Det er over...

[Gjest Anonymous]

Så utrolig rart.

Etter nesten 10 år sammen, med delte gleder, sorger, kjærtegn, frustrasjoner og latter. 2 flotte barn har vi fått sammen, og han kjenner meg bedre enn noe annet menneske. Har stått meg nærmere enn noe annet menneske.

Vi har slitt lenge. Flere år. To forskjellige mennesker som trekker i hver sin retning, egentlig. Allikevel har vi prøvd å gjøre kompromisser, jenke oss, tilpasse oss, utfylle hverandres svakheter, kommunisere og kommunisere enda mer. Vi var jo glade i hverandre. Vi var innstilt på å klare det. Og vi har barn.

Det har vært mange krangler. Mange vonde ord, sinne og tårer. Vonde hendelser mellom oss har satt spor som ikke ville forsvinne. Aldri hadde jeg ant at det bodde så mye sinne i meg. Eller så mye lidenskap og kjærlighet.

For to dager siden hadde vi nok en krangel, en filleting egentlig, blåst opp til dimensjoner. Men han hadde fått nok. Hadde tenkt på det lenge. Selv har jeg truet med å reise mange ganger, men det er visst bare tårer og tomme ord med meg.

I går fikk vi snakket ut, planlagt praktiske ting, barna. Han gråt. Jeg gråt ikke, jeg tror fortsatt jeg er i sjokk. Så utrolig rart å holde rundt han sånn, så sårbar, og vite at dette er siste gang jeg kjenner han inntil meg. Og aldri mer skal det være noe seksuelt i berøringene mellom oss. Hele hans intime sfære er lukket for meg nå.

Jeg vet ikke hva som vil skje. Hvordan det vil gå med meg. Jeg prøver å fortelle meg selv at det var det beste, at det bare var et spørsmål om tid. Jeg tror ikke jeg har begynt å sørge ordentlig ennå. En del av meg tror at også dette vil løse seg, at han vil komme tilbake. Men egentlig vet jeg at det er selvbedrag. Jeg må ikke klamre meg fast til fortiden, jeg må gå videre. Det verste er at jeg sitter her og kjenner at jeg elsker han fortsatt.

[Gjest Phair]

Hvis du har delt 10år med han er det ikke rart at du forsatt føler at du elsker han. Vil bare ønske deg lykke til.

[LilleBille]

:trøste:

Den første tiden er grusom .. uansett om du ville det selv eller ikke - om det er det beste eller ikke. Når man har barn blir det ekstra vanskelig, desverre for da kan du ikke bare ta hensyn til deg selv. Hverdagen skal også fungere, selv om det er aldri så vanskelig.

Men tenk på deg selv og ta vare på deg selv - og tillat deg å kjenne på sorgen og savnet. Tillat deg å gråte .. og har du noen å snakke med .. bruk dem - bruk venner og familie for alt de er verd.. du trenger dem nå.

Det er alltid rart når en dør lukker seg, men ofte vil en ny åpne seg og du vil kanskje med tid og stunder få det bedre med deg selv, og oppdage at du har det godt alene uten ham.

(Kommer du over en liten bok av Yolanda Nave: FARVEL - og takk for det! Hvordan man vender sorg til glede på 48 sider... er den faktisk veldig god til å beskrive det å bli latt alene...)

[nyibyen]

Lykkeønskninger og blomster til deg...

Det blir en vond tid framover men det går bra til slutt!

Rart hvordan folk klarer seg igjennom det gang på gang. Egentlig er det helt utrolig... To som kjenner hverandre ut og inn på alle måter, er tett fysisk og psykisk sammen, er nesten som en organisme. Så skal man plutselig "gå videre" og ta avstand og den andre personen skal plutselig ikke finnes mer.

Vi har stelt det underlig til for oss, vi menneskene... Eller det er naturen og naturens gang som burde ha hjulpet oss litt mer, og ikke motarbeidet oss som det gjerne kan virke.