ADHD, Trenger hjelp å tips !

[B20]

Jeg har en lillebror med ADHD, svak form for autisme og ticks.

Han er 12 år nå å sliter veldig. Han har mye raserianfall når han får begrensninger eller blir snakket til. Sliter med konsentrasjonen på skolen så har hjelpelærer og sliter veldig med venner. Er i perioder med noen ellers alene og han trenger andre enn sine familiemedlemmer til å være med. Gikk på ritalin før,men dette fungerte ikke så bra, byttet til noe som jeg ikke husker hva heter. Denne fungerte i begynnelsen på aggresjonen, men han fikk enorm spiselyst og klarer ikke å slutte. Så han har lagt på seg nesten 12 KG så dette starter også å bli et problem! Ene øyblikket så blir ha rasende, ødelegger ting eller slå.. andre øyblikket blir han totalt knust for det han har gjort. Dette legger en stor belastning på oss, men vi elsker gutten vår så mye og gjør hva som helst for at han skal ha det bedre.

Foreldrene våre er ressurssterke og har såtte livet på vent for vår kjære lillebror.

Vi har fått hjelp fra kommunen med PPT og nå er barneverne til for å hjelpe oss.

Beklager litt rotete innlegg, men jeg lurer på om der er noen andre der ute som har litt samme problem som oss? Som kan komme med tips eller erfaringer som fungerer for dere?

Tusen takk på forhånd!

Endret 12. februar 2014 av B20

[AnonymBruker]

Det viktigste er nok å ha faste rutiner og klare rammer. Medisinere unger syns jeg er helt forferdelig, det er tross alt et "narkotisk" stoff i ADHD medisner. (Har ADHD selv, bare for å ha det på det rene).

Kosthold skal også ha en viss effekt på å lindre noen symptomer hos barn, glutenfritt tror jeg er en gjenganger.

Ellers er det viktig å ha et godt støtteapparat rundt seg, både familie, lærere og andre fagpersoner.

Anonymous poster hash: a6c11...589

[B20]

tusen takk for svar!

Er jo forferdelig å måtte medisinere gutten med "narkotiske stoffer", men eneste som fungerer.

Hvordan har du det i dag? bruker du medisin? hvordan var din oppvekst? vanskelig med skole, venner?

[AnonymBruker]

Medisiner har helt klart en effekt, men trist å stappe det i unger syns jeg. Er bedre om de får velge selv når de blir eldre...men det er bare min mening

Jeg går på medisiner selv og er absolutt mer medgjørlig enn om jeg ikke tar medisiner. For meg er det også aggresjonen som er verst, dessverre kan jeg være en fare for meg selv og andre om jeg blir sinna. Det er jo ikke noe jeg ønsker og derfor har jeg valgt å la meg medisinere, men så er jeg over 30 også

Hadde en fin oppvekst, men mye kunne så klart vært bedre med mer bestemte foreldre...men så visste jo ikke de at jeg hadde ADHD heller. Tror det ble litt "usynlig" for dem med tanke på en bror med spesielle behov.

Skolen derimot var et helvete jeg så vidt kom meg gjennom, men det var jo fordi jeg ikke greide å konsentrere meg og ingen tok problemene på alvor...var nok for lite kunnskap den gang. Jeg ble bare sett på som lat.
Venner har jeg heller aldri hatt flust av, men det kom seg etterhvert som jeg ble eldre. Når har jeg venner og samboer, et godt fungerende liv.

Så selv om din bror kanskje er litt "vanskelig" nå så tenker jeg det ordner seg etterhvert som han blir eldre, men som sagt, faste rutiner og klare rammer har utrolig mye å si for å få det til å fungere. Det trenger jeg også som er voksen

Anonymous poster hash: a6c11...589

[B20]

så utrolig kjekt å høre at det ordnet seg for deg

som storesøster som ikke bor i samme by blir frustrasjonen for stor av å til!

Takk for tips å for å gi meg mer troa på at det kommer til å gå bra! :)i

[Gjest Linn Cathrin]

Det er vanskelig siden han går på medisiner som tydeligvis ikke har full effekt, men faste rutiner og rammer skal i alle fall bedre situasjonen! Har også hørt kosthold kan ha noe å si, men det er selvfølgelig individuelt.

[B20]

hvilke andre medisiner kan man bruke da? han har prøvd det meste å det fungerer på et felt å gjør andre ting verre..

[Jens]

Her inne,

http://www.bokstavbarna.com/forum/

vil du få mye mere svar enn på kvinneguiden

Lykke til!

[B20]

tusen takk!! :D

[AnonymBruker]

Min sønn har ADHD, og jeg kan ikke få sagt hvor uenig jeg er i utsagnet over om at barn ikke bør medisineres. Jeg var svært skeptisk til medisinering før/under utredningsfasen, men realiteten er at uten medisinene hadde ikke min sønn kunne gått på en vanlig skole. Han var så utagerende at han var farlig for seg og omgivelsene, både barn og voksne.

Men over til ts: det overrasker meg å høre at lillebroren din har fått økt matlyst, i min sønns tilfelle er det motsatt - og det var også dette vi ble advart mot. At medisinene kunne føre til dempet matlyst - det gjør de også, men det er den eneste bivikrningen vi har merket. Nå kommer det selvfølgelig an på hvilken medisin det er, og sikkert også fra person til person (hos min sønn fungerte ikke ritalin bra heller). Her ville jeg nok forsøkt å gjøre noen grep hvis det er snakk om at han begynner å bli veldig overvektig, som å legge maten opp på tallerkenene på forhånd (slik at porsjonene er tilmålte), eller sørge for at det er overflod av grønnsaker men kun akkurat nok av mer kcalholdig mat ved middagsbordet, og droppe å ha svært sukkerholdig pålegg i huset.

Kanskje kan det også være interessant å se om det er mulig å få han til å bevege seg mer, trampoline, dansespill til konsollen eller liknende - det kan være vanskelig for en med så pass store utfordringer og lykkes i en organisert sportsaktivitet etter skolen.

Min erfaring er at forutsigbarhet er nøkkelen til en bedre hverdag - og da i alle ledd. Det vil si at man har gode rutiner selvfølgelig, men også at man forbereder barnet på hva som skal skje. Svært ofte kommer "anfallene" i overgangen mellom en situasjon og en annen, og for å bøte på det kan man for eksempel si at "om 10 minutter skal vi gå ut". Når det så er et par minutter igjen gjentar man og sier "nå skal vi straks gå ut", også til slutt "nå skal vi kle på oss å gå ut" for å forberede barnet på hva som skal skje. Det er fryktelig lett å glemme, og vi merker at det ofte er i situasjoner hvor barnet plutselig har fått en ny beskjed at sinnet oppstår.

Man må ha skolen med på laget, slik at det ikke bare er hjemme man har klare grenser og forutsigbarhet, men at det også er slik på skolen. Noen er så heldige at de "vokser av seg" ADHD med alderen, mens andre må lære seg å leve med det. Lillebroren din høres ut som om han har en super familie rundt seg, så han er heldig selv om han har noen utfordringer med seg

Anonymous poster hash: d861b...a3f

[B20]

Det er jeg enig i. Han er absolutt nødt til å ha medisin for å kunne fungere. Nå går han på Ritalin og en annen medisn som jeg ikke husker navnet på, men er helt lik concerta.

Har prøvd å vært med i noen aktivitetsgrupper i kommunen vår, men det har ikke han likt så har ikke ville dratt tilbake. Prøver å begrense så mye som mulig. vi har et supert hjelpeapperat rundt oss, men er vennerkretsen som vi bekymrer oss over! håper bare han er en av de som "vokser" det av seg å kunne ha et like normalt liv som andre barn på hannes alder.

Hvordan er det med din gutt og venner? vet hannes venner om diagnosen? snakker du åpent om det til andre? hvordan blir dette mottat?

tusen takk for respons

[AnonymBruker]

Vi har en gutt med ADHD, Tourettes og Asperger.

Fikk høre det; må ikke dope ned ungen, osv. Nå er det nå en gang slik med narkotiske stoffer at de i utgangspunktet er ment som medisin, ikke som rusmiddel. Det er "heftige" ting som skal fikses med medisinen, og da nytter det ikke med paracet og lignende.

Før han startet med medisin fikk han ikke med seg noe som helst på skolen. Når han kom hjem husket han ikke noe han hadde gjort. Og det var mye konflikter og misforståelser mellom han og klassekameratene. Og han var helt utkjørt når han kom hjem fra skolen. Etter at han startet med medisin, så kan han følge undervisningen (noe pauser nå og da, og der er et rom han kan trekke seg tilbake til ved behov), vennskapene går bedre, han forteller på eget initiativ alt han har gjort og lært når han kommer hjem, og det er en fryd å se hvordan han har blomstret, når vi kun fikk høre fra "bedrevitere" at han kom til å bli sløv og likegyldig.

Jeg tenker at broren din, TS bør ha medisin pga at han er så agressiv. Autismen vil jo også bidra til sinneanfallene, og ADHDen er nok med på å øke stressnivået, så da er det viktig at det holdes i sjakk.

Kan godt hende at kosthold og pedagogiske triks fungerer for noen, men da har de det gjerne "svakt" og har ihvertfall ikke autisme og Tourettes å slite med i tillegg.

Angående mange av de tingene du lurer på, så ville jeg søkt mer informasjon hos PPT og legen som har med medisinene å gjøre. Hvis ikke medisinen fungerer, så kan det kanskje prøves andre typer?

Anonymous poster hash: b17b1...d8a

[AnonymBruker]

Angående aktiviteter (sosialt). Har han noe særinteresser som det kanskje er noen klubber for?

Anonymous poster hash: b17b1...d8a

[Celtic Heart]

Det er jeg enig i. Han er absolutt nødt til å ha medisin for å kunne fungere. Nå går han på Ritalin og en annen medisn som jeg ikke husker navnet på, men er helt lik concerta.

Har prøvd å vært med i noen aktivitetsgrupper i kommunen vår, men det har ikke han likt så har ikke ville dratt tilbake. Prøver å begrense så mye som mulig. vi har et supert hjelpeapperat rundt oss, men er vennerkretsen som vi bekymrer oss over! håper bare han er en av de som "vokser" det av seg å kunne ha et like normalt liv som andre barn på hannes alder.

Hvordan er det med din gutt og venner? vet hannes venner om diagnosen? snakker du åpent om det til andre? hvordan blir dette mottat?

tusen takk for respons

Min sønn tåler ikke ritalin, han bruker en medisintype som heter metamina, som er en variant av dexhedrine.

Å "vokse" av seg ad/hd går ikke, så den muligheten eksisterer ikke. Men det går helt klart an å lære seg å leve med det.

Nå er det ikke meg du siterer, men vil bare legge til at vi har vært åpne rundt barnas diagnoser (har 2 barn, begge med flere diagnoser), da dette helt klart har gagnet barna. Har bare mottatt positive tilbakemeldinger på dette, og sluppet unna mange stygge blikk og masse usanne rykter.

Vil anbefale bup da de sitter på mye kompetanse.

Ellers er det rutiner, rutiner og atter rutiner. Når det gjelder kosthold så reagerer mange med ad/hd på en del e-stoffer og å lage mat i fra bunnen av reduserer en del av dette inntaket. IKKE legg inn gluten og melkefri kost uten å ha snakket med fagpersoner om dette.

Vil anbefale deg bokstavbarna sitt forum, heller enn kvinneguiden. Der inne sitter det mange mennesker med masse kunnskap og erfaringer i forhold til dette.

[AnonymBruker]

Det er jeg enig i. Han er absolutt nødt til å ha medisin for å kunne fungere. Nå går han på Ritalin og en annen medisn som jeg ikke husker navnet på, men er helt lik concerta.

Har prøvd å vært med i noen aktivitetsgrupper i kommunen vår, men det har ikke han likt så har ikke ville dratt tilbake. Prøver å begrense så mye som mulig. vi har et supert hjelpeapperat rundt oss, men er vennerkretsen som vi bekymrer oss over! håper bare han er en av de som "vokser" det av seg å kunne ha et like normalt liv som andre barn på hannes alder.

Hvordan er det med din gutt og venner? vet hannes venner om diagnosen? snakker du åpent om det til andre? hvordan blir dette mottat?

tusen takk for respons

Vi har to barn ,et uten diagnoser og da en med ADHD. Jeg vet ikke om dette har med ADHD å gjøre eller bare det at barna har forskjellig personlighet i utgangspunktet, men min sønn (med ADHD) har vanskeligere med å bli kjent med nye mennesker enn det andre barnet. Han har 2 venner og det er de han vil leke med HELE tiden - de andre er helt uinteressante. Hvis ikke de andre vennene er til stede eller opptatte er dagen ødelagt for han, selv om vi og skolen forsøker å oppmuntre til kontakt med andre.

Vår sønn vet ikke at han har "ADHD", men han er litt mindre enn lillebroren din. Han vet at han får medisiner for å hjelpe han å kontrollere sinnet sinn, men vi har vært forsiktige med å snakke om diagnosen rundt han fordi vi ikke ville at han skulle bruke det som en hvilepute "men jeg har jo ADHD", og for ikke å stigmatisere han. Etterhvert vil det bli naturlig å snakke mer med han om det, og skal han overnatte hos andre vil de måtte få vite om det selvfølgelig (han går jo ikke på medisin om kvelden/natten/tidlig om morgenen). Han har "bare" ADHD så vi forsøker så langt det er mulig å la han leve et liv uten for mye fokus på diagnosen, men heller ved å tilrettelegge rundt han (rutiner, være i forkant med hva som skal skje etc).

Anonymous poster hash: d861b...a3f