min mor aksepterer ikke livet mitt

[AnonymBruker]

Min mor gir klare tegn på at hun er skuffet over mine valg i livet. Hun har ikke vært fornøyd med kjærestene mine og ikke veien jeg har valgt i livet. Hun liker heller ikke de jeg omgås med.

Jeg jobber i en vanlig jobb, tar utdannelse nå. Men hun mener dette ikke er bra nok og mobber meg og prater svært nedlatende til meg og kaller meg naiv etc.

Jeg er utrolig lei av dette. Hun har vokst opp i rikmannsfamilie mens jeg har blitt oppdratt av henne til å finne en rik mann, og skuffelsen ble stor da jjeg fant meg noe annet.

Jeg er i slutten av 20 årene og vet ikke hva jeg skal gjøre

Anonymous poster hash: db1fd...a56

[AnonymBruker]

Har det litt som deg, bare at her er det min far som er skuffet. Det beste for min egen psykiske helse sin del er å snakke minst mulig med han, og når jeg snakker med han lar jeg han velge tema for samtalen og lar han snakke mens jeg hører på og er enig med han. Hvis jeg merker at nå bærer det galt avsted skifter jeg samtaleemne ved å stille spørsmål om f.eks min bror eller andre tema hvor jeg vet han kan sitte å snakke om i lange tider, eller rett og slett gå.

Utenforstående ville nok aldri merket at det er en konflikt mellom oss da han har en tendens til å skru på sjarmen.

Jeg har vært mye syk i 20 årene og har ikke fått anledning til en del ting i livet, min far aksepterer ikke dette og sier at det er bare å skjerpe seg, mens han selv klager ustanselig over sin egen sykdom.

Anonymous poster hash: 765f5...abb

[AnonymBruker]

Så ekle foreldre da!

Blir lei meg av å lese sånt.

Det går på deres (foreldrenes) mindreverdighetskomplekser.

Og kun det. Vær stolt av deg selv du!

Anonymous poster hash: 5508d...61f

[AnonymBruker]

Enten må du ta et oppgjør med henne, eller du må ha minst mulig kontakt med henne (for å beskytte deg sel). Om du tar et oppgjør, bør det planlegges nøye (les boken "Ut av dine foreldres grep" av Susan Forward). Begge deler blir å sette en grense for din mor, men på ulike måter.

Og du som har en tilsvarende far: å bare jatte med, vil spise deg opp fra innsiden før eller siden. Før eller siden bør man sette grenser for slike mennesker. Du burde lese samme boken.

Anonymous poster hash: 4a430...385

[AnonymBruker]

Og man kan ikke forandre andre, bare seg selv og hvordan man forholder seg til dem. De vil aldri bli de forståelsesfulle foreldrene man så gjerne skulle ønsket de var. Vet det av egen erfaring,

Anonymous poster hash: 4a430...385

[Wiola]

Jeg synes din mor opptrer urimelig ovenfor deg. Hun kan ikke styre livet ditt, og må respektere at du prioriterer anderledes enn henne. Det viktigste er jo at du er lykkelig med de valgene som du har tatt. Har du prøvd å prate med henne om dette? Har du sagt hva du føler?

[AnonymBruker]

Uansett hvor gammel man blir så ønsker man anerkjennelse fra sin mor. Jeg har alltid fått kritikk for alt jeg har jeg har gjort. Selv om jeg nå er voksen, har en meget god utdannelse, og sitter i en lederstilling, har enebolig osv osv, så hakker på og kritiserer min mor meg. Nå om dagen er det fordi hun mener jeg er for feit. Og fordi jeg har en ny kjæreste.( har vært fullstendig singel i 5 år) Og nå forteller hun meg at jeg at "nok en gang oppfører meg som en hore, og hva slags sykt mannfolkgalt forbilde jeg er for datteren min"

Jeg har for lengst slått meg til ro med at jeg aldri kommer til å anerkjennelse, og at jeg ikke kan ta et oppgjør med henne. Det kommer bare til å ødelegge relasjonen mellom min datter og min mor. Men jeg gråter hver eneste gang jeg har hatt kontakt med henne, for hun alltid klarer å såre meg.

Jeg har ingen råd til deg, men vil at du skal vite at du ikke er alene om å oppleve slike ting. Det som jeg har gjort i perioder er å minimere kontakten, men da blir det så jævlig mye kritikk når vi har kontakt igjen, så jeg holder det på en jevnt nivå hele tiden, lettere sånn.

Anonymous poster hash: d489e...70d

[Gjest Gjest]

Gi kjerringa en beskjed om å slutte å legge seg opp i ting hun ikke har noe med, kanskje?

[Gjest Kathakombine]

Jeg har veid det samme i flere år, men likevel må min mor kommentere mitt utseende. Nei, har du lagt på deg litt, ja du lever godt eller har du slanket deg og nå syns jeg du er for tynn. På ren trass tok jeg på meg den samme buksen jeg brukte for 10 år siden og som fortsatt sitter like bra den siste gangen de var på besøk. Kjenner jeg blir litt fjortis, men har etter hvert lært å holde kjeft for det har ingen hensikt å si noe. Og samme hvor mye jeg har vasket i kjøleskapet og vet at det ikke er noe som lukter der så snuser hun inn og sier at det er noe som er dårlig der inne. Hersketeknikk, jeg lever et annet liv enn henne. Gi faen, lev livet ditt og ha det bra. Det nytter ikke å få endret på sine foreldre, man må bare prøve å endre på sin egen reaksjonsform.

[Sweet77]

Om barna føler en så stor fortrolighet for deg at de kjenner det trygt å komme med det som ligger dem på hjertet, og om de tar frie valg basert på hva de føler passer for sitt liv, så har man kommet langt i å lykkes med det å være forelder.

Høres ut som din mor er langt unna dette TS. Her har hun ikke lykkes, fordi hun har erstattet målene for god barneoppdragelse med overfladiske parametere diktert av penger, status og "hva andre synes".

Så her må du ta skjeen i din egen hånd og gjøre for deg selv det hun ikke gjorde. Det vil si, bestem deg for hva som gjør DEG lykkelig og sats på det, vær stolt av deg selv, og sett grenser for hva du vil tillate deg av ufinheter fra henne. Si ifra når hun bryter dette, sett konsekvenser og ikke la deg tråkke på.

Du kan f.eks gjøre det klart at du ikke kommer til å tolerere slik oppførsel fra henne, og så gå hver gang hun hinter eller viser en nedlatende oppførsel. Funker ikke det, så si at du ikke kommer til å ta eller følge opp kontakt før hun har bestemt seg for å respektere deg og faktisk viser det i praksis.

Hun har ikke krav på deg. Tvert om, DU hadde krav på en fornuftig oppdragelse av henne, og det har hun tydeligvis ikke gitt deg.

Som mor burde hun være stolt om du satte slike grenser og tok selvstendige valg i livet ditt. Så når hun ikke er det, så bestem deg for at du i det minste skal være det, og støtte og ta vare på deg selv.

[vimsefrøken]

Har opplevd ganske nøyaktig det samme. Min mor ble oppdratt til å finne seg en velstående

mann å gifte seg med. Og har alltid gått hjemme og tatt hånd om min far, som også kommer

fra en ganske så "fin" familie. Min søster og bror fulgte normene. Mens jeg var vel det som

best kan betegnes som "det sorte fåret" i familien. Tok ikke noe særlig utdannelse, gjorde

som jeg selv ønsket, fikk barn med en mann som ikke var "fin" nok for dem osv osv osv.

Selv om jeg per nå har en sjefsstilling, en bra jobb, og høy inntekt (høyere enn bror og søster)

vil jeg nok alltid forbli "det sorte fåret", hun som er naiv, og ikke skjønner sitt eget beste.

Bare fordi jeg ikke ønsker å finne meg en rik mann og leve på, men faktisk er en

velfungerende kvinne som kan ta vare på meg selv. Skulle jo i grunn tro det var motsatt.

De behøver aldri bekymre seg for at jeg ikke klarer meg. Og er det noe som skal ordnes,

ting som skjer i familien osv, er det alltid jeg som ordner opp. Jeg tror min mors skuffelse

er så stor fordi jeg (uten å være innbilsk, men faktisk realist) var den i familien som fikk

"utseendet". Hun trodde vel at jeg skulle leve på det tenker jeg. Vil heller bære selvstendig

enn en utspjåka nikkedukke som lever på mannen sin hvilken dag i uka som helst.

Gå din egen veg!!! Gjør det du vil, og ikke la dette gå inn på deg.

De er påvirket av sin oppvekst, og miljø. Mens du faktisk har selvstendighet og valgfrihet.

Det bør du være stolt av, og heller syns synd på dem. Det er det jeg har funnet ut

fungerer for meg :-)

[Gjest Kathakombine]

Det er en styrke å ta med seg at man klarer å leve sitt eget liv utenfor det som oppvekst og miljø forventer av deg. Allerede der er du sterkere enn din mor.

[AnonymBruker]

Uansett hvor gammel man blir så ønsker man anerkjennelse fra sin mor. Jeg har alltid fått kritikk for alt jeg har jeg har gjort. Selv om jeg nå er voksen, har en meget god utdannelse, og sitter i en lederstilling, har enebolig osv osv, så hakker på og kritiserer min mor meg. Nå om dagen er det fordi hun mener jeg er for feit. Og fordi jeg har en ny kjæreste.( har vært fullstendig singel i 5 år) Og nå forteller hun meg at jeg at "nok en gang oppfører meg som en hore, og hva slags sykt mannfolkgalt forbilde jeg er for datteren min" Jeg har for lengst slått meg til ro med at jeg aldri kommer til å anerkjennelse, og at jeg ikke kan ta et oppgjør med henne. Det kommer bare til å ødelegge relasjonen mellom min datter og min mor. Men jeg gråter hver eneste gang jeg har hatt kontakt med henne, for hun alltid klarer å såre meg. Jeg har ingen råd til deg, men vil at du skal vite at du ikke er alene om å oppleve slike ting. Det som jeg har gjort i perioder er å minimere kontakten, men da blir det så jævlig mye kritikk når vi har kontakt igjen, så jeg holder det på en jevnt nivå hele tiden, lettere sånn. Anonymous poster hash: d489e...70d

Det høres ikke ut som det ville vært et stort tap dersom relasjonen mellom din mor og din datter ble brutt. E som ødelegger deg, er heller ikke bra for din datter.

Anonymous poster hash: 4a430...385

[losingedge]

Kan gi deg en fin quote her om foreldre:

"They project onto you their flaws. What they dont like about themselves, their lives or whatever. They rank on you instead."

[AnonymBruker]

• Bærer på mye frustrasjon mot min mor om dagen selv, skikkelig innvendig oppvask mot alt hun har gjort mot meg igjennom livet og spesielt den siste uken som har fått det til å tippe over.

  Hun er det mest selvsentrerte mennesket på denne jord. Kan skryte av seg selv til det uendelige, men sannheten er at hun har svært få venner og ingen som virkelig bryr seg om henne. Det er jo selvsagt veldig trist, men hun jager jo alle vekk.

  Hun mener at jeg er hennes bestevenninne, men jeg holder bare ut fordi jeg er for feig og fordi jeg synes synd på henne. Men med denne bestevenn tittelen følger masse ansvar, jeg føler at hele hennes lykke hviler på mine skuldre. Akkurat nå i det siste har jeg hatt det veldig travelt i hverdagen og ikke hatt så mye tid til henne, og dette takler hun svært dårlig. Jeg får daglig meldinger hvor hun skriver alt mulig for å få meg til å føle meg som en dårlig datter. Noe som har resultert til at jeg har blitt fullstendig passiv, jeg får ikke gjort det jeg skal, for sinnet ovenfor henne overskygger alt.

  Hun har aldri vært der for meg når jeg har trengt henne, aldri støttet meg eller vært glad på mine vegne, hun har kun sett seg selv og sine egne behov, men når hun først trenger meg så forventer hun at jeg skal slippe alt jeg har i hendene å komme løpende.

  Nå fikk jeg søren meg dette til å dreie seg om meg i din tråd også TS, eplet faller ikke langt fra stammen

  Neida, men det er godt å dele erfaringer. Og jeg har lest litt om dette i dag og jeg tror det beste er å ikke ta imot noe en er uenig i, si ifra, men ikke forvent at mor skal forandre seg. Løsrive seg fra hennes negative tankegang og fokusere på sitt eget liv og det en mener selv er rett.

Anonymous poster hash: dde4b...c77

[Steinar40]

Hovedsaken er at man er fornøyd selv.

Man kan uansett ikke leve andres liv.

[AnonymBruker]

Den eneste måten å få henne til å slutte med den oppførselen er å være den voksne med empati og leve ditt liv slik du vil. Si feks, til henne at "når du kan akseptere at hun velger å leve sitt liv slik hun vil uten at du fordømmer henne, så må hun kunne klare å akseptere ditt liv uten å fordømme deg". Si det på en typisk dyp måte, som feks du kan se på film. alvorlig men fattet, og gjerne med øyekontakt. Og så trekker du deg unna uten å si mer eller å svare på reaksjonen. Om det blir vanskelig, ta det over telefonen. Jeg har gjort dette imot en slektning, og det virket. Jeg lot det skinne igjennom at jeg ikke ville diskutere mitt liv og mine valg. I ettertid har jeg fått mer respekt fra min slektning.

Anonymous poster hash: 88812...75b

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for alles svar her.

jeg har nettopp flyttet fra en by og til hjembyen og bor hos mine foreldre frem til jeg finner ny leilighet, men det kan jo ta litt tid.

Jeg elsker jo mamma, hun er jo moren min tross oppførselen sin. Hun kan ofte være snill og støtte meg når jeg sliter med noe personlig, men hun kan også være veldig vanskelig å leve med. Jeg hadde ett ønske om å sette en liten sparekonto for meg selv der jeg kan spare penger til ferie, da mener jeg 1/10 del av lønna jeg får. Så kan jeg bruke de pengene til en ferie jeg veldig gjerne ville reise på, og jeg forklarte så engasjert om den fine ferien jeg ville på og var glad, helt til hun trykka den gleden i grøfta og sa jeg skulle sette alle penger på sparing. Hun prøver å styre MIN økonomi og mener at siden jeg bor i hennes hus så skal jeg høre på hennes regler og spare mine penger som hun vil.

Min far er vokst opp i en mer normal familie og ikke i de rike menns omgangskrets akkuratt, og han godtar at vi lever slik vi gjør. Han syns det vi gjør er helt ok, han har jo en mening selvfølgelig og vi gjør noe ekstremt men han lar oss styre skuta som vi vil, og det har endt opp med at alle oss barn i familien forholder oss mest til han og går heller til han hvis vi sliter med noe. Han er alltid villig til å hjelpe, men hvis jeg ber min mor om feks økonomisk hjelp eller låne penger en uke til noe viktig så blir jeg kalt en løyner og får ingen hjelp. Har funnet ut at hun gjerne hjelper min bror og søster med penger fordi de har fullført en utdannelse, men ikke meg. Hun vil aldri hjelpe meg hvis jeg trenger det, og jeg har spurt to ganger i mitt liv om hjelp mens mine søsken har spurt flere ganger.

Min mor fant ut at min søster hadde gjort noe hun ikke likte, tatt en tattovering og klippet håret helt kort og tatt ring i nesen, hun er 25 år, jeg er jo enig i at det er litt sært og jeg aldri ville gjort det selv, men min mor sa hun hadde psykiske problemer og er klar til å kutte henne helt ut fra familien, og dette gjør meg veldig vondt.

Min mor klager også på at mine søsken aldri tar kontakt og hun snakker ikke alltid like fint om den og sier de sliter litt med jobb og diverse. Mens jeg, jeg tar kontakt ofte, jeg har aldri blandet meg inn i feil folk, jeg har alltid vært snill, men har gått den veien jeg vil, og alikevell er det ikke bra nok og jeg tror jeg er min mors største skuffelse. Hun er mye skuffet over meg, og hun virker ikke alltid like glad i meg.

Når jeg slet med depressjon så låste jeg meg inne i en måned (bodde da hos mine foreldre) og jeg ville ikke ut og gråt ofte. En dag bestemte jeg meg for å gå ut til en veninne en fredagskveld for ett glass vin og litt drøsing, min far var veldig lykkelig over at jeg kom meg ut endelig og ville gjerne kjøre meg bort og hente meg på kvelden siden jeg skulle ha vin, og han ga meg en god vin å ta med og ba meg kose meg, mens min mor klaget over at jeg alltid ble kjørt, og at jeg alltid ringte så seint for å bli hentet, og at jeg sikkert kom til å drikke meg "dritings" og hun ville helst at jeg kom hjem selv, det fikk meg til å falle helt tilbake og jeg låste meg inn på rommet igjen. Men min far kom og fortalte hvor lei seg han ble hvis jeg ikke ville dra, så jeg dro for hans skyld og jeg koste meg.

Min mor er også veldig opptatt av utseende og blir fort småhysterisk og litt frekk i tonen og skylder på meg hvis hun selv har rotet bort noe av sine ting. og hun kan fort si "den der er min den" hvis hun ser jeg har på meg noe hun har gitt til meg for noen år siden, men hun lar meg jo bruke det så det er jo ikke værst. Hun liker også å bli det jeg kaller "forhåndssint" altså at hun kjefter på meg for noe hun tror jeg kommer til å gjøre, for å unngå at jeg gjør det, selv om jeg aldri hadde tenkt å gjøre det..

Når vi var tenåringer gikk hun igjennom alle våre ting når vi var ute med venner og fant på noe, hun tok dagboken min og nektet for å ha tatt den, så fant jeg den i nattbordskuffen hennes.

Off ble veldig veldig rotete dette meg jeg kunne fortsatt lenge.

Jeg vil jo ikke kutte henne helt ut for jeg er så glad i henne, jeg elsker når hun gir meg klem og hun er flink å lage ting hjemmekoselig og gjøre at vi koser oss hjemme, men oppførselen hennes går meg på nervene.

Og ja jeg har bedt henne "holde kjeft å ikke legge seg oppi hvert åndedrag jeg tar" da blir hun bare enda mer sur. Jeg har tilogmed prøvd å fortelle henne helt alvorlig hvordan vi i familien føler det, men hun totalt ignorerer og mener vi gjør det vi gjør for å plage henne Jeg har sendt henne skriftlig mail og sakt at jeg kommer til å kutte all kontakt, men hun bryr seg ikke..

Min far har prøvd å snakke med henne men hun blir forbanna på at vår far støtter oss og glefser tilbake på han.

Vi er vell alle veldig frustrerte egentlig..

Anonymous poster hash: db1fd...a56

[AnonymBruker]

Min mor gir klare tegn på at hun er skuffet over mine valg i livet. Hun har ikke vært fornøyd med kjærestene mine og ikke veien jeg har valgt i livet. Hun liker heller ikke de jeg omgås med.

Jeg jobber i en vanlig jobb, tar utdannelse nå. Men hun mener dette ikke er bra nok og mobber meg og prater svært nedlatende til meg og kaller meg naiv etc.

Jeg er utrolig lei av dette. Hun har vokst opp i rikmannsfamilie mens jeg har blitt oppdratt av henne til å finne en rik mann, og skuffelsen ble stor da jjeg fant meg noe annet.

Jeg er i slutten av 20 årene og vet ikke hva jeg skal gjøreAnonymous poster hash: db1fd...a56

Lev livet ditt uavhengig av din mors aksept.

Evt. Må du si fra. Sette deg i respekt. Hun vil ditt beste, men du må få henne til å forstå at hun ikke kan leve livet for deg.

Anonymous poster hash: a1869...af7

[AnonymBruker]

Punkt 1- ikke be om økonomisk hjelp. Da gir du henne rett til å mene og påvirke. Vil du være selvstendig og leve ditt eget liv, så bo for deg selv (lei til du finner noe permanent).

Jeg må si meg helt enig med din mor ang sparing. Om du må spare over flere måneder for å få råd til en ferie, så burde du absolutt spare generelt først. Hvor er egenkapitalen din, hvor er bufferen din?

Anonymous poster hash: ca3d1...f6e