han har gravd seg så dypt ned.. mørket har overtatt.

Anonymous poster hash: 07d9c...d6f

[Gjest Vevila]

Skjønner også venninnen din, høres fryktelig slitsomt ut. Hvorfor ikke snakke med behandleren din om slike tanker i stedenfor å blåse det ut på venninnen din? Skjønner at det er vanskelig, men du klarer vel å kontrollere hva du sier? Ønsker deg uansett lykke til

[AnonymBruker]

Jeg forstår venninna di, av og til klarer man ikke mer selv om man prøver alt man kan å være en god venn. Det virker som dette begynner å gå utover hennes eget liv, og da synes jeg det er viktig at hun får trekke seg litt tilbake. Samtidig vil jeg si at jeg skjønner at du ikke har det lett, og leser ut fra det du skriver at du prøver så utrolig hardt og det står det respekt av. All ære til deg, og jeg håper ting går i riktig retning for deg, og at behandlingen fortsetter å gi resultater. Sier som Whitestripes over meg: kanskje dere kan begynne å være sammen igjen etterhvert. Jeg må også si at du virker som en utrolig bra person, som faktisk tenker over at kanskje det er best å la henne gå, gi henne litt avstand. Er ikke alle som er i stand til det, å tenke på andre også når man selv ikke har det så lett. Det vitner om at du er utrolig glad i henne, og hun er nok også veldig glad i deg.

Tusen hjertelig takk for et flott svar

Jeg har også stor forståelse for ex-bestevenninda mi. Hun har hatt en umenneskelig belastning over en lengre tid som jeg ikke unner noen. Dessverre er det min feil og det gjør meg vondt, for jeg ønsker ingen mennesker vondt. Spesielt ikke de jeg er mest glad i. Om det som skal til for at hun skal få det bedre er at jeg seiler min egen sjø så gjør jeg det. Det ville vært egoistisk av meg å presse meg på å overtale hu til noe jeg vet kan føre til lidelse for hennes del.

Men ja har opplevd mye vondt i livet mitt som har ført til at jeg ikke har det så godt lenger. Omfattende mobbing i 15 åring med mye juling, overgrep, ranet og knivstukket. Jeg greide holde hodet over vann på tross av alt dette i flere år helt til mine foreldre brått og uventet døde. Da ble det natta mørkt for meg og jeg føler en stor del av meg døde med de.

Det året det skjedde så isolerte jeg meg 100% i 1 år og den eneste jeg hadde kontakt med var bestevenninda mi, hu prata med meg hver dag og var som en livreddende engel. Ord kan ikke engang begynne å beskrive hvor sterk, stabil, omsorgsfull, varm og helt fantastisk herlig hu var for meg det året. Dessverre var ikke jeg like herlig tilbake. Var lei meg og generelt sett lei livet og ønsket rett og slett ikke leve mer.

det slet på hu no forferdelig å høre at jeg som hu var mest glad i ikke ville leve mer. i tillegg smittet angsten og frykten min over på henne.

Etterhvert plukket helsevesenet meg opp og jeg har fått omfattende behandling og oppfølging. jeg er nå milevis unna hvordan jeg var for bare 1 år siden i forhold til fungering og livskvalitet. Er også medisinert for å holde humøret mitt stabilt. det fungerer ganske bra.

men som sagt så hender det dessverre fremdeles jeg "sprekker" å la de vonde tankene mine lede meg inn på urasjonelle veier :/ 90% av tiden er jeg hyggelig, snill og empatisk men bare en bitteliten ting som f.eks at om hu glemmer skrive et smilefjes etter hu sier "hei" på skype så kan usikkerheten min ta overhånd og begynne anklage hu for at hu ikke er glad i meg. så går jeg rett i katastrofe modus og blir helt dramatisk :3 det gjør ikke bare henne vondt, men også ikke minst meg. det er helt forferdelig når det skjer.

så derfor tenker jeg etter å ha lest igjennom svarene her at jeg lar henne få tid og rom uten meg. for jeg kan ikke love henne at jeg ikke sprekker igjen om vi tar opp kontakten, og det er vondt for meg å leve med.

så da lurer jeg litt på hva jeg skal gjøre, er jo vandt til å ha hun å prate med hver dag. nå blir jeg jo sittendes alene hele tiden

Anonymous poster hash: efba7...d03

[AnonymBruker]

oi blir vist litt mye det her. kunne nesten skrivd en bok :3

Anonymous poster hash: efba7...d03

[Gjest Whitestripes]

Gi henne tid. Du trenger fortsatt profesjonell oppfølging før du klarer å opprettholde en normal sosial relasjon, og det er nok ikke gjort over natta. Om vennskapet er sterkt nok, tåler det litt avstand en periode.

[AnonymBruker]

Gi henne tid. Du trenger fortsatt profesjonell oppfølging før du klarer å opprettholde en normal sosial relasjon, og det er nok ikke gjort over natta. Om vennskapet er sterkt nok, tåler det litt avstand en periode.

Jo du har nok rett i det. Har tenkt mye på det mye idag og etter å ha lest svarene her så har jeg bestemt meg for å ikke sende den mailen. Jeg tror egentlig hun har bestemt seg så en mail ville ikke gjort mye til og fra selvom det kanskje hadde vært en liten mulighet for at vi ordnet opp.

Jeg får ta tiden til takke å følge opp opplegget jeg har med distriktspsykiatriske senteret. Men hva gjør jeg liksom i mellomtiden? Jeg er blitt altfor godt vandt med gjennom flere år nå å ha noen å prate med 1-7 timer om dagen (ex-venninda mi). Mennesker er jo sosiale dyr, uten sosial kontakt så tror jeg de fleste ville blitt rimelige dårlige

Anonymous poster hash: efba7...d03

[AnonymBruker]

Detgår joan å sende en mail, der du forklarer det du har erkjent her? At du har belastet henne over tid, at du er veldig lei deg for dette og vil la henne få rom og tid til å tenke over vennskapet. Men atdu er der om hun skulle ønske å ha kontakt. Og at du i fremtiden vil prøve å "belaste" behandlingsapparatet/terapeuten med tunge ting, mens vennskapet kan brukes til mer positive ting?

Ikke dermed sagt at man ikke skal kunne snakke om vanskelige ting i et vennskap, men pass på å ikke bruk venner som containere eller terapeuter. Det er derfor man har profesjonelle, for de kan takle den belastningen det er med psykisk sykdom. Det høres ut som venninnen din gikk inn i en slags omsorgsrolle, noe som sikkert ble veldig tungt i lengden.

Anonymous poster hash: ed725...c6e

[AnonymBruker]

Du trenger henne ikke akkurat nå. Ta en pause. Hun fortjener det. Du kan øve deg litt på andre mennesker, som du ikke kjenner så godt som henne. Du kan snakke om løst og fast med folk du møter på din vei. Kanskje blir du kjent med noen. Du må trene deg på å fungere bedre. Når du fungerer bedre kan du komme tilbake til venninnen din.

Anonymous poster hash: d1b8c...e37

[WubWub]

Du trenger henne ikke akkurat nå. Ta en pause. Hun fortjener det. Du kan øve deg litt på andre mennesker, som du ikke kjenner så godt som henne. Du kan snakke om løst og fast med folk du møter på din vei. Kanskje blir du kjent med noen. Du må trene deg på å fungere bedre. Når du fungerer bedre kan du komme tilbake til venninnen din.

Anonymous poster hash: d1b8c...e37

God ide